Marlin og hennes åpenhet

[Anonym bruker]

Synes selvsagt det er trist at Lene Marlin har hatt det så vondt og vanskelig. Og flott at hun har det bra i dag! Men er jeg den eneste som er ambivalent til denne åpenheten hennes?

 

Det er jo kjent at man ikke skal snakke mye om selvmord. For folk som har det for grusomt og har kommet inn i feil tankespor, kan det ha en smittende effekt. Nå er det en popstjerne som har prøvd å ta livet sitt flere ganger. Nei, jeg synes ikke hun burde fortalt om det. Sine psykiske problemer derimot kunne hun ha åpen om i stedet. 

 

Noe annet er jo at mange som sliter veldig psykisk også har store økonomiske problemer. Sikker på at Marlin kunne kjøpe seg god hjelp - og det er bra! Men  hva med alle de som ikke har mulighet til det? Som ikke får den hjelpen de trenger.

 

Husker jeg ble ganske uvel da Bondevik gikk åpent gikk ut iog fortalte "hele verden" om sin depressive reaksjon. Han be jo "superkjendis" på grunn av dette. Hva med alle de som slet mye verre (alvorlig depresjon, bipolar etc), som kanskje satt alene dag etter dag, uten penger og uten hjelp?

 

Det samme skjer nå. Marlin blir jo nærmest hyllet av hele folket. Aftenposten berømmer henne etc. 

 

Men jeg synes hun burde latt være å fortelle om det. Hva mener dere?

 

 

Anonymous poster hash: 25a14...e39

[Anonym bruker]

Hun viser jo at all penger i verden ikke avgjør om man blir deprimert eller ikke. At selv den som utad framstår som "vellykket" og perfekt også sliter og har det vondt! Og hun sier "holdt ut,det blir bedre" og gir håp til andre som sliter! kanskje hun kan ta bort litt av skammen og senke terskelen for å oppsøke hjelp ved å stå fram med sin historie! Jeg synes det er flott at hun forteller om sin sykdom og selvmordsforsøk. Og jeg synes hun er modig og fin som gjør det for å hjelpe andre!!

 

Anonymous poster hash: 17db3...bd5

[Anonym bruker]

Hun viser jo at all penger i verden ikke avgjør om man blir deprimert eller ikke. At selv den som utad framstår som "vellykket" og perfekt også sliter og har det vondt! Og hun sier "holdt ut,det blir bedre" og gir håp til andre som sliter! kanskje hun kan ta bort litt av skammen og senke terskelen for å oppsøke hjelp ved å stå fram med sin historie! Jeg synes det er flott at hun forteller om sin sykdom og selvmordsforsøk. Og jeg synes hun er modig og fin som gjør det for å hjelpe andre!!

 

Anonymous poster hash: 17db3...bd5

[Anonym bruker]

Ja, helt enig i de to første setningene dine. Men hvorfor måtte hun fortelle om selvmordsforsøkene?

 

HI

Anonymous poster hash: 25a14...e39

[Iiiiik]

Jeg er ikke ambivalent i det hele tatt, jeg synes det er flott! Joda, det kan hende at hun (og Bondevik) har ressurser andre mangler i tilsvarende situasjon. Samtidig er det også sånn at de har mer å tape på et vis, det er flere som mener noe om dem og det er flere som mener at de har da all verdens sjanse til å ha det bra. Hennes innleggelser og hennes fortvilelse har neppe noen annen karakter enn andres innleggelser, andres "mislykkete" selvmordsforsøk og hennes fortvilelse. Kanskje er skammen også større og fortvilelsen over fortvilelsen større når man fra utsiden ser ut til å ha all verdens grunner til å ha det bra?

 

Lene Marlin signaliserer på ingen måte at selvmord er en vei ut av det vonde, tvert imot sier hun jo at hun er glad for at hun ikke fikk det til. Det gis ingen detaljer om hvordan selvmordsforsøkene ble gjennomført heller, det er jo gjerne det som "smitter". Kanskje er det en og annen på randen til bunnen som tenker at "Når selv hun hadde det så ille, da er det ikke rart ikke jeg orker mer", men jeg tror det antallet er langt mindre enn dem som ser at uansett hvor svart det er, så kan det bli bedre. Det er viktig at psykiske lidelser ikke er tabu og skambelagt, jeg heier derfor på både Bondevik og henne og alle andre som viser at depresjon og annet kan ramme alle og at det går an å få det bedre. Både for henne og for andre "kjendiser" er jo også fallhøyden ved åpenheten større, for ved tilbakefall vil alle få det med seg på en helt annen måte enn for "mannen og dama på gata".

[Teline]

Jeg er ikke ambivalent i det hele tatt, jeg synes det er flott! Joda, det kan hende at hun (og Bondevik) har ressurser andre mangler i tilsvarende situasjon. Samtidig er det også sånn at de har mer å tape på et vis, det er flere som mener noe om dem og det er flere som mener at de har da all verdens sjanse til å ha det bra. Hennes innleggelser og hennes fortvilelse har neppe noen annen karakter enn andres innleggelser, andres "mislykkete" selvmordsforsøk og hennes fortvilelse. Kanskje er skammen også større og fortvilelsen over fortvilelsen større når man fra utsiden ser ut til å ha all verdens grunner til å ha det bra?

 

Lene Marlin signaliserer på ingen måte at selvmord er en vei ut av det vonde, tvert imot sier hun jo at hun er glad for at hun ikke fikk det til. Det gis ingen detaljer om hvordan selvmordsforsøkene ble gjennomført heller, det er jo gjerne det som "smitter". Kanskje er det en og annen på randen til bunnen som tenker at "Når selv hun hadde det så ille, da er det ikke rart ikke jeg orker mer", men jeg tror det antallet er langt mindre enn dem som ser at uansett hvor svart det er, så kan det bli bedre. Det er viktig at psykiske lidelser ikke er tabu og skambelagt, jeg heier derfor på både Bondevik og henne og alle andre som viser at depresjon og annet kan ramme alle og at det går an å få det bedre. Både for henne og for andre "kjendiser" er jo også fallhøyden ved åpenheten større, for ved tilbakefall vil alle få det med seg på en helt annen måte enn for "mannen og dama på gata".

Jeg må si meg helt enig.

[Gjest Julia1984]

Jeg synes det er kjempe flott at hun sto frem. Det er så mange tabuer rundt selvmord i Norge. Synes det er bra at hun fortalte.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke ambivalent i det hele tatt, jeg synes det er flott! Joda, det kan hende at hun (og Bondevik) har ressurser andre mangler i tilsvarende situasjon. Samtidig er det også sånn at de har mer å tape på et vis, det er flere som mener noe om dem og det er flere som mener at de har da all verdens sjanse til å ha det bra. Hennes innleggelser og hennes fortvilelse har neppe noen annen karakter enn andres innleggelser, andres "mislykkete" selvmordsforsøk og hennes fortvilelse. Kanskje er skammen også større og fortvilelsen over fortvilelsen større når man fra utsiden ser ut til å ha all verdens grunner til å ha det bra?

 

Lene Marlin signaliserer på ingen måte at selvmord er en vei ut av det vonde, tvert imot sier hun jo at hun er glad for at hun ikke fikk det til. Det gis ingen detaljer om hvordan selvmordsforsøkene ble gjennomført heller, det er jo gjerne det som "smitter". Kanskje er det en og annen på randen til bunnen som tenker at "Når selv hun hadde det så ille, da er det ikke rart ikke jeg orker mer", men jeg tror det antallet er langt mindre enn dem som ser at uansett hvor svart det er, så kan det bli bedre. Det er viktig at psykiske lidelser ikke er tabu og skambelagt, jeg heier derfor på både Bondevik og henne og alle andre som viser at depresjon og annet kan ramme alle og at det går an å få det bedre. Både for henne og for andre "kjendiser" er jo også fallhøyden ved åpenheten større, for ved tilbakefall vil alle få det med seg på en helt annen måte enn for "mannen og dama på gata".

Takk for bra innlegg. Helt enig at det var modig gjort av henne. Og hun fortalte jo (som du sier) ingen detaljer omkring selvmordet, så da har det nok ingen smittsomme effekter heller. Så skal prøve å se på det på en annen måte. Og jeg leste ikke innlegget til Marlin veldig nøye heller (må jeg innrømme), jeg skumleste vel heller mer. Dette nettopp fordi mine første tanker var at dette vet jeg ikke om jeg liker. Men: Har sansen for henne og tror hun gjorde det for å gjøre det lettere for andre. 

 

Og nå skal jeg kaste meg over mine studier. Som en dag skal gjøre meg istand til nettopp å gjøre det lettere for andre Ha en god dag alle sammen!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 25a14...e39

[PrinsesseHengepupp]

50-tallet ringte og vil ha deg hjem igjen.

 

Som etterlatt etter selvmord klarer jeg ikke å se en eneste negativ side ved åpenhet, kommunikasjon og aksept.

[Anonym bruker]

I motsetning til deg, syns jeg hun gir litt for mange detaljer. Blir som hun spør hele landet: Føler ikke du også det egentlig slik?

 

Et godt poeng ved å stå fram kan være å vise at psykisk syke ikke er "gærninger" for alltid. Men at det er normalt å ha en nedtur.

På den annen side forteller hun at hun noen ganger har flashbacks til det tragiske som hendte. Altså er hun ikke frisk i dag...

Anonymous poster hash: 44dd6...ca4

[Iiiiik]

 

I motsetning til deg, syns jeg hun gir litt for mange detaljer. Blir som hun spør hele landet: Føler ikke du også det egentlig slik?

 

Et godt poeng ved å stå fram kan være å vise at psykisk syke ikke er "gærninger" for alltid. Men at det er normalt å ha en nedtur.

På den annen side forteller hun at hun noen ganger har flashbacks til det tragiske som hendte. Altså er hun ikke frisk i dag...

 

Anonymous poster hash: 44dd6...ca4

 

Ja, for verden er jo svart-hvitt. Enten helt frisk eller helt syk. Å huske sykdomsperioder er vel like naturlig som å huske ferier eller annet man har opplevd? Dessuten vil jeg påstå at alle har perioder i livet hvor følelsene ikke er i kontroll, er det det samme som å være "gærning"?

[HeltLykkelig ♥♥]

Synes det var kjempeflott av henne på alle måter. Som hun sier selv, så ønsker hun at de som er like langt nede som hun var, skal få vite at man kan få det bra igjen. Det har jeg tenkt ofte selv, siden jeg hadde en tid med veldig mørke tanker da jeg var ung.. Når jeg hører om unge som velger å ta sitt eget liv, blir jeg trist og tenker at "hadde de bare visst at de kan får det så me bedre"

[Gjest ronja røverdatter]

Jeg synes det er flott at hun står fram og jeg tror absolutt ikke at hun påvirker andre til selvmord.  Jeg synes at måten hun har gjort det på er veldig bra, hun forherliger ikke selvmord på noen som måte, tvert i mot.  Hun forteller hvor glad hun er for at hun ikke gjorde det og sier til og med noe sånn som at "Hvordan kunne jeg tro at det  ta livet av meg skulle gjøre livet bedre for mine nærmeste?" Nå vet hun hvilken enorm sorg det ville ha påført dem.

 

Jeg tror at det er viktig at "normale" kjendiser står fram og forteller om sine erfaringer på den måten, og jeg er overbevist om at Bondeviks åpenhet har vært til hjelp for mange og ikke minst for åpenheten om slike sykdommer i samfunnet.  

 

Det er også viktig for oss som er friske og å bli minnet om at det kan skje hvem som helst og at det skjer med "normale" mennesker, ikke bare dem som allerede er litt "rare" (unnskyld uttrykket) fra før.  På tross av kjendisstatusen er både Lene Marlin og Kjell Magne Bondevik folk de fleste kan kjenne seg igjen i, tenker jeg.

 

Hurra for Lene Marlin!

[Anonym bruker]

Veldig enig med det Iiiiik skriver i tråden!

 

Psykiske problemer er altfor tabubelagt og dessverre også skambelagt. Dette gjør problemene større og vanskeligere - både for de som blir rammet og de nærmeste rundt. Og det er en unødvendig ekstrabelastning!

 

Jeg tror det er med på at mange søker hjelp langt senere enn de burde ha gjort, noe som gjør at problemene gjerne har fått utvikle seg mer og kan ta lengre tid å behandle.

 

Jeg vokste opp med en psykisk syk mor, og jeg skulle ønske det hadde vært mer åpenhet rundt psykiske problemer da jeg vokste opp. Da hadde jeg hatt mulighet til å forstå litt mer av hva som faktisk foregikk hjemme, og ikke trodd at alt var min feil, at det var jeg som var problemet osv.

Og kanskje kunne jeg brukt mindre energi på å prøve å skjule det for omverdenen. Det ville vært fantastisk å si at "nei, nå har mamma en dårlig periode, så da kan vi heller være hos deg"... og så kunne si "ja, vi kan godt være hjemme hos meg, mamma har det bra nå".

 

Jeg tror min mor nå har gått i ukentlig terapi i ca 20 år (først etter jeg ble voksen), og likevel så er dette ekstremt hysj-hysj for henne. Det skal IKKE komme ut at hun trenger behandling. Hvor mye enklere ville ikke både mitt og hennes eget liv ha blitt om hun kunne vært litt mer åpen om det...

 

 

Det at personer som Bondevik og Lene Marlin går ut som de gjør er med på å senke terskelen for å snakke om temaet. Jeg vil tro alle enten kjenner eller vet om noen som sliter, eller kanskje sliter selv. Å aldri snakke om det blir omtrent som å ignorere den enorme rosa elefanten som stadig går mellom oss og tramper oss på tærne, skumper borti oss, blåser oss i øret eller vifter oss bort med snabelen. Umulig å ignorere, men ikke pokker om at vi vil vise at vi aksepterer at den er der...

 

Jeg er også enig i det Iiiik sier om at det er naturlig å huske sykdomsperioder. Det å huske hvor ille ting faktisk var kan være med på at man ser fremgangen bedre og at man setter enda større pris på å ha blitt frisk, eller at man tidligere kan se faresignal om man skulle være i ferd med å bli dårlig igjen.

 

Jeg jobber med behandling av hovedsaklig fysiske plager. Det som går igjen er ofte det at folk blir utålmodige når de har blitt ganske bra, noen mister motivasjonen for fortsatt behandling fordi de er så bra at de ikke lenger plages veldig, men mer at det er en stort irritasjonsfaktor i hverdagen. Da bruker jeg å minne dem på hvordan de hadde det da de kom til meg første gang. Det er ikke uvanlig at de sier "nei, så dårlig har jeg ikke vært..... hm.... jo, nå når du sier det, så husker jeg det". Det bruker vi som en motivasjonsfaktor videre, de har kommet mye lengre enn de trodde, og det gir dem som regel nytt pågangsmot.

Så det å huske kan brukes veldig konstruktivt om man gjør det på riktig måte.

Når jeg avslutter en pasient så bruker jeg alltid å be dem om å komme mye tidligere til behandling om de skulle få et nytt problem i fremtiden. Dette har gjort at jeg har pasienter som kan ta kontakt og si "du, nå mistenker jeg at det er i ferd med å sette seg, har du tid". Det vi ser er at da er 1-2-3 behandlinger som regel nok til at de er helt symptomfrie.

Samme prinsipp mener jeg kan brukes når det kommer til psykisk helse. Ta tak i ting før det vokser seg over hodet, ta grep og få hjelp når man kjenner det begynne.

Slik det er i dag er det dessverre mange som ikke får hjelp før de faktisk er suicidale, og da er veien mye lengre tilbake.

Men skal vi få til det så må terskelen for å innrømme psykiske problemer senkes betraktelig, og trolig så må behandlingstilbudet ses på med nye øyne også. Slik det er i dag er kapasiteten for liten bl.a. siden det er for mange som har gått for lenge og dermed blir langvarige pasienter.

 

Med åpenhet tror jeg også at man kunne funnet langt mer støtte i familie og venner enn det mange gjør i dag. Det er for skummelt å forholde seg til, det er flaut osv. Men om man tør å stå i det sammen med venner og være åpne så tror jeg at mange kunne tatt ting før problemene blir for store.

(Ikke at familie og venner skal behandle, men være der og lytte og slik kanskje unngå at den det gjelder blir så dårlig at den vil trenge behandling.)

 

 

Jeg tror åpenhet er eneste veien å gå for å endre det som må endres. Vi må slutte å være så redde for å snakke om det som er vanskelig og vondt. Det er litt som med trollet - det mister noe av kraften sin når det kommer ut i solen.

Anonymous poster hash: 72aad...d7a

[Anonym bruker]

Jeg har mistet nære venner i selvmord, og har også forsøkt selv. Jeg synes det er kjempeflott at hun er åpen om dette! Vi må ikke tie om det som er vanskelig, og at noen setter et ansikt på det hele, bringer oss opp og frem. Heia Marlin! 

Anonymous poster hash: cd9ed...460

[amandine]

 

 

I motsetning til deg, syns jeg hun gir litt for mange detaljer. Blir som hun spør hele landet: Føler ikke du også det egentlig slik?

 

Et godt poeng ved å stå fram kan være å vise at psykisk syke ikke er "gærninger" for alltid. Men at det er normalt å ha en nedtur.

På den annen side forteller hun at hun noen ganger har flashbacks til det tragiske som hendte. Altså er hun ikke frisk i dag...

 

Anonymous poster hash: 44dd6...ca4

 

Ja, for verden er jo svart-hvitt. Enten helt frisk eller helt syk. Å huske sykdomsperioder er vel like naturlig som å huske ferier eller annet man har opplevd? Dessuten vil jeg påstå at alle har perioder i livet hvor følelsene ikke er i kontroll, er det det samme som å være "gærning"?

 

Alvorlige sykdomsperioder, det være seg fysiske eller psykiske, vil alltid sette spor og bli en del av den du er. Det ligger gjerne alltid i bakhodet, det er lukter, lyder, inntrykk hva som helst som gjør at følelser vender tilbake, det trenger ikke bety at du er syk men at du bærer livet ditt med deg og er det bevisst.

[Anonym bruker]

Skal ikke dra dette så langt.

Jeg er TOTALT uenig med deg og lurer litt på om du er helt på nett altså.

 

Anonymous poster hash: 9cf60...b66

[Anonym bruker]

Alvorlige sykdomsperioder, det være seg fysiske eller psykiske, vil alltid sette spor og bli en del av den du er. Det ligger gjerne alltid i bakhodet, det er lukter, lyder, inntrykk hva som helst som gjør at følelser vender tilbake, det trenger ikke bety at du er syk men at du bærer livet ditt med deg og er det bevisst.

 

Ikke misforstå, jeg ønsker det beste for Lene Marlin.

 

Men sliter man med selvmordstanker og forsøk har man det vel så vondt, at det skal mer til enn at en kjendis står fram.

 

Selv får hun enormt mye sympati på denne måten, og det er ikke utenkelig at det kan hjelpe henne til å få et bedre liv og omfavne livet på en annen måte.

 

Anonymous poster hash: 44dd6...ca4