Alkoholen er skylda!

[Anonym bruker]

Hvorfor er det så vanskelig for noen å se?

Jeg har f. eks to damer i nær omgangskrets som sliter med sitt. Den ene dama sliter med mye migrene (spesielt etter alkoholinntak), depresjon og søvnproblemer. Den andre dama sliter veldig med angst og depresjon. Felles for dem er at de drikker MYE og ofte. De har åpnet seg for meg mange ganger angående sine psykiske problemer, og jeg har nevnt alkohol og hvordan det bryter ned kroppen. Men de nekter visst å se dette selv. De sykmelder seg i lange tider, men å kutte alkoholen mer enn 7 dager i strekk.. Det går visst ikke.

De er kanskje på vei til å bli alkiser, selv om de ikke er eldre enn 30. Men hvorfor snakker de så mye om sine problemer når alkohol i følge dem selv ikke er en av problemene?

Anonymous poster hash: 299a2...3b5

[Gjest Antarctica]

Spørs jo hva som var høna og hva som var egget, da.

 

For noen er det jo slik at de selvmedisinerer med alkohol. Føles deilig først - men så vips, har du to problemer i stedet for bare ett. Og folk rundt deg bare sier "slutt å drikke, så blir livet bedre", mens du skulle ønske de klarte å se det skjelvende angstfylte sjelelivet ditt som jo lå i bunnen for det hele.

 

Bare at - det går ikke. Alkoholproblemet overskygger de andre tingene (i alle fall sett utenfra) og alkoholproblemet må alltid elimineres først, samme om pasienten selv syns det er vesentligere å snakke om barndommen, fæle erfaringer, sorg, skuffelser, krenkelser - alt som gikk forut for alkoholproblemet.

 

Har sett det på nært hold hos min egen bror, og han vil SÅ gjerne at en psykolog skal renske opp i alt det triste og vonde, og så skal han ved et trylleslag ikke ha lyst til å drikke mer. Men han ser ikke sjøl at først må han la være å drikke, jobbe knallhardt for å slutte, kutte ut unnskyldningene, komme tilbake til det virkelige liv, og hvis det fortsatt er noe å snakke om så kan han gjøre det edru.

[Anonym bruker]

Fylla hakke skylla, den som svelger velger

Anonymous poster hash: f343a...107