Trenger sårt råd fra dere der "ute"! LANGT!

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en far(stefar) som i hele mitt liv har sett ned på meg. Han har mishandlet meg både fysisk og psykisk, mest sistnevnte. Jeg klarer ikke glemme dette selv om min mor sier at nå må jeg slutte å tenke på fortiden og gå videre i livet.

Jeg er sint på min mor som aldri forlot den mannen til fordel for at jeg skulle kunne ha det bra, derfor gjør det vanskelig å ha et godt forhold til henne. Når jeg var barn fikk jeg alltid høre at hvis vi flyttet kunne jeg aldri få "ditt og datt" da økonomien ville vært dårlig.. Men hva betyr vel egentlig penger i en slik sammenheng? Jeg har blitt slått, truet og ikke minst blitt fortalt stygge ting til hele livet. "Du er dum, stygg, hjernedød" osv.. Listen er lang.... Min mor har alltid bedt meg overhørte dette og bare si "ja" for å unngå konflikter.

 

Har 3 søsken som alltid har blitt behandlet bra(disse er hans egne barn). Det er sårt å tenke på at jeg er så lite verdsatt i min egen familie.

Jeg er nå 35 år, har 2 flotte barn, god jobb osv... Men jeg blir fremdeles "mobbet" av min stefar, til og med foran mine barn. Jeg unngår nå å besøke de, mine barn skal ikke utsettes for dette.

Jeg er redd for å feile, tror alltid jeg gjør noe galt, tror aldri jeg gjør noe som er bra nok, jeg har ingen selvtillit overhodet...

 

Min mor "later" som ingenting og lever fortsatt sammen med denne mannen til tross for at hun hele tiden klager på oppførselen hans... Er lei av å høre på den klagingen, hvordan tror hun jeg har hatt det? Som ikke har hatt noe annet valg enn å bli der? Flyttet ut når jeg var 18, da orket jeg ikke mer. Men jeg klarer ikke å glemme dette, føler det har ødelagt meg som person.. Hva kan jeg gjøre?

 

Kutte kontakt med hele familien er nå farlig nær, jeg orker rett og slett ikke mer.

Mulig jeg trenger hjelp til å bearbeide dette og få hjelp til å faktisk innse at jeg er god nok av og til. Føler meg som en "dritt" egentlig😔 Ellers har jeg en fin og god vennekrets jeg forguder. De har hjulpet meg gjennom masse😊

 

Dette ble langt, men måtte bare få det ut😔

 

Anonymous poster hash: 633eb...120

[n74]

Jeg hadde kuttet ut familien hvis jeg var deg.

Jeg har en venninne som gjorde det. Så klart hun savner å ha familie rundt seg, men det savnet hun vel strengt tatt den gangen hun fortsatt hadde kontakt også.

Hun har jobbet litt med å skaffe seg "ny" familie, som i venner. Det er disse som inviteres i ungenes bursdager, konfirmasjon osv.

 

Ta vare på deg selv, det vil gagne deg og dine barn best.

[Anonym bruker]

Jeg ville også kuttet ut familien. Siden du sier du har venner rundt deg som støtter deg. Venner er familie man velger:) jeg ville også gått til en psykolog for å få hjelp med følelsene dine. Synes det var forferdelig egoistisk av moren din å bli. Barnet skal alltid komme først spør du meg. Hadde du en pappa du hadde godt forhold til?

 

Anonymous poster hash: 078bc...6de

[Anonym bruker]

Jeg hadde IKKE kuttet ut.

Men jeg synes du skal oppsøke en psykolog eller terapeut for bearbeidelse, og så skal du lære å holde hodet høyt og ALDRI MER la noe den mannen sier eller gjør gå innpå deg.

 

Du kan dessverre ikke endre fortiden, men du kan selv bestemme hvor mye fortiden skal påvirke framtiden din. Ikke gi ham et sekund mer enn nødvendig.

Kast ut alle tanker som du vet kommer fra ham; at du ikke er god nok, ikke flink nok osv. Vær veldig bevisst på egne tanker en periode.

 

La både ham og din mor se at du kan være lykkelig og glad, helt uavhengig av dem.

 

Luke til.

 

Anonymous poster hash: d27ee...fca

[Anonym bruker]

Hehe. LYKKE til, mente jeg jo

 

Anonymous poster hash: d27ee...fca

[Anonym bruker]

Takk for svar dere😊

 

Mulig psykolog hadde vært et greit sted å starte så får jeg se om det kan hjelpe meg på noen måte. Takk for tips😄

 

Har vanskelig for å tilgi min mor. Jeg hadde aldri prioritert penger fremfor mine barn, de betyr alt for meg og de skal ha det godt og trygt😊

 

Til deg som spør ang min far.. Vi har hatt bittelitt kontakt etter jeg fylte 16 år, men kun 1-2 ganger i året i og med at han bor langt unna. Desverre..

 

Anonymous poster hash: 76e67...33b

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg hadde kuttet ut mor og søsken, men stefar så mye som mulig.

 

Anonymous poster hash: 306d3...278

[Anonym bruker]

Du er voksen nå og kan selv velge hva du inviterer inn i livet ditt.

 

gir disse menneskene deg noe godt?

Og overskygger godene de negative tingene?

 

Ut i fra det du skriver, hadde jeg kuttet kontakten. Ser ikke at det er noe der å hente for deg og ungene dine.

 

Anonymous poster hash: 45f34...128

[Anonym bruker]

Jeg har et greit forhold til mine søsken. Min mor vil også ha et godt forhold til meg men jeg sliter med å kunne snakke med henne om ting. Det har en tendens til å bli "sladret" videre om til de andre som da slår tilbake på meg.

Det er ikke noe som på noen måte blir tatt positivt. Jeg er skilt og alene nå med mine 2 barn, men barnefaren og jeg har er veldig godt forhold😊

Han er aldri blitt akseptert av mine foreldre og har blitt dratt inn i alt det negative. Da jeg flyttet ut fikk jeg beskjed av mine foreldre at jeg aldri kom til å finne meg en ny mann, for hvem vil vel ha en som meg?

 

Vet ikke hvor mye mer jeg tåler å ta imot rett og slett😔 Men jeg skal finne krefter til å ta tak i dette så jeg kan komme styrket ut av dette, på en eller annen måte😄

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 76e67...33b

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en far(stefar) som i hele mitt liv har sett ned på meg. Han har mishandlet meg både fysisk og psykisk, mest sistnevnte. Jeg klarer ikke glemme dette selv om min mor sier at nå må jeg slutte å tenke på fortiden og gå videre i livet.

Jeg er sint på min mor som aldri forlot den mannen til fordel for at jeg skulle kunne ha det bra, derfor gjør det vanskelig å ha et godt forhold til henne. Når jeg var barn fikk jeg alltid høre at hvis vi flyttet kunne jeg aldri få "ditt og datt" da økonomien ville vært dårlig.. Men hva betyr vel egentlig penger i en slik sammenheng? Jeg har blitt slått, truet og ikke minst blitt fortalt stygge ting til hele livet. "Du er dum, stygg, hjernedød" osv.. Listen er lang.... Min mor har alltid bedt meg overhørte dette og bare si "ja" for å unngå konflikter.

 

Har 3 søsken som alltid har blitt behandlet bra(disse er hans egne barn). Det er sårt å tenke på at jeg er så lite verdsatt i min egen familie.

Jeg er nå 35 år, har 2 flotte barn, god jobb osv... Men jeg blir fremdeles "mobbet" av min stefar, til og med foran mine barn. Jeg unngår nå å besøke de, mine barn skal ikke utsettes for dette.

Jeg er redd for å feile, tror alltid jeg gjør noe galt, tror aldri jeg gjør noe som er bra nok, jeg har ingen selvtillit overhodet...

 

Min mor "later" som ingenting og lever fortsatt sammen med denne mannen til tross for at hun hele tiden klager på oppførselen hans... Er lei av å høre på den klagingen, hvordan tror hun jeg har hatt det? Som ikke har hatt noe annet valg enn å bli der? Flyttet ut når jeg var 18, da orket jeg ikke mer. Men jeg klarer ikke å glemme dette, føler det har ødelagt meg som person.. Hva kan jeg gjøre?

 

Kutte kontakt med hele familien er nå farlig nær, jeg orker rett og slett ikke mer.

Mulig jeg trenger hjelp til å bearbeide dette og få hjelp til å faktisk innse at jeg er god nok av og til. Føler meg som en "dritt" egentlig😔 Ellers har jeg en fin og god vennekrets jeg forguder. De har hjulpet meg gjennom masse😊

 

Dette ble langt, men måtte bare få det ut😔

 

Anonymous poster hash: 633eb...120

Jeg har en mor, bestemor og søster som er sånn. De mobber rett og slett. Og en far som aldri satt foten ned, ikke en gang etter at de ble skilt. Jeg har kuttet kontakten med dem alle. Det er som med et hvilket som helst annet brudd. Det er trist og vondt i en periode, men så blir livet bedre etterpå.

 

Anonymous poster hash: 34bff...894

[Anonym bruker]

Jeg hadde kuttet ut familien hvis jeg var deg.

Jeg har en venninne som gjorde det. Så klart hun savner å ha familie rundt seg, men det savnet hun vel strengt tatt den gangen hun fortsatt hadde kontakt også.

Hun har jobbet litt med å skaffe seg "ny" familie, som i venner. Det er disse som inviteres i ungenes bursdager, konfirmasjon osv.

 

Ta vare på deg selv, det vil gagne deg og dine barn best.

"Så klart hun savner å ha familie rundt seg, men det savnet hun vel strengt tatt den gangen hun fortsatt hadde kontakt også."

 

Utrolig bra sagt. Det er akkurat sånn det er. Da jeg kuttet ut familie kuttet jeg liksom ikke ut familie, for det hadde jeg ikke fra før heller. Jeg kutta bare ut _håpet_ om en familie... Utrolig vanskelig, og det er en stor sorg, men det beste i lengden.

 

Anonymous poster hash: 34bff...894

[Anonym bruker]

Jeg hadde IKKE kuttet ut.

Men jeg synes du skal oppsøke en psykolog eller terapeut for bearbeidelse, og så skal du lære å holde hodet høyt og ALDRI MER la noe den mannen sier eller gjør gå innpå deg.

 

Du kan dessverre ikke endre fortiden, men du kan selv bestemme hvor mye fortiden skal påvirke framtiden din. Ikke gi ham et sekund mer enn nødvendig.

Kast ut alle tanker som du vet kommer fra ham; at du ikke er god nok, ikke flink nok osv. Vær veldig bevisst på egne tanker en periode.

 

La både ham og din mor se at du kan være lykkelig og glad, helt uavhengig av dem.

 

Luke til.

 

Anonymous poster hash: d27ee...fca

 

Men hva med barna hennes da???

 

Anonymous poster hash: fafc5...91e

[Anonym bruker]

Kutt dem enten helt ut, eller begrens kontakten maksimalt. Gå gjerne til psykolog også, og prøv å drite i hva stefaren din sier, ignorer det og hev deg over det, ikke svar eller kommenter eller vis at du bryr deg.

 

Stor klem fra en som har en veldig vanskelig mor som jeg har vært nødt til å begrense kontakten med og som behandler meg forferdelig dårlig.

 

Anonymous poster hash: 5a0d7...e7d

[Anonym bruker]

Skal begrense kontakt nå fremover og ta noen timer hos psykolog. Kanskje jeg kan få hjelp til å lære meg å koble ut og heve meg over det som måtte komme i fremtiden.

 

Pr dags dato kjenner jeg tårene presse på bare jeg tenker på det. Klarer ikke "overhøre" det han sier lenger, blir veldig lei meg når jeg må høre så mye dritt til enhver tid.

Sårer meg at barna mine støtt og stadig får høre hvor dum jeg er osv... At han kjefter og hever stemmen når de er tilstede. Flere ganger har de blitt redde også.. Vil ikke utsette barna mine for dette lenger.

Hjelper å kunne "tømme" meg litt her, må bare få det ut litt😔

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 76e67...33b