Jeg må rett og slett slippe ut litt damp her!!

[Anonym bruker]

Jeg lever med en fin mann og har verdens beste barn. Men forholdet mellom meg og mannen min er ikke så bra. Vi er sjelden enig, ler aldri sammen, har sluttet å lytte med entusiasme, kysser på julaften og har ikke mye sex. Men - sammen er vi gode foreldre og barnet er et sterkt lim. Familien kommer dermed før eventuelle ønsker om lidenskap, og slik vil det fortsette.

 

Men... Jeg har en venn som jeg har kjent lenge, og av ulike årsaker har jeg plutselig begynt å få helt andre følelser for ham enn før. Vi har jo humoren sammen, og det er en definitiv spenning. Jeg ser han sjelden, for vi bor langt fra hverandre og vi er begge i forhold. Nå skal jeg snart møte ham, da jeg skal på jobbreise til den byen han bor. Og jeg er allerede helt kvalm. Gleder meg, gruer meg, vil jo ikke tenke slik om noen andre - men det er jo deilig også. Ingen av oss er typen til å være utro, så det er ikke noen fare for det. Det er vare så fryktelig distraherende å føle slik, også blir jeg jo litt trist når jeg tenker på at jeg aldri skal få prøve det ut..

 

Andre med samme "problem" eller som fulgte lidenskapen?

 

Dampen har sluppet ut og jeg kan igjen ha beina på jorda

 

P.s - det er ikke så intenst som dette i hverdagen, litt spesielt nå som vi skal treffes..

 

Anonymous poster hash: 77a90...0b1

[Anonym bruker]

Har ikke samme opplevelsen som deg, men humor er virkelig alfa omega i er forhold. Mangler det selv og det er rett og slett kjipt.

 

Anonymous poster hash: d563a...57f

[Anonym bruker]

Det er lov å se på menyen, men vi spiser hjemme? kos deg!

 

Anonymous poster hash: d053d...603

[Anonym bruker]

Kva med og ta detta opp med gubben.

 

Anonymous poster hash: 2fe35...d63

[Anonym bruker]

Jeg tenker at mannen min ikke nødvendigvis har godt av å vite hva jeg tenker om en annen. Når det er sagt, tror jeg nesten ikke han ville blitt sjalu engang. Ironisk nok er jeg den sjalu av oss..

 

Og jeg er jo enig i at det kan være spennende, så sant man ikke går på en smell og følger følelsene. Men det er jo en sorg også, å vite at det aldri skal kunne prøves ut.

 

Jeg vet også at jeg og denne andre ikke ville fungert i et forhold..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 77a90...0b1

[Anonym bruker]

Tror det er best for deg å holde deg unna denne vennen. Hvis dere møtes vil ikke følelsene forsvinne, tvert imot.

 

Anonymous poster hash: 4b933...e33

[Anonym bruker]

Tror det er best for deg å holde deg unna denne vennen. Hvis dere møtes vil ikke følelsene forsvinne, tvert imot.

 

Anonymous poster hash: 4b933...e33

Jeg vet, men klarer ikke. Han betyr for mye. Håpet mitt er at heg bare drømmer meg bort i en lidenskapsløs hverdag, og at når vi treffes så er det bare kompisen min som sitter der - ikke en potensiell romanse..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 77a90...0b1

[Anonym bruker]

Tror det er best for deg å holde deg unna denne vennen. Hvis dere møtes vil ikke følelsene forsvinne, tvert imot. Anonymous poster hash: 4b933...e33

Enig!

 

Du risikerer at det blir mer enn bare vennforhold og det er ikke bra. Synes du burde tråkke varsomt.

Jeg er av den oppfatningen at er det noe man mangler i forholdet, så gjør man noe med det, man snakker ut om det og prøver å finne en løsning. Man letter ikke på den andre siden.

 

Anonymous poster hash: 994aa...be2

[Anonym bruker]

Jeg kommer ikke til å gjøre noe galt. Jeg er kjempeglad i denne kameraten min, og kommer ikke til å bryte kontakt. Nå treffes vi jo sjelden også da, og ingen har sagt at han har slike tanker om meg - selv om jeg merker en spenning ( det kan man jo også merke fordi man selv føler slik..)

 

Det er bare så fryktelig irriterende at dette skjedde. Jeg har jo kjent han i 20 år uten å ha slike tanker..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 77a90...0b1