Føler meg utbrent - med bare ett barn

[Anonym bruker]

Hun er 18 måneder, går i en fin barnehage. Jeg jobber 100 %, og mannen det samme (men ingen av oss har ekstremt krevende jobber). Mannen min pleier å levere, og jeg henter hver dag. Har ikke besteforeldre i byen, og bor i en liten leilighet i byen. Jeg føler at livet bare er stress og at jeg ikke har energi til noe.. Alt handler om mat, handling, vasking, nistepakker, rydding, stresse hjem fra jobben for å hente i rushen osv. Noen flere som har det slik? Føler at jeg drukner i alt det praktiske med barn, og at "gamle meg" er borte.. Har aldri alenetid. Vet ikke hvordan jeg skulle ha orket flere barn.,

 

Anonymous poster hash: 17c89...2f3

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Min er 3 år. Først nå begynner jeg å føle meg i form igjen. Første gang siden fødsel.

Syns hverdagen med barn er utfordrene og jeg er utrolig lei meg for at barnet mitt ikke får søsken.

 

 

Anonymous poster hash: a2fbd...2f7

[Anonym bruker]

Vaskehjelp og Adams matkasser etc er en god start for å slippe noe av stresset

 

Anonymous poster hash: cb40f...460

[Anonym bruker]

Ja, det er mye hverdag. Jeg har to, ene går på skole. Begge jobber på dagtid, han jobber to kvelder, jeg jobber noen kvelder i perioder, 2 aktiviteter, lekser og mannen studerer i tillegg.

 

Går og gleder meg til jeg blir pensjonist. da slipper jeg å forholde meg til så mye greier.

 

Anonymous poster hash: 42d18...761

[Chl85]

Tror også det hadde vært en ide å skaffe seg barnevakt En tenåring/student som trenger noen ekstra grunker ? For noe som gir meg energi er å få litt barnefri en gang i mellom. Type kinotur med mannen, vinkveld med ei venninne ect. Sånne små avbrekk er viktig! Så ikke all tid er stress, oppdragelse og jobb.

 

Har til og med fått nr 2 nå Eldste er 3 år og det går veldig bra Ja det blir nok litt slitsomt når jeg er i jobb igjen, men jeg senker krava litt... Skal også skaffe meg vaskehjelp, he he;) Hverdagskaos trenger ikke bare å være negativt hvis man senker skuldrene litt. Man måååå ikke ha det som i et interiørblad hjemme for å ha det bra Og toro tomatsuppe er en helt grei middag.

 

Må igjen anbefale å skaffe dere litt barnevakt Det gir et lite boost

[*Nøtta*]

Begynn med å skaffe deg vaskehjelp, det letter trykket voldsom å ikke ha husvasken hengende over deg til hver helg...

verdt hver ei krone!

[Anonym bruker]

Hun er 18 måneder, går i en fin barnehage. Jeg jobber 100 %, og mannen det samme (men ingen av oss har ekstremt krevende jobber). Mannen min pleier å levere, og jeg henter hver dag. Har ikke besteforeldre i byen, og bor i en liten leilighet i byen. Jeg føler at livet bare er stress og at jeg ikke har energi til noe.. Alt handler om mat, handling, vasking, nistepakker, rydding, stresse hjem fra jobben for å hente i rushen osv. Noen flere som har det slik? Føler at jeg drukner i alt det praktiske med barn, og at "gamle meg" er borte.. Har aldri alenetid. Vet ikke hvordan jeg skulle ha orket flere barn.,

 

Anonymous poster hash: 17c89...2f3

Første du må gjøre er å prioritere tid til DEG! Det er utrolig viktig!!

 

Anonymous poster hash: 803a1...c1f

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg utrolig godt og kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse. Vi har tre barn - men jeg har faktisk følt dette sterkest med barn nr 1 og 3. Jeg synes alderen fra ca 7-8 mnd (når babyen sover mindre, er mobil og må passes på hele tiden, samt trenger mye mer stimuli) til (vel, faktisk...) 3-4 år er den mest krevende. Først fra ca 4 synes jeg man merker en betydelig forskjell ift at MANGE ting begynner å bli enklere. Og husarbeid er beinhardt arbeid, til tider utmattende. Synes jeg rydder og ordner hele tida og alikevel er det aldri strøkent. Kjempefrustrerende😩 Personlig synes jeg virkelig at når man har fått ett barn, bør det få søsken (hvis det er mulig, og ja, jeg vet det er mange her som ikke deler denne meningen). Husk på at dere nå uansett er i en livsfase som er veldig slitsom og at den uansett varer noen år - etter hvert omstiller man seg og venner seg til det nye livet, sånn sett vil ikke tobarnstilværelsen være så mye mer slitsom! Det er utrolig mye glede med to barn, og husk på at svært mange ting vil føles mye lettere og gå mer av seg selv når du har vært gjennom alt før😉 Spora kanskje litt av her, men jeg har også tenkt utrolig mye på tingene du beskriver og synes alltid det er godt å høre om andre som har det på samme måte. Jeg tror det er mange av oss som har det slik du beskriver!! Prøv å akseptere tingenes tilstand, slik er livet for de fleste etter hvert når man blir eldre og velger familielivet. Så må man bare finne hverdagslykken i de SMÅ tingene og stundene i løpet av dagen - hver dag😊

 

Anonymous poster hash: b9de0...ca9

[Anonym bruker]

Jeg prøver til det beste å kose meg i denne noe ensformige hverdagen jeg da, vaske matboks er jo ganske kjedelig, men prøver å tenke på at dette er livet mitt akkurat her og nå, om få år er jentene våre store og gidder ikke være med meg men ute med venner etc. Jeg var 36 år da jeg ble mor så har hatt maange "Ego-år" før så det hjelper sikkert. Er heldig og fått meg jobb 10 minutters bilkjøring hjemmefra så slipper rushtrafikk og stress, det er deilig. 

 

Har to tette som nå er 3 år og snart 2 år så det er mye rot, klesvask, trassalder, men også mye latter, kos og herlige kommentarer! Vi har valgt bort fritidsaktiviteter for de små enn så lenge og voksentid med venner og hobbyer har vi som regel etter kl 19.00 når barna er i seng eller i helgene. Lista mi for rent hus har falt betraktelig, da hadde jeg bare vært sur og stressa hele tiden. Er ikke det jeg vil angre på når jeg blir gammel: at jeg ikke brukte nok tid på å tørke støv og rydde. 

 

Det blir enklere når barna blir eldre, 18 måneder kan være frustrerende for de vil så mye men får det ikke frem eller til. Håper det løsner for dere etterhvert og at du kan finne tid til deg selv innimellom. Ikke så mye som skal til; en tur i skogen, hudpleie på salong el, noen timer av gangen. Og ikke få et barn til bare fordi du må, du kan jo vurdere det på nytt når barnet deres er 3 år og noe mer selvhjulpen! Lykke til!  

Anonymous poster hash: 986f7...4b0

[Anonym bruker]

Eneste jeg kan si, er at jeg har vært der, og mitt råd er å passe på deg selv for ingen andre kommer til å gjøre det. Jeg begynte i ny (leder)jobb like etter endt permisjon, vi flyttet til mannens hjemby for at jeg skulle ta den, poenget var å få litt hjelp av svigers for at ting skulle gå rundt. Mannen begynte også i ny (spesialist)stilling.

 

For å ta den korte versjonen, jeg kollapset helt etter 1 år, for 3,5 år siden, karrieren min er lagt til grus og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å bli helt meg selv igjen. Har det på mange måter bra i dag, men livet er så langt fra det jeg hadde drømt som mulig. Vi har også bare ett barn fordi jeg er redd for å kollapse igjen dersom jeg får en ny baby k hus, jeg stoler ikke på meg selv lenger, hverken profesjonelt eller på hjemmebanen.

 

Det er ingen sin skyld. Mannen prøvde så godt han kunne å kombinere store forventninger på jobben sin med ansvaret hjemme, han er kanskje ikke så flink til å si nei på jobb, men han tok virkelig 50% av byrden. Svigerfar valgte ikke akkurat å få kreft og dø heller, slik at sikkerthetsnettet vårt forsvant noen få måneder etter at vi flyttet. Og jeg hadde ikke forventet at den supre jobben min skulle vise seg å være et energisluk av dimensjoner med et prosjekt som var dømt til å mislykkes fra første dag.

 

Det eneste jeg burde ha gjort annerledes er å ikke ta en forhastet beslutning om ny jobb og flytting midt i permsjonen, å gå til legen før jeg knakk sammen, og ikke minst, bli flinkere til å "sykemelde meg" fra hus og familie. For det verste oppi alt dette, var at mens jeg var sykemeldt pga jobben hadde jeg også en 2 år gammel vampyr som sugde all energi ut av meg og i stedet for å bli frisk ble jeg bare sykere og sykere. Og der var jeg ikke flink nok til å si til mannen at nå måtte han trå til.

 

Pass på deg selv, du har bare én kropp, én hjerne og ett liv.

 

Anonymous poster hash: 3eac6...e37

[Anonym bruker]

Hun er 18 måneder, går i en fin barnehage. Jeg jobber 100 %, og mannen det samme (ingen av oss har ekstremt krevende jobber). Mannen min pleier å levere, og jeg henter hver dag. Har ikke besteforeldre i byen, og bor i en liten leilighet i byen. Jeg føler at livet bare er stress og at jeg ikke har energi til noe.. Alt handler om mat, handling, vasking, nistepakker, rydding, stresse hjem fra jobben for å hente i rushen osv. Noen flere som har det slik? Føler at jeg drukner i alt det praktiske med barn, og at "gamle meg" er borte.. Har aldri alenetid. Vet ikke hvordan jeg skulle ha orket flere barn.,

 

Anonymous poster hash: 17c89...2f3

 

Har tre barn under fem år, inklusiv en nyfødt, hus på 300 m2 uten vaskehjelp og et stort gårdsbruk uten mulighet til å ta permisjon fra. Men jeg elsker det.. Det kommer nok veldig an på hvordan man er som person. Du vil få mer og mer egentid og tid til avslapning jo eldre barna blir. Hang in there!

 

Anonymous poster hash: 8012a...899

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Jeg hadde det slik med nr 1.

Tenkte at han kom aldri til å få søsken, men nå har jeg tre!

Jeg har det ikke slik nå, jeg har tre stk, vi jobber 100% begge to, vi har ikke vaskehjelp eller matkasser på døra, men vi har det veldig bra.

For det første så hadde jeg en depresjon etter nr 1, det innså jeg ikke før etter st jeg hadde klart å tenke meg ut av den. Jeg så det ikke før i ettertid av depresjonen.

Men jeg begynte å fokusere på alt det positive rundt meg og hel hvordan vet jeg ikke men jeg tenkte meg glad igjen.

Livet ble så mye lysere! Jeg hadde gått med en mørk sky over hodet så lenge.

 

Så fikk vi fler, nå som sagt har vi tre, et hus vi pusser opp, et nytt miljø og fokus på at vi skal ha det bra.

Litt støv i kriker og kroker er ikke så nøye, klærne blir ikke brettet tvert de kommer ut av maskinen og barnas leker får ligge i fred midt på gulvet av og til.

Det er rett og slett så mye annet vi bruker tiden på, sammen, sammen med barna, drar på tur, er ute om ettermiddagen i stedet for å rydde og vaske hele tiden.

Vi har det ikke skittent i det hele tatt, men det er ikke prikkfritt eller skinnende hele tiden.

 

Kanskje du må finne ut om du er litt deprimert? Har du for høye standarder for deg selv?

Er det noe annet du kunne brukt tiden din på som ville gjort deg glad og gitt deg mer energi? Hobbyer?

 

Håper det løsner for deg snart. Det gjorde det for meg!

[Anonym bruker]

Takk for innspill. Forholdet til mannen funker ikke, og det tar mye energi. Jeg synes han er lat, og må kommandere han rundt. Jeg er avhengig av å ha noe alenetid, men får det aldri. Hater å bo i den trange leiligheten, men han nekter å flytte. Vurderer jevnlig å flytte ut alene, men orker ikke tanken på delt omsorg for en 1,5-åring og har absolutt ikke energi til å ha henne alene helt tiden. Føler jeg står fast i en myr. HI

 

Anonymous poster hash: 17c89...2f3

[Nyttårs barn]

Hei.

Høres jo ut som om dette er det egentlige problemet for deg.

Du må nesten snakke med mannen din og fortelle ham hva du tenker.

 

Jeg har noen praktiske tips til litt mer alenetid. En kollega fortale meg at hun i perioder hadde fast barnevakt en ettermiddag i uken, da kunne hun trene, gå til frisør, møte venninner eller noe annet.

Så er det de som allierer seg med et annet par. En fast kveld i uken er du eller mannen barnevakt hos de, neste uke er en av de hos dere. Da får hvert par en frikveld annenhver uke hvor de kan gå ut/ trene sammen, besøke venner eller noe annet.

[Honningmelon]

Jeg har tre barn og jobber redusert. Har en mann som jobber mye, så det er jeg som ordner det meste. Dette hadde ikke gått om jeg hadde jobbet fult. Da hadde jeg nok gått på en smell. Så takket være redusert jobb klarer jeg å kose meg og nyte hverdagen med tre barn.