sitter så fast i barndommen..

[Anonym bruker]

Oppvokst i et alkoholisert hjem. Med vold.
Passet på mine søsken og min mor. Nå i ettertid er jeg helt ferdig. Er så sårbar, vil ikke leve eller rettere sagt, orker ikke...

 

Er så bitter på de som kunne ha hjelpt. Både politi, ambulanse og bvt sviktet....

 

Kommer meg ikke videre....

Anonymous poster hash: 7badf...22f

[Anonym bruker]

Ingen som har tips? Råd?

Anonymous poster hash: 7badf...22f

[Anonym bruker]

Psykolog.

 

Ingenting vi sier vil hjelpe hvis du er så deprimert. Du kan ringe DPS og be om innleggelse hvis det blir krise.

 

Anonymous poster hash: 5448a...609

[Anonym bruker]

Har også hatt en barndom med vonde minner. Jeg var den eldste av 5 søsken og ble den som måtte ta ansvar.

Det har vært en kamp i seg selv for å få bukt med minnene. Jeg kan ikke råde deg til annet enn å prøve å være stolt over deg selv som har kommet deg igjennom alt. Jeg ser på barndommen min som en lærdom jeg har med meg som voksen. Jeg har blitt en sterk person som ser andre og har ett litt annet perspektiv på livet enn de fleste på min alder. Er nå 23.

 

Jeg vet det er vanskelig, men du må jobbe med deg selv. Noe som kanskje har hjulpet for meg, er at jeg aldri har lagt skjul på noe av det som har skjedd. Jeg har snakket med folk om livet mitt..

 

Anonymous poster hash: 8df20...6f0

[Anonym bruker]

Min mann har nok opplevd det samme som deg, alkohol, vond og ansvar for mindre søsken. Barnevernet grep inn i 12 års alder. Hadde en overgangsperiode på ca 1 år til et normalt liv. Han er utrolig glad for at han slapp unna det kaoset resten av barndommen, selv om savnet etter foreldrene var der, og enda er. Han har valgt å ikke ha kontakt med dem, da de enda ikke innser at de gjorde feil. Deres tap mener han! De taper på å være tapere, for han er ikke en taper!

 

Vær åpen, snakk med alle om det du har opplevd. Det er terapi i seg selv.

Det er DU som skal kose deg her i livet så vær egoistisk, tenk på deg selv og din lykke

 

Anonymous poster hash: b67b5...6c1

[Anonym bruker]

Vet jeg  må jobbe med meg selv, men hvordan.. Går hos psykolog..
Jeg vil komme meg videre, tenke på meg selv osv... Men jeg sitter her, stresser over ingenting, fordi jeg alltid er på vakt.....

Anonymous poster hash: 7badf...22f

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp i noe lignende, og har hatt stort utbytte av terapi. Men det var krevende og tok tid. Jeg gikk to ganger i uka i tre år hos en psykiater.

Anonymous poster hash: 7779c...7a0

[Anonym bruker]

Huff! Gå til fastlegen din og be om skikkelig hjelp. Han skal ha ansvar for din helse. Har du en idiot til fastlege, så bytt!. Det kan jo hende han har flere løsninger og tilbud som du ikke har benyttet deg av.

 

... jeg tenker at jeg må se om mine barn har venner som sliter sånn som deg. Skal prøve å følge med.

Anonymous poster hash: c7253...37e

[Anonym bruker]

Forgiveness sets you free!

 

Anonymous poster hash: 6aff5...945

[Anonym bruker]

Takk for svar og råd <3
 

Ikke lett å tilgi, dessverre.. Ville jo vært mye bedre i psyken hadde noen gjort noe...

 

Anonymous poster hash: 7badf...22f