Gå fra mannen i mitt liv?

[Anonym bruker]

Det har seg slik at jeg har funnet mannen i mitt liv. Vi ble sammen da jeg var 16, og han er mer lik meg enn noen andre jeg noensinne har kjent. Vi deler absolutt alt av smak for musikk og film, vi har helt like holdninger og verdier, og vi har helt samme type humor. Mannen nin er helt fantastisk, og vi har også hatt det fantastisk sammen - helt til jeg ble gravid. Derfra fikk det rett vest, og nå er barnet vårt 8 mnd gammel, og vi har gått i samme hverdagsfella som så veldig mange andre par. Jeg er sint og gretten, og han klager konstant. Vi hsr prøvd å skjerpe oss begge to over lang tid, men de samme gamle krangelene gjentar seg gang på gang, og hver gang vi krangler truer vi hverandre med at forholdet er over. Jeg kan virkelig ikke se for meg at jeg noensinne kommer til å finne noen som er så lik meg som ham, men jeg er så LEI. Jeg har hele forholdet langt oppi halsen, og han går meg konstant på nervene. Aller helst vil jeg bare være alene akkurat nå, ha sex med hvem jeg vil en stund. Men barnet vårt er bare 8 mnd gammel, og jeg føler meg så utrolig egoistisk hver gang jeg tenker på å gå fra familien vi har skapt sammen, og i tillegg er jeg egentlig en forholdsperson, livredd for å være alene og ikke finne "den rette" etter kort tid som singel. Samtidig er jeg så miserabel, drittlei og... tom. Noen som har vært i samme situasjon og har noen råd?

 

Anonymous poster hash: b4059...35a

[håperpåvinterbarn]

Første året med barn kan være knalltøft. Senk skuldrene og ikke tenk for mye. La det gå litt tid så kanskje dere kommer over kneika. Jeg ville ikke gått fra ham nå, det er verdt å holde og se om det ordner seg når ungen er over året. Snakk sammen, dra på en hyggelig weekend tur uten barnet og forsøk å finne litt tilbake til hverandre. Dette ordner seg .

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hvorfor er du sint og gretten?

 

Hva kan du gjøre for å stoppe denne onde sirkelen?

 

Ta en kveld i uken , etter barnet er lagt , og prat ut om uken, hva dere har gjort og skal gjøre, forventninger.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: bf04b...1de

[&KJ&]

Vi har vært der, og kom oss ut av det. Det er lett å glemme kos og komplimenter når man er trøtt, alt blir misforstått og vridd på fordi man høres surere ut enn vanlig og den andre tolker alltid alt i verste mening.

 

Etter flere nedturer prøvde vi å fokusere på ikke bare hva vi sa, men hvordan vi sa det. Prøvde å ta litt mer på den andre og gi et kyss i forbifarten selv om det egentlig ikke var det en hadde mest lyst til når den personen nettopp hadde snerret til deg.

 

Det er litt sånn som man oppdrar barn med positiv oppmerksomhet. Sakte men sikkert fikk vi snudd situasjonen i rakt med at barnet også ble litt eldre. Det er en tøff alder akkurat i den alderen din baby er i med tenner og div. Jeg mener at barnets 1,5-2 første år burde anses dom unntakstilstand, og det burde vært ulovlig å hå fra hverandre fordi man lett kan gjøre det på feil grunnlag. Litt flåsete, men mye sant likevel.

 

Lykke til, høres ut som om dere har noe som er fint langt der inne, og verdt å kjempe for!

[Anonym bruker]

Takk for svar. Problemet er at babyen vår er kjempesnill, han sover fra 8 til 8 uten problemer, og er alltid bare veldig snill og grei, så jeg føler egentlig ikke at det er derfor vi krangler, hvis dere skjønner. Men vi har aldri barnevakt, for min familie bor mange timer unna, og situasjonen innad i familien hans er veldig anspent. Jeg har heller ingen bekjente som jeg stoler nok på på til å være barnevakt, så vi får jo aldri noe tid sammen.

 

Det er så innmari vanskelig... Jeg føler at vi har prøvd å gå igjennom kranglene våre så mange ganger, og likevel skjer det bare igjen og igjen. Jeg føler meg fanget og miserabel, og jeg har ikke så mye motivasjon igjen til å prøve å fikse forholdet vårt, for jeg føler innerst inne at jeg bare er drittlei. Jeg får så dårlig samvittighet når jeg tenker sånn, og jeg vet jo at det beste for både barnet vårt, og sikkert oss også på sikt, er at vi holder sammen. Men er det bare all småkranglingen og kjeftingen som får meg til å distansere meg emosjonelt, eller er jeg rett og slett i gerd med å miste følelsene for ham?

 

Anonymous poster hash: b4059...35a

[Anonym bruker]

De første årene med barn kan være et helvete for forholdet.

 

Anonymous poster hash: 615a6...19f

[Anonym bruker]

Ikke gi opp når det er som verst, jeg har tre barn, og synes 6-12 mnd alder er verst. Så går det seg til

 

Anonymous poster hash: 3e843...760

[Anonym bruker]

Jeg hører folk sier det, men babyen vår er jo snill og rolig som dagen er lang, det er ALDRI noe tull med ham, så jeg forstår ikke at barnet kan være årsaken til problemene våre. Jeg føler meg ikke dom en sliten småbarnsmor i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: b4059...35a

[Anonym bruker]

Jeg fikk en krise når jeg fikk mitt første barn. Følelsene for mannen forsvant som dugg for solen. Tok meg ca 6 mnd å skjønne at de ikke hadde forsvunnet, men at kjærligheten til barnet mitt var så ekstrem at det hadde føltes ut som om følelsene til mannen var borte. Følelsene til mannen var der fremdeles, og like sterke som før, men de var annerledes enn den ekstreme kjærligheten jeg følte overskygget alt. Når dette gikk opp for meg løste det jo seg for da fikk jeg sortert alle følelsene.

 

Anonymous poster hash: 459a1...2ea

[Anonym bruker]

Hvis dere ikke har mulighet til barnevakt, men babyen sover fra kl åtte, hva med å ha en date hjemme? Lag god mat og ta på litt fine klær. Utrolig hvor lite som skal til noen ganger! Lykke til - fra en som akkurat går gjennom den vanskelige perioden for tredje gang og regner med at det ordner seg denne gangen også.

 

Anonymous poster hash: 10145...991

[Anonym bruker]

Vi har vært der, og kom oss ut av det. Det er lett å glemme kos og komplimenter når man er trøtt, alt blir misforstått og vridd på fordi man høres surere ut enn vanlig og den andre tolker alltid alt i verste mening.

 

Etter flere nedturer prøvde vi å fokusere på ikke bare hva vi sa, men hvordan vi sa det. Prøvde å ta litt mer på den andre og gi et kyss i forbifarten selv om det egentlig ikke var det en hadde mest lyst til når den personen nettopp hadde snerret til deg.

 

Det er litt sånn som man oppdrar barn med positiv oppmerksomhet. Sakte men sikkert fikk vi snudd situasjonen i rakt med at barnet også ble litt eldre. Det er en tøff alder akkurat i den alderen din baby er i med tenner og div. Jeg mener at barnets 1,5-2 første år burde anses dom unntakstilstand, og det burde vært ulovlig å hå fra hverandre fordi man lett kan gjøre det på feil grunnlag. Litt flåsete, men mye sant likevel.

 

Lykke til, høres ut som om dere har noe som er fint langt der inne, og verdt å kjempe for!

Henger meg på denne. Holdt på å gå i samme fella da sønnen vår var baby. Lite søvn gjør noe med humøret Tenk deg godt om HI er mitt råd. Du drømmer om tilfeldig sex... Javel, ikke så lett med en liten baby. Og er du klar for å se barnet ditt mye mindre? Han er liten nå, men etterhvert blir det annenhver jul, påske, vinterferie o.s.v. Jeg er prøvd det, og det er ikke noe å trakte etter...

 

Anonymous poster hash: effbe...a32

[Berta_78]

Du sier at babyen sover og er grei. Men det er jo ikke nødvendigvis hovedsakelig søvnløshet som gjør småbarnsforeldre slitne! Det er det enorme ansvaret, det nye livet der man ikke er fri, mangelen på alenetid og kjærestetid, den overveldende og altoverskyggende kjærligheten til barnet. Det nye oppsettet der man er foreldre sammen, mangelen på input utenfra (særlig for mor, men også for far som kommer rett fra jobb hjem til mor som ikke har fått input), frykt, endring... Bla bla, kunne holdt på i evigheter. For mange tar det TID å komme gjennom denne vanvittige fasen. Slutt å plukke på hverandre, kjør autopilot, jobb sammen. Ha sex. Du kan heller fantasere om at han er en hot ONS.

Jeg får helt hodepine av å tenke på at du vil forlate mannen i ditt liv for DETTE? Det er vanligste i hele verden. Å få barn er slitsomt. Bruk hodet, ikke følelsene - de kan man aldeles ikke stole på med spedbarn i hus.

[Anonym bruker]

Først og fremst må dere bli enige om å slutte å true med å avslutte forholdet hver gang dere krangler. Vær enige om at det rett og slett ikke er en mulighet.

 

Deretter må dere hver for dere jobbe med å gi slipp på gamle krangler, dere må bare gå videre. Det kommer ingenting godt ut av å dra opp gamle ting hver gang dere er slitne og sinna.

 

Når dere kjenner at en krangel er i anmarsj vil jeg i en overgangsfase, frem til dere lærer å prate i stedet for å krangle, å gå vekk fra hverandre og telle til ti eller puste ut for så å la det som plager dere ligge til dere er rolige.

 

Det er en omstilling å få barn, uansett hvor "snill" barnet er. Man er sliten, man prøver å finne sin nye identitet på flere plan og hver dag er ny.

 

Ikke gi opp, lykke til! Du er ikke alene

 

Anonymous poster hash: 31903...958

[Nyttårs barn]

Du må ikke finne på å gå fra mannen i ditt liv nå i småbarnsfasen. Kjemp med nebb og klør for familien din HI.

Det er ikke så lett å finne en ny bra mann, og det er ikke bare bare med mine og dine barn.

Les inne på dette forumet hvis du ikke tror meg.

 

Du bor med en mann du har felles barn med, og dette gjør alt så mye lettere. Ønsker du å ha barnet ditt annenhver uke, det må du være forberedt på etterhvert. Hva om han vil flytte til faren etter noen år? Hva om du eller far ønsker å flytte, hva gjør dere da?

Skjønner at du ikke ser for deg et nytt forhold, men det vil etter noen år forandre seg. Ønsker du at barnet ditt skal få stefar og stemor og bonussøsken?

 

Prøv å få forholdet til å fungere med den mannen du har

[Anonym bruker]

Ikke gå ifra mannen din. Småbarnsfasen er slitsom og tung.

 

Hold ut. Mannen i ditt liv er også mannen i ditt liv i dårlige perioder.

 

 

Selv om barnet deres er eksemplarisk på alle måter, så er småbarnsperioden smitsom forfi. Mange par går ifra hverandre. Ikke gr det, hold ut. Si det til helsesøster, og hun kan henvise dere til parterapi.

 

 

 

Anonymous poster hash: b1dc4...807

[Gjest]

Pust dypt.!! De første årene med barn kan være et mareritt. Og vet mange sliter med følelser for mannen fordi de nettopp går opp i den lille, og det er normalt. Kan glatt innrømme at jeg mistet totalt følelser for mann min da minsten blei født, og han var heller ingen lett baby. Mye ut Og inn på sykehus, uvisshet, lite søvn som igjen gikk utover humøret mitt og øste min frustrasjon over mannen.

 

Og sexlivet sier seg vel selv??  Meget lite. Har vært inne på tanken mang en gang å forlate han, kranglet så busta fyker (uten ungen til stede) og ønsket han dit peppern gror. Men......skille meg? Nei, for jeg visste at det kom til å bli bedre. har vært igjennom dette flere ganger før.

 

Etter at minsten har begynt å sovne om kvelden til riktig tidspunkt, er i barnehagen og alt er såre vel, så har jeg fått tilbake følelsene igjen, både her & der

 

Vi kvinner er litt rart konstruert, iallefall jeg :)Alt må være på stell for at vi skal ha det bra. Ikke gjør noe overilt og ønsker deg lykke til

[Anonym bruker]

En trenger ikke like akkurat de samme tingene for at et forhold skal fungere. Du høres litt barnslig ut...

 

Anonymous poster hash: ce935...ecb

[Anonym bruker]

Du må ikke finne på å gi å i fra en mann du i utgangspunktet har så mye til felles med og som du har det så bra med. Det er såååå normalt at den nye situasjonen og den nye h erdagsen kan skape mye splis og misforståelser. Han er vandt med å få din fulle oppmerksomhet. Nå er det en liten baby som du setter langt før han.Du er sliten. Du må amme. Han forstår kanskje ikke.. føler seg avvist tul tider? Ikke uvanlig at menn føler seg uutilstrekkelig. Dere må sette av tid til dere. (Selv om det kan føl en s som det ikke er tid). En kveld i uka noen timer- der familie sitter hjemme hos dere og passer barnet? Dere går på kafe, tur eller noe dere liker. Et annet tips er å være helt åpen om når du føler deg urettferdig behandlet og forklar han hvorfor UTEN å ha en kranglete tone. Bli enige om å snakke sammen hver kvekd en periode om hvordan dere føler. Prøv å tenk over hvordan dere orater til hverandre i hverdagen. Prøv å av og til tenk " er dette noe å krangle om.. kam jeg la denne kommentaren gå? Kan jeg prøve å sette meg inn i hvordan han føler.?" Spørr om han kan gjøre det samme. Forklar han at du elsker han men føler at dere glir fra hverandre... men at med å prøve å forstå hverandre, respektere hverandre og være åpne om følelser.. kan dette snus. Innse at å nettoå ha fått et barn i hus IKKE er en dans på roser. Hele li et er snudd på hodet. Dere skal finne hverandre på en ny måte... som foreldre. Det er aldri lett.. prøv å husk akt det gode denne mannen KAN gi deg - har tidligere gitt deg. Han er den samme of du skrev dette kom etter graviditeten. Prøv å sammen finne ut hva som fjør at dere krangler (ofte er det misforatåelser, sjalusi, dere er slitne osv?). Spørr om han kan prøve å ikke kreve at du skal være der 100 % for ham når di har et lite menneske å bli kjent med å forsørge. Si at du ønsker at dere finner på ting der dere kan- og menner trenger OFTE å høre at de er elsket... osv;-) dette er mine tips. Hilsen ei som har vært i samme situasjon.

 

Anonymous poster hash: c8927...40a

[Anonym bruker]

Barnet vårt er 2 år, og jeg har vært på samme sted som deg i ca et halvt år. Jeg har begynt å skrive dagbok, både for å få ut frustrasjoner, men også for å sjekke hvorvidt jeg er urimelig..jeg har bestemt meg (uten å ha snakket høyt om det, vi snakker ikke høyt om å skilles) for å vente til neste sommer for å se om det er noe som retter på seg eller om det virkelig nærmer seg slutten. I utgangspunktet synes jeg (for min del altså) at 6 mnd med sånne tanker er for kort tid til å gå til et så drastisk skritt som å skilles, og jeg kommer ikke til å gjøre det uten parterapi eller andre tiltak. Men jeg gir det som sagt litt tid først. 

Det hjelper virkelig med det dagbokprosjektet altså Jeg får ut alt jeg ikke trenger å si høyt, og som regel ser jeg min egen urimelighet og min egen rolle mye tydeligere. Det har foreløpig ikke nødvendigvis hjulpet på forholdet, men det hjelper i form av at jeg ikke er så bitchy av og til Denne uken har jeg til og med tatt meg selv i å "glemme" og være gretten, også har vi hatt ganske fine kvelder

Anonymous poster hash: e5c36...89d

[Anonym bruker]

Vet du, det er helt normalt og være sliten og lei med liten baby i hus. Mannen og jeg har flere barn sammen. Det som har holdt oss sammen er å se humoren i situasjonen. Begge har vært slitne og leie, og vi har humret over nok en uke uten sex. Vi har alltid vært klar over at det går over etter tøffe perioder, vi skal ikke ha det sånn for alltid. Det er bare en fase, noe vi også snakket om før vi fikk barn.  Snakk med mannen din og prøv å se litt hverdagshumor i situasjonen. Når man står midt i drittbleier, gulp og søvnløse netter må man rett og slett klare å le for å komme seg videre.. Tror jeg Lykke til! Håper dere holder sammen - det blir litt lettere for hvert år!

Anonymous poster hash: d1bca...850

[Anonym bruker]

Du sier at babyen sover og er grei. Men det er jo ikke nødvendigvis hovedsakelig søvnløshet som gjør småbarnsforeldre slitne! Det er det enorme ansvaret, det nye livet der man ikke er fri, mangelen på alenetid og kjærestetid, den overveldende og altoverskyggende kjærligheten til barnet. Det nye oppsettet der man er foreldre sammen, mangelen på input utenfra (særlig for mor, men også for far som kommer rett fra jobb hjem til mor som ikke har fått input), frykt, endring... Bla bla, kunne holdt på i evigheter. For mange tar det TID å komme gjennom denne vanvittige fasen. Slutt å plukke på hverandre, kjør autopilot, jobb sammen. Ha sex. Du kan heller fantasere om at han er en hot ONS.

Jeg får helt hodepine av å tenke på at du vil forlate mannen i ditt liv for DETTE? Det er vanligste i hele verden. Å få barn er slitsomt. Bruk hodet, ikke følelsene - de kan man aldeles ikke stole på med spedbarn i hus.

 

Ikke ta viktige avgjørelser det første året... Hormonene er i opprør, kroppen har vært gravid i 9 mnd...

 

så selv om du ikke føler deg som en sliten nybakt mamma så har du vært gjennom en forandring - og ting er forandret - samlivet er forandret - måten man er sammen på er annerledes - man må prioritere annerledes og man kan ikke ta ting på sparket.

 

Og mannen er på et vis ikke bundet på samme måte...

 

Anonymous poster hash: e3cfe...223

[Anonym bruker]

Nei nei nei nei!!!

 

 

Jeg har vært der du er! Har to tette barn og etter graviditet nr 2 (5mmd etter første fødsel) begynte jeg å føle det sånn du har det nå. Gud jeg var så LEI! Etter 1,5 år med dette ga jeg og han opp og vi gikk fra hverandre. Det var et rent hælvette og mareritt og etter 8 mnd er vi heldigvis (og ikke minst for barnas del) sammen igjen. Jeg angrer som en hund! Det går seg til. Jeg lover deg! Du finner deg ikke noen bedre. Men jeg vil anbefale deg og komme deg litt bort. Ta en uke fri grad hverdagen. Reis alene eller kun med deg og babyen. Du trenger å få fri og tenke klart. Kjenne på savnet av mannen.

 

Anonymous poster hash: a4bf3...76f

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. Kanskje jeg er "barnslig" ja, men jeg kunne aldri vært sammen med en mann som ikke delte min musikksmak og min verdensanskuelse. Folk er forskjellige, det hadde aldri gått for min del.

 

Jeg og babyen reiste hjem til moren min og var der en uke uten barnefar tidligere i sommer, og jeg forventet at jeg skulle savne ham helt enormt, men jeg tenkte så vidt på ham i det hele tatt. Jeg vet jo, rasjonelt sett, hva som kreves av oss begge for å gjøre situasjonen bedre, men det virker ikke som om noen av oss legger noe sjel i det, hvis dere skjønner. Jeg føler meg bare helt tom, og har ofte tenkt "dette var dråpen, nå går jeg", men jeg vet jo at det ville gått hardest utover barnet vårt. Jeg går bare rundt og kjenner på at nærværet hans irriterer meg, selv om han aldri krever noe av meg. JEG må alltid ta initiativ til sex, og selv da mener han at det er nok å ha sex en gang i uken, noe som ikke funker for meg. Han går meg rett og slett bare på nervene for tiden, og jeg lurer egentlig på om det er noe igjen å hente i forholdet vårt i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: b4059...35a

[Lammelåret]

.. men hvis ungen sover fra 8 til 8, så har dere mye tid til hverandre!

 

Høres ut som om dere trenger å få litt luft inn i forholdet, og da mener jeg ikke andre partnere, men å oppleve noe nytt, oppdage noe nytt. Kanskje dere rett og slett trenger å sette ord på tilværelsen deres, på at dere er lei og definere hva dere er lei av - uten å gå til angrep på hverandre. Det er viktig å ikke bebreide den andre, men la denne få snakke ut mens den tause kun lytter. 

 

Tenker at det også er helt greit å være lei innimellom, men at dette er en del av alle forhold og noe som dere kommer gjennom. Selv om dere har vært sammen lenge, så er dette med å fungere som familie likevel nytt. Gi hverandre rom og tillit, gi hverandre litt fri og jobb med å finne en god barnevakt. 

 

Kan hende trenger dere et kommunikasjonskurs eller en annen type kurs som kan vekke liv i forholdet deres igjen. 

 

Lykke til! Ikke gi opp!

[Lammelåret]

(og noen ganger er det beste man kan gjøre for parforholdet å gjøre noe for seg selv, da blir ikke frustrasjon og oppgitthet noe som går utover den andre/forholdet, men noe som skaper konstruktiv energi)