Jeg er fortsatt alenmor selv med ny samboer..flere?

[Anonym bruker]

Er det sånn hos flere kanskje? Har jeg for store forventninger tenker jeg også..

Jeg har vært alene med barna noen år, har bodd sammen med ny sambier i 2 år nå og det er akkurat like mye å gjøre for meg, om ikke mer, enn det var da jeg bodde alene med barna.

Han jobber nordsjøturnus da, så er mye borte av den grunn. Når han er hjemme jobber han masse med andre ting, hver dag mest.

Jeg ordner alt med barna, som er mine ja. Lager mat, ordner med klær, vasker, alt av husarbeid, lager middag i 90 % av tilfellene, kjører dem hit og dit osv. Han jobber som sagt mye, han spiser middag med oss og går ut og jobber med noe etterpå og kommer som oftest ikke inn før etter at ungene er i seng. Noen ganger i helgene kan han bli med en tur i skogen eller lignende.

 

Etter at vi flyttet sammen har vi fått mere plass enn før, økonomien er den samme dårlige for med større plass øker også utgiftene, men han betaler mest siden han tjener mye mer enn meg. Når barnet hans er her, hender det han hjelper litt mer til med maten men stort sett ikke.

 

Vet han har mye å gjøre men det har vel ikke blitt helt som jeg hadde sett for meg, ikke alene lengre men med en samboer som er velgid opptattt og ikke akkurat en resvervefar for mine barn som har liken kontakt med biofar.

Er det sånn hos flere?

Anonymous poster hash: bfc03...f94

[Anonym bruker]

Jeg personlig syns det høres fryktelig stusselig ut. Da jeg fikk meg samboer for elleve år siden hoppet han rett inn i farsrollen for mitt barn. Akkurat det kan ikke forventes når barna er eldre (min var nyfødt), men det kan forventes at han engasjerer seg mer enn du beskriver. Barna blir jo overhodet ikke kjent med ham? 

Jeg hadde forventet at vi delte på praktiske oppgaver, at vi delte på kjøring og henting, at han deltok i dagliglivet med oss og ville bli kjent med barna mine, samt deltok på at felles verdier og grunnregler opprettholdes. 

Anonymous poster hash: a5695...ed7

[Anonym bruker]

Har dere ikke snakket om hvilken rolle han skal ha for barna dine da? 

 

Vi har det ikke slik, i dag er stefar fult og helt pappa for mitt barn (har ikke kontakt med biofar). Men i starten når vi bodde sammen så tok jeg meg av det meste som gjaldt barnet. Vi hadde god dialog rundt dette, og han sa bla at han syntes det var vanskelig for han var redd for å gjøre for mye, eller gjøre slik at jeg følte han tråkket over grensen i forhold til oppdrgelse osv. Han syntes det var vanskelig å irettesette barnet eller oppdra det for han ville ikke "gjøre for mye", slik at jeg følte meg tråkket på. Dette var noe vi jevnlig hadde dialog på, og jeg brukte en del tid på å klare å gi fra meg noe av kontrollen over barnet til han og også hjelpe han til å komme mer på banen og få han trygg. 

 

Det tok ca 6 mnd-1 år. 

 

Etter dette har vår rollefordeling vært helt naturlig. Vi er veldig enige om oppdragelse, og gjør like  mye der. Nå har gutten blitt større (skolealder) og da er det bla samboer som styrer med fotballen til guttungen. Han er til og med lagleder Ellers gjør de mye annet sammen også, og de er en del alene da jeg jobber turnus. 

 

 

Anonymous poster hash: 0f244...d09

[Anonym bruker]

Høres ut som dere bør snakke skikkelig sammen.

Vurderer dere å få barn sammen? Jeg ville vært litt betenkt når han virker så lite engasjert i dine barn.

Men kjenner ikke barnas alder samt barnas forhold til sin egen far.

Anonymous poster hash: b0ea9...9c1

[Anonym bruker]

Uff, blir nesten litt trist av å lese hvordan dere har det..altså, det er fint å se men innser at situasjonen langt fra er sånn hos oss. Han har det altid så travelt, meste av det han gjør er for vår del men likevel, han mener det er viktigere nå enn at han skal prioritere å være mange timer med barna. At det er for en periode..men den kommer til å vare i flere år.

Vi er ikke enige i barneoppdragelse heller, han er for militant oppdragelse mens jeg er mer flower power.. Vel, satt litt på spissen. Han tar seg ikke tid til å bli ordentlig kjent med barna eller gjøre så mye med dem, men han er flink til å kommentere og kritisere om han synes jeg gjør noe feil ifm dem og han er heller ikke redd for å kjefte på dem. Men det er ikke så lett da, mine barn har fått  lov til mye over flere år som han ikke tolererer av sitt barn..

Jeg har prøvd å si at vi må dra på familieperapi, og det sier han bare at det må jeg gjerne gjøre men at han ikke har noe der å gjøre.. Tror bare jeg bestiller time så får han bli med om han vil ha noe med oss å gjøre i fremtiden.

Anonymous poster hash: bfc03...f94

[Anonym bruker]

 

Høres ut som dere bør snakke skikkelig sammen.

Vurderer dere å få barn sammen? Jeg ville vært litt betenkt når han virker så lite engasjert i dine barn.

Men kjenner ikke barnas alder samt barnas forhold til sin egen far.

 

Anonymous poster hash: b0ea9...9c1

 

Nei, vi skal ikke ha barn sammen. Barna er små enda, 3 og 7 år.

 

Anonymous poster hash: bfc03...f94

[Anonym bruker]

Dere er en familie nå og da synes jeg det er klokt å vurdere familieterapi.

 

Slik jeg tolker det bruker han mye tid på noe som kan være økonomisk fordelaktig for dere (eller han, håper dere eier bolig likt?) på sikt og at dette gir lite/mindre tid til å være sammen som familie.

Jeg synes det høres viktig ut å bli kjent med barna nå, det kan jo egentlig ikke vente i flere år.

 

Håper dere finner ut av det.

 

 

Anonymous poster hash: b0ea9...9c1

[Anonym bruker]

Sånn kunne jeg aldri hatt det. Barnet mitt er nesten barnet vårt, min samboer er utrolig glad i ham. Vi oppdrar ham på lik linje, felles økonomi der bhg er inkl., og han har ham gjerne hjemme fra bhg hvis han har en fridag, sånn at de kan kose seg.

 

I helgene ber han meg gjerne bare snu meg og sove videre, så står han opp. Han tar stell på lik linje som meg.

 

Vi venter en felles nå, og jeg hadde ikke fått barn med mannen min hvis jeg ikke på forhånd visste at han blir en super far for BEGGE ungene.

 

Min er forøvrig 4år, og kaller samboeren min pappa. Vi har bodd sammen i tre år.

 

Anonymous poster hash: 4ca97...51d

[Anonym bruker]

 

Dere er en familie nå og da synes jeg det er klokt å vurdere familieterapi.

 

Slik jeg tolker det bruker han mye tid på noe som kan være økonomisk fordelaktig for dere (eller han, håper dere eier bolig likt?) på sikt og at dette gir lite/mindre tid til å være sammen som familie.

Jeg synes det høres viktig ut å bli kjent med barna nå, det kan jo egentlig ikke vente i flere år.

 

Håper dere finner ut av det.

 

 

 

Anonymous poster hash: b0ea9...9c1

 

Vi eier bolig sammen og ja, på sikt vil det han gjør være positivt for oss. Men jeg synes det tar overhånd, da dette er noe som går over flere år. Han skal liksom skynte seg å bli ferdig for da får han mye tid til overs som han sier, med da er jo allerede barna store, hans barn også..

 

Anonymous poster hash: bfc03...f94

[Luksusdyret]

Hadde jeg aldri giddet. Hadde min mann ment at jeg måtte gjøre alt med barna mine, ikke bidro med en dritt i huset når han hadde mulighet og prioriterte byggeprosjekter, kompiser osv når han hadde fri så hadde jeg bedt ham flytte slik at jeg kunne være "ordentlig" alenemor. Hvilken utbytte har du av mannen egentlig, bortsett fra noe sex og at du må rydde etter enda en person i huset?

[Anonym bruker]

Det å pusse opp/bygge på kan virkelig være kroken på døra for mange familier, det er jo bare å se på Sinnasnekker'n.

 

Etter at vi fikk barn har vi innsett at oppussing, som vi før gjorde mye av selv, nå bør settes bort til profesjonelle håndverkere. Og har man ikke råd til det, må man finne seg en boligstørrelse og boligtype hvor det ikke er nødvendig. Tiden med barna mens de er små får man aldri igjen.

Anonymous poster hash: b0ea9...9c1

[Anonym bruker]

 

Er det sånn hos flere kanskje? Har jeg for store forventninger tenker jeg også..

Jeg har vært alene med barna noen år, har bodd sammen med ny sambier i 2 år nå og det er akkurat like mye å gjøre for meg, om ikke mer, enn det var da jeg bodde alene med barna.

Han jobber nordsjøturnus da, så er mye borte av den grunn. Når han er hjemme jobber han masse med andre ting, hver dag mest.

Jeg ordner alt med barna, som er mine ja. Lager mat, ordner med klær, vasker, alt av husarbeid, lager middag i 90 % av tilfellene, kjører dem hit og dit osv. Han jobber som sagt mye, han spiser middag med oss og går ut og jobber med noe etterpå og kommer som oftest ikke inn før etter at ungene er i seng. Noen ganger i helgene kan han bli med en tur i skogen eller lignende.

 

Etter at vi flyttet sammen har vi fått mere plass enn før, økonomien er den samme dårlige for med større plass øker også utgiftene, men han betaler mest siden han tjener mye mer enn meg. Når barnet hans er her, hender det han hjelper litt mer til med maten men stort sett ikke.

 

Vet han har mye å gjøre men det har vel ikke blitt helt som jeg hadde sett for meg, ikke alene lengre men med en samboer som er velgid opptattt og ikke akkurat en resvervefar for mine barn som har liken kontakt med biofar.

Er det sånn hos flere?

 

Anonymous poster hash: bfc03...f94

 

 

Nei, han tar like mye del i alt som meg. Hadde et barn fra før, flytta sammen for et år siden. Han fulgte/henta i bhg, lagde middag til henne hvis jeg måtte jobbe kveldstid, støvsugde +++, UAKTUELT at han ikke hadde gjort en dritt. Nå har vi en baby sammen også. Få han til å skjerpe seg, jeg hadde aldri gidda å flytte inn med et barn til.. 

 

Anonymous poster hash: 7ef34...624

[Anonym bruker]

Ikke lett det der. Er selv alene med to barn som bare er hos sin far annenhver helg. Har jo et håp om å finne en ny å dele livet med, men er litt skeptisk til å flytte sammen med noen. Iallefall om ny mann har barn som kun er hos han i helgene. Tror det må være vanskelig å leve med andre sine barn til daglig, og kun ha sitt eget barn "av og til". Dere må virkelig snakke sammen, få frem tanker og følelse, høres ikke Sundt ut å ha det sånn.

 

Anonymous poster hash: a6f92...a4f

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg og kjæresten har nettopp flyttet sammen. Han har to barn på 8 og 11 annenhver uke, mens jeg har min 8åring hele tiden utenom annenhver helg.

 

Her er alle barna alles sitt ansvar. Det er som regel jeg som leverer og henter på SFO, siden jeg jobber i bhg ved siden av SFO/skolen.

Her forventer jeg at samboeren mmin følger opp mitt barn, på samme linje som jeg følger opp hans barn.

 

Det som er mest forandring for meg er at jeg kan være sosial utenom annenhver helg, når hun er hos pappaen min. Det samme kan samboeren min være.