Få barnet til å glemme de gamle vennene sine?

[Anonym bruker]

Altså, jeg har en 5 år gammel datter som nå går i sin tredje bhg.Hun startet i en midlertidig bhg da hun var 18 mnd, som ble flyttet til en stor basebhg da hun var rundt 2,5 år. Der gikk hun til vi flyttet ut av byen i desember. 

 

I basebhg hun gikk i hadde hun en bestevenninne, og ett par andre venninner hun lekte litt av og på med. Bestevenninnen har hun ikke nevnt ett ord om etter vi flyttet. Men så er det denne ene jenta som hun egentlig ikke lekte så mye med, men som hun tydeligvis har hatt god kontakt med likevel. når vi var på besøk løp de rett bort til hverandre og var helt i ekstase over å se hverandre. Hun snakker titt og ofte om hvor mye hun savner "Marte". Noen ganger gråter hun til og med etter "Marte".

 

På dette nye stedet skal vi bli boende. Hun har funnet seg flere nye venninner som bor rett ved siden av, og trives veldig godt i hverdagen her. Går nå siste året i bhg før hun skal begynne på skole med alle fra nåværende bhg.

 

Det er en time kjøring til der vi bodde før, og vi hadde ikke noe særlig kontakt med foreldrene til "Marte", eller noen andre for den saks skyld, da de færreste bodde i nærområdet til bhg. Jenta mi og "Marte" har aldri vært med hverandre hjem eller lekt sammen annet enn i bhg. Så vi er litt overasket over dette savnet hun nå viser etter vi flyttet. 

 

Blir det feil av oss å fase ut de gamle vennene når de uansett ikke kommer til å kontakt. For i en hektisk hverdag blir det lite tid til å kjøre inn til de gamle vennene. 

 

Hvordan skal vi takle savnet etter gamle venner? 

 

 

Kanskje litt rart og rotete innlegg, bare litt vanskelig å forklare, også er jeg så usikker på hele situasjonen. 

 

 

Anonymous poster hash: 7e278...bad

[Gjest Julia1984]

La henne prate om Marte. Kan være hennes måte å sørge over flytting på. Trenger ikke besøke, men viktig at hun får rate om denne Marte til det avtar av seg selv. Ta henne på alvor.

[Anonym bruker]

Vi lar henne absolutt prate om det og få ut følelsene sine. Forteller at det er fint å savne noen, at det betyr at man var glad i den man savner. Men det er ikke til å unngå at hun også spør om å besøke "Marte". Foreløpig har vi bare svart at det kan vi sikkert gjøre en dag det passer. Får meg liksom ikke til å si noe annet, men samtidig blir det så feil å på en måte lyve på den måten også. For vi voksne vet jo at det ikke kommer til å skje. 

 

Hun snakker ukentlig om at hun skal invitere den gamle bhg i bursdagen sin. Hun har bursdag i Mars, og har snakket om dette siden mars da hun kun feiret med den nye bhg. Det bestemte jeg da hun slet litt med å komme inn i gruppa i begynnelsen og jeg ville at hun skulle fokusere på det nye stedet vi skulle bo på. Regnet med at dette kom til å avta med tiden, men hun snakker like mye om det nå etter 9 mnd på nytt sted. 

 

HI

Anonymous poster hash: 7e278...bad

[Anonym bruker]

Ingen med noen tanker/erfaringer rundt dette?

 

Anonymous poster hash: 7e278...bad

[Anonym bruker]

Vel, jeg er ikke sikker på at det er svaret du ønsker, men vi flyttet til utlandet for 2 år siden og passer fremdeles på å holde kontakten med noen av hans venner fra Norge.

 

I begynnelsen var det veldig vanskelig, han savnet jo bøde det gamle huset og vennene og alt det kjente og kjære. Vi passet på å forsikre han om at det ikke var meningen å glemme det "gamle livet", samtidig som vi brukte mye energi på å utvikle et nettverk her. Det har vært en del besøk til Norge med hektisk programm for å se alle og besøk i barnehagen, samt mange playdate på det nye stedet. Og behovet for å klamre seg fast til det gamle avtok etter hvert som han fikk seg et liv her. Siste gang vi var på besøk i barnehagen, var det veldig klart at båndet var brutt. Nå har han fortsatt kontakt med 4 kompiser hjemmefra (ingen fra bhg).

 

Jeg ville rådet deg til å tilrettelegge for at datteren din ser venninnen sin en gang i blant, men det virker ikke som om du ønsker det. Om du jobber altivt for at hun får seg venner der dere bor nå, og lar henne styre resten, er det sannsynlig at hun og venninnen vil vokse fra hverandre etter hvert. Det er også mulig at de vil forbli venninner på avstand, men det er jo greit, eller? Vi voksne har mulighet til å opprettholde vennskap til tross for flytting, jeg synes det er riktig å tillate barn å gjøre det samme innenfor rimelighetens grenser.

 

Anonymous poster hash: 247a8...ff6

[Anonym bruker]

Min datter hadde sin "Marte".

 

I går så vi på gamle bilder og hun spurte "Hvem er det?" Det var "Marte". Halvannet år etter de sist så hverandre, var hun glemt (bestevenninnen glemte hun etter få uker).

Foreldrene til bestevenninnen kuttet kontakten da de fikk vite at vi skulle flytte, så jentene så hverandre bare i bhg. Vi forsøkte å holde sporadisk kontakt med "Marte", men fikk det dessverre ikke til.

Datteren min var tre år da vi flyttet.

 

Anonymous poster hash: ae234...2cc

[Mandala]

Vi flyttet da datteren nettopp hadde blitt fire år. Det er nå over fire år siden. Fortsatt kan hun gråte over at hun savner Marte og Maria. Vi klarte dessverre ikke å holde kontakten, da vi flyttet fra et annet land og begge de andre foreldreparene var innvandrere til det landet. Så kommunikasjonen var ikke på topp for å si det sånn :-P

 

Jeg ble utrolig overrasket over at datteren opplever savnet så sterkt. Den ene jenta lekte hun bare med i bhg,den andre bare på fritiden. Jeg hadde absolutt latt dem møtes iblant når avstanden er så kort som du skriver.

[Anonym bruker]

Jeg tror "Marte" eller "Fredrik" kan også fort bli symboler på alt barnet savner fra sitt gamle liv. Gutten her hengte seg veldig på noen personer som han egentlig ikke hadde sp mye med i Norge (personal fra bhg, barn fra samme gruppe), og etter en stund skjønte vi at det var et uttrykk for ubehaget ved flyttingen og alt annet han savnet.

 

Når vi anerkjente overfor han at det var greit å være lei seg og savne det gamle livet, samtidig som man har det bra der man er her og nå (går jo ann å ha 2 tanker i hodet samtidig), ble det hele mye lettere. Vi fikk en lignende opplevelse når farfaren dødde like etter at han hadde sluttet med smokk, og han plutselig fikk voldsom sorgreaksjon ift den savnede smokken. Det var egentlig ikke smokken han savnet.

 

Men det er utrolig hvor sterke bånd barn kan knytte på en tidlig alder. Guttens absolutt bestevenn er en jente som han ble kjente med som baby (mor og jeg hang sammen mens vi hadde permisjon). De har ikke bodd i samme by siden 1-års alderen og ser hverandre maks 1-3 ganger i året. Men når de er sammen er det som om de hadde vært sammen hele veien, de krangler aldri og er ordentlig sjelevenner. De snakker veldig mye om hverandre mellom besøkene.

 

 

Anonymous poster hash: 247a8...ff6

[Anonym bruker]

Hmm.. Dere var ganske så enstemmig i meningene deres:p

Vanskelig det her syns jeg.

Vi holder jo kontakt med våre gamle naboer, altså alle de gamle vennene fra gata vi bodde i som barna lekte med daglig. Og så har vi mye kontakt med venner av oss som bor andre steder som har barn dattern vår er "vokst opp" med. Så det er ikke det at vi har kuttet ut alt og alle.

Og det er helt klart der utfordringene kommer med å holde kontakt med absolutt alle som barnet vårt vil. For tiden strekker bare ikke til.

 

 

Anonymous poster hash: 7e278...bad