Dere i lange forhold

[Anonym bruker]

Krangler dere mindre enn før? Mindre krangel jo eldre barna blir? Hvordan er forholdet?

 

Anonymous poster hash: 1ae2e...042

[Anonym bruker]

Nå er ikke barna våre så store som du kanskje mener, men har ihvertfall noen år på baken. Vi krangler mindre enn før. Ikke pga barna altså, men etter noen år så lærer man seg (ikke alltid) å ignorere små filleting.

Jeg irriterte meg mye over mannens særegenheter før, men etterhvert når jeg ser hvor god han er som ektemann, pappa, venn og kjæreste så er det liksom greit. Han roter litt mindre enn før og jeg stresser litt mindre med tellekantene mlne, for å ta et eksempel:)

 

Anonymous poster hash: 9a21b...774

[Chl85]

Jeg og samboer har vært sammen i 13 år og kan fortsatt ha diskusjoner om diverse ting. Jeg vet ikke helt hva du definerer med krangling, men ja vi kan jo kjekle litt... Det kan gjelde alt i fra husarbeid til en artikkel, he he. Som regel kommer disse diskusjonene etter barna er lagt, men greit å få renska lufta litt

 

Men det er ikke de helt store "blow out" kranglene vi hadde når vi var yngre, he he. Men hvor saklig var man som 17 åring?    Er ikke dramatisk lengre med slamring med dører o.l... he he

 

Ting roer seg gjerne jo eldre man blir og selvfølgelig er man blitt litt "slipt" av hverandre.  Barna er bare 3 år og en på 3 måneder. Men det handler vel om at vi har riktige forventninger til hverandre.

Endret 5. september 2014 av Chl85

[Mia_73]

Krangler dere mindre enn før? Mindre krangel jo eldre barna blir? Hvordan er forholdet?

 

Anonymous poster hash: 1ae2e...042

 

Vi har aldri kranglet mye, verken da det var bare oss eller etter barna kom. Har vært sammen i 13 år. Jeg er en liten hissigpropp men har lært at det ikke nytter å kjefte og smelle, da går mannen bare. Er vi uenig i noe kan vi snakke om det og prøve å finne en kompromis. Vi er godt voknse over 40 da.

[Anonym bruker]

Vi er flinke til å snakke om ting, men også gode til å slenge litt med kjeften:p Som regel er det ingen store kriser, og pirking på mannen har jeg sluttet med. Han klager på at jeg er treig med å rydde, jeg klager på at han lar ungene kle seg selv så de ser en smule alternative ut til tider:p Som regel går det bra, de har ekstra klær i bhg hvis han har bommet totalt på temperatur osv, så kan personalet bare trøkke på en ekstra genser osv. Ytterklær har de også liggende i bhg hele tiden, så det er ikke mye som egentlig er noen krise. 

 

Han er en god far, og en god mann jeg har det veldig moro med:) Så jeg er lykkelig.

Anonymous poster hash: ec5a0...3de

[Anonym bruker]

Krangler dere mindre enn før? Mindre krangel jo eldre barna blir? Hvordan er forholdet?

 

Anonymous poster hash: 1ae2e...042

Vi kranglet som hund og katt de første to årene vi var sammen. Vi var helt håpløse. Så ble det slutt et halvt år før vi fant tilbake til hverandre og da var vi enige begge to om å _ikke_ ha det sånn vi hadde det før. Så vi tok et oppgjør med oss selv og hvordan vi behandla hverandre. Giftet oss et år senere og fikk barn og har ikke kranglet noe særlig siden. Nå er tonen i kranglene våre alltid respektfull og saklig, og vi er ikke uempatiske og harde med hverandre sånn vi var. Kan ikke tenke meg at vi noen gang vil gå tilbake...

 

Anonymous poster hash: 51017...1c2

[Anonym bruker]

Vært sammen i 16 år. Krangler mye mindre enn før barn.

 

Anonymous poster hash: ec804...cd7

[Anonym bruker]

Vi har vært gift i 14 år, samboere i 16 år, og vi har aldri kranglet noe særlig.

 

Første året som samboere var det jo litt gnisninger, en del tilpasninger som måtte gjøres o.l. så det ble noen irritasjonsmomenter og småhakking på hverandres uvaner o.l. Men man lærer jo hverandre å kjenne, tilpasser seg hverandres særheter, finner ut hva man kan leve med og hva som ikke er greit.

 

Det kan selvfølgelig fremdeles være ting som irriterer meg med mannen, men jeg ser ingen grunn til å lage spetakkel for det. Vi krangler derfor aldri, det kommer ikke noe konstruktivt ut av krangling, bare dårlig stemning. Mannen min er en flott mann, han er ikke perfekt, men han er en god pappa for barna våre, han er snill, omtenksom, generøs og god, alle de viktigste tingene er på plass. Da gidder jo ikke jeg lage bråk ut av han ofte glemmer å tørke av bordet etter å ha ryddet bort middagen eller andre slike småting som egentlig er litt irriterende. Skal man ha et godt samliv og en god stemning i huset må man velge hva man skal gidde å lage bråk av altså, jeg er jo ikke perfekt selv heller...

Anonymous poster hash: 5398a...279

[Anonym bruker]

Sammen i 20 år.

 

Lite krangling i begnnelsen, så en del krangling den første tiden etter at vi flyttet sammen, så lite krangling i mange mange år helt til vi fikk barn. Deretter en del krangling de første 2 årene av Juniors liv. Nå er vi tilbake til normalen, med lite krangling uten at det betyr at vi er enige i alt.

 

Baby- og toddlertiden synes jeg burde være merket som unntaktstilstand der man burde unngå viktige beslutninger på forholdsfronten. Man er rett og slett ikke helt i vater...

 

Anonymous poster hash: 88456...021

[ærlig talt]

Sammen i 20 år.

 

Lite krangling i begnnelsen, så en del krangling den første tiden etter at vi flyttet sammen, så lite krangling i mange mange år helt til vi fikk barn. Deretter en del krangling de første 2 årene av Juniors liv. Nå er vi tilbake til normalen, med lite krangling uten at det betyr at vi er enige i alt.

 

Baby- og toddlertiden synes jeg burde være merket som unntaktstilstand der man burde unngå viktige beslutninger på forholdsfronten. Man er rett og slett ikke helt i vater...

 

Anonymous poster hash: 88456...021

Hehe, enig med deg i det med unntakstilstand Vi fikk 2 tette (16 måneder mellom), og vi kranglet endel mens de var veldig små. Det var en travel tid med lite søvn, og dette fikk fram det verste i mannen min og meg

 

Vi har vært sammen i 10 år. Det krangles sjelden, men vi kan surmule litt på hverandre. Om det er noe vi ikke liker, så sier vi som regel i fra på en mer saklig måte. Det har vel mer med alderen å gjøre enn at vi har vært sammen lenge

[LittLykkelig]

Tja det går vel litt opp og ned. Nå har vi småbarn enda, så det blir litt mer "hakking" om småting. Men det skal mer til for å lage en krangel, det sparer vi til de store tingene. Barn er ofte en faktor til mer krangling, men samtidig et lim som gjør at det skal mer til å gå fra hverandre

[Elsker livet]

I starten tålte vi kanskje mer fra hverandre, mens etterhvert så gikk flere og flere ting av seg selv. Så det har ikke vært noen stor forskjell. Vi krangler lite og sjelden, aldri i grunnen. Det tror jeg er fordi vi har veldig like verdier, og er enige om at mannen bestemmer, mens mine behov/ønsker veier tyngst. Men jeg er oppfarende og hissig. Spesielt da jeg var gravid. Så da står jeg og freser og gneldrer, men det får aldri mannen hissig tilbake, og da blir det ikke noe krangel. 

[Tjofsen]

Vært sammen i 13 år. Tror jeg har hevet stemmen skikkelig to ganger i løpet av de årene. Vi diskuterer oss frem til en løsning hvis det er noe vi er uenige om. Generelt tenker vi veldig likt og samarbeider godt. Etter vi fikk barn er det flere ting som må ordnes så da har det blitt flere diskusjoner, men jeg har aldri opplevd det som negativt.

[Gjest thricane]

Mye mindre. Vi brukte en del tid på å tilpasse oss hverandre. Med årene har vi lært å samarbeide bedre, se når den andre trenger litt forståelse, er mer ærlige om å ha en dårlig dag og om hva vi faktisk trenger.

 

Pms er like jævlig fremdeles. Jeg ser på kalenderen når jeg skal holde kjeft og vente tre dager med å ta opp et problem fordi det som regel ikke er det etter tre dager. Han værer når jeg er Pms og holder seg pent i bakgrunnen 😝

[Anonym bruker]

Så hvis jeg er oppriktig glad i mannen, så holder jeg ut og løser andre problemer på andre måter? Manglende husarbeid osv

 

Tyder jo på at ting blir bedre med tiden. Vi krangler også lite, men mye irriterer meg.

 

Anonymous poster hash: 1ae2e...042

[LillaGorilla♥♥]

Vært sammen i 10 år, bodd sammen like lenge, gift i 2 år. 

 

Vi har aldri krangla spesielt mye, mest fordi vi vil det samme, og har stort sett samme verdier og ønsker for familielivet. Men i starten var det nok litt gnisninger før vi tilpasset oss hverandre mer, og så var vi jo yngre også. 

Det hender det går en kule varmt nå også, men ingen store greier, og vi slenger aldri dritt til hverandre eller slike ting. 

Forholdet har egentlig bare blitt bedre etter vi fikk barn- klart vi er mer slitne nå når vi ikke kan sove så mye vi vil eller gjøre akkurat som vi ønsker, men samtidig har vi fått en større samhørighet og et enda større ønske om å holde sammen og ta vare på familien vår.

[Anonym bruker]

Vi har vel egentlig aldri kranglet noe særlig. Ingen av oss ser poenget med å krangle, og det er da så lite her i verden som er verdt å krangle om egentlig. MEN vi er to voksne mennesker som begge står på til familiens og hverandres beste. Det hjelper nok litt!

Anonymous poster hash: 59e14...782

[Mamma4livet]

Vi har vært sammen i 24 år og har aldri kranglet noe særlig. Jeg var nok litt mer temperamentsfull når jeg var ung, mens mannen min alltid har vært av den rolige typen.

 

Uenig i enkeltsaker har vi alltid vært uten at det blir krangel av den grunn. Min erfaring er at vi har blitt mer og mer like hverandre med årene og har ganske likt syn på det meste.

 

Vi går aldri til seng irriterte på hverandre.

[Anonym bruker]

Har vert i lag 23 år og aldri vert i intens krangel. Ordner opp der og da uten og skrike.

 

Anonymous poster hash: 2c390...348

[Anonym bruker]

Så hvis jeg er oppriktig glad i mannen, så holder jeg ut og løser andre problemer på andre måter? Manglende husarbeid osv

 

Tyder jo på at ting blir bedre med tiden. Vi krangler også lite, men mye irriterer meg.

 

Anonymous poster hash: 1ae2e...042

Mye irriterer meg og, blant annet absolutt minimalt med bidrag på husarbeidfronten, men ja, ting kan bli bedre, og er man glade i hverandre løser det seg på et vis Såfremt det ikke plutselig eksploderer da

 

Vi har vært sammen bare i 4 år, men har aldri kranglet ordentlig. Små diskusjoner, men han lukker seg omtrent med en gang jeg prøver å ta opp noe ubehagelig eller går rett i forsvarsposisjon om jeg spør om han f.eks kan være så snill å skylle ut skummet i vasken etter tannpuss (vasken holder seg ren så mye lengre:p ). Jeg ønsker ikke på noe vis å være en maskjerring så jeg hvis jeg først ber om noe i forhold til husarbeid spør jeg med vanlig stemme og vær så snill. Likefullt svarer han med "jadaa" som om jeg har mast i evigheter eller finner på noe jeg må slutte med. Vil gjerne høre hva som plager han med meg, men ikke som motangrep når jeg ber om noe.  

Ingen av oss liker konflikter, så vi hadde nok hatt godt av et "hvordan krangle" kurs Hadde håpet på masse hormoner mens jeg er gravid så jeg tør å lufte alle meninger, men neida, ikke noe utover min vanlige skyhet for konflikter

 

Det har blitt litt bedre det siste året dog, når ting som økonomi o.l har kommet mer i orden. Barn på vei, så har troen på at vi blir flinkere  

 

Anonymous poster hash: cd1f4...deb

[Anonym bruker]

Vært sammen ti år, krangler like heftig etter to barn. Mye hakking og skuling. Håper det retter seg når minstemann har fått noen år på baken.

 

Anonymous poster hash: d61b0...f0d

[Anonym bruker]

 

 

 

Det har blitt litt bedre det siste året dog, når ting som økonomi o.l har kommet mer i orden. Barn på vei, så har troen på at vi blir flinkere

 

Anonymous poster hash: cd1f4...deb

 

Flinkere til å diskutere altså, ikke til å krangle

 

Anonymous poster hash: cd1f4...deb

[Anonym bruker]

Vi har vel egentlig aldri kranglet. Vi har vært uenig, men aldri høylytte diskusjoner.

Jeg irriterte meg grønn på vaner og uvaner det første året, men nå, etter 8år så er det helt greit

Vi prater godt sammen og er vi uenige om barneoppdragelsen så snakker vi om det når barna er i seng

 

Dette hørtes jammen meg rosenrødt ut

 

Anonymous poster hash: 30c52...3fb

[Anonym bruker]

Vi har aldri kranglet skikkelig. Aldri sånn usaklig, eller med roping eller sagt dumme ting eller skiltes i sinne el.

 

Men har kjeglet en del, det startet først etter vi fikk barn. Vi fikk barn midt i masteroppgaven til begge to. Og det å bli foreldre, uten mulighet til avlastning, med usikre fremtider i forhold til jobb og bolig og by året etter kombinert med lite søvn og den svære, altoppslukende ansvarsfølelsen gjorde oss utslitte.

 

Nå er vi i ferske jobber, med alt det krever og oppussingsprosjekt i huset, trassig toåring og ny baby på vei. Og vi har nok blitt slitne igjen. Og kjegler derfor litt enkelte dager. Men nå er vi klar over det. Og jeg tror helt oppriktig at det blir mye mindre kjegling fremover enn det vi har vært igjennom. :-)

 

Blir nye våkenetter snart, men da er vi klar over følelsen, har familie rundt, vesentlig mer penger enn studielån, og ikke minst en av oss vil være i permisjon. :-)

 

Det er forøvrig jeg som kjegler, og noen ganger hakker. Og som må innrømme at jeg enkelte ganger bare ønsker å få ut frustrasjon, og da er mannens skitne sokker på gulvet en fin plass å ta det ut.

 

vi har straks vært sammen i ti år, ble sammen som 18åringer.

 

Anonymous poster hash: a50b3...57a

[Vera831]

Vi har begynt å krangle en del etter at vi fikk vårt første barn i år Før babyen kom var forholdet så å si helt fantastisk med null krangling, lite diskusjoner og masse sex, nærhet og gjensidig respekt. Nå er det null sex, nærhet, lite respekt og mer og mer misnøye. Håper vi overlever dette for mannen min er egentlig en flott fyr som jeg har det utrolig godt med. Vært sammen i nesten 10 år. 

Endret 5. september 2014 av Vera831