Jeg er så sint på moren min!

[Anonym bruker]

I kveld kjenner jeg ekstra godt på sinnet jeg har ovenfor min mor. Kort fortalt har jeg vært et krevende barn, noe som har stjelt mye energi fra henne. Jeg har 2 andre søsken, og hele livet har jeg stadig fått høre at jeg har ødelagt for dem. Det er mi feil at broren min ikke har venner, mi feil at han ikke ville komme hjem etter han flyttet og alt som har vært negativt har hele tiden vært mi feil. Jeg har aldri vært god nok, ikke har jeg hatt gode venner (i mine øyne er dem mer en god nok, de har vært der for meg) i følge min mor og alle har det vært noe galt med på en eller annen måte. Men selv nå i voksen alder har vi hverandre, uansett hvor lang tid det går mellom hver gang vi prater.
Etterhvert som barneårene gikk føler jeg selv at jeg har ofret mye for min mor, jeg har gitt lillefingeren, men hun har tatt hele hånden. Store deler av tiden på ungdomsskolen og vgs gikk med til barnevakt (måtte ofte ofre egne planer for at min mor skulle på shopping, på besøk eller andre "viktige" ærender), og jeg fikk aldri slå meg helt løs. Moren min stoppet meg stadig, og på en måte følte jeg at jeg ble låst hjemme. men samtidig klaget hun alltid over at jeg aldri gikk ut døra og bare hang hjemme og var i veien. MEN samtidig- dro jeg bort var jeg bare egoistisk og tenkte kun på meg selv.

Da jeg endelig flyttet hjemmefra og søkte skole hadde jeg store drømmer om å komme meg langt bort, men hun overtalte meg til å søke på en skole ikke så langt unna. Dette resulterte såklart i at jeg stadig ble oppringt om å komme hjem i helgene for å være barnevakt- noe jeg gjorde. Fikk aldri noe for dette, kun ei liste med husarbeid og plikter som måtte gjøres. Prøvde jeg å ta det opp, fikk jeg klar beskjed om at jeg var så ofte hjemme at det skulle bare mangle at jeg hjalp til. Her er det snakk om husvask, handling for egne penger, og mye klaging over alt jeg ikke kom over.
HUn lånte også mange tusen hos meg (i 15-årsalderen), og de fikk jeg aldri tilbake. De gikk til såkalt "husleie", fordi hun aldri fikk god nok økonomi til å betale meg dem tilbake.

 

I kveld er jeg bare sliten og lei, pratet med henne i sta og da trengte hun på nytt barnevakt. Jeg er så lei av å være den som alltid stiller opp, men aldri får en dritt tilbake. Og stiller jeg ikke opp, er jeg bare egoistisk og ikke verdt en dritt. Får alltid dårlig samvittighet, klarer bare ikke si nei.
Men har tenkt mye over dette i det siste.

Er hun så stygg fordi hun vet jeg stiller opp for henne, eller er det eget ego som er så stort at hun ikke klarer å holde seg unna alle festligheter og turer som dukker opp?
Sjelden hun har takket eller sagt hun er glad i meg. Jeg skal bare være der når HUN trenger det og når det er til hjelp for henne. Ellers er jeg bare i veien.

Ja det er godt å bo et stykke unna og ha egen familie, men jeg sliter så med å la andre slippe inn til meg. Alle som bryr seg skyver jeg unna, for jeg er så redd for å skuffe dem. Føler meg ikke god nok og redd for å ødelegge andres liv siden jeg er så "udugelig"

Er så LEI! Vet godt at kun jeg selv kan endre på dette, men det er ikke lett. Hun hører aldri på når jeg prøver å prate med henne, forsvarer seg alltid og legger kun skylden på meg. Så jeg orker ikke, vet at jeg kun får drittsnakk tilbake om jeg prøver.

Anonymous poster hash: 8e516...cde

[Anonym bruker]

Og det er grunnen til at jeg ikke har hatt kontakt med min mor på mange år...

 

Vondt å leve uten, men mye bedre enn å leve med.

 

Min mor er psykisk syk,hun har flere diagnoser, men de fleste som møter henne vil ikke tro dette, for de ser bare fin-siden hennes. Jeg er den eneste hun tar det ut over. Og jeg fikk til slutt nok.

Anonymous poster hash: 0af40...fb5

[Anonym bruker]

Hvor mange barn har din mor? Jeg tenker også at dersom Dine mindre søsken nå trenger barnevakt må din mor komme med de til deg -du har egne barn.

 

Men det er vel også på tide å sette foten ned.

 

Anonymous poster hash: a27b0...175

[Hengebuksvinet]

Trist situasjon, men her er det nok bare du som kan snu mønsteret. Du har ingen plikt til å gjøre husarbeid/ låne bort penger til moren din. Hvis du synes det er ok, kan du tilby deg å passe småsøsken av og til, men da si klart fra om at du heller bruker tiden til å gjøre noe gøy sammen med dem i stedet for å gjøre husarbeid. Om hun da lager styr, så kan det være det samme.

 

Jobb litt med deg selv. Dette er tydeligvis det moren din har å gi deg, du kan ikke forandre henne. Men du kan velge å se på det på en annen måte. "Ok, synd at mamma ikke er grei. Men det er jo mye annet som er bra i livet mitt".

[Anonym bruker]

Hvor mange barn har din mor? Jeg tenker også at dersom Dine mindre søsken nå trenger barnevakt må din mor komme med de til deg -du har egne barn.

 

Men det er vel også på tide å sette foten ned.

 

Anonymous poster hash: a27b0...175

Hun har 3, yngste er 9 år og har lite kontakt med faren.

 

Hun har kuttet ut familien, noe som har ført til at jeg heller ikke har noe kontakt med "hennes" side. Kjempetrist, skulle ønske jeg hadde dem. Men har hele tiden vært så redd for å gjøre det, men kanskje det er påtide å vokse opp og ta tak...

Jeg har hele tiden vært så feig og lagt skylden på meg selv, men prøver å innse at det ikke bare er mi feil og at jeg må løfte meg opp. Ikke bare for meg, men også for barna.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 8e516...cde

[Anonym bruker]

 

I kveld kjenner jeg ekstra godt på sinnet jeg har ovenfor min mor. Kort fortalt har jeg vært et krevende barn, noe som har stjelt mye energi fra henne. Jeg har 2 andre søsken, og hele livet har jeg stadig fått høre at jeg har ødelagt for dem. Det er mi feil at broren min ikke har venner, mi feil at han ikke ville komme hjem etter han flyttet og alt som har vært negativt har hele tiden vært mi feil. Jeg har aldri vært god nok, ikke har jeg hatt gode venner (i mine øyne er dem mer en god nok, de har vært der for meg) i følge min mor og alle har det vært noe galt med på en eller annen måte. Men selv nå i voksen alder har vi hverandre, uansett hvor lang tid det går mellom hver gang vi prater.

Etterhvert som barneårene gikk føler jeg selv at jeg har ofret mye for min mor, jeg har gitt lillefingeren, men hun har tatt hele hånden. Store deler av tiden på ungdomsskolen og vgs gikk med til barnevakt (måtte ofte ofre egne planer for at min mor skulle på shopping, på besøk eller andre "viktige" ærender), og jeg fikk aldri slå meg helt løs. Moren min stoppet meg stadig, og på en måte følte jeg at jeg ble låst hjemme. men samtidig klaget hun alltid over at jeg aldri gikk ut døra og bare hang hjemme og var i veien. MEN samtidig- dro jeg bort var jeg bare egoistisk og tenkte kun på meg selv.

 

Da jeg endelig flyttet hjemmefra og søkte skole hadde jeg store drømmer om å komme meg langt bort, men hun overtalte meg til å søke på en skole ikke så langt unna. Dette resulterte såklart i at jeg stadig ble oppringt om å komme hjem i helgene for å være barnevakt- noe jeg gjorde. Fikk aldri noe for dette, kun ei liste med husarbeid og plikter som måtte gjøres. Prøvde jeg å ta det opp, fikk jeg klar beskjed om at jeg var så ofte hjemme at det skulle bare mangle at jeg hjalp til. Her er det snakk om husvask, handling for egne penger, og mye klaging over alt jeg ikke kom over.

HUn lånte også mange tusen hos meg (i 15-årsalderen), og de fikk jeg aldri tilbake. De gikk til såkalt "husleie", fordi hun aldri fikk god nok økonomi til å betale meg dem tilbake.

 

I kveld er jeg bare sliten og lei, pratet med henne i sta og da trengte hun på nytt barnevakt. Jeg er så lei av å være den som alltid stiller opp, men aldri får en dritt tilbake. Og stiller jeg ikke opp, er jeg bare egoistisk og ikke verdt en dritt. Får alltid dårlig samvittighet, klarer bare ikke si nei.

Men har tenkt mye over dette i det siste.

 

Er hun så stygg fordi hun vet jeg stiller opp for henne, eller er det eget ego som er så stort at hun ikke klarer å holde seg unna alle festligheter og turer som dukker opp?

Sjelden hun har takket eller sagt hun er glad i meg. Jeg skal bare være der når HUN trenger det og når det er til hjelp for henne. Ellers er jeg bare i veien.

 

Ja det er godt å bo et stykke unna og ha egen familie, men jeg sliter så med å la andre slippe inn til meg. Alle som bryr seg skyver jeg unna, for jeg er så redd for å skuffe dem. Føler meg ikke god nok og redd for å ødelegge andres liv siden jeg er så "udugelig"

 

Er så LEI! Vet godt at kun jeg selv kan endre på dette, men det er ikke lett. Hun hører aldri på når jeg prøver å prate med henne, forsvarer seg alltid og legger kun skylden på meg. Så jeg orker ikke, vet at jeg kun får drittsnakk tilbake om jeg prøver.

 

Anonymous poster hash: 8e516...cde

Det er som å lese historien om meg og min mor! Bortsett fra barnevakt-biten... Det er alltid min skyld. Aldri hennes. Jeg var også "et krevende barn." Med den setningen kan hun rettferdiggjøre hva som helst. "Ja, jeg gjorde sånn og sånn, men du var tross alt et krevende barn". Hun sier fra seg ansvaret for alt fra slosskamper til at hun sluttet å ta kontakt med meg som 13-åring. "Jeg var ikke perfekt, men du var så krevende" eller "jeg orket ikke, for du var så krevende". Selvtilliten min som barn var på bunn og jeg trodde helt oppriktig at jeg var så fæl at ikke en gang min egen mor holdt ut med meg.

 

Jeg var 17 år da det gikk opp for meg at hun antagelig er syk. Jeg var lei meg for at hun ikke kom på en skolefremføring som betydde mye for meg, og hun beskyldte meg for å prøve å kontrollere henne. For tre år siden brøt jeg all kontakt med henne. Da hadde jeg alle symptomene på PST og begynnende magesår. Jeg opplevde en enorm lettelse da jeg bestemte meg for at jeg aldri trengte å se henne mer. Det kan nesten ikke beskrives med ord. Jeg har fått et helt annet liv. Hun har gjort et par halvhjertede forsøk på å ta kontakt etterpå (sendt gave til barna og julekort gjennom felles familie), bestemoren min har kalt meg en egoist som ikke tenker på resten av familien og omgås henne, men jeg står på mitt. Jeg vil ikke oppdra barna mine rundt den dama. Hun er syk og trenger hjelp, men det kommer hun aldri til å se. Så jeg kan velge mellom å leve et liv i konstant konflikt med henne, eller skape et harmonisk liv med meg, mann og barn. Jeg velger det siste. Hadde jeg visst hvor mye bedre livet er uten henne hadde jeg kuttet kontakten mye før..

 

Anonymous poster hash: 61467...3a1

[Anonym bruker]

 

 

I kveld kjenner jeg ekstra godt på sinnet jeg har ovenfor min mor. Kort fortalt har jeg vært et krevende barn, noe som har stjelt mye energi fra henne. Jeg har 2 andre søsken, og hele livet har jeg stadig fått høre at jeg har ødelagt for dem. Det er mi feil at broren min ikke har venner, mi feil at han ikke ville komme hjem etter han flyttet og alt som har vært negativt har hele tiden vært mi feil. Jeg har aldri vært god nok, ikke har jeg hatt gode venner (i mine øyne er dem mer en god nok, de har vært der for meg) i følge min mor og alle har det vært noe galt med på en eller annen måte. Men selv nå i voksen alder har vi hverandre, uansett hvor lang tid det går mellom hver gang vi prater.

Etterhvert som barneårene gikk føler jeg selv at jeg har ofret mye for min mor, jeg har gitt lillefingeren, men hun har tatt hele hånden. Store deler av tiden på ungdomsskolen og vgs gikk med til barnevakt (måtte ofte ofre egne planer for at min mor skulle på shopping, på besøk eller andre "viktige" ærender), og jeg fikk aldri slå meg helt løs. Moren min stoppet meg stadig, og på en måte følte jeg at jeg ble låst hjemme. men samtidig klaget hun alltid over at jeg aldri gikk ut døra og bare hang hjemme og var i veien. MEN samtidig- dro jeg bort var jeg bare egoistisk og tenkte kun på meg selv.

 

Da jeg endelig flyttet hjemmefra og søkte skole hadde jeg store drømmer om å komme meg langt bort, men hun overtalte meg til å søke på en skole ikke så langt unna. Dette resulterte såklart i at jeg stadig ble oppringt om å komme hjem i helgene for å være barnevakt- noe jeg gjorde. Fikk aldri noe for dette, kun ei liste med husarbeid og plikter som måtte gjøres. Prøvde jeg å ta det opp, fikk jeg klar beskjed om at jeg var så ofte hjemme at det skulle bare mangle at jeg hjalp til. Her er det snakk om husvask, handling for egne penger, og mye klaging over alt jeg ikke kom over.

HUn lånte også mange tusen hos meg (i 15-årsalderen), og de fikk jeg aldri tilbake. De gikk til såkalt "husleie", fordi hun aldri fikk god nok økonomi til å betale meg dem tilbake.

 

I kveld er jeg bare sliten og lei, pratet med henne i sta og da trengte hun på nytt barnevakt. Jeg er så lei av å være den som alltid stiller opp, men aldri får en dritt tilbake. Og stiller jeg ikke opp, er jeg bare egoistisk og ikke verdt en dritt. Får alltid dårlig samvittighet, klarer bare ikke si nei.

Men har tenkt mye over dette i det siste.

 

Er hun så stygg fordi hun vet jeg stiller opp for henne, eller er det eget ego som er så stort at hun ikke klarer å holde seg unna alle festligheter og turer som dukker opp?

Sjelden hun har takket eller sagt hun er glad i meg. Jeg skal bare være der når HUN trenger det og når det er til hjelp for henne. Ellers er jeg bare i veien.

 

Ja det er godt å bo et stykke unna og ha egen familie, men jeg sliter så med å la andre slippe inn til meg. Alle som bryr seg skyver jeg unna, for jeg er så redd for å skuffe dem. Føler meg ikke god nok og redd for å ødelegge andres liv siden jeg er så "udugelig"

 

Er så LEI! Vet godt at kun jeg selv kan endre på dette, men det er ikke lett. Hun hører aldri på når jeg prøver å prate med henne, forsvarer seg alltid og legger kun skylden på meg. Så jeg orker ikke, vet at jeg kun får drittsnakk tilbake om jeg prøver.

 

Anonymous poster hash: 8e516...cde

Det er som å lese historien om meg og min mor! Bortsett fra barnevakt-biten... Det er alltid min skyld. Aldri hennes. Jeg var også "et krevende barn." Med den setningen kan hun rettferdiggjøre hva som helst. "Ja, jeg gjorde sånn og sånn, men du var tross alt et krevende barn". Hun sier fra seg ansvaret for alt fra slosskamper til at hun sluttet å ta kontakt med meg som 13-åring. "Jeg var ikke perfekt, men du var så krevende" eller "jeg orket ikke, for du var så krevende". Selvtilliten min som barn var på bunn og jeg trodde helt oppriktig at jeg var så fæl at ikke en gang min egen mor holdt ut med meg.

 

Jeg var 17 år da det gikk opp for meg at hun antagelig er syk. Jeg var lei meg for at hun ikke kom på en skolefremføring som betydde mye for meg, og hun beskyldte meg for å prøve å kontrollere henne. For tre år siden brøt jeg all kontakt med henne. Da hadde jeg alle symptomene på PST og begynnende magesår. Jeg opplevde en enorm lettelse da jeg bestemte meg for at jeg aldri trengte å se henne mer. Det kan nesten ikke beskrives med ord. Jeg har fått et helt annet liv. Hun har gjort et par halvhjertede forsøk på å ta kontakt etterpå (sendt gave til barna og julekort gjennom felles familie), bestemoren min har kalt meg en egoist som ikke tenker på resten av familien og omgås henne, men jeg står på mitt. Jeg vil ikke oppdra barna mine rundt den dama. Hun er syk og trenger hjelp, men det kommer hun aldri til å se. Så jeg kan velge mellom å leve et liv i konstant konflikt med henne, eller skape et harmonisk liv med meg, mann og barn. Jeg velger det siste. Hadde jeg visst hvor mye bedre livet er uten henne hadde jeg kuttet kontakten mye før..

 

Anonymous poster hash: 61467...3a1

Kjenner mye av dette igjen i faren min. Der var alltid noe galt med meg...-aldri noe positivt!......-har brutt kontakten med ham og har tenkt at jeg burde gjort det før......

 

Anonymous poster hash: a97b5...ae3

[Anonym bruker]

Og derfor har jeg minimal kontakt med min mor, og kuttet ut min far. Samme reglen, tok jeg opp noe så havnet hun i forsvarsposisjon, over til skuffelse over meg, og videre til at det er min feil, at "en dag innser du at ikke du er perfekt heller!". Uansett hva vi snakket om ble det til en diskusjon som alltid sluttet på samme visen. Jeg fikk nok til slutt. Nå har vi kun kontakt for å utveksle julegaver/julekort eller bursdags gaver. Ellers hører jeg minimalt fra henne. Mine tre mindre brødre forguder hun, hun er med på absolutt alt. Med meg? Ikke en skit. 

Selv har jeg det mye bedre, jeg prioriterer mann og barn og min nærmeste krets. :-) 

Har mange ganger tenkt tanken: hvorfor gjorde jeg ikke dette før? Har gått flere år til behandling på psykiatrisk klinikk å slitt med både det ene og det andre. 100 kilo falt av skuldrene mine når jeg først tok steget.

Anonymous poster hash: 9a838...66b

[Anonym bruker]

Har mange ganger tenkt tanken: hvorfor gjorde jeg ikke dette før? Har gått flere år til behandling på psykiatrisk klinikk å slitt med både det ene og det andre. 100 kilo falt av skuldrene mine når jeg først tok steget.

 

Anonymous poster hash: 9a838...66b

Samme her. Gikk i terapi i 10 år. Ingen terapeut har noen sinne foreslått at jeg burde kutte kontakten med moren min. Det synes jeg er veldig rart. Hvis det var mannen min som drev med psykisk mishandling hadde antagelig alle som én bedt meg om å gå, men når det kommer til psykisk vold i andre nære relasjoner har vi en alt for høy terskel for å gå.

 

Anonymous poster hash: 61467...3a1