Dere som har vært langt nede. Depresjon etc.

[Anonym bruker]

Vil gjerne høre DERES historie. Hvordan kom dere dere opp? Hva hjalp? Jobbet dere? Hadde dere barn?

 

Anonymous poster hash: 953db...6fa

[Anonym bruker]

Det som hjalp var heftig behandling og dyp utredning. Var suicidal lang tid før noen snappet opp at jeg trengte hjelp, og ble lagt inn på dagen. Det var det verste skrittet å ta - men når hemmeligheten var ute, fant jeg bare ut at jeg måtte jobbe knallhardt for å bli kvitt galskapen. 

Jeg vet ikke helt om jeg har svaret du vil ha, siden jeg til slutt fikk en veldig alvorlig diagnose. Depresjon er likevel det som har slitt meg mest ut, selvfølgelig kombinert med allslags psykisk kaos. Kom meg opp og frem ved å stille meg helt åpen, og ta i mot all hjelpen jeg ble tilbudt. Det har nå gått syv år, og NÅ er jeg endelig i stand til å fungere i hverdagen. Da tenker jeg på jobb (deltid, kombinert med AAP), husarbeid, sosialt osv. 
Har ikke jobbet de årene jeg har vært syk, bortsett fra de siste månedene, men jeg har gått på vgs, og brukte fem år på å få studiekompetanse, men noe mer enn det har jeg ikke klart - enda. Har hatt barn siden jeg ble syk, men barnet har vært i fosterhjem noen år. 

Anonymous poster hash: e2fb5...24e

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med depresjon i åressvis. Er bipolar, fikk diagnosen som 18åring.

Er idag 35.
Da jeg var 20år opplevde jeg en ganske stygg voldtekt, omstendighetene rundt dette og min psyke den gang gjorde at jeg ikke taklet det. 
Jeg knakk, ikke der og da, men over en kort periode.
Jeg ble innlagt på psyk etter et selvmordsforsøk.
Jeg var da 21 år og følte at livet var over.
Jeg hadde ingenting å gi, jeg trengte så mye.
På psyk fikk jeg leve i en boble en stund, jeg ble slapp ansvar for sønnen min som den gang var 3 år (han bodde hos min mor i 2 mndr) Jeg mener ikke at jeg ville slippe, men jeg trengte å slippe, jeg kunne ikke tenke, jeg var helt  ødelagt.
Sakte men sikkert så bestemte jeg meg for å gi opp, med det mener jeg ikke å ta livet av meg, men omvent, jeg valgte livet, ikke for min del, men for sønnen min sin.
Husker fortsatt at jeg satt hos psykologen min og fortalte at jeg skulle leve for sønnen min, være en god mor for ham..Men når han var voksen orket jeg ikke mer.
Jeg skulle ikke ha flere barn, han spurte om jeg ikke ville sterilisere meg, for å slippe eventuelt problemer for meg selv om jeg ble gravid.
Jeg gjorde ikke det.
Heldigvis.
Det føltes som om jeg levde i en slags apatisk boble i flere år, jeg latet som, jeg kjente ingen glede, følte ikke jeg var glad i noen, alt var bare kaos.
Jeg var i en berg og dalbane, opp, ned, ekstremt manisk, ekstrem depresjon, men gleden var bare utenpå...

Det tok mange år å komme utav det, men sakte men sikkert skjedde det.
Da jeg var 26år innså jeg plutselig en dag at livet hadde stabilisert seg, sakte men sikkert.
Jeg fant en mann å dele livet med. Vi er ikke spesielt lykkelige sammen, har ingen forhold på det romantsike nivået idag, men jeg trenger ham, sårt. Ikke at jeg er svak og suger kraft av ham, jeg trenger ham for han holder meg stabil.
Vi har det greit. Vi har to barn sammen, og jeg føler glede. Jeg elsker mine tre barn, er ufattelig glad for mannen min og er blitt en ekstremt sterk person.
Har opplevd depresjon tilnærmet lik der jeg var da jeg ble innlagt, men det er på et annet plan nå, det er som om jeg vet mer, har levd mer, takler det bedre.

Alt høres jo tragisk ut her, men saken er at jeg har det bra, ungene har en god og kjærlig mor, og et stabilt og trygt familieforhold hvor mor og far er stabile og trygge sammen.
Depressjoner og manier har jeg enda, men håndterer det på en annen måte.

Jeg har det fint

 

Anonymous poster hash: 469a6...558

[Anonym bruker]

Jeg er på vei opp. Har slitt med depresjon i flere år nå. Hatt flere henvisninger til DPS (distriktpsykiatrisk senter), og fikk endelig komme inn som gravid. Har vært til behandlig halvannet års tid, og har endelig begynt å få igjen følelser. De siste årene har vært ganske apatiske. Det tok 10 mnd før jeg kjente skikkelig morsfølelse, og den kommer fortsatt sporadisk.

Å få barn har hjulpet på to måter, indirekte fordi jeg fikk behandlingstilbud, og direkte fordi jeg må stå opp, jeg må gjøre visse ting hver dag, få litt rutine igjen og sånt.

Jeg vil sansynligvis aldri bli helt "fri". Men jeg lærer hvordan jeg skal takle de dårlige periodene og forhindre mer alvorlige depresjoner.

Anonymous poster hash: 59ff0...bf7