JEG ER GAL!!

[Anonym bruker]

I alle fall i følge min mor.... jeg er skyld i alt ondt i familien, jeg er håpløs å snakke med, jeg har en masse personlighetstrekk som er over på det syke, jeg gjør henne alltid sint og lei seg, jeg er en konstant bekymring og jeg ødelegger hennes psyke ved å være i hennes tanker. Jeg er slem også. Og alle må liste seg på tå rundt meg. Og jeg oppfører meg og reagerer på måter som hun ikke liker. 

 

Og om jeg faktisk ikke var gal i utgangspunktet slik hun sier jeg er, så merker jeg at jeg kommer til å bli det nå av å hele tiden høre hvor forferdelig jeg er som menneske. Jeg tror ikke jeg klarer å leve så mye lenger med å hele tiden høre at jeg er rot til alt ondt og at jeg ødelegger henne.

 

Jeg har utdannelse, jobb, mann, barn, hus, ordna økonomi og har aldri bedt henne om noe siden jeg flyttet ut som 16 åring. Vi er ikke på besøk såååå ofte heller av naturlige årsaker. Allikevel er jeg en byrde. En konstant psykisk utfordring for min mor.

 

I sommer fikk jeg huden full fordi jeg aldri åpnet meg og snakket om følelsene mine, og at hun derfor ikke forstod meg. Jeg var ikke slik jeg var før, og derfor orket hun ikke være sammen med meg. OK. jeg synes egentlig selv jeg er flink til å snakke om følelser, men... Så møttes vi denne uka, og jeg forklarte meg selv så godt jeg kunne. Forklarte hvorfor jeg tenker som jeg gjør, og hvorfor jeg er annerledes enn henne. Resultatet ble at hun plutselig løp ut gråtende midt i samtalen og sa noe om at jeg syntes hun var en fæl mor siden jeg ikke gjorde ting likt som henne eller var mer som henne selv. Fikk så en SMS hvor hun skrev at hun var kjempe sint på meg og ikke klarte å forholde seg til meg på en stund..... alt jeg gjorde var å forklare meg, og jeg forklarte kun de tingene hun spurte meg om og som hun ba om... og nå er jeg slem og fæl igjen.

 

Dette orker jeg bare ikke mer..... jeg trodde faktisk før at jeg ikke nødvendigvis var gal, og så fæl som hun alltid har sagt jeg er, men nå begynner jeg å tvile. Kanskje jeg er det. For jeg forstår jo hvertfall ikke hva jeg gjør galt.... så da er jeg kanskje så gal og fæl? 

Anonymous poster hash: 7284a...5a5

[Anonym bruker]

Du må kutte kontakten med henne, for hun er ikke bra for deg.

Anonymous poster hash: af133...da4

[Anonym bruker]

Huff, dette høres ut som et menneske du trenger en pause fra. Mor eller ei.

 

Anonymous poster hash: 7f72f...da5

[Anonym bruker]

Hun høres gæærn ut, og det er hun som trenger hjelp, ikke du

Anonymous poster hash: 751ae...df6

[Anonym bruker]

 

Hun høres gæærn ut, og det er hun som trenger hjelp, ikke du

 

Anonymous poster hash: 751ae...df6

 

Off... det er deilig å høre det - virkelig. Det er bare det at jeg faktisk begynner å lure.... når man gjennom hele ungdomstiden har fått høre hvor ubrukelig man er og man så i voksen alder også stadig får skylden for alt, og får høre hvor vanskelig og fæl man er så kommer man til et punkt hvor man FAKTISK begynner å tro på det.....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7284a...5a5

[Anonym bruker]

HI her

 

Vil legge til at jeg har jo mine ting jeg som alle andre... enkelte ting jeg takler dårligere enn andre ting. Et av mine "problemer" er at jeg trenger å ha god oversikt og kontroll over livet mitt og hva som skjer fremover. Liker å planlegge ting i forkant. Er nok litt kontrollfreak, men det gjelder jo bare "ting" og "tid" og det går ikke utover mennesker. Pluss at mannen min stadig endrer på planene mine, og det takler jeg jo greit. 

 

Jeg er vel rimelig sikker på at kontrollbehovet kan komme av mild psykisk mishandling fra min mor i oppveksten samtidig som jeg opplevde fysisk vold fra min stefar og følte meg totalt maktesløs. Slet med spiseforstyrrelser en periode, men kom over det/gjennom det på egenhånd og noe av kontrollbehovet flyttet seg da til struktur. 

 

Allikevel får jeg stadig kjeft for at jeg er slik, og hun drar det ganske mye lenger enn det er. Slik hun beskriver det skulle man tro jeg var en form for menneskekontrollerende psykopat, og hun tar null ansvar for at jeg sliter litt med dette. De få gangene jeg har forsøkt å si noe om deres form for "oppdragelse" på svært forsiktige måter blir hun rasende og sier jeg husker feil eller også er slem og sier det for å såre henne. Jeg er et ubrukelig monster, og hun stakkars har ingen form for del i det. Hun er bare et offer for mine forferdelige metoder for å såre andre. 

 

Må bare få ut litt nå......

Anonymous poster hash: 7284a...5a5

[*Nøtta*]

Se for deg ungene dine... og se for deg at du står over de og forteller de de tingene som din mor forteller/fortalte deg nå og i oppveksten din.

 

Klarer du NÅ å se at den som er vanskelig og ødelegger andre ikke er du, men din mor?

 

*klem til deg*

[Anonym bruker]

Jeg kjenner deg ikke og du har fortalt historien ut fra ditt perspektiv. Dersom du ikke har konfliktfylte forhold med andre mennesker så kan du trygt vite at det er dn mor som er problemet.

 

Er det slik at du har stadige konflikter med andre mennesker rundt deg så bør du kanskje snakke med noen som er nærme deg for å finne ut hvordan din rolle er i disse konfliktene.

 

Anonymous poster hash: 85855...b3d

[Anonym bruker]

Jeg dro til slutt til psykolog og ba om at jeg måtte få vite det om jeg var gal, eller om det var min mor som var det. Kunne fortalt mye av det samme som du forteller om din mor, HI.

 

Jeg ble helt friskmeldt, min mor ble det ikke.

 

Vi har ingen kontakt i dag etter at jeg ble anbefalt å ikke ha kontakt med henne.

 

Når moren din påvirker livet ditt så mys som det gjør, HI, så tror jeg du vil få det bedre om du distanserer deg fra henne. Søk gjerne fagfolk, for det er en tøff prosess som ofte får en til å tvile på seg selv og en kan få behov for å snakke ut med noen som både har den faglige bakgrunnen som trengs og som er nøytral i situasjonen.

 

Ellers støtter jeg Nøttas forslag fullt og helt - det får deg til å se på det din mor har sagt og sier med andre øyne.

Anonymous poster hash: c0ea2...b6c

[Anonym bruker]

Da får du jo bare si til henne at det er bare til og holde seg borte, for du har det bra med din familie og trenger ikke hennes tilstedeværelse når hun kommer med slike uttalelser.

 

Anonymous poster hash: a473e...ac4

[Anonym bruker]

Se for deg ungene dine... og se for deg at du står over de og forteller de de tingene som din mor forteller/fortalte deg nå og i oppveksten din.

 

Klarer du NÅ å se at den som er vanskelig og ødelegger andre ikke er du, men din mor?

 

*klem til deg*

Ja.... ville jo ALDRI sagt noe slikt til mine barn eller latt noen være fysiske med dem på den måten min stefar var... Og det er noe jeg er veldig bevisst på i min oppdragelse. Her i huset er det ikke lov å banne, ikke lov å kalle noen for ting (drittunge, gris, dum, idiot osv) og vi skriker og hyler aldri - verken til barna eller hverandre. Det er SÅ viktig for meg. Og jeg koser barna mine nesten litt ihjel noen ganger (særlig gutten på 7...haha... ikke så populært mer....) og jeg er nøye på å fortelle dem hvor uendelig mye de betyr for meg og at det er ingenting i hele verden jeg ville valgt over dem. 

 

Av og til tror jeg det plager min mor at jeg er slik mot barna mine, og har satt en tydelig grense på at vi ikke under noen omstendighet vil ta ibruk hennes metoder... Jeg føler litt at hun tror jeg gjør det kun for å vise henne at jeg er bedre i all min overlegenhet.... (fra hennes vinkel). Når vi snakket om dette og jeg kun sa hvilke metoder vi brukte og at vi ikke ville gjøre alt slik hun gjorde så ble hun rasende på meg.... hun mente jeg hadde sagt hun var en dårlig mor igjen, og at jeg alltid var så slem mot henne. Hun kunne ikke forstå hvorfor jeg alltid måtte rakke ned på henne og få henne så trist.... det var min feil at hun var så trist og psykisk nedbrutt... all mobbingen min....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7284a...5a5

[Anonym bruker]

Av erfaring kan jeg si det eneste du kan gjøre er å bryte kontakten! Det er ikke lett og man bli i følge dem enda mer GAL da siden man bryter kontakten " heeeelt uten grunn". 

 

 

Anonymous poster hash: 8d7c3...419

[Anonym bruker]

 

Av erfaring kan jeg si det eneste du kan gjøre er å bryte kontakten! Det er ikke lett og man bli i følge dem enda mer GAL da siden man bryter kontakten " heeeelt uten grunn". 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8d7c3...419

 

Off ja, og jeg har faktisk lyst til det......

 

MEN hun er faktisk en god mormor for barna mine. Når vi er der med barna så er hun helt annerledes. Hun er blid og hyggelig, og faktisk flink med barna. (utrolig nok, nesten som hun er en annen). Så barna er selvsagt veldig glade i henne. Jeg har jo aldri sagt noe stygt om henne til barna så de har jo ingen grunn til å ikke elske henne. Jeg kan understreke at vi følger nøye med da, så ikke det blir sagt noe som ikke er greit.... men det har aldri skjedd. Hadde jeg vært barnløs tror jeg at jeg ville kuttet kontakten for en sund siden... men vet ikke om jeg klarer å ta fra dem en mormor de elsker.... 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7284a...5a5

[Anonym bruker]

 

 

Av erfaring kan jeg si det eneste du kan gjøre er å bryte kontakten! Det er ikke lett og man bli i følge dem enda mer GAL da siden man bryter kontakten " heeeelt uten grunn". 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8d7c3...419

 

Off ja, og jeg har faktisk lyst til det......

 

MEN hun er faktisk en god mormor for barna mine. Når vi er der med barna så er hun helt annerledes. Hun er blid og hyggelig, og faktisk flink med barna. (utrolig nok, nesten som hun er en annen). Så barna er selvsagt veldig glade i henne. Jeg har jo aldri sagt noe stygt om henne til barna så de har jo ingen grunn til å ikke elske henne. Jeg kan understreke at vi følger nøye med da, så ikke det blir sagt noe som ikke er greit.... men det har aldri skjedd. Hadde jeg vært barnløs tror jeg at jeg ville kuttet kontakten for en sund siden... men vet ikke om jeg klarer å ta fra dem en mormor de elsker.... 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7284a...5a5

..

Min mor hadde lenge kontakt med barnebarna fordi om, men etterhvert skar også dette seg ettersom de kun vil ha den ene på besøk og ignorerer den andre

 

Anonymous poster hash: 8d7c3...419

[Anonym bruker]

HI her igjen..

 

Jeg har tenkt lit på at neste gang hun tar kontakt fordi hun "takler" meg igjen, så kanskje jeg skal si at vi godt kan gjøre et nytt forsøk på å "rydde i forholdet" og finne ut av ting, men at vi da må ta det hos profesjonelle... høres det lurt ut? For jeg har prøvd så mange ganger nå å møte hennes forslag, og jeg gjør det hun ber meg om, men det ender jo alltid med at hun blir sint og stormer avgårde.... så jeg klarer virkelig ikke å se noen hensikt i å prøve dette mer på egenhånd... Hos en profesjonell er det en nøytral part som kan styre samtalen litt, og jeg vet det vil kontrollere hennes sinneutbrudd osv også... hun ville aldri oppført seg slik foran en fremmed....

Anonymous poster hash: 7284a...5a5

[Anonym bruker]

 

Av og til tror jeg det plager min mor at jeg er slik mot barna mine, og har satt en tydelig grense på at vi ikke under noen omstendighet vil ta ibruk hennes metoder... Jeg føler litt at hun tror jeg gjør det kun for å vise henne at jeg er bedre i all min overlegenhet.... (fra hennes vinkel). Når vi snakket om dette og jeg kun sa hvilke metoder vi brukte og at vi ikke ville gjøre alt slik hun gjorde så ble hun rasende på meg.... hun mente jeg hadde sagt hun var en dårlig mor igjen, og at jeg alltid var så slem mot henne. Hun kunne ikke forstå hvorfor jeg alltid måtte rakke ned på henne og få henne så trist.... det var min feil at hun var så trist og psykisk nedbrutt... all mobbingen min....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7284a...5a5

 

 

 

Det er nok her det ligger, vil jeg tro. Din mot VET egentlig at hun har gjort mye galt, men hun greier hverken å innrømme det eller å ta det inn over seg. Jeg tror det må være forferdelig vondt å skulle måtte innrømme at man har gjort barna sine så vondt. Og derfor går hun i forsvar.... og inntar offerrollen. For hvis hun gjør deg til den stygge så kan hun jo ikke ha vært stygg mot deg.... om du forstår logikken.

 

Det at hun ser ut til å fungere bra som mormor kan bety at hun har lært noe og derfor ikke viderefører ting til barnebarna. Men hun har tydeligvis ikke lært nok til at hun er villig til å se på hva hun selv har gjort og innrømme noe.

 

Min mor slet også veldig med å føle seg underlegen meg siden jeg har gjort ting anderledes enn henne, ikke hisser meg opp i diskusjoner med henne osv. Alt jeg gjorde bra ble til at jeg gjorde det fordi jeg bare ville kritiserte henne, noe hun påpekte gang på gang. Og det er jo helt urimelig og nesten litt paranoid.

Men jeg tror at det er hennes måte å fornekte alt hun selv har gjort. Hvis hun kan få meg til å tro at jeg er fæl mot henne og hvis hun kan få meg til å tvile på meg selv, da kan hun selv føle seg bedre. Trist, men dessverre sant.

 

Så hvis du fremdeles vil ha en viss kontakt med din mor så anbefaler jeg deg å bare slutte å diskutere slike ting med henne. Ikke diskuter barneoppdragelse med henne. Informer henne om hvordan dere gjør det, hvis det er ting hun også må forholde seg til. Men ikke gå inn i diskusjoner med henne. Si da heller at du ikke vil diskutere det, at det er bedre at dere enes om å være uenig. Da setter du ikke deg selv i en situasjon hvor du risikerer å bli "den stygge" igjen i din mors øyne.

Det er din mor som har problemene her, ikke du. Og derfor er det også du som må være den voksne i forholdet mellom din mor og deg, og du som må sette grensene. Trolig vil hun oppføre seg som et barn og bli provosert når du setter grenser, men det får hun bare finne seg i hvis dere skal ha kontakt.

 

Anonymous poster hash: c0ea2...b6c

[Anonym bruker]

 

HI her igjen..

 

Jeg har tenkt lit på at neste gang hun tar kontakt fordi hun "takler" meg igjen, så kanskje jeg skal si at vi godt kan gjøre et nytt forsøk på å "rydde i forholdet" og finne ut av ting, men at vi da må ta det hos profesjonelle... høres det lurt ut? For jeg har prøvd så mange ganger nå å møte hennes forslag, og jeg gjør det hun ber meg om, men det ender jo alltid med at hun blir sint og stormer avgårde.... så jeg klarer virkelig ikke å se noen hensikt i å prøve dette mer på egenhånd... Hos en profesjonell er det en nøytral part som kan styre samtalen litt, og jeg vet det vil kontrollere hennes sinneutbrudd osv også... hun ville aldri oppført seg slik foran en fremmed....

 

Anonymous poster hash: 7284a...5a5

 

 

Det synes jeg høres veldig fornuftig ut!

 

Håper hun blir med på det! Lykke til

 

Anonymous poster hash: c0ea2...b6c

[Anonym bruker]

Hei HI, 

 

Håper du finner ut av det. All medfølelse fra meg. Har selv en mor som hakket på meg i hele oppveksten. Hun har alltid vært bebreidende og negativ. Hun har ikke hatt det bra med seg selv. Da jeg endelig ble gravid, taklet hun ikke det. Jeg fikk mitt etterlengtede barn. Moren min kom med bare bebreidelser og negativitet, spredde falske rykter om meg og barnet etc. Da fikk jeg nok. Jeg har nå ingen kontakt med foreldrene mine - faren min støttet moren min. Det var den eneste løsningen for meg og barnet mitt. 

 

Få hjelp til å snakke med henne er sikkert lurt. Håper moren din klarer å endre seg. Lykke til!

Anonymous poster hash: 0cff5...42d