Tror ikke min tante vil ha kontakt.

[Anonym bruker]

Jeg er ordentlig lei meg, og tenker mye på dette. 

Sist jeg så henne var i min bursdag for 4 år siden. Hun bor en times kjøretid unna. Ikke noe unormalt skjedde da. 

Jeg har ved flere anledninger sendt sms og invitasjon via facebook for å høre om hun kan komme i bursdagene til guttene mine. Hun svarer ikke. På facebook så kan jeg se at hun har lest de, men hun svarer ikke. 

Min farmor ringte meg for noen år siden, og sa; da sees vi i morgen? Da hadde min fetter bursdag, min tante sa at hun hadde sendt meg invitasjon på sms til farmor. 

Det hadde hun ikke. :-( 

 

Jeg inviterte henne i min bursdag i våres, men igjen, lest og ikke svart. 

Nå tok jeg mot til meg og spurte henne hvordan de hadde det på meld via face, lest men svarer ikke. 

 

Det er så sårt. Jeg vet hennes andre niese besøker de på hytta etc. De feirer jul sammen osv, men vi blir ikke invitert. Tror min farmor synes det blir for mye med mine søskenbarn som tror julaften er en fest som hun sier, pluss oss og våre barn. Føler meg skvist ut. 

 

Jeg aner ikke hva jeg har gjort? Alltid bare hyggelig tone oss i mellom før. 

Jeg er fryktlig glad i henne og savner henne, men jeg burde kanskje ta et hint å ligge unna? 

Anonymous poster hash: a0ad0...636

[Anonym bruker]

Hvorfor tar du ikke en tlf og prater med henne?

 

Anonymous poster hash: d51dd...986

[Anonym bruker]

Men kan du spørre farmoren din da (regner med at det er din tantes mor). Pappaen din død eller har ikke han heller noen kontakt med henne? (regner med at det er din fars søster det er snakk om..

Anonymous poster hash: 71e86...71a

[Anonym bruker]

Enig med vedkommende over, ring for en personlig invitasjon,

Anonymous poster hash: 92165...244

[Anonym bruker]

Min pappa lever ja. Har litt kontakt, han blir invitert om det er noe. 

 

Jeg synes det er kjempevanskelig å ringe for å høre om jeg har gjort noe galt. Har vurdert noen ganger å kjøre til henne for å snakke med henne, men har feiget ut. 

 

 

Anonymous poster hash: a0ad0...636

[Anonym bruker]

Jeg er så redd for å presse meg på..

Anonymous poster hash: a0ad0...636

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen.. Tanta mi bor 40 min kjøretur unna. Da jeg var liten var jeg veldig mye der, for hun har ikke egne barn. Hun og onkelen min ble nesten litt ekstra mor og far for meg.

 

De siste årene tar hun/de aldri initiativ til at vi skal treffes. Jeg foreslår flere ganger men det passer ikke. Nytter ikke å ringe for de svarer ikke på telefonen, men jeg skriver meldinger på Facebook hvor tanta mi som regel svarer etter noen dager (meldingene er lest samme dag som jeg sendte dem), med unnskyldninger og bortforklaringer. Hun treffer den andre tanta mi sine barn ganske ofte.

 

Synes det gjør vondt, føler meg avvist. Sørger på grunn av det. Gir likevel ikke opp og inviterer gang på gang, men blir også lei meg gang på gang

 

Anonymous poster hash: a3f30...0ee

[Anonym bruker]

Det er jo bedre å spørre og få et ærlig svar. Da vet du hvertfall hvordan du skal forholde deg til henne.

 

Det hender jeg av og til ikke blir bedt i bursdag til søskenbarna mine. Tanta mi er inngifta og har noen sære "regler". Min onkel er en tøffel og orker ikke å si i mot. Jeg ble ikke bedt i bursdag til kusina mi fordi jeg ikke kom i kirka da hun ble døpt. Men var alene med et spinnvilt barn på halvannet år, sier seg selv at ikke jeg kunne sitte lenge i kirka. Kom i dåpen med gave og alt mulig. Hun blir sur for ingenting og lar det gå ut over folk ved å nekte ungene å be folk til bursdag osv. 

Anonymous poster hash: da600...9b3

[Honningmelon]

Da hadde jeg blitt så provosert at jeg hadde ringt og lurt på hva i helvete jeg har gjort for noe galt, og hvorfor hun ikke svarer på meldinger.