Rådvill førstegangsmamma

[Anonym bruker]

Barnet er halvannet år gammelt. Hun har helt siden hun var 6 måneder gammel, uttrykt sin vilje veldig sterkt. Til hun ble ett år, var hun ganske flink til å leke med seg selv i korte perioder, så jeg fikk tatt oppvasken ol. 

En ting er å være viljesterk, trassig, grinete og klin umulig enkelte ganger, men ofte når hun ikke får viljen sin, så later hun som om hun faller og begynner å gråte, eller hun slår seg selv og begynner å gråte, for trøst/oppmerksomhet. Hvordan skal jeg håndtere dette? 

Hun får mye oppmerksomhet, positiv oppmerksomhet. Hele dagen går jo til henne, den tiden hun ikke er i barnehagen. Vi gjør husarbeid sammen, vi leser bok, vi leker med dukkene, og vi finner stort sett på noe hele tiden, om det er lek i form av huslige gjøremål eller lek med leker. Med en gang jeg setter meg ned, er det ofte helt ok - helt til jeg tar frem noe jeg liker å gjøre, som hun ikke kan være med på på en slik måte som hun vil. Strikking, hekling, lesing... Jeg kan bare glemme det. Hun blir illsint, og kan finne på å late som hun faller, slå seg selv, for å få oppmerksomheten min. Sitter jeg derimot å stirrer rett fremfor meg, uten å gjøre noe, kan hun sysle for seg selv en stund uten å bry seg om at jeg ikke sier/gjør noe med henne akkurat da. 

Hva skal jeg gjøre? Hvorfor gjør hun slik (later som hun slår seg)? Føler det er min skyld, og har tenkt mye på at jeg kanskje gir henne for lite positiv oppmerksomhet, men jeg gjør ikke det. Jeg er flink til å avlede fremfor å si nei, og er flink til å fokusere på det positive hele tiden. Hvordan har hun fått idèen til å gjøre noe sånt?! Er det vanlig at barn gjør dette? 
 

Anonymous poster hash: 2206b...f21

[Anonym bruker]

Ja, det er vanlig. Men de må bare lære seg at vi av og til gjør noe de ikke kan, f.eks strikker. Er bare å ignorere forsøk på å skape seg, og heller kommentere hvor flink hun er når hun pusler for seg selv.

Det går over til slutt.

 

Anonymous poster hash: 30457...f48

[Anonym bruker]

Vel, jeg ville tatt kampen med henne. Sett deg ned å pusl med ditt. La hun grine og skape seg, ros henne når hun slutter eller leker for seg selv. Hun må lære seg at man kan gjøre andre ting.

Anonymous poster hash: c67dc...e90

[Elsker livet]

Det er en fase, en fase du kan bryte om du ignorerer negativ adferd og fortsetter med ditt. Det beste er å ta kampene slik at hun ikke tror hun er sjefen i huset. Barn som får alt etter sin pipe blir som oftest ulykkelige barn.

[Anonym bruker]

Da prøvde jeg nettopp å følge tipset deres; ignorere. Tok frem strikketøyet, og hun begynte å klage, gjøre seg til som vanlig... Det gikk 20 minutter, og da sluttet hun med klagingen og skapingen, og satt seg ved siden av meg. Forsøkte et par ganger å rive borti strikketøyet, men jeg bare vendte meg bort. Til slutt gikk hun lei, og begynte å leke selv. Deilig! Nå er hun fornøyd mens jeg til og med tok frem pcen for å skrive her. :-D Takk for tipset! 

Anonymous poster hash: 2206b...f21

[Collette]

Jeg er uenig med de andre. Du kan ikke forvente at et barn på halvannet år skal leke så mye for seg selv. Har du forsøkt å ta med strikketøy eller bok ned på gulvet?

 

Separasjonsangsten er ofte på topp rundt 18 mnd, så det du investerer i henne nå, vil du få tilbake senere. Prøv og sett ord på følelsene hennes for henne. Eks: "Vil du så gjerne at jeg skal være sammen med deg?". Det er ofte også lettere å trekke seg litt tilbake når du har satt henne i gang med en lek.

 

Jeg sier ikke at barnet ikke skal lære seg å leke alene eller forstå at mamma har andre behov, men når hun er litt over to år, vil hun løsrive seg litt mer og hun vil forstå bedre at du trenger å gjøre noe annet. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Behov som ikke blir møtt, kommer til uttrykk i en annen form som sutring, "falsk" gråt osv.,

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er også førstegangsmamma, men av et eldre barn, og jeg har opplevd nøyaktig det samme som deg omtrent på samme alder.

 

Jeg tror at problemet er at dersom vi behandler barnet som om det er verdens midtpunkt, så vil det konkludere med at det er verdens midtpunkt og forvente behandling deretter hele tiden. Vi opplevde faktisk at jo mer tid og oppmerksomhet han fikk, jo mer han forventet. Her måtte vi rett og slett lære gutten at han er én blant tre som bor sammen, og at han må respektere oss like mye som vi respektere han.

 

Høres litt abstrakt ut, men vi gikk gradvis frem ved å si til han at "nå skal mamma lese avisen og du skal leke fint for deg selv, etterpå skal vi gjøre noe sammen", og faktisk gjennomførte det selv om det ble en del sutring i begynnelsen. Det tok ikke lang tid før han aksepterte at han ikke kunne ha 100% oppmerksomhet 100% av tiden.

 

Som min bestemor sier (96 år, 8 barn med maks 24 mndrs mellomrom), tid og oppmerksomhet må fordeles over alle gjøremål og familiemedlemmer, inklusivt deg selv, ikke bare det ene barnet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5af92...6b0

[Elsker livet]

Jeg er uenig med de andre. Du kan ikke forvente at et barn på halvannet år skal leke så mye for seg selv. Har du forsøkt å ta med strikketøy eller bok ned på gulvet?

 

Separasjonsangsten er ofte på topp rundt 18 mnd, så det du investerer i henne nå, vil du få tilbake senere. Prøv og sett ord på følelsene hennes for henne. Eks: "Vil du så gjerne at jeg skal være sammen med deg?". Det er ofte også lettere å trekke seg litt tilbake når du har satt henne i gang med en lek.

 

Jeg sier ikke at barnet ikke skal lære seg å leke alene eller forstå at mamma har andre behov, men når hun er litt over to år, vil hun løsrive seg litt mer og hun vil forstå bedre at du trenger å gjøre noe annet. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Behov som ikke blir møtt, kommer til uttrykk i en annen form som sutring, "falsk" gråt osv.,

Men når barnet er 18 mnd. er det ikke så avhengig av mor at det må sitte på fanget hele dagen. Det tåler fint å måtte sitte rett ved siden av mens mor har strikketøyet i hendene. Så jeg mener man kan tilrettelegge og sette i gang en aktivitet for barnet. F.eks en kasse dyr ved siden av. Mor strikker og deltar med at de gjør hver sin aktivitet, men er sammen. 

[Anonym bruker]

Ignorer at hun later som hun faller og slår seg. Faller hun virkelig og slår seg, må du selvsagt trøste, men du ser vel forskjellen selv. Eller så lærer du henne at det er slik hun får oppmerksomhet

Anonymous poster hash: e6ab2...1a1

[Elsker livet]

Det blir kanskje litt som han her https://www.youtube.com/watch?v=haMy2ryzvKQ

[Anonym bruker]

hahaha sorry meg men den videoen fikk meg til å dø av latter. Snakk om å skape seg a.... HAHA

 

 

Anonymous poster hash: afc1e...b72

[Collette]

 

 

Jeg er uenig med de andre. Du kan ikke forvente at et barn på halvannet år skal leke så mye for seg selv. Har du forsøkt å ta med strikketøy eller bok ned på gulvet?

 

Separasjonsangsten er ofte på topp rundt 18 mnd, så det du investerer i henne nå, vil du få tilbake senere. Prøv og sett ord på følelsene hennes for henne. Eks: "Vil du så gjerne at jeg skal være sammen med deg?". Det er ofte også lettere å trekke seg litt tilbake når du har satt henne i gang med en lek.

 

Jeg sier ikke at barnet ikke skal lære seg å leke alene eller forstå at mamma har andre behov, men når hun er litt over to år, vil hun løsrive seg litt mer og hun vil forstå bedre at du trenger å gjøre noe annet. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Behov som ikke blir møtt, kommer til uttrykk i en annen form som sutring, "falsk" gråt osv.,

Men når barnet er 18 mnd. er det ikke så avhengig av mor at det må sitte på fanget hele dagen. Det tåler fint å måtte sitte rett ved siden av mens mor har strikketøyet i hendene. Så jeg mener man kan tilrettelegge og sette i gang en aktivitet for barnet. F.eks en kasse dyr ved siden av. Mor strikker og deltar med at de gjør hver sin aktivitet, men er sammen.

Ja, det er jeg helt enig i! Det jeg synes blir feil er å ignorere barnet og snu seg vekk.

[SuperFries]

Å snu seg vekk er å avvise, så det gjør vi ikke her. Jeg gir beskjed om at nå skal mamma brodere i 20 minutter, så kan du leke selv. Etterpå kan vi tegne sammen, eller noe sånt. Jeg gir beskjed på forhånd. Hylende gråt på gulvet responderer jeg ikke på, men gir barnet positiv oppmerksomhet med en gang det gir seg.

[Anonym bruker]

Det blir kanskje litt som han her https://www.youtube.com/watch?v=haMy2ryzvKQ

Stakkars lille baby... Fikk litt vondt av han...  Tydelig at han har behov for oppmerksomhet eller anerkjennelse! Og hva gjør foreldrene da? Overser og lager underholdning.....

 

Anonymous poster hash: 4c793...145

[Anonym bruker]

behov skal møtes, ja så absolutt.. men det er noe med å hjelpe barna til å forstå hva som er faktiske reelle behov, og hva som er ønsker også.. Et barn på 18 måneder har ikke et reelt behov for at mamma skal sitte på gulvet og leke sammen med det HELE tiden - da må man hjelpe de til å forstå at du må leke alene, men mamma er her, rett i nærheten..

 

Hvis jeg holder på med noe annet (for av og til innimellom har jeg faktisk ting jeg må gjøre utover å leke med 2-åringen.. som å hjelpe eller gi oppmerksomhet til et av de andre barna, lage middag osv) så må 2-åringen min gjerne være sammen med meg.. men ikke alltid på hans premisser.

Anonymous poster hash: 0aacf...016

[Anonym bruker]

 

Barnet er halvannet år gammelt. Hun har helt siden hun var 6 måneder gammel, uttrykt sin vilje veldig sterkt. Til hun ble ett år, var hun ganske flink til å leke med seg selv i korte perioder, så jeg fikk tatt oppvasken ol.

 

En ting er å være viljesterk, trassig, grinete og klin umulig enkelte ganger, men ofte når hun ikke får viljen sin, så later hun som om hun faller og begynner å gråte, eller hun slår seg selv og begynner å gråte, for trøst/oppmerksomhet. Hvordan skal jeg håndtere dette?

 

Hun får mye oppmerksomhet, positiv oppmerksomhet. Hele dagen går jo til henne, den tiden hun ikke er i barnehagen. Vi gjør husarbeid sammen, vi leser bok, vi leker med dukkene, og vi finner stort sett på noe hele tiden, om det er lek i form av huslige gjøremål eller lek med leker. Med en gang jeg setter meg ned, er det ofte helt ok - helt til jeg tar frem noe jeg liker å gjøre, som hun ikke kan være med på på en slik måte som hun vil. Strikking, hekling, lesing... Jeg kan bare glemme det. Hun blir illsint, og kan finne på å late som hun faller, slå seg selv, for å få oppmerksomheten min. Sitter jeg derimot å stirrer rett fremfor meg, uten å gjøre noe, kan hun sysle for seg selv en stund uten å bry seg om at jeg ikke sier/gjør noe med henne akkurat da.

 

Hva skal jeg gjøre? Hvorfor gjør hun slik (later som hun slår seg)? Føler det er min skyld, og har tenkt mye på at jeg kanskje gir henne for lite positiv oppmerksomhet, men jeg gjør ikke det. Jeg er flink til å avlede fremfor å si nei, og er flink til å fokusere på det positive hele tiden. Hvordan har hun fått idèen til å gjøre noe sånt?! Er det vanlig at barn gjør dette?

 

 

Anonymous poster hash: 2206b...f21

Det er helt normalt sånn holder vår på også. Hvis jeg må gå å gjøre noe annet og han kaster seg ned og gråter fortsetter jeg med det jeg gjør (ting må jo bli gjort), men så går jeg bort til han innimellom og gir han en klem og en suss, og så sier jeg at jeg skjønner at det var trist at vi ikke kunne leke sammen akkurat nå, men vi skal leke mere sammen senere det blir skrik en liten stund, men når han får en klem innimellom vet han liksom at jeg bryr meg om han for det. Jeg har bare ikke mulighet til å leke med han akkurat da av og til skriker han lengre og av og til skriker han kort (og av og til setter jeg på TVen så skriker han ikke i det hele tatt )

 

Anonymous poster hash: 1980f...8fe

[Anonym bruker]

hahaha sorry meg men den videoen fikk meg til å dø av latter. Snakk om å skape seg a.... HAHA   Anonymous poster hash: afc1e...b72

Krokodilletårer de luxe!

 

Min gjorde noe lignende når han hadde trassanfall, hvis vi gikk ut av rommet (for å skjerme hørselen vår), fulgte han etter oss hvis det var trass. Hvis han gråt fordi han var lei seg, ble han igjen (da visste vi forspvidt at det var noe som ikke stemte, og kunne forsøke å finne ut sv det).

 

Trass krever visst publikum.

 

Anonymous poster hash: 5af92...6b0

[Anonym bruker]

Hi her.

Den videoen er som å se min datter! Hun følger ikke etter oss da, men hun vræler høyere og høyere til vi kommer. Hun blir illsint. Hun vil aldri komme til oss når hun er sånn, vi må alltid komme til henne. 

Jeg avviser ikke, for de av dere som nevnte det. Jeg snur meg ikke bort, og fortsetter med det jeg holdt på med. Jeg snakker med henne samtidig, nynner litt, forteller henne hva jeg gjør, eller hva hun gjør om hun leker (slik hun gjorde tidligere i dag). Vi er hele tiden i samme rom (med mindre hun forflytter seg, selvfølgelig), og skulle jeg gjøre noe annet og hun ikke ser det, gir jeg beskjed. Jeg sier jeg skal på do, jeg skal hente noe drikke etc. 
Jeg sitter ofte på gulvet med henne, for de som nevnte det, og strikker eller hekler. Hun tåler det like lite... 

Jeg tar til meg alle råd og tips, og jeg skal ha andres erfaringer i bakhodet, så vet jeg at dette faktisk er normalt ;-) Siden det fungerte så fint å ignorere henne tidligere i dag med det samme det var klaging og mas fordi hun ikke fikk gjøre nøyaktig det jeg gjorde (ikke avvise!), så vil jeg fortsette å prøve det videre, og etterhvert prøve å bruke det i andre sammenhenger også. Under matlaging, husvask og slikt. 
 

Anonymous poster hash: 2206b...f21