Ååå...det er så vanskelig :( nytt forhold

[Anonym bruker]

Har vært sammen i fire måneder snart og hatt en kjempefin tid. Han har vist tydelig hvor mye han er glad i meg og jeg har gitt tilbake så mye til han. Og omvendt.

 

Så plutselig har det dabbet av litt. Vi snakket såvidt om det og ble enige om at vi har gått inn i en ny fase hvor usikkerheten har blitt litt borte og vi har visst mer hvor vi har hatt hverandre.

 

Men jeg føler at jeg savner det å høre fine ting og føle på kjærligheten regelmessig, selv via små meldinger. Bare det å vite at han tenker på meg.

 

Så selv om jeg merker at jeg også ikke skriver like mye som jeg gjorde i begynnelsen, så passer jeg på å skrive litt innimellom, og komme med små kyss og andre oppmerksomheter når vi treffes. Han gjør det også, men i veldig liten grad.

 

Snufs....er virkelig magien forsvunnet etter fire måneder. Vi har det så fint når vi er sammen, men han er så langt borte noen ganger. Akkurat som om han forsvinner inn i sin egen verden. Og jeg må bare vente på at han kommer tilbake.

 

Sånn som i natt, så skrev jeg en fin liten melding om at jeg tenkte på han og savnet å sovne ved siden av han m.m. - ennå ikke fått svar.

 

Jeg tror ikke han har skiftet mening, tror han fremdeles vil være kjærester - så det er ikke det det går på. Men jeg forstår han ikke....han kunne jo svart i det minste. Tar sikkert flere timer før han gir lyd fra seg nå

 

Hvordan tolke dette? Er det slik menn fungerer??

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

[Anonym bruker]

Hjelpes dame, du høres jo helt rar ut. Hvis du skrev en melding i natt kan du vel regne med han sover ennå. 

 

Skjønner ikke hvorfor damer blir så hysteriske for ingenting.

Anonymous poster hash: 52cb1...a43

[Anonym bruker]

Det kan være greit å ta vare på meldinger fra den aller første delen av forholdet, for å kunne se tilbake på.

 

Tenk før i tida når noen brevvekslet, måtte de kanskje vente i flere uker på et brev.

 

Men høres kanskje ikke helt bra ut at han er fraværende mens dere er i samme rom...

Anonymous poster hash: c5f6a...f6c

[Gjest flykræsj]

Synes det er litt tidlig at magien forsvinner etter 4 mnd... Jeg og mannen var hysterisk forelsket i et halvt år,deretter i en ny fase. Men den fasen innebærer ikke at vi er fraværende... Heller mer rolige (takk og pris, ellers hadde vi slitt oss ut). Nå har vi vært gift i 5 år, og sender stadig koselige meldinger til hverandre, og er definitivt veldig "kjærester" i tillegg til å være foreldre og kompiser

[Anonym bruker]

 

Hjelpes dame, du høres jo helt rar ut. Hvis du skrev en melding i natt kan du vel regne med han sover ennå. 

 

Skjønner ikke hvorfor damer blir så hysteriske for ingenting.

 

Anonymous poster hash: 52cb1...a43

 

HI

Jeg er ikke akkurat hysterisk...bare sitter og tenker og føler på det som skjer. Men det har også noe med at han var så veldig til å vise følelser og si hva han følte i begynnelsen...nå er det nesten ingenting. Og så synes han sånt er viktig - men det kan jo ikke bare kommer fra meg!!

 

Det er jo litt rart å gå fra veldig mye åpenhet - til veldig lite av det. Jeg krever ingenting av han, men det gjør jo godt å få svar på meldinger man har skrevet med hjerte og sjel. Krever så innmari lite å sende et svar tilbake egentlig.

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

[Anonym bruker]

Synes det er litt tidlig at magien forsvinner etter 4 mnd... Jeg og mannen var hysterisk forelsket i et halvt år,deretter i en ny fase. Men den fasen innebærer ikke at vi er fraværende... Heller mer rolige (takk og pris, ellers hadde vi slitt oss ut). Nå har vi vært gift i 5 år, og sender stadig koselige meldinger til hverandre, og er definitivt veldig "kjærester" i tillegg til å være foreldre og kompiser

Hi

Ja, det er det jeg mener. Han var så veldig tilstede i begynnelsen, noe av og på men det var også mye nytt for oss begge. Men nå så vet jeg ikke alltid hvor jeg har han og det er litt vanskelig å forholde seg til. 

 

Jeg kan klare å blåse i det og regne med at alt er bra og at han bare er opptatt med sitt -  men noe av magien forsvinner jo da. Og er det sånn etter fire måneder...hvordan blir det da senere? Er jo viktig å ta vare på hverandres kjærlighet...

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

[Anonym bruker]

Så dere bor hver for dere? Ikke sikkert han er så forelska lenger.

 

Anonymous poster hash: 5dcd7...764

[Anonym bruker]

Livet er hardt... Du må bare se hva han gjør videre. Det har uansett ikke noe for seg å tvinge han til noe.

 

Men husk at det er mange ektepar som aldri sier at de elsker hverandre, fordi de "vet" at de gjør det.

Anonymous poster hash: c5f6a...f6c

[Anonym bruker]

 

Livet er hardt... Du må bare se hva han gjør videre. Det har uansett ikke noe for seg å tvinge han til noe.

 

Men husk at det er mange ektepar som aldri sier at de elsker hverandre, fordi de "vet" at de gjør det.

 

Anonymous poster hash: c5f6a...f6c

 

HI

 

Jeg vet...

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

[Anonym bruker]

Så dere bor hver for dere? Ikke sikkert han er så forelska lenger.

 

Anonymous poster hash: 5dcd7...764

[Anonym bruker]

Så dere bor hver for dere? Ikke sikkert han er så forelska lenger.

 

Anonymous poster hash: 5dcd7...764

HI

Ja, det er jo mulig...at han er i en tenkefase eller noe. Men det vil jo ha innvirkning på mine følelser om han bare kommer og går hele tiden og ikke vet hva han vil. Det er vel det jeg er så redd for...at jeg selv blir for usikker og føler at jeg hele tiden må følge han og det han føler. Det er noe med dette å gi og motta i et forhold som må tas vare på uansett....hvis ikke så dabber jo alt av. 

 

Men han er sikkert bare opptatt...vet han har barna sine denne helgen. Venter og ser...

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

[Anonym bruker]

 

 

Så dere bor hver for dere? Ikke sikkert han er så forelska lenger.

 

Anonymous poster hash: 5dcd7...764

HI

Ja, det er jo mulig...at han er i en tenkefase eller noe. Men det vil jo ha innvirkning på mine følelser om han bare kommer og går hele tiden og ikke vet hva han vil. Det er vel det jeg er så redd for...at jeg selv blir for usikker og føler at jeg hele tiden må følge han og det han føler. Det er noe med dette å gi og motta i et forhold som må tas vare på uansett....hvis ikke så dabber jo alt av.

 

Men han er sikkert bare opptatt...vet han har barna sine denne helgen. Venter og ser...

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

Han er med meg. Jeg er mor til et av hans barn :-)

 

Anonymous poster hash: 1ea76...468

[Anonym bruker]

 

 

Så dere bor hver for dere? Ikke sikkert han er så forelska lenger.

 

Anonymous poster hash: 5dcd7...764

HI

Ja, det er jo mulig...at han er i en tenkefase eller noe. Men det vil jo ha innvirkning på mine følelser om han bare kommer og går hele tiden og ikke vet hva han vil. Det er vel det jeg er så redd for...at jeg selv blir for usikker og føler at jeg hele tiden må følge han og det han føler. Det er noe med dette å gi og motta i et forhold som må tas vare på uansett....hvis ikke så dabber jo alt av.

 

Men han er sikkert bare opptatt...vet han har barna sine denne helgen. Venter og ser...

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

Han er med meg. Jeg er mor til et av hans barn :-)

 

Anonymous poster hash: 1ea76...468

 

HI

Haha....yeah right!!

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

[Anonym bruker]

Håper du finner ut av det. Ikke lett når man bor på hver sin kant og begge også har barn å ivareta. Blir ikke alltid så mye plass til kjærligheten.

 

Anonymous poster hash: 5dcd7...764

 

Anonymous poster hash: 5dcd7...764

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Så dere bor hver for dere? Ikke sikkert han er så forelska lenger.

 

Anonymous poster hash: 5dcd7...764

HI

Ja, det er jo mulig...at han er i en tenkefase eller noe. Men det vil jo ha innvirkning på mine følelser om han bare kommer og går hele tiden og ikke vet hva han vil. Det er vel det jeg er så redd for...at jeg selv blir for usikker og føler at jeg hele tiden må følge han og det han føler. Det er noe med dette å gi og motta i et forhold som må tas vare på uansett....hvis ikke så dabber jo alt av.

 

Men han er sikkert bare opptatt...vet han har barna sine denne helgen. Venter og ser...

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

Han er med meg. Jeg er mor til et av hans barn :-)

 

Anonymous poster hash: 1ea76...468

HI

Haha....yeah right!!

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

Han har tre barn som han har samvær med. To av dem har han med exkona og ett av barna har han med meg. Det eldste barnet har nettopp begynt på skolen og de to minste er i barnehagealder. Stemmer? ;-)

 

Anonymous poster hash: 1ea76...468

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Så dere bor hver for dere? Ikke sikkert han er så forelska lenger.

 

Anonymous poster hash: 5dcd7...764

HI

Ja, det er jo mulig...at han er i en tenkefase eller noe. Men det vil jo ha innvirkning på mine følelser om han bare kommer og går hele tiden og ikke vet hva han vil. Det er vel det jeg er så redd for...at jeg selv blir for usikker og føler at jeg hele tiden må følge han og det han føler. Det er noe med dette å gi og motta i et forhold som må tas vare på uansett....hvis ikke så dabber jo alt av.

 

Men han er sikkert bare opptatt...vet han har barna sine denne helgen. Venter og ser...

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

Han er med meg. Jeg er mor til et av hans barn :-)

 

Anonymous poster hash: 1ea76...468

HI

Haha....yeah right!!

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

Han har tre barn som han har samvær med. To av dem har han med exkona og ett av barna har han med meg. Det eldste barnet har nettopp begynt på skolen og de to minste er i barnehagealder. Stemmer? ;-)

 

Anonymous poster hash: 1ea76...468

 

HI

Stemmer delvis, men ikke helt dessverre. En datter på 15, en i skolealder og en i barnehage

 

So close, but yet.... 

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Så dere bor hver for dere? Ikke sikkert han er så forelska lenger.

 

Anonymous poster hash: 5dcd7...764

HI

Ja, det er jo mulig...at han er i en tenkefase eller noe. Men det vil jo ha innvirkning på mine følelser om han bare kommer og går hele tiden og ikke vet hva han vil. Det er vel det jeg er så redd for...at jeg selv blir for usikker og føler at jeg hele tiden må følge han og det han føler. Det er noe med dette å gi og motta i et forhold som må tas vare på uansett....hvis ikke så dabber jo alt av.

 

Men han er sikkert bare opptatt...vet han har barna sine denne helgen. Venter og ser...

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

Han er med meg. Jeg er mor til et av hans barn :-)

 

Anonymous poster hash: 1ea76...468

HI

Haha....yeah right!!

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

Han har tre barn som han har samvær med. To av dem har han med exkona og ett av barna har han med meg. Det eldste barnet har nettopp begynt på skolen og de to minste er i barnehagealder. Stemmer? ;-)

 

Anonymous poster hash: 1ea76...468

HI

Stemmer delvis, men ikke helt dessverre. En datter på 15, en i skolealder og en i barnehage

 

So close, but yet....

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

😂

 

Anonymous poster hash: 1ea76...468

[Anonym bruker]

 

Har vært sammen i fire måneder snart og hatt en kjempefin tid. Han har vist tydelig hvor mye han er glad i meg og jeg har gitt tilbake så mye til han. Og omvendt.

 

Så plutselig har det dabbet av litt. Vi snakket såvidt om det og ble enige om at vi har gått inn i en ny fase hvor usikkerheten har blitt litt borte og vi har visst mer hvor vi har hatt hverandre.

 

Men jeg føler at jeg savner det å høre fine ting og føle på kjærligheten regelmessig, selv via små meldinger. Bare det å vite at han tenker på meg.

 

Så selv om jeg merker at jeg også ikke skriver like mye som jeg gjorde i begynnelsen, så passer jeg på å skrive litt innimellom, og komme med små kyss og andre oppmerksomheter når vi treffes. Han gjør det også, men i veldig liten grad.

 

Snufs....er virkelig magien forsvunnet etter fire måneder. Vi har det så fint når vi er sammen, men han er så langt borte noen ganger. Akkurat som om han forsvinner inn i sin egen verden. Og jeg må bare vente på at han kommer tilbake.

 

Sånn som i natt, så skrev jeg en fin liten melding om at jeg tenkte på han og savnet å sovne ved siden av han m.m. - ennå ikke fått svar.

 

Jeg tror ikke han har skiftet mening, tror han fremdeles vil være kjærester - så det er ikke det det går på. Men jeg forstår han ikke....han kunne jo svart i det minste. Tar sikkert flere timer før han gir lyd fra seg nå

 

Hvordan tolke dette? Er det slik menn fungerer??

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

 

 

Her ble jeg gravid etter 3 mnd, så da dabbet det av gitt... Nå er det gått 17 mnd siden vi ble sammen og magien er borte med en baby i huset. Så, i mine øyne er det normalt, har ikke vært "stormende" forelsket siden jeg var tenåring. Men man kan ha det fint uten å råkline og tafse på hverandre hele tida, mener jeg da  Min kan og være fraværende i samme rom som meg, men da sier jeg fort ifra! 

 

Anonymous poster hash: c2788...ebe

[Anonym bruker]

 

 

Har vært sammen i fire måneder snart og hatt en kjempefin tid. Han har vist tydelig hvor mye han er glad i meg og jeg har gitt tilbake så mye til han. Og omvendt.

 

Så plutselig har det dabbet av litt. Vi snakket såvidt om det og ble enige om at vi har gått inn i en ny fase hvor usikkerheten har blitt litt borte og vi har visst mer hvor vi har hatt hverandre.

 

Men jeg føler at jeg savner det å høre fine ting og føle på kjærligheten regelmessig, selv via små meldinger. Bare det å vite at han tenker på meg.

 

Så selv om jeg merker at jeg også ikke skriver like mye som jeg gjorde i begynnelsen, så passer jeg på å skrive litt innimellom, og komme med små kyss og andre oppmerksomheter når vi treffes. Han gjør det også, men i veldig liten grad.

 

Snufs....er virkelig magien forsvunnet etter fire måneder. Vi har det så fint når vi er sammen, men han er så langt borte noen ganger. Akkurat som om han forsvinner inn i sin egen verden. Og jeg må bare vente på at han kommer tilbake.

 

Sånn som i natt, så skrev jeg en fin liten melding om at jeg tenkte på han og savnet å sovne ved siden av han m.m. - ennå ikke fått svar.

 

Jeg tror ikke han har skiftet mening, tror han fremdeles vil være kjærester - så det er ikke det det går på. Men jeg forstår han ikke....han kunne jo svart i det minste. Tar sikkert flere timer før han gir lyd fra seg nå

 

Hvordan tolke dette? Er det slik menn fungerer??

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

 

 

Her ble jeg gravid etter 3 mnd, så da dabbet det av gitt... Nå er det gått 17 mnd siden vi ble sammen og magien er borte med en baby i huset. Så, i mine øyne er det normalt, har ikke vært "stormende" forelsket siden jeg var tenåring. Men man kan ha det fint uten å råkline og tafse på hverandre hele tida, mener jeg da  Min kan og være fraværende i samme rom som meg, men da sier jeg fort ifra! 

 

Anonymous poster hash: c2788...ebe [/acronym

Hi

 

Hvordan sier du fra? Og hvordan tar han det...svarer han på det? Min kan være der...så plutselig litt borte, slipper hånda mi når vi går...snakker lite osv. Så plutselig er han tilbake og er som vanlig. Sliter litt med å vite hvorfor det skjer, da jeg føler at noe er galt (selv om det ikke nødvendigvis er det da). Prøver å få i gang en samtale men gir opp noen ganger....lar han være og så kommer han tilbake. Men det er litt slitsomt innrømmer jeg

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

[Anonym bruker]

 

 

 

Har vært sammen i fire måneder snart og hatt en kjempefin tid. Han har vist tydelig hvor mye han er glad i meg og jeg har gitt tilbake så mye til han. Og omvendt.

 

Så plutselig har det dabbet av litt. Vi snakket såvidt om det og ble enige om at vi har gått inn i en ny fase hvor usikkerheten har blitt litt borte og vi har visst mer hvor vi har hatt hverandre.

 

Men jeg føler at jeg savner det å høre fine ting og føle på kjærligheten regelmessig, selv via små meldinger. Bare det å vite at han tenker på meg.

 

Så selv om jeg merker at jeg også ikke skriver like mye som jeg gjorde i begynnelsen, så passer jeg på å skrive litt innimellom, og komme med små kyss og andre oppmerksomheter når vi treffes. Han gjør det også, men i veldig liten grad.

 

Snufs....er virkelig magien forsvunnet etter fire måneder. Vi har det så fint når vi er sammen, men han er så langt borte noen ganger. Akkurat som om han forsvinner inn i sin egen verden. Og jeg må bare vente på at han kommer tilbake.

 

Sånn som i natt, så skrev jeg en fin liten melding om at jeg tenkte på han og savnet å sovne ved siden av han m.m. - ennå ikke fått svar.

 

Jeg tror ikke han har skiftet mening, tror han fremdeles vil være kjærester - så det er ikke det det går på. Men jeg forstår han ikke....han kunne jo svart i det minste. Tar sikkert flere timer før han gir lyd fra seg nå

 

Hvordan tolke dette? Er det slik menn fungerer??

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

 

 

Her ble jeg gravid etter 3 mnd, så da dabbet det av gitt... Nå er det gått 17 mnd siden vi ble sammen og magien er borte med en baby i huset. Så, i mine øyne er det normalt, har ikke vært "stormende" forelsket siden jeg var tenåring. Men man kan ha det fint uten å råkline og tafse på hverandre hele tida, mener jeg da  Min kan og være fraværende i samme rom som meg, men da sier jeg fort ifra! 

 

Anonymous poster hash: c2788...ebe [/acronym

Hi

 

Hvordan sier du fra? Og hvordan tar han det...svarer han på det? Min kan være der...så plutselig litt borte, slipper hånda mi når vi går...snakker lite osv. Så plutselig er han tilbake og er som vanlig. Sliter litt med å vite hvorfor det skjer, da jeg føler at noe er galt (selv om det ikke nødvendigvis er det da). Prøver å få i gang en samtale men gir opp noen ganger....lar han være og så kommer han tilbake. Men det er litt slitsomt innrømmer jeg

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

 

 

Vel. hvis jeg prater til han og det føles ut som jeg prater med meg selv og han bare stirrer inn i datamaskinen sin blir jeg litt stille også sier jeg "HALLO, kan du svare meg"?!! Og daaa våkner han og tar hintet. Ja, og innimellom holder jeg kjeft hvis han er skikkelig fraværende, og svarer tilbake med samme mynt. Kanskje litt barnslig, men da får han også kjenne på hvordan det er å prate til noen som ikke svarer. Da forklarer jeg han pent at det er akkurat slik han pleier å oppføre seg. Han blir meget snurt, men tror faktisk ikke det er meningen for han å være sånn. Han er en stille person generelt, og slik var han da jeg traff han og. Ikke den som snakker mest.

 

Jeg synes du bør fortelle han AKKURAT hva du føler og hvordan du har det, det er et dårlig tegn om du føler deg avvist allerede etter 4 måneder. Men denne helgen kan det hende han bare et opptatt med ungene sine? 

 

Anonymous poster hash: c2788...ebe

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Har vært sammen i fire måneder snart og hatt en kjempefin tid. Han har vist tydelig hvor mye han er glad i meg og jeg har gitt tilbake så mye til han. Og omvendt.

 

Så plutselig har det dabbet av litt. Vi snakket såvidt om det og ble enige om at vi har gått inn i en ny fase hvor usikkerheten har blitt litt borte og vi har visst mer hvor vi har hatt hverandre.

 

Men jeg føler at jeg savner det å høre fine ting og føle på kjærligheten regelmessig, selv via små meldinger. Bare det å vite at han tenker på meg.

 

Så selv om jeg merker at jeg også ikke skriver like mye som jeg gjorde i begynnelsen, så passer jeg på å skrive litt innimellom, og komme med små kyss og andre oppmerksomheter når vi treffes. Han gjør det også, men i veldig liten grad.

 

Snufs....er virkelig magien forsvunnet etter fire måneder. Vi har det så fint når vi er sammen, men han er så langt borte noen ganger. Akkurat som om han forsvinner inn i sin egen verden. Og jeg må bare vente på at han kommer tilbake.

 

Sånn som i natt, så skrev jeg en fin liten melding om at jeg tenkte på han og savnet å sovne ved siden av han m.m. - ennå ikke fått svar.

 

Jeg tror ikke han har skiftet mening, tror han fremdeles vil være kjærester - så det er ikke det det går på. Men jeg forstår han ikke....han kunne jo svart i det minste. Tar sikkert flere timer før han gir lyd fra seg nå

 

Hvordan tolke dette? Er det slik menn fungerer??

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

 

 

Her ble jeg gravid etter 3 mnd, så da dabbet det av gitt... Nå er det gått 17 mnd siden vi ble sammen og magien er borte med en baby i huset. Så, i mine øyne er det normalt, har ikke vært "stormende" forelsket siden jeg var tenåring. Men man kan ha det fint uten å råkline og tafse på hverandre hele tida, mener jeg da  Min kan og være fraværende i samme rom som meg, men da sier jeg fort ifra! 

 

Anonymous poster hash: c2788...ebe [/acronym

Hi

 

Hvordan sier du fra? Og hvordan tar han det...svarer han på det? Min kan være der...så plutselig litt borte, slipper hånda mi når vi går...snakker lite osv. Så plutselig er han tilbake og er som vanlig. Sliter litt med å vite hvorfor det skjer, da jeg føler at noe er galt (selv om det ikke nødvendigvis er det da). Prøver å få i gang en samtale men gir opp noen ganger....lar han være og så kommer han tilbake. Men det er litt slitsomt innrømmer jeg

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49

 

 

Vel. hvis jeg prater til han og det føles ut som jeg prater med meg selv og han bare stirrer inn i datamaskinen sin blir jeg litt stille også sier jeg "HALLO, kan du svare meg"?!! Og daaa våkner han og tar hintet. Ja, og innimellom holder jeg kjeft hvis han er skikkelig fraværende, og svarer tilbake med samme mynt. Kanskje litt barnslig, men da får han også kjenne på hvordan det er å prate til noen som ikke svarer. Da forklarer jeg han pent at det er akkurat slik han pleier å oppføre seg. Han blir meget snurt, men tror faktisk ikke det er meningen for han å være sånn. Han er en stille person generelt, og slik var han da jeg traff han og. Ikke den som snakker mest.

 

Jeg synes du bør fortelle han AKKURAT hva du føler og hvordan du har det, det er et dårlig tegn om du føler deg avvist allerede etter 4 måneder. Men denne helgen kan det hende han bare et opptatt med ungene sine? 

 

Anonymous poster hash: c2788...ebe

 

HI

Takk for råd. Det er sant at han nok er en litt stille person, introvert slik som meg. Uten å være usosial av den grunn. Men han trenger nok å være for seg selv i perioder, og når vi har vært sammen i flere dager på rad så melder det behovet seg. 

 

Min eks var motsatt...han kunne prate høl i hue på meg noen ganger med detaljer og annet som ikke hørte hjemme. Men det var mer liv i han og vi lo mye mere. Men bortsett fra det så var han en slitsom personlighet som satte seg selv først hele tiden. Derfor ble det jo også slutt. Min nye kjæreste er ganske annerledes og det er nok jeg som bør akseptere at han er slik han er.  Men innimellom er det bare så veldig frustrerende når han tenker mer enn han snakker. Puh...

 

Anonymous poster hash: 5d9d4...c49