Studere medisin med barn

[Anonym bruker]

Går med et brennende ønske om å studere medisin. Er sykepleier, 26 år. Jeg har to barn, 1 og 3 år. Trenger ekstra fag + forbedre karakterer. Er i full jobb dagtid. Må flytte fra familie og venner. Mannen min ønsker ikke å flytte fra hjemstedet vårt. Med andre ord: mange hindringer.

 

Men jeg klarer bare ikke å gi slipp på dette ønsket. Jeg vil noe mer! Kan selvfølgelig ta en master, men det er ikke det jeg egentlig ønsker.. Føles bortkastet.

 

Er samtidig litt bitter for at jeg sannsynligvis aldri kommer til å få denne drømmen oppfylt. Hvorfor fant jeg ikke ut av dette FØR jeg begynte på sykepleien?

 

Anonymous poster hash: 1fe84...fd8

[Babykilo]

Det største hindret er det at du ikke har noen støtte i ønsket ditt. Ingenting er umulig, du er ung, barn er ingen hindring, mener jeg. Men - dette kommer til å ta tid. Går det økonomisk med deg på studielån? Ser vel ikke at det er mulig å flytte fra familien for flere år, så da måtte du fått dem med deg.

 

Snakk med samboeren din om det. Ordentlig. Fint å ha mål og drømmer!

[Anonym bruker]

Å flytte fra familien, eller pendle er uaktuelt. Det er for langt unna nærmeste universitet.

 

Vi eier hus, bil, lever et vanlig familieliv. Burde vel egentlig sett meg fornøyd med det jeg har nå. Har på en måte "alt". Jeg klarer bare ikke å legge dette fra meg.

 

Skal prøve å snakke med han igjen. Har tatt der opp tidligere, men han vil ikke flytte. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Må bare lufte meg litt....

 

 

 

Anonymous poster hash: 1fe84...fd8

[Anonym bruker]

Hvis ikke han du deler livet med støtter dette så kan det være vanskelig. Det hadde blitt tøft og langtekkelig, og jeg kan ikke se at det skal kunne være verdt å splitte familie og alt "bare" for utdanningen sin skyld når du kan klare deg uten. Du kan ikke ta det når ungene blir større da?

 

Anonymous poster hash: eac21...d8c

[Anonym bruker]

Jeg vet det. Og føler meg veldig egoistisk som ikke klarer å la dette ligge. Tenker at det blir enda vanskeligere når ungene blir større. Skole, venner osv.. Det er som sagt ganske uaktuelt å pendle uten at familien flytter med. Vi snakker ca 30 mil. Og det er ikke bare for et år, akkurat.

 

 

Anonymous poster hash: 1fe84...fd8

[Anonym bruker]

Jeg kjenner flere som har vært i akkurat samme situasjon som deg, som har gjennomført det. Eneste forskjellen er at de har hatt en mann som støtter dem. 

 

Jeg ville begynt i det små, ta opp noen fag som privatist, tenk litt mer, og snakk mer med mannen. Og tenk nøye gjennom HVORFOR du vil studere medisin/bli lege. Kan du oppnå det samme som sykepleier? Hva er det du egentlig ser for deg? 

 

Jeg kan love deg at vaktbelastningen til en turnuslege og assistentlege ikke er veldig familievennlig mange steder, så du er avhengig av god støtte rundt deg.

 

Hilsen ei som nettopp har gått nattevaktshelg, 3 vakter på 14 timer på rad, med bakvakt som gikk vakt lørdag morgen til søndag morgen - og som akkurat nå skulle ønske hun ikke hadde valgt legeyrket

 

Anonymous poster hash: f3b0e...380

[Anonym bruker]

Jeg vil bli noe mer, lære mer. Gå dypere enn bare sykepleieutdannelse. Det gir meg ikke nok. Har som sagt tenkt på å ta master. Jordmor, anestesi.. Men konklusjonen er alltid: jeg vil studere medisin! Hvorfor kaste bort flere år på noe jeg egentlig ikke vil?

 

Jeg er fullt klar over at det er stor belastning, ser det kanskje bedre enn mange andre. Jobber tett på leger, og spesielt tidligere da jeg jobbet på legekontor (er utdannet helsesekretær i bunn).

 

Jeg tror jeg skal begynne som du sier, ta opp fag. Tok opp to fag som privatist i høst/vår og forbedret da de karakterene. Uten karakterene er ikke dette et tema ;-)

 

Anonymous poster hash: 1fe84...fd8

[Anonym bruker]

Synes du skal begynne i en ende. Ta opp fag og start med det

Anonymous poster hash: 2cb77...d2b

[Anonym bruker]

Tenk også på at det er ikke bare å flytte for å studere, du må også påregne opptil flere perioder underveis på studiet med praksis (=pendling), sommerjobb (for å få turnus), turnus, og deretter vikariat på vikariat som ass.lege før du kanskje er heldig og får noe fast. Så er det å få seg overlegestilling...

 

Ikke for å ta motet fra deg, men hvis du har en samboer som ikke er veldig innstilt på flytting, og du ikke liker tanken på å rykke opp barna fra røttene, så kan både studiet og arbeidshverdagen bli veldig vanskelig. Fastlege høres også veldig fint ut, men synes denne kronikken her http://legeforeningen.no/lokal/troms/Skalpellen/Arbeidsvilkar-i-allmennmedisin--modent-for-revisjon/ viser at det er ikke bare-bare det heller

 

Så medisin er et fantastisk studie, og jobben er spennende (til tider litt for spennende ), men det er mye mer enn bare arbeidstidene som kan bli problematisk! 

Og ser jo poenget ditt med at medisin er ganske så annerledes fra sykepleien, så selv om du ender opp som intensiv- eller anestesisykepleier er det ikke det samme...

 

Men begynn med fagene, og se hvordan ting utarter seg! De må jo uansett ligge i bunn før du kan tenke på å søke

Anonymous poster hash: f3b0e...380