Holde sammen for barna!? Idioti!

[Anonym bruker]

Er ikke alltid barnas beste om man holder sammen. Jeg misliker mannen min og går rundt som en sur hurpe dagen lang. Han er en inkompetent pappa som ikke gir barnet oppmerksomhet og bare spiller på mobilen 24/7.

 

Jeg flytter nå, for barnets beste.

Leve med en blid og omsorgsfull mamma er bedre enn dette.

 

Uenige? Hvorfor?

 

Anonymous poster hash: 4d028...ef1

[Anonym bruker]

Det spørs hvor hardt du/dere har jobbet for å ordne forholdet dere imellom.

 

At du går rundt som en sur hurpe må du ta ansvar for selv.

 

Anonymous poster hash: 774ae...2bd

[Anonym bruker]

Han fikk komme seg ut med mobilavhengigheten sin han her og HI. Barnet er straks 1 år og faren vet fortsatt ikke hvordan man bytter bleie. Mobilen er viktigere enn å være tilstede. Håper jeg finner en voksen mann etterhvert som kan ta vare på oss som vi fortjener.

 

Anonymous poster hash: 41ee3...14a

[smiia]

H

Er ikke alltid barnas beste om man holder sammen. Jeg misliker mannen min og går rundt som en sur hurpe dagen lang. Han er en inkompetent pappa som ikke gir barnet oppmerksomhet og bare spiller på mobilen 24/7.

Jeg flytter nå, for barnets beste.

Leve med en blid og omsorgsfull mamma er bedre enn dette.

Uenige? Hvorfor?Anonymous poster hash: 4d028...ef1

Skal barna være hos faren 50% av tiden? I såfall har du ikke gjort barna en tjeneste ved å overlate dem til en person som ikke ser deres behov halve tiden.

Så har vi hele steforeldre/dine-mine-våre opplegget som vil by på et hav av utfordringer for både store og små. I verste fall konflikter som varer hele barndommen og vel så det.

Jeg vil som en generell regel si at det beste for barna er at foreldrene holder sammen, dersom det ikke er mishandling e.l. i bildet. For dere voksne også faktisk, når dere først har valgt å få barn sammen. Selv om du ikke tror det nå.

[Anonym bruker]

Er man en sur hurpe dagen lang får man ta ansvar for det selv. 

 

Vi holder sammen for barnas skyld, og det er ingen her som er sure. Vi har bare ikke et blomstrende kjærlighetsliv, noe jeg tror barna ikke lider noe av. 

Anonymous poster hash: 3e721...19d

[Anonym bruker]

Er man en sur hurpe dagen lang får man ta ansvar for det selv.  Vi holder sammen for barnas skyld, og det er ingen her som er sure. Vi har bare ikke et blomstrende kjærlighetsliv, noe jeg tror barna ikke lider noe av.  Anonymous poster hash: 3e721...19d

Hvordan kan barna lære å leve med fremtidige partnere, hvis de kun ser en mamma og pappa som bor sammen og aldri klemmer og kysser, holder hender osv?

 

Jeg spør generelt, og jeg dømmer ingen :-)

 

Anonymous poster hash: d7c1f...a47

[Anonym bruker]

 

Er man en sur hurpe dagen lang får man ta ansvar for det selv.  Vi holder sammen for barnas skyld, og det er ingen her som er sure. Vi har bare ikke et blomstrende kjærlighetsliv, noe jeg tror barna ikke lider noe av.  Anonymous poster hash: 3e721...19d

Hvordan kan barna lære å leve med fremtidige partnere, hvis de kun ser en mamma og pappa som bor sammen og aldri klemmer og kysser, holder hender osv?

 

Jeg spør generelt, og jeg dømmer ingen :-)

 

Anonymous poster hash: d7c1f...a47

 

Vi både kysser og holder hender i blant. Men vi har egentlig ikke følelser for hverandre lenger, og hadde det ikke vært for barna hadde jeg dratt. 

 

Anonymous poster hash: 3e721...19d

[Anonym bruker]

Barnslige foreldre som bare krangler er nok bedre foreldre som single, ja, men det er ganske ekstremt, da. De fleste voksne mennesker skal klare å "skjerpe seg" såpass at de gir ungen(e) sin(e) en god oppvekst, med to foreldre.

 

Anonymous poster hash: 9136e...c05

[Anonym bruker]

Helt enig i at dere burde skilles.

 

Men mannen og jeg er ikke lenger kjærester. Vi holder sammen for barnas skyld. Men skal sies at vi samarbeider utrolig godt og har det morsomt.

 

Kommer heeeelt an på situasjonen. Hvorfor dra alle over en kam alltid??

 

Anonymous poster hash: d47a9...c5c

[Elskerhøsten2014]

Helt enig med deg. Synes det er helt feil og være sammen kun for barnas skyld det er verken bra for barna eller for voksene, blir jo utrygt for barna hvis foreldre bare går og krangler eller er sure på hverandre

[Anonym bruker]

Det spørs hvor hardt du/dere har jobbet for å ordne forholdet dere imellom.

 

At du går rundt som en sur hurpe må du ta ansvar for selv.

 

Anonymous poster hash: 774ae...2bd

Det er jo det jeg gjør, jeg flytter fra han som gjør meg til en sur hurpe.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4d028...ef1

[Anonym bruker]

Det viktigste av alt er kjærlighet. Får barna ikke kjærlighet i forholdet er det bedre å bryte ut av det for å kunne gi dem det de trenger. Barna må gå foran alt annet.

Anonymous poster hash: ddaf7...d29

[Anonym bruker]

Helt enig med deg. Synes det er helt feil og være sammen kun for barnas skyld det er verken bra for barna eller for voksene, blir jo utrygt for barna hvis foreldre bare går og krangler eller er sure på hverandre

Men hva om man ikke krangler og er sure på hverandre da? Når man skiller seg risikerer man å rykke opp i barnas stabile liv og gir dem en støkk som kanskje vil sitte i dem resten av livet. Barna får i værste fall erfare at livet plutselig kan bli snudd på hodet, og det er ingen god erfaring å ta med seg og leve med. I tillegg kommer sorgen over å ikke få se begge foreldrene sine hver dag. For noen barn er det en veldig stor sorg.

 

Jeg tenker at hvis belastningen for barna er større om man bor sammen, enn belastningen det er å flytte, miste venner og sorgen over å miste hverdagskontakten med foreldrene, så skal man helt klart skille seg. Men jeg beundrer virkelig de som lever i helt greie forhold uten gnist til det beste for barna sine. Jeg skulle ønske mine foreldre hadde gjort det og ikke skilt seg "fordi de kjeda seg og krangla så mye". Livet for oss barna var mye værre etter de skilte seg enn det var før, selv om de påstår at det ble bedre.

 

Anonymous poster hash: fa049...be7

[Anonym bruker]

Tror voksne sier dette for å lette på samvittigheten. Med mindre det er fysisk eller psykisk mishandling involvert eller utroskap mener jeg at det er tryggest og best for barna at foreldrene holder sammen. Mange barn sliter med mye i våre dager og jeg tror de ustabile familielivene mange lever er hovedårsaken til dette. At du er sur HI, går på deg selv. Hva har dere som par gjort for å jobbe med problemet?

 

Anonymous poster hash: 6aae6...2ec

[Anonym bruker]

Selv mener jeg at man skal virkelig prøve mye, og strekke seg langt før man går.

 

Jeg har selv 2 skilsmisse barn, og det har ikke vært lett for de. Det er heller ikke bare å finne en ny mann, som skal komme å ta ansvar. De fleste vil jo ikke det.

Jeg er nå alene, kronisk syk, dårlig råd, føler jeg aldri strekker til, sliten hele tiden, ensom.

Men jeg hadde ikke et valg, han ødela både meg og barna, og vi gikk til familierådgiver i 1 år, han nektet å innse hva han holdt på meg, løy kronisk og fortsatte å ødelegge oss.

Så livet mitt er bedre i dag enn da. Men skulle virkelig ønske faren til barna aldri hadde endret personlighet så dramatisk, og det skjedde ikke før vi hadde vært sammen i 7 år, 3 år etterpå gikk jeg. For jeg skulle virkelig ønske vi var 2 om alt, og barna hadde faren sin her i det daglige.

Anonymous poster hash: a1fdf...5b7

[overlord]

Han fikk komme seg ut med mobilavhengigheten sin han her og HI. Barnet er straks 1 år og faren vet fortsatt ikke hvordan man bytter bleie. Mobilen er viktigere enn å være tilstede. Håper jeg finner en voksen mann etterhvert som kan ta vare på oss som vi fortjener.

 

Anonymous poster hash: 41ee3...14a

 

Ta vare på dere? Greier du ikke selv ta vare på deg og barnet ditt?

 

I noen tilfeller er brudd det beste for alle parter, veldig ofte er det noe voksne unnskylder seg med for å unngå dårlig samvittighet.

[Anonym bruker]

Har ofte tenkt at mine egne foreldre burde skilles. Kan ikke huske at de noen gang har vist kjærlighet for hverandre, og var endel krangling i min oppvekst. Om vi barna hadde hatt det betre eller verre om de var skilt skal jeg ikke spekulere i, men jeg trodde jo at det var slik forholdet mellom mann og kvinne skulle være. Da jeg var 20 og kom hjem til foreldrene til min daværende kjæreste gikk det et lys opp for meg. De var kjærlige og hyggelige med hverande. Da forstod jeg at det er sånn det er meningen at det skal være, og jeg blir fortsatt litt lei meg når jeg ser på mine foreldre hvordan de irriterer hverandre. Det gir jo dårlig livskvalitet.

 

Anonymous poster hash: 5dd12...f80

[Anonym bruker]

Hva med å finne en mann som klarer å være der for barnet? Herregud, skjønner ikke hvor damene finner alle disse udugelige mennene.

 

Anonymous poster hash: 792e2...255

[Anonym bruker]

Hva med å finne en mann som klarer å være der for barnet? Herregud, skjønner ikke hvor damene finner alle disse udugelige mennene.Anonymous poster hash: 792e2...255

Eller blir det stilt for høye krav?

 

Anonymous poster hash: d7c1f...a47

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg.

Jeg hadde det ti ganger bedre når foreldrene mine endelig skilte seg, enn da de holdt sammen "for min skyld".

Anonymous poster hash: 4fc2c...b4d