Til dere med sosial angst

[Anonym bruker]

Uten å være bråkjekk og si at jeg nå er kvitt jævelskapen for godt, men..

 

Jeg har i en tiårsperiode vært veldig hardt rammet av sosialangst. Min absolutt største frykt var/er å være i en situasjon hvor jeg ikke kommer meg på toalettet.

 

Jeg turte ingenting. Ikke stå i kø på butikken, ikke gå i parken med venner, ikke ha jobb som involverte mange møter. Listen var lang som et vondt år. Kom jeg i en situasjon hvor jeg ble engstelig måtte jeg akutt på do.

 

Da jeg fikk barn bestemte jeg meg for at hun ikke skulle vokse opp med en mor som ikke turte noe. Jeg brukte permisjonen til å oppsøke alle situasjoner som jeg fryktet. Det var jævlig - beint ut knallhard jobbing, med angst jeg ikke trodde var mulig å føle. Men jeg fikk på et vis styrke fra den lille kroppen i vogna

 

Den eneste måten å bli kvitt sosialangst på er å oppsøke frykten, og å gjøre det mange nok ganger til at hjernen skjønner at situasjonen ikke er farlig.

 

Så ikke unngå å gå på foreldremøter eller andre ting dere er engstelige for. Gjør det!!! Hvis ikke blir det en negativ spiral. Og funket det for meg - så funker det for alle. Men det var blod, svette og tårer og søvnløse netter før jeg kom dit.

 

I dag kan jeg gjøre hva jeg vil. Jeg har fått drømmejobben, og en av mine oppgaver i jobben er å holde foredrag for store forsamlinger. Av og til kommer angsten som en klo - gjerne på natta før et foredrag. Men jeg NEKTER å la det begrense meg. Det skjer også sjeldnere og sjeldnere fordi jeg kan støtte meg på tidligere seire.

 

Så: GÅ UT OG UTFORDRE FRYKTEN!!!

 

Masse lykke til

 

Anonymous poster hash: 74d23...52c

[Anonym bruker]

Det er bra du har mestret det så bra. Godt jobba! For mange er dette nok til å redusere angsten, lære å leve med den uten å redusere livskvaliteten. Men noen angstanfall er så ille at å trosse den ikke er en mulighet.

Da kan profesjonell hjelp bidra. Jeg jobber med saken nå og får noe medisinsk hjelp, noe veiledning og noen utfordringer klarer jeg helt på egenhånd.

Men du motiverer til å jobbe enda litt hardere. Takk

Anonymous poster hash: 72b45...4b1

[Anonym bruker]

Meningen bak innlegget var også å motivere

 

Jeg vet at jeg selv tenkte at det ikke var mulig å jobbe seg gjennom det da jeg sto midt i det med begge beina. Jeg gikk til psykiatrisk poliklinikk på Riksen - så det var ikke noe liksom-angst dette her

 

Jeg er selv utrolig overrasket over hva viljen min var istand til.. Men det tok flere år. Likevel føltes det ikke så lenge, fordi hver liten fremgang føltes som en stor seier

 

Jeg gjorde det med sporadisk kontakt med psykolog - uten medisiner. Andre må ha et annet opplegg, men aldri midt motet! Og ikke lag strategier for å unngå angsten!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 74d23...52c

[Anonym bruker]

Så flott at du har greid å jobbe deg ut av det på den måten, HI

 

Tror det er som du sier, eneste måten å bli kvitt det er å konfrontere det. Jeg har det ikke selv, men har vokst opp med en mor som etter hvert utviklet det i en viss grad. Jeg forstod ikke at det var det det var før jeg var nesten 30 år, men det forklarte mye for meg, masse episoder som hadde såret meg, som hadde fått meg til å føle meg udugelig og stygg og skyldig. Min mors sosiale angst er nok ikke helt typisk, jeg tror den går mest mot det med store folkemengder, men hva som er store folkemengder varierer enormt og også om det er folk hun vet hvem er eller ikke. Veldig vanskelig å forklare, siden hennes angst er så spesifikk og likevel absolutt ikke.

 

Men jeg så akkurat det du sier men min mor. Hun begynte nemlig å stadig unngå situasjoner. Til å begynne med hørtes det ut som vanlige unnskyldninger som "føler meg ikke i form", "må prioritere noe annet i dag" osv. Men etter hvert så var det jo mange situasjoner som det egentlig ikke fantes unnskyldninger for å unngå. Det endte i en hel rekke problemer mellom oss. Og i dag har vi ingen kontakt, dessverre. (hun har flere diagnoser, visstnok).

Hadde min mor gått inn i situasjonene i steden for å trekke seg mer og mer unna så tror jeg hun kunne unngått masse problemer, for jeg tror ikke hun hadde denne angsten da jeg var helt liten. Og hadde hun om ikke annet innrømmet at det var angst hun hadde, da kunne jeg fått muligheten til å forstå.

 

Så all ære til deg som har frontet angsten din på den måten du har gjort, HI. Og ikke minst at motivasjonen har vært at barnet ditt ikke skulle vokse opp hemmet av din angst.

 

Forstår at det har vært en lang og beintøff jobb, men utrolig bra jobba!

Anonymous poster hash: d0767...181

[Anonym bruker]

Takk for dette innlegget!

 

Jeg har slitet veldig med dette, og er/var som deg.

 

"Hvor er do??"...

 

Det gjorde så jeg avlyste veldig mye avtaler, utsatte og måtte bruke dager til å forberede meg på å kjøre et sted.

Nå sliter jeg bare i bilen på vei til et sted. Går greit når jeg kommer frem.

 

Jeg utfordrer meg selv til å komme over de stadier jeg sliter..

 

Anonymous poster hash: 39766...0cf

[Anonym bruker]

Det er absolutt viktig (om ikke avgjørende!) å utfordre seg selv, og oppsøke "farene". Feks var jeg med på fotballtrening i to timer med yngstemann. Fordi jeg skulle klare det! Og det gikk glimrende fint. Min angst skal ikke være til hinder for barna mine. 

Anonymous poster hash: 28a6c...5b6

[Anonym bruker]

 

Det er absolutt viktig (om ikke avgjørende!) å utfordre seg selv, og oppsøke "farene". Feks var jeg med på fotballtrening i to timer med yngstemann. Fordi jeg skulle klare det! Og det gikk glimrende fint. Min angst skal ikke være til hinder for barna mine.

 

Anonymous poster hash: 28a6c...5b6

Så flott at du klarte det!!!

 

Folk som ikke har kjent angst på kroppen skjønner ikke hvor lammende det kan være.

 

Folk har sagt til meg flere ganger at jeg må være stolt av jobben jeg har fått. Det er ingenting mot stoltheten over å ha tatt den tøffeste kampen - mot mine egne tanker..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 74d23...52c

[Anonym bruker]

Takk for dette innlegget!

 

Jeg har slitet veldig med dette, og er/var som deg.

 

"Hvor er do??"...

 

Det gjorde så jeg avlyste veldig mye avtaler, utsatte og måtte bruke dager til å forberede meg på å kjøre et sted.

Nå sliter jeg bare i bilen på vei til et sted. Går greit når jeg kommer frem.

 

Jeg utfordrer meg selv til å komme over de stadier jeg sliter..

 

Anonymous poster hash: 39766...0cf

For meg er offentlig transport over lengre distanser det som er vanskeligst. Men nå som jeg er pendler, velger heg kategorisk lokaltog - uten do. Før ventet jeg alltid på regionstoget.

 

Men jeg er fryktelig redd for å måtte på do når jeg står foran en stor forsamling, og går sikkert på do 17 ganger før jeg går på scenen Så det er fortsatt en viljeprøve..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 74d23...52c