fikk så vondt av gutten min i kveld...

[Den perfekte mor, påan igjen]

Mens vi var på badet snakket vi om løst og fast, bl.a. at jeg skal flytte. Jeg flyttet fra faren deres for snart et år siden. Jeg sa at jeg synes det var litt vemodig å trist å flytte , selv om det kom til å bli veldig bra dit vi skal.

 

Han var enig, og føyde til at han hadde synes at det var trist når ikke vi bodde sammen alle sammen lenger. Jeg sa det var helt natulig, og at jeg skulle ønske det ikke måtte bli slik, og at han hadde lov til å bli lei seg, gråte og være trist så lenge han hadde behov for det.

 

Da sa han at han hadde grått, når han lå alene i senga. Jeg sa at det høres trist ut at han skulle gråte der alene, og om ikke det ville føles bedre å gråte mens han var sammen med meg eller faren sin slik at han kunne få trøst og kos. Men nei, han ville gråte alene.

 

Jeg synes jo det er bra at han ikke skjemmes over det, men det er forferdelig trist å tenke på at han skal ligge alene å gråte...

[Anonym bruker]

Huff stakkars. Alle barn sørger over samlivsbrudd på en eller annen måte, dette er vel hans måte. Du har gitt uttrykk for at det er greit og tilbudt å være sammen med han, det er vel det du kan gjøre nå.

 

Jeg har ikke sett mine gråte, men de har reagert på forskjellig måte. Jeg har hele tiden vært ærlig med dem om bruddet (ingen dirty details selvsagt) og jeg sier aldri noe dårlig eller stygt om faren, og de får lov å være åpenlyst glad i han her hjemme. Vi har begge nye livspartnere nå, men de sier innimellom at de skulle ønske vi fant tilbake til hverandre. Det kommer aldri til å skje, men de vet ihvertfall at det ikke er deres feil...

 

Anonymous poster hash: 225e9...285

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg snakker heller aldri nedsettende om faren, og vi har et veldig godt forhold. 

 

Jeg finner det egentlig naturlig og flott at han kan fortelle om det, men i en perfekt verden hadde alle vært glade og fornøyde med tingenes tilstand

[Anonym bruker]

Barn vil vel alltid ønske at foreldra finner sammen og sørge over det på en eller annen måte. Selv har jeg i 10 år gammel jente, jeg og faren avslutta forholdet før hun blei født. Hun ønsker innerst inne at vi skal bo sammen, selv om hun aldri har opplevd det. God klem til deg og gutten din

 

Anonymous poster hash: 2a860...264

[Den perfekte mor, påan igjen]

Tusen takk

[Iiiiik]

Et av mine barn er sånn - han vil håndtere smerte og tristhet alene. Han sier at han blir mye tristere hvis han gråter i fanget mitt slik som de andre to gjør og at det er best å gråte alene. Jeg synes det er helt skrekkelig - at den lille fyren skal gråte ned i puta uten mine klemmer og uten å fortelle meg hva han tenker på. Jeg prøver å godta at han er som han er, men det føles veldig mye bedre de gangene han søker fellesskap og trøst når han har det vondt.

[Den perfekte mor, påan igjen]

ja, jeg er glad for at vi kan prate om alt i det minste, selv om han sjelden gråter med meg...

[Anonym bruker]

Selv om det er trist at han ikke greier å dele det når han gråter, så er det tross alt ganske bra at han forteller deg at han faktisk gråter!

 

Jeg lot aldri noen vite at jeg gråt over mine foreldres skillsmisse, og de få gangene jeg forsøkte å fortelle at det var fælt for meg (jeg var 6 år) så fikk jeg høre at det var verst for dem og at jeg ikke hadde noe å klage for... Så da endte jeg med å holde alle følelser skjult, og ville aldri noensinne fortalt dem om noen følelser jeg hadde rundt det. Og det er ikke sunt. Jeg måtte jobbe mange år som voksen for å snu det mønsteret mitt med å holde alt inni meg. Ikke minst innse at det er akseptert å ha følelser for meg også.

 

Så jeg tenker at det tross alt er bra at gutten din innrømmer at han gråter. Kanskje du kan være litt ekstra oppmerksom på ham hvis han virker litt utenfor eller lei seg, og så kan du gå inn og sjekke ham etter at han har lagt seg. Kanskje han finner ut at det er greit likevel å gråte sammen med deg når det er mørkt i rommet. Er liksom litt mindre skummelt, det.

 

Godt dere kan prate sammen!

Anonymous poster hash: cbffd...e5e

[Den perfekte mor, påan igjen]

Uff, din opplevelse høres jo helt forferdelig ut! Hos meg vil ungene helst dele rom, og det får de. Så kan de to i det minste snakke og prate litt om det de føler for.

[Anonym bruker]

Uff, din opplevelse høres jo helt forferdelig ut! Hos meg vil ungene helst dele rom, og det får de. Så kan de to i det minste snakke og prate litt om det de føler for.

 

Dette var på 70-tallet, og det var fremdeles veldig skambelagt å skille seg. Og man visste jo veldig mye mindre om gode måter å se og ta vare på barn den gangen enn nå.

Verden går heldigvis fremover på mange vis!

 

Virker som om dine finner trøst hos hverandre også, og det er jo godt å vite at de har et godt søskenforhold

 

Anonymous poster hash: cbffd...e5e

[Den perfekte mor, påan igjen]

 

 

Uff, din opplevelse høres jo helt forferdelig ut! Hos meg vil ungene helst dele rom, og det får de. Så kan de to i det minste snakke og prate litt om det de føler for.

Dette var på 70-tallet, og det var fremdeles veldig skambelagt å skille seg. Og man visste jo veldig mye mindre om gode måter å se og ta vare på barn den gangen enn nå.

Verden går heldigvis fremover på mange vis!

 

Virker som om dine finner trøst hos hverandre også, og det er jo godt å vite at de har et godt søskenforhold

 

Anonymous poster hash: cbffd...e5e

Hehe, de krangler så busta fyker hele dagen, men ved leggetid er de perlevenner😇

[Anonym bruker]

 

Hehe, de krangler så busta fyker hele dagen, men ved leggetid er de perlevenner

 

 

Et godt og trygt søskenforhold med andre ord

 

Anonymous poster hash: cbffd...e5e