Flere enn meg som ikke er så sympatiske?

[Anonym bruker]

Jeg hater syting og det skal litt til før jeg synes synd i voksne. Jeg praktiserer litt "tough love". Problemet er at jeg har en ganske følsom mann, bekymrer meg for at dette vil bli ett problem. Eksen min kalte meg stadig vekk kald. Men han er tidenes drama Queen. Blæææ

 

Anonymous poster hash: a0502...32b

[Anonym bruker]

Hvis folk kaller deg kald og du driver med belæring (det som kalles for "tough love") i stedet for å støtte dine venner, så er det nok deg det er noe galt med. Den dagen du sliter forventer du vel at folk stiller opp for deg? Prøv å sette deg inn i den andres sted og se hvor mye du hadde tålt av såkalt "tough love" i stedet for vennlig støtte - så kanskje du endrer synet ditt på ting. Jeg kutter regelrett ut folk som aldri kan synes synd på noen, bortsett fra seg selv.

Anonymous poster hash: 84621...8e5

[Anonym bruker]

Jepp. 

Jeg lurer på om jeg har et problem. 

Jeg kan snakke om følsomme temaer, som f.eks. dødsfall og alvorlig sykdom blant nærmeste familie. Jeg snakker om det, like lett som andre snakker om dagens  middag, eller hva de skal gjøre i helgen. 

Jeg har fått spørsmål om jeg er glad i mamma. (hun døde for 10 år siden)

Ja, jeg er jo glad i mamma og jeg savner henne, selv om jeg snakker om henne uten å legge følelser i det. 

 

Jeg glemmer ofte at det er sårt for andre å snakke om kreften til bestemor og at hun nesten ligger for døden.

 

Det er sånn jeg er, mannen har lært å leve med det.

 

 

Det som er rart, er at jeg griner når jeg ser  klissete kjærlighetsfilmer, eller jeg er vitne til foreldre som kommer inn i kirken for å døpe sine søte små.

 

 

Jeg er en rar skrue.

Anonymous poster hash: e721a...69c

[Anonym bruker]

Jeg var veldig kynisk en periode, men etter hvert forsto jeg hvor kjip jeg var (lang historie). Det føles mye bedre å være forståelsesfull og empatisk.

 

Anonymous poster hash: 88951...991

[Anonym bruker]

Det er mer rettet mot Bagateller og gjentakelser. Som når samboeren klager over "dårlig form" i tre uker. Eller venninner som klager over "taper typen" i årevis men ingenting endrer seg. Jeg praktiserer "tough love" i form av at jeg sier det som det er! Klart jeg alltid er der for familie og venner som har det vanskelig!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a0502...32b

[Anonym bruker]

Jeg er som deg og opplever ofte at folk syter.

 

Men jeg veit at folk er forskjellige og mine nærmeste får den støtten de trenger. Jeg printer ikke inn at det bare er å ta seg sammen, men kommer med gode råd og trøst.

 

Når andre sier at du er kald så burde du nok gå i deg selv.

 

Anonymous poster hash: d2a2a...50f

[Anonym bruker]

 

Jepp.

Jeg lurer på om jeg har et problem.

Jeg kan snakke om følsomme temaer, som f.eks. dødsfall og alvorlig sykdom blant nærmeste familie. Jeg snakker om det, like lett som andre snakker om dagens middag, eller hva de skal gjøre i helgen.

Jeg har fått spørsmål om jeg er glad i mamma. (hun døde for 10 år siden)

Ja, jeg er jo glad i mamma og jeg savner henne, selv om jeg snakker om henne uten å legge følelser i det.

 

Jeg glemmer ofte at det er sårt for andre å snakke om kreften til bestemor og at hun nesten ligger for døden.

 

Det er sånn jeg er, mannen har lært å leve med det.

 

 

Det som er rart, er at jeg griner når jeg ser klissete kjærlighetsfilmer, eller jeg er vitne til foreldre som kommer inn i kirken for å døpe sine søte små.

 

 

Jeg er en rar skrue.

 

Anonymous poster hash: e721a...69c

Oii jeg har det ikke så gale. Er egentlig veldig følsom og tanken på å miste noen av mine nærmeste får meg på gråten med engang. Det er mer når det kommer til å skulle vise sympati for ting jeg gjerne er litt lei av å høre om.

Hi

 

Anonymous poster hash: a0502...32b

[Anonym bruker]

Tja, jeg griner normal ikke for så mye (er gravid nå så unntak) og jeg syns det er mye sutring/klaging blandt mange. Overfølsomme personer kan jeg bli litt lei av, og hun kollegaen som alltid griner i fylla har jeg ikke mye til overs for.

 

Så ja jeg er nok litt kald av og til.

 

Anonymous poster hash: a5c01...7d8

[Anonym bruker]

Jeg er som deg og opplever ofte at folk syter.

 

Men jeg veit at folk er forskjellige og mine nærmeste får den støtten de trenger. Jeg printer ikke inn at det bare er å ta seg sammen, men kommer med gode råd og trøst.

 

Når andre sier at du er kald så burde du nok gå i deg selv.

 

Anonymous poster hash: d2a2a...50f

Er bare eksen som har kalt meg kald. Min mor sier at jeg er mer likegyldig enn andre og går ikke like dypt inn i ting som andre gjerne gjør!

Hi

 

Anonymous poster hash: a0502...32b

[Anonym bruker]

 

Jepp.

Jeg lurer på om jeg har et problem.

Jeg kan snakke om følsomme temaer, som f.eks. dødsfall og alvorlig sykdom blant nærmeste familie. Jeg snakker om det, like lett som andre snakker om dagens middag, eller hva de skal gjøre i helgen.

Jeg har fått spørsmål om jeg er glad i mamma. (hun døde for 10 år siden)

Ja, jeg er jo glad i mamma og jeg savner henne, selv om jeg snakker om henne uten å legge følelser i det.

 

Jeg glemmer ofte at det er sårt for andre å snakke om kreften til bestemor og at hun nesten ligger for døden.

 

Det er sånn jeg er, mannen har lært å leve med det.

 

 

Det som er rart, er at jeg griner når jeg ser klissete kjærlighetsfilmer, eller jeg er vitne til foreldre som kommer inn i kirken for å døpe sine søte små.

 

 

Jeg er en rar skrue.

 

Anonymous poster hash: e721a...69c

Oii jeg har det ikke så gale. Er egentlig veldig følsom og tanken på å miste noen av mine nærmeste får meg på gråten med engang. Det er mer når det kommer til å skulle vise sympati for ting jeg gjerne er litt lei av å høre om.

Hi

 

Anonymous poster hash: a0502...32b

 

 

 

Jeg hadde det slik med to venninner jeg kuttet ut. Opplevde det ultimate sviket og utroskap mellom eksen og min bestevenninne, disse to venninnene mente at jeg bare kunne ta meg sammen, det var ikke verdens undergang og at det var bare syting. Når jeg kom over det hele selv og fikk god periode, ville de plutselig ha besøk av meg igjen. Vel, for sent...

 

Anonymous poster hash: 84621...8e5

[Anonym bruker]

 

 

 

Jepp.

Jeg lurer på om jeg har et problem.

Jeg kan snakke om følsomme temaer, som f.eks. dødsfall og alvorlig sykdom blant nærmeste familie. Jeg snakker om det, like lett som andre snakker om dagens middag, eller hva de skal gjøre i helgen.

Jeg har fått spørsmål om jeg er glad i mamma. (hun døde for 10 år siden)

Ja, jeg er jo glad i mamma og jeg savner henne, selv om jeg snakker om henne uten å legge følelser i det.

 

Jeg glemmer ofte at det er sårt for andre å snakke om kreften til bestemor og at hun nesten ligger for døden.

 

Det er sånn jeg er, mannen har lært å leve med det.

 

 

Det som er rart, er at jeg griner når jeg ser klissete kjærlighetsfilmer, eller jeg er vitne til foreldre som kommer inn i kirken for å døpe sine søte små.

 

 

Jeg er en rar skrue.

 

Anonymous poster hash: e721a...69c

Oii jeg har det ikke så gale. Er egentlig veldig følsom og tanken på å miste noen av mine nærmeste får meg på gråten med engang. Det er mer når det kommer til å skulle vise sympati for ting jeg gjerne er litt lei av å høre om.

Hi

 

Anonymous poster hash: a0502...32b

 

Jeg hadde det slik med to venninner jeg kuttet ut. Opplevde det ultimate sviket og utroskap mellom eksen og min bestevenninne, disse to venninnene mente at jeg bare kunne ta meg sammen, det var ikke verdens undergang og at det var bare syting. Når jeg kom over det hele selv og fikk god periode, ville de plutselig ha besøk av meg igjen. Vel, for sent...

 

Anonymous poster hash: 84621...8e5

Uff, ikke bra! Høres ut som dårlige venninner! Hadde det derimot vært like intenst tema 2-3år senere hadde jeg nok begynt å miste interessen.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a0502...32b

[Anonym bruker]

 

 

 

Jepp.

Jeg lurer på om jeg har et problem.

Jeg kan snakke om følsomme temaer, som f.eks. dødsfall og alvorlig sykdom blant nærmeste familie. Jeg snakker om det, like lett som andre snakker om dagens middag, eller hva de skal gjøre i helgen.

Jeg har fått spørsmål om jeg er glad i mamma. (hun døde for 10 år siden)

Ja, jeg er jo glad i mamma og jeg savner henne, selv om jeg snakker om henne uten å legge følelser i det.

 

Jeg glemmer ofte at det er sårt for andre å snakke om kreften til bestemor og at hun nesten ligger for døden.

 

Det er sånn jeg er, mannen har lært å leve med det.

 

 

Det som er rart, er at jeg griner når jeg ser klissete kjærlighetsfilmer, eller jeg er vitne til foreldre som kommer inn i kirken for å døpe sine søte små.

 

 

Jeg er en rar skrue.

 

Anonymous poster hash: e721a...69c

Oii jeg har det ikke så gale. Er egentlig veldig følsom og tanken på å miste noen av mine nærmeste får meg på gråten med engang. Det er mer når det kommer til å skulle vise sympati for ting jeg gjerne er litt lei av å høre om.

Hi

 

Anonymous poster hash: a0502...32b

 

Jeg hadde det slik med to venninner jeg kuttet ut. Opplevde det ultimate sviket og utroskap mellom eksen og min bestevenninne, disse to venninnene mente at jeg bare kunne ta meg sammen, det var ikke verdens undergang og at det var bare syting. Når jeg kom over det hele selv og fikk god periode, ville de plutselig ha besøk av meg igjen. Vel, for sent...

 

Anonymous poster hash: 84621...8e5

Uff, ikke bra! Høres ut som dårlige venninner! Hadde det derimot vært like intenst tema 2-3år senere hadde jeg nok begynt å miste interessen.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a0502...32b

 

 

 

Det var snakk om en periode på 5-6 uker, der jeg besøkte dem kanskje 1 gang i uka.

 

Anonymous poster hash: 84621...8e5

[Anonym bruker]

Jeg kan være støttende, men innerst inne bryr jeg meg ikke stort.

Anonymous poster hash: 3e04e...9b2

[Anonym bruker]

Ja, kjenner meg nok litt igjen og er på samme måte.

Når det skjer noe med de rundt meg stiller jeg selvsagt opp, viser forståelse og viser empati. Men dersom de mæler og gnåler på det samme som var avsluttet for lenge siden, ja da gidder jeg ikke høre om det. Veldig mange elsker å snakke om seg selv og egne issues selvom de er over for lengst.

 

Jeg er en "opp fra ræva og begyn å gjør noe". Kan ikke fordra at andre klager uten å ta tak. Man identifiserer problemet, og gjør noen tiltak ut i fra det. Er selvsagt støttende i de prosessene.

De menneskene har jeg faktisk faded ut, bortsett fra familie da. De velger man ikke på samme måte som venner. Min oppfatning er at det er mange som også har "kos med misnøye", og det orker jeg rett og slett ikke.

 

Jeg er ingen skulder å gråte på over at tullipanene ble spist av rådyrene i våres,

Men det jeg opplever er at når det er noen som er i skikkelig krise, da er jeg den første de ringer til. De vet at de får rene ord for penga og ikke noe svada.

 

Folk er forskjellige og det er jammen bra. Det hadde vært kjipt og bare hatt såkalte harde personer som meg gående rundt, og det hadde vært kjipt og hatt "nå skal vi snakke om ditt og datt som skjedde på barneskolen"

 

 

Anonymous poster hash: d3ffb...798

[Anonym bruker]

Jeg oppfører meg selvsagt støttende og er empatisk, men jeg er ikke flink til å huske å spørre hvordan det går når jeg treffer folk igjen. Det må jeg bli bedre på.

 

Jeg har heller ikke tålmodighet med folk som klager hele tiden og sier ikke "stakkar deg, uff det kan ikke være lett osv" når samme person klager over de samme tingene over flere år. Jeg tenker inni meg " get over it, det er du som taper i det lange løp på å oppholde deg i offerrollen". Selvsagt sier jeg dette ikke høyt til personen, men jeg skifter heller tema dersom hun/han starter opp med negativt prat.

 

Ellers så har jeg kuttet en tidligere venninne som laget dårlig stemning ved å være veldig negativ og ikke kunne glede seg over andres medgang.

Anonymous poster hash: 0ffcd...9a1

[Anonym bruker]

Tydeligvis flere enn meg som sitter på en "medfølende maske" i enkelte tilfeller.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a0502...32b