Kan man blande seg inn i andre sin barneoppdragelse..?

[Anonym bruker]

Har et vennepar der faren etter min mening er fullstendig ubrukelig som far.
Han er uforutsigbar og klarer ikke å lese barnas signaler i det hele tatt. De er 1 og 2 år. F.eks han "tvinger" dem til å gjøre ting de faktisk ikke har lyst til. Setter dem i huska og husker i vei selv om ungen hyler og er redd og vil ned. Han fortsetter og hvis noen kommenterer så bare " ja men han må jo lære at dette er gøy!"

Mange mange sånne ting. Ungen gråter hjemme i lekegrinda og han skrur opp musikken og lar ham gråte. Plukker dem plutselig opp fra leking og igjen "tvinger" dem til å hilse på helt ukjente mennesker selv om ungen helt tydelig synes dette er skummelt og vil tilbake i mammas trygge favn.

Faren bare plasserer dem i armene til denne fremmede og sier bare " ja men det er jo ikke farlig og det må han lære!"

Utallige slike situasjoner og ille situasjon i vannet i sommer. Ungen detter i vannet prøver å komme seg opp og gråter og faren bare ler og slipper ham ned igjen med samme "men det er jo ikke farlig, må jo bli vant til vannet"

Resultat er at barna er helt utrolig vare, lettskremte og konstant på vakt. Smilet sitter langt inne og de er skeptiske til hele verden.

Har snakket med moren og hun bare "ja det er fint hvis noen andre kan si det til ham for han hører ikke på meg." Og min samboer har sagt det til ham flere ganger. At han må gi dem tid, gi dem trygghet og la dem venne seg til nye situasjoner og ikke tvinge igjennom ting som de absolutt synes der skumle". De er ikke trygge i det hele tatt og det er så vondt å se.

I tillegg har de ingen rutiner og legger seg gjerne kl 11-02 på kvelden/natta selv om de skal i barnehagen tidlig neste morgen.

Samboeren min har faktisk snakket om å melde til barnevernet men jeg må si jeg synes det er litt stort igjen.. Barna har en mor som de synes er trygg det er bare faren sin empati som fullstendig mangler. Han har INGEN antenner og gråt er bare en brysom lyd.
 

Anonymous poster hash: deca9...46d

[Anonym bruker]

Du kan trygt melde dem til bv, mest sannsynlig vil veiledning for far være et bra tiltak. Det du beskriver vil de se når de observerer, og da kan de ta tak i det.

 

Ville hintet om at de burde observere far og mor hver for seg kanskje, så hun ikke får dekket over håpløsheten hans.

 

Anonymous poster hash: 8b193...423

[Anonym bruker]

Uansett om de har en god mor, så har de ikke en god far! Og hun når ikke igjennom eller går fra han, så det hjelper ikke barna at hun er god. de er like mye utsatt for sin dårlige far!

Jeg syntes du skal kontakte helsestasjonen eller barnevernet for at de kan dra far litt i øra og fortelle han at sånn gjør man bare ikke!

 

Stakkars små!

 

Anonymous poster hash: c9ae7...7c0

[Elsker livet]

Når mor ikke klarer og dere har prøvd  å si i fra når dere ser han gjør noe galt, ville jeg fått mannen min til å snakke skikkelig med han. Få han til å forstå at han skader barna og ikke leser deres signaler. Forklare han skikkelig at om han fortsetter skaper han utrygge og redde barn. Du kan snakke med moren, og forklare henne at det er hennes jobb å beskytte barna, og veilede sin mann når han gjør noe som er skadelig for barna. Følg godt med videre og snakk med barnevernet om det ikke bedrer seg.

[Anonym bruker]

jeg tenker ikke dette er en barnevernssak utfra det du forteller.

 

Anonymous poster hash: d7944...d3f

[Anonym bruker]

Jeg tenker BV med en gang. De kommer jo ikke og henter ungene ut av hjemmet, men setter inn tiltak. Kanskje det vil sette en støkk i faren. Kan ikke mannen din dytte han på sjøen? Og si etterpå "jammen, du må jo lære at det er gøy". Ungene er jo allerede ødelagte. Hvordan kan du sitte og se på dette Mora gjør jo ingenting med det heller. Stakkars små.

Anonymous poster hash: 4efa3...7a3

[Anonym bruker]

jeg tenker ikke dette er en barnevernssak utfra det du forteller.

 

Anonymous poster hash: d7944...d3f

Han skremmer små barn? Hva mer trenger du?

 

Anonymous poster hash: 55079...530

[Anonym bruker]

jeg tenker ikke dette er en barnevernssak utfra det du forteller.

 

Anonymous poster hash: d7944...d3f

Det kan være det, og derfor bør man melde så de kan sjekke. For å skremme livet av unger på den måten er en form for psykisk mishandling, og ikke minst er det enormt krenkende og kan være ødeleggende for selvtillitten når man blir eldre. 

 

F.eks, hvorfor skal man si fra om noe som helst, man blir jo bare overkjørt likevel. Det er ikke BRA for barna.

 

Anonymous poster hash: 8b193...423

[Anonym bruker]

BV gjør ikke noe her, han gjør ikke noe galt,selvom det er ille for barnet så klart

Anonymous poster hash: 917c2...e93

[Anonym bruker]

 

BV gjør ikke noe her, han gjør ikke noe galt,selvom det er ille for barnet så klart

 

Anonymous poster hash: 917c2...e93

 

Hvordan kan du si det?

 

Anonymous poster hash: 4efa3...7a3

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker BV med en gang. De kommer jo ikke og henter ungene ut av hjemmet, men setter inn tiltak. Kanskje det vil sette en støkk i faren. Kan ikke mannen din dytte han på sjøen? Og si etterpå "jammen, du må jo lære at det er gøy". Ungene er jo allerede ødelagte. Hvordan kan du sitte og se på dette Mora gjør jo ingenting med det heller. Stakkars små.

 

Anonymous poster hash: 4efa3...7a3

 

 

Jeg likte dette forslaget!

Min far har vært på akkurat samme måte, og jeg sliter en del med angst i dag. Kan ikke si at det er bare hans feil, men jeg er overbevist om at måten han holdt på har vært medvirkende i alle fall.

 

Han begynte på samme måte med min datter også, men da fikk han klar beskjed om at det fikk han ikke lov til. Så nå har han begynt å spørre først om hun vil gjøre sånne ting som han selv mener er gøy, og han skjønner det jo faktisk når hun ikke vil. Så det er ikke det at han ikke klarer å ta barns signaler, han bare mener det er unødvendig av en eller annen grunn.

 

Anonymous poster hash: a1525...5a3

[Anonym bruker]

 

Har et vennepar der faren etter min mening er fullstendig ubrukelig som far.

Han er uforutsigbar og klarer ikke å lese barnas signaler i det hele tatt. De er 1 og 2 år. F.eks han "tvinger" dem til å gjøre ting de faktisk ikke har lyst til. Setter dem i huska og husker i vei selv om ungen hyler og er redd og vil ned. Han fortsetter og hvis noen kommenterer så bare " ja men han må jo lære at dette er gøy!"

 

Mange mange sånne ting. Ungen gråter hjemme i lekegrinda og han skrur opp musikken og lar ham gråte. Plukker dem plutselig opp fra leking og igjen "tvinger" dem til å hilse på helt ukjente mennesker selv om ungen helt tydelig synes dette er skummelt og vil tilbake i mammas trygge favn.

 

Faren bare plasserer dem i armene til denne fremmede og sier bare " ja men det er jo ikke farlig og det må han lære!"

 

Utallige slike situasjoner og ille situasjon i vannet i sommer. Ungen detter i vannet prøver å komme seg opp og gråter og faren bare ler og slipper ham ned igjen med samme "men det er jo ikke farlig, må jo bli vant til vannet"

 

Resultat er at barna er helt utrolig vare, lettskremte og konstant på vakt. Smilet sitter langt inne og de er skeptiske til hele verden.

 

Har snakket med moren og hun bare "ja det er fint hvis noen andre kan si det til ham for han hører ikke på meg." Og min samboer har sagt det til ham flere ganger. At han må gi dem tid, gi dem trygghet og la dem venne seg til nye situasjoner og ikke tvinge igjennom ting som de absolutt synes der skumle". De er ikke trygge i det hele tatt og det er så vondt å se.

 

I tillegg har de ingen rutiner og legger seg gjerne kl 11-02 på kvelden/natta selv om de skal i barnehagen tidlig neste morgen.

 

Samboeren min har faktisk snakket om å melde til barnevernet men jeg må si jeg synes det er litt stort igjen.. Barna har en mor som de synes er trygg det er bare faren sin empati som fullstendig mangler. Han har INGEN antenner og gråt er bare en brysom lyd.

 

 

Anonymous poster hash: deca9...46d

 

 

 

Uff, det er skikkelig vondt å lese. Og så er det litt sånn grensetilfelle. Jeg ville ringt og pratet med noen om det og spurt om råd. F.eks. bv eller en helsesøster. Du kan forklare situasjonen til dem og spørre om det er noe de kan gjøre eller noe de anbefaler deg å gjøre. Jeg hadde nok uansett blitt sint på barnets vegne og reagert når jeg så det (spesielt det med vannet). Kanskje faren bare ikke har fått en reaksjon som er sterk nok til at han reflekterer noe særlig over det. Kanskje han trenger at noen rett og slett sier til han i ganske harde ordelag at ''nei, men herregud, du kan ikke holde på sånn. Ser du ikke at ungen er vettaskremt?'' Eller noe i den duren. Og så rett og slett gripe inn hvis det er mulig. Stanse huska/plukke ungen opp fra vannet eller hva det måtte være, ta ungen og trøste den.

 

Jeg ville nok også tatt en prat med mor. Få henne til å forstå at det er hennes jobb å beskytte barna sine, uansett om de må beskyttes fra far eller noen andre. Det er hennes jobb å sørge for at han ikke skremmer barna sine, og hun har faktisk rett og plikt til å gripe inn. Hun trenger kanskje å prates litt hardt til hun også.

 

Nei, jeg vet rett og slett ikke hva som er lurt, men jeg tror hvertfall ikke det er lurt å gjøre ingenting. Det er skikkelig vondt å lese om, og _noe_ burde gjøres

 

Anonymous poster hash: 79901...070

[Anonym bruker]

 

BV gjør ikke noe her, han gjør ikke noe galt,selvom det er ille for barnet så klart

 

Anonymous poster hash: 917c2...e93

 

Moralsk sett synes jeg han absolutt gjør noe galt.

 

Rettslig sett er det et grensetilfelle. Barn skal bli sett og hørt i saker som angår dem. Nå er disse barna veldig små, men de protesterer høylytt, og tingene de protesterer på er ikke urimelige i det hele tatt. Når et barn sier: ''Jeg vil ikke være med på en lek der jeg føler jeg kan drukne'' så er det en protest som bør høres. Når konsekvensene av at barna ikke blir hørt er at barna viser tegn på utrygghet og frykt er det ikke umulig at man rettslig sett kan se på dette som en form for mishandling.

 

Så å si at han ikke gjør noe galt er jo feil.

 

Anonymous poster hash: 79901...070

[Anonym bruker]

 

 

BV gjør ikke noe her, han gjør ikke noe galt,selvom det er ille for barnet så klart

 

Anonymous poster hash: 917c2...e93

 

Hvordan kan du si det?

 

Anonymous poster hash: 4efa3...7a3

 

 

Fordi jeg meldte vennene mine til barnevernet med fullt navn,eneste jeg oppnådde var og miste dem. idag vet jeg de ikke har barna mer,men gikk nesten 10 år og barna var 13 og 15 og allerede ødelagt

 

Anonymous poster hash: 917c2...e93

[Gjest Antarctica]

Han er totalt uegna til å ha ansvar for små barn. Syns faktisk BV bør på banen og gi han rådgivning. Det han gjør er å tråkke over deres grenser, og når han ikke en gang reagerer på gråt, er han jo uempatisk og ansvarsløs. Huff.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med de andre som sier at bv her må på banen!

 

Denne faren tar ikke hensyn til barna sine, greier ikke lese dem, tar ikke hensyn til følelsene deres, tvinger dem til å gjøre ting som skremmer dem.

 

Denne mannen mangler noen helt elementære medmenneskelige kunnskaper - i hvert fall elementære kunnskaper om barn! Kanskje han selv er blitt avstumpet fordi det var slik han selv vokste opp?

 

Disse barna risikerer å bli skadet både fysisk og psykisk av det faren driver med.

 

Så han trenger veiledning, ingen tvil!

 

En annen ting - du skriver at moren er trygg for barna. Det er bra. Likevel så vil barna oppleve at de ikke har støtte fra henne, eller at hverken hennes eller deres egne viljer og meninger er viktige, fordi pappa gir f... i hva hun sier og hva barna selv gir uttrykk for.

 

I tillegg tenker jeg at en mor som legger sine barn mellom kl 23 og 02 når de skal opp i barnehage dagen etter, hun trenger også en del veiledning. Mor har i tillegg gitt opp å beskytte barna fra far. Det er ikke bare far som trenger veiledning.

Anonymous poster hash: 17f24...ee7

[Anonym bruker]

Det er ikke bare bare for mor å beskytte barna mot far. Han ser det sannsynligvis bare som at de er uenige om barneoppdragelse, og hvorfor er det da hun som skal "få viljen sin"? Hvorfor skal han, som tydeligvis har sterke meninger, gå med på at det er hun som sitter på fasiten? Han har jo like mye han skulle ha sagt. Det nytter nok ikke å grave fram uttalelser fra eksperter heller, for det bare blåser sånne som han av.

Anonymous poster hash: a1525...5a3

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville printet ut denne tråden og vist til mor. Så kan man jo håpe at hun kanskje har en bitteliten smule bein i nesa...

 

Anonymous poster hash: c10a9...697

[Anonym bruker]

Stusser over mora og. Jeg hadde ikke latt samboer holde på sånn og hadde det ikke nådd inn så hadde jeg angret på valg av barnefar og gått fra han. Og da gjort alt så han ikke få ha samvær.

 

Anonymous poster hash: 2775f...0f6

[Anonym bruker]

Stusser over mora og. Jeg hadde ikke latt samboer holde på sånn og hadde det ikke nådd inn så hadde jeg angret på valg av barnefar og gått fra han. Og da gjort alt så han ikke få ha samvær.

 

Anonymous poster hash: 2775f...0f6

 

Det skal veldig mye til for at han ikke får samvær, tviler på at dette er nok.

 

Anonymous poster hash: a1525...5a3

[Anonym bruker]

For å svare på spørsmåletet ditt. JA! Ikke bare kan du blande deg inn, du har en plikt til å gjøre det, når du ser foreldre som sakte, men sikkert ødelegger sine egne barn! I.mine øyne er ikke mor her noe bedre som lar far behandle barna sånn. En tlf til barnevernet er definitivt på sin plass! Foreldreveiledning og hjelpetiltak i hjemmet kan nok hjelpe mye!

 

Desverre høres faren ut som en type med så lite selvinnsikt at det kan bli vanskelig å få han til å forstå hva han faktisk utsetter barna sine for! Litt. ala den facebookgruppa...

 

Jeg håper du følger opp at det skjer noe etter du har meldt til bv. Godt barna hsr dere i sin omgangskrets som kan ta ansvar når foreldrene feiler..

 

Anonymous poster hash: 77066...72c

[Gjest ronja røverdatter]

Stakkars barn og stakkars far.  Han kan jo selvfølgelig være en sadist som liker å plage barn, men det er jo like stor sjans for at han bare tror at det er sånn det skal være og at barna trenger å tøffes opp.  Kanskje er han oppdratt sånn, kanskje er mor så dullete og overbeskyttende at han reagerer med å være motsatt.  Antageligvis er det noe midt i mellom, men uansett er det like galt for ungene. 

 

Jeg synes at du eller mannen din skulle prøve en siste gang å ta en skikkelig samtale med ham.  Ikke bare sånn akkurat når ting skjer, men på tomannshånd og på en ikke-dømmende måte.  Finn fram ting som er bra også, om det er noen.  (Og er det ingen bra ting, så er i alle fall barnevernet neste)

 

Hjelper ikke det, ville jeg kanskje først tatt kontakt med helsestasjonen eller kanskje barnevernet også for å høre hva jeg burde gjøre.  Og så tatt det derfra. 

[Anonym bruker]

HI her.

Har lest alle svarene deres og er egentlig enig i det meste. Vi har et ansvar for at noe blir gjort og vi kan ikke la dette fortsette uten å ihvertfall forsøke. Jeg har sendt en bekymringsmelding til barnevernet angående en annen familie for noen år siden. Barnevernet kom på banen men det endte med at de glemte å sensurere navnet mitt i sakspapirene som familien fikk.

Familien flyttet tilbake til faren hjemland og barnevernet sto igjen uten å kunne hjelpe. Her var det snakk om null sosialisering for barnet på 4 år.

Var inne hele dagen, ingen venner, ingen barnehage, ingen lek med andre barn og ingen kontakt med andre enn foreldrene. Hun var tydelig preget og det viste seg i ettertid at jeg var èn av to som hadde sendt bekymringsmelding og flere av de andre naboene var på nippet til å gjøre det.

Så jeg vet at barnevernet kan hjelpe men konsekvensen der var utrolig ubehag for oss i flere måneder siden de da visste at det var vi som hadde "blandet" oss og ingen hjelp for det stakkars barnet som nå bor i midt-østen.


Men over til denne saken. Jeg skal snakke med mor. Jeg risikerer å gjøre henne til uvenn men jeg må jo bare. Jeg vet at forholdet deres holder på å gå i stykker, det er masse krangling og kjefting og jeg vet at hun er utrolig oppgitt over samboeren sin pga måten han er på mot barna pluss lite hjelp med barna i det daglige. Jeg lurer på om hun tenker som en over her, at det vil være vanskelig å nekte ham samvær og at hun ikke ønsker at barna skal være alene sammen med ham. 

Jeg må ihvertfall finne ut hva hun tenker om alt. Forslaget om å dytte på sjøen var veldig bra! Og samboeren min kunne fint ha gjort dette for han er rasende på måten kompiser behandler barna. Han har også kjeftet ham ordentlig ut foran andre mennesker når denne vannepisoden skjedde. Han ble dritsur og nektet å prate med samboeren min på en god stund men jeg tror dessverre ikke det hjalp noe særlig. Han oppfattet nok bare at han ble urettferdig kjeftet på og forsto ikke at det var en god grunn. Samboeren min sier at kompisen vokste opp med en skikkelig sinna far som oppførte seg helt likt... Så det er nok der skaden har skjedd.
Jeg skal snakke med mor. Og så får jeg ta det derfra. Jeg synes hele saken er fryktelig ubehagelig :-(

Anonymous poster hash: deca9...46d

[Anonym bruker]

 

HI her.

Har lest alle svarene deres og er egentlig enig i det meste. Vi har et ansvar for at noe blir gjort og vi kan ikke la dette fortsette uten å ihvertfall forsøke. Jeg har sendt en bekymringsmelding til barnevernet angående en annen familie for noen år siden. Barnevernet kom på banen men det endte med at de glemte å sensurere navnet mitt i sakspapirene som familien fikk.

 

Familien flyttet tilbake til faren hjemland og barnevernet sto igjen uten å kunne hjelpe. Her var det snakk om null sosialisering for barnet på 4 år.

 

Var inne hele dagen, ingen venner, ingen barnehage, ingen lek med andre barn og ingen kontakt med andre enn foreldrene. Hun var tydelig preget og det viste seg i ettertid at jeg var èn av to som hadde sendt bekymringsmelding og flere av de andre naboene var på nippet til å gjøre det.

 

Så jeg vet at barnevernet kan hjelpe men konsekvensen der var utrolig ubehag for oss i flere måneder siden de da visste at det var vi som hadde "blandet" oss og ingen hjelp for det stakkars barnet som nå bor i midt-østen.

 

 

Men over til denne saken. Jeg skal snakke med mor. Jeg risikerer å gjøre henne til uvenn men jeg må jo bare. Jeg vet at forholdet deres holder på å gå i stykker, det er masse krangling og kjefting og jeg vet at hun er utrolig oppgitt over samboeren sin pga måten han er på mot barna pluss lite hjelp med barna i det daglige. Jeg lurer på om hun tenker som en over her, at det vil være vanskelig å nekte ham samvær og at hun ikke ønsker at barna skal være alene sammen med ham.

 

Jeg må ihvertfall finne ut hva hun tenker om alt. Forslaget om å dytte på sjøen var veldig bra! Og samboeren min kunne fint ha gjort dette for han er rasende på måten kompiser behandler barna. Han har også kjeftet ham ordentlig ut foran andre mennesker når denne vannepisoden skjedde. Han ble dritsur og nektet å prate med samboeren min på en god stund men jeg tror dessverre ikke det hjalp noe særlig. Han oppfattet nok bare at han ble urettferdig kjeftet på og forsto ikke at det var en god grunn. Samboeren min sier at kompisen vokste opp med en skikkelig sinna far som oppførte seg helt likt... Så det er nok der skaden har skjedd.

Jeg skal snakke med mor. Og så får jeg ta det derfra. Jeg synes hele saken er fryktelig ubehagelig :-(

 

Anonymous poster hash: deca9...46d

Du er flink som blander deg selv om det er ubehagelig. Og husk at det er bedre å blande seg en gang for mye enn en gang for lite.

 

Anonymous poster hash: 79901...070

[Gjest ronja røverdatter]

Kjempefint at samboeren din bryr seg, HI, og jeg det var fint at han kjeftet ham ut ved den vannsaken.  Men vi vet jo alle at det er lett å gå i forsvar når man får kjeft, spesielt offentlig kjeft.  Så kanskje samboeren din kunne prøve å ta saken opp igjen i rolige former når bare de to er tilstede?  Denne mannen trenger hjelp og om han får det, kan han sansynligvis bli en god far.  Han har jo ikke akkurat hatt noen god læremester høres det ut som.