Hjelp meg sortere tanker etter fødsel...😢

[Anonym bruker]

Mulig det bare er en ekstrem reaksjon pga barseltårer, men hadde vært fint å høre deres tanker rundt det som skjedde meg.

 

Min andre fødsel. Søkte meg til spesialsykehus (vil ikke utlevere navn her) pga traumatisk opplevelse ved annet sykehus første gang. Nevner også at jeg lider av en generell angstlidelse. Var til ekstra samtaler vedr alt dette og følte meg vel ivaretatt og og ganske optimistisk i forkant av fødsel. Blant annet ble jeg lovet tidlig epidural og at jeg ikke ville bli avvist dersom de hadde lite kapasitet (termin 30 august....).

 

Da mini meldte sin ankomst noen dager før termin og vi reiste til sykehuset var jeg ved godt mot.

 

JM som tok imot oss nevnte at det var veldig hektisk, at de ikke hadde noen ledig fødestue, og tar oss så inn på registreringsrom og kobler meg opp til CTG. Hun var stadig ut og inn av rommet, det hele virket litt kaotisk, og på et tidspunkt kommer hun inn og erklærer at de har bestemt at jeg skal sendes til et annet sykehus ca 30-40 min unna.

 

Denne beskjeden får det til å rakne helt for meg, jeg begynner å strigråte, og sier at det kan de ikke - det står i journalen min at jeg ikke skal avvises. JM begynner å argumentere med meg: de har ikke plass, de trenger registreringsrommet til en annen pasient som har prioritet etc. Jeg gjentar at det ikke er aktuelt å dra til annet sykehus og begynte da å bli ganske hysterisk.

 

Vet ikke om det var tilfeldig eller ikke, men på dette tidspunktet begynner et riehelvete uten like - kraftige og meget tette. Jeg blir dermed enda mer redd så jeg gråter hysterisk og skriker i smerte. JM sjekker og jeg har 5 cm åpning. Etter litt om og men får jeg beskjed om at jeg kan få bli, men de har ingen fødestue så jeg trilles inn på et pasientrom og jeg får biskt beskjed om at jeg ikke er en prioritert pasient(!) siden deres anbefaling tross alt er at jeg skal sendes videre.

 

Jeg fortsatte å gråte hysterisk, og å skrike i smerte ved hver rietopp, så de fikk opp anestesilegen og jeg fikk satt epidural ganske raskt. Det hjalp i ca 5 min før pressriene begynte, og etter ca 1 time var hn født.

 

Er overlykkelig det gikk bra med oss begge og at jeg har en nydelig baby, men merker nå at jeg har mye følelser rundt hvordan dette skjedde. Sitter å gråter mens jeg skriver nå.

 

Skjønner at det er vanskelig for sykehuset når de har sprengt kapasitet, men kan ikke fatte at de velger å avvise en pasient hvor journalen er rødflagget med angstlidelse, dårlig opplevelse sist, og ikke sendes annet sykehus.

 

Tenker også at dersom jeg hadde gått med på å bli sent videre hadde jeg faktisk risikert å føde i bilen på vei dit! Mini hadde navlestrengen flere ganger rundt halsen så det hadde antagelig ikke gått veldig bra.

 

Var så innstillt på at det skulle gå så bra denne gangen og føler nå at de (spes denne JM) har fullstendig ødelagt min fødselsopplevelse.

 

Er det hormonene som gjør at jeg blåser dette ut av proposjon eller er dette slett behandling fra sykehusets side?

 

Beklager evnt skrivefeil, er på mobil...

 

Anonymous poster hash: 8048a...d09

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg og synes det er leit du har opplevd dette.

Når det er sagt, er vurderingen slik at noen trenger mer hjelp enn deg så må du vike. Slik du beskrev situasjonen din.

Du er uansett berettiget å føle slik du gjør og også eventuelt ta dette videre.

Dessverre tror jeg det bare vil føre til unødvendig mye stress for deg.

Gratulerer med den lille.

 

Anonymous poster hash: 908c5...7fb

[Anonym bruker]

Jeg tror det er både forventningene, skuffelsen og hormonene som gjør at du føler det sånn. Hormonene er sterke saker!! De tukler med sinnet..

 

Men det er ikke lett for oss andre å vite hvorfor ting ble som de ble, hva jordmoren tenkte osv, men å stresse en fødende da,e slik synes jeg ikke er greit!!

 

Anonymous poster hash: 838d3...30e

[Anonym bruker]

Nei dette hørtes IKKE ut dom noen god opplevelse. Selv hadde jeg slitt med å bearbeide det hele, og jeg kjenner jeg får helt vondt av å sette meg inn i situasjonen din... Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at det var synd at det hele ble som det ble...

Men husk at fra deres ståsted så var det faktisk ikke mye de kunne gjøre, det var utrolig dårlig - men noen ganger når ting går ut av kontroll så er det alltid noen som vil få en skikkelig smell i fleisen, og her var det du. Det var ikke mye du kunne gjort, annet enn å gjøre nettopp det du gjorde - føde barnet før de kjørte deg av sted. Og det reddet også livet til barnet ditt:)

 

Jeg ville sørget for en samtale med sykehuset i etterkant, når følelsene hadde roet seg litt. En ordentlig forklaring og muligens en unnskyldning.

 

Og gratulerer med nurket<3

 

Anonymous poster hash: 0e0a1...6e6

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mye å si, men vil for det første gratulere så mye som tobarnsmor

 

Det er svært uheldig det du opplevde, men jeg tror JM bare ville det beste for din del. Men reagerer på at hun krasset i deg at du ikke var en prioritert pasient grunnet sprengt kapasitet. Det er ikke helt bra!

 

Men nå kan du velge hvordan syn du vil ha på fødselen, det er mye du selv også bestemmer. Ønsker du å fokusere på det uheldige som skjedde, eller er det noen ting som kan snu dette til noe positivt på en eller annen måte?

Som fødende er det lett å bli ekstra sint og frustrert, og smerten kan ofte snakke mye mer enn man ønsker i ettertid.

Siden du også har hatt problemer tidligere ville hun nok kun det beste, og hadde nok planer om at du skulle få bedre og tettere oppfølging på det andre sykehuset. Og ikke minst en fødestue, og ikke bare et pasientrom å føde på.

 

Hun viste nok ikke hvordan du ville reagere og mente det nok i beste velstand men jeg forstår godt at du blir frustrert, og det er forståelig! Du var blitt lovet å få rom på forhånd, og da blir du såklart innstilt på dette. Pratet du med JM om dette på utreisesamtalen?

Om dette plager deg vil jeg råde deg å prate med en psykolog eller noen som kan hjelpe deg å sortere tankene.

Sender deg en varm klem og håper ikke dette ødelegger barseltiden😊

 

Anonymous poster hash: 45460...383

[Anonym bruker]

Det er en svært stressende situasjon å føde, i alle fall når utgangspunktet er at man allerede er full av angst. Skjønner at du sliter nå. Trøst deg med at dersom du bearbeider dette skikkelig, og fokuserer på at det gikk bra med både deg og den lille, så vil etter hvert minnene bli lettere å håndtere, og de sterke følelsene og reaksjonene blekne.

 

Det var ingen god opplevelse du fikk, men samtidig så må sykehusene ofte ta vanskelige avgjørelser, og kan dermed ikke ta hensyn til dine følelsesmessige reaksjoner. Det er tross alt barnets ve og vel de i første omgang må prioritere, at både du og barnet overlever fødselen.

 

Jeg vil foreslå at du får tak i episoder fra disse jordmor-seriene som har gått på tv, fra fødestuer rundt omkring, og gråter deg gjennom dem, og deretter fokuserer på å se fremover. Det gikk jo tross alt bra. Gratulerer med den lille.

 

 

Anonymous poster hash: d8176...35c

[SuperFries]

Det hørtes ikke ut som den mest diplomatiske måten av JM å gjøre det på. Samtidig kan avd ha fått inn gravide med blødninger, de som har ligget så lenge i fødsel at det er fare for barnet, en annen mor kan blø innvendig og trenger ekstra oppfølging osv osv. I noen tilfeller må man nedprioritere de som sliter mer psykisk enn fysisk. Vi vil ikke det, men må man, så må man.

 

Vil anbefale deg å snakke med hs om disse følelsene, evt be om en time med den aktuelle JM og ha en samtale der.

[Buster2]

Man er ekstremt sårbar i fødsel. Forstår godt at du er lei deg over at det ble slik. Det er synd at det er så tilfeldig hvordan helsehjelpen blir gitt, selv om man i utgangspunktet tror man har alt sitt på det tørre. Du hadde jo blitt lovet at du ikke skulle bli avvist.

Det er alltid veldig sårt når opplevelsene ikke står til forventningene. Da får man en dårlig fødselopplevelse. Velg deg et annet sykehus neste gang hvis du skal ha flere barn. Dessverre blir ikke opplevelsen din annerledes. Det er sårt og skuffende, prat med de på helsestasjonen om det, moren din (hvis dere har et forhold der det er naturlig) og få bearbeidet det mest mulig. Det kan ta lang tid, men du kommer over det. Så får du bare grine og ergre deg til du får det ut av systemet.

Jeg føler med deg, har selv mine "ting" etter fødsel.

Klem til deg

[Anonym bruker]

Aaaargh! Nei, dette er ikke bare deg. Kjenner jeg blir sint på dine vegne. Synes ordentlig synd på deg som ikke opplevde å bli ivaretatt i en sånn situasjon.

 

Jeg har slitt med angst selv og vet hva det vil si, men det gjør dessverre ikke helsepersonell rundt om de avfeier angst fort som "redd" og tar det ofte ikke så alvorlig som de burde. Det er rett og slett manglende kunnskap om hva angst er og hva det har å si for folks liv. At psyken din ikke ble ivaretatt i en sånn situasjon kunne/kan sende deg rett inn i depresjon og for mange oppleves det som et overgrep på lik linje med seksuelle overgrep.

 

Så dette er ikke en filleting og jeg hadde sendt et rasende brev til sykehuset i ettertid. Det er også veldig viktig at du får bearbeidet denne opplevelsen ordentlig. Helst sammen med noen som er spesialist på traumer (det høres veldig drastisk ut, men det var en traumatisk opplevelse for deg). Få gjerne psykologen til å skrive et brev du kan legge ved ditt til sykehuset, der hun/han forklarer litt om hvor alvorlig dette faktisk er og hva som kan bli konsekvensene for pasienter som blir møtt på denne måten.

 

Til sist vil jeg bare gi deg et tips om hva du kan gjøre nå fram til du får bearbeidet det med en fagperson. Etter en traumatisk opplevelse er det lurt å prøve å ikke tenke på hva som skjedde, men heller fokusere på hva du følte (hvis du skjønner forskjellen?). Altså ikke spill det om igjen og om igjen over i hodet at det og det skjedde og hun sa det og det og da burde du sagt det og det, men heller tenke at "da hun sa det følte jeg...". Fokuser på følelsene. Ellers risikerer du at minnene blir "stuck på hjernen" og så blir disse minnene noe som fremkaller vonde følelser lenge (PST).

 

Ellers lykke til. Sender en varm klem fra meg til deg. Det du opplevde var ikke noe man skal ta lett på.

 

Anonymous poster hash: 48a92...d5a

[Anonym bruker]

Jeg hadde klaget. Mange gode klemmer til deg.

Anonymous poster hash: d967b...383

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mye å si, men vil for det første gratulere så mye som tobarnsmor

 

Det er svært uheldig det du opplevde, men jeg tror JM bare ville det beste for din del. Men reagerer på at hun krasset i deg at du ikke var en prioritert pasient grunnet sprengt kapasitet. Det er ikke helt bra!

 

Men nå kan du velge hvordan syn du vil ha på fødselen, det er mye du selv også bestemmer. Ønsker du å fokusere på det uheldige som skjedde, eller er det noen ting som kan snu dette til noe positivt på en eller annen måte?

Som fødende er det lett å bli ekstra sint og frustrert, og smerten kan ofte snakke mye mer enn man ønsker i ettertid.

Siden du også har hatt problemer tidligere ville hun nok kun det beste, og hadde nok planer om at du skulle få bedre og tettere oppfølging på det andre sykehuset. Og ikke minst en fødestue, og ikke bare et pasientrom å føde på.

 

Hun viste nok ikke hvordan du ville reagere og mente det nok i beste velstand men jeg forstår godt at du blir frustrert, og det er forståelig! Du var blitt lovet å få rom på forhånd, og da blir du såklart innstilt på dette. Pratet du med JM om dette på utreisesamtalen?

Om dette plager deg vil jeg råde deg å prate med en psykolog eller noen som kan hjelpe deg å sortere tankene.

Sender deg en varm klem og håper ikke dette ødelegger barseltiden😊

 

Anonymous poster hash: 45460...383

Jeg må bare kommentere litt det du skrev her. Jeg ser du mener det godt, men det er åpenbart at du ikke forstår hva angst er og hva det betyr for folk.

 

For det første så var ikke dette en "uheldig" opplevelse. Sykehuset hadde lovet henne noe, og brøt løftet. Det er ikke uheldig, det er uansvarlig. Tillitsbrudd hos angstpasienter er kjempealvorlig og kan få alvorlige konsekvenser for videre helse.

 

For det andre så er det ikke sikkert at hun kan "velge selv" hvordan hun vil ha det framover. Det er derfor det er så alvorlig. Angstpasienter kan ikke bare "ta seg sammen" eller "se det fra en annen vinkel". Til det er påkjenningen alt for stor, og en hjerne med angst fungerer heller ikke slik som en hjerne uten angst.

 

For det tredje handler ikke dette om at hun bare ikke fikk det rommet hun ble lovet. Det handler om at hun hadde veldig liten tillit i utganspunktet, at hun opplevde å ikke bli tatt alvorlig/ikke bli sett, og det og da bli skuffet igjen kan være så alvorlig at det kan være en tillit som er umulig å bygge opp igjen og kanskje vil prege henne i mange andre situasjoner senere i livet. Og det er veldig alvorlig. Det kan sammenlignes med å få behandling for koldbrann så sent at du mister beinet. Du mister nemlig noe som er avgjørende for hvilken livskvalitet du skal ha videre i livet.

 

Jeg vet at de fleste her bare mener det godt, men det HI beskriver her er faktisk alvorlig langt ut over det folk flest forstår.

 

Anonymous poster hash: 48a92...d5a

[Anonym bruker]

jeg hadde selv "rødflagget" journal ved min andre fødsel grunnet det samme som deg - en traumatisk førstefødsel ved annet sykehus. Jeg skulle heller IKKE bli avvist, og gikk til oppfølgingssamtaler i forkant av fødsel i den forbindelse. Jeg fikk heldigvis en strålende opplevelse - men jeg kan uten vansker sette meg inn i hvordan jeg hadde følt det hadde jeg opplevd det du opplevde. Jeg ville klaget - og bedt om en samtale med sykehuset. 

 

Gratulerer så mye med den lille

Anonymous poster hash: f58c3...771

[Anonym bruker]

Tror nok du hadde sett litt annerledes på dette om du ikke hadde hatt angsten og friker ut:) Mener det ikke stygt, men tenk logisk. Det var ingen fare for deg eller barnet, mens andre kan ha vært døden nær. Logisk nok blir friske fødende, som deg, da nedprioritert.

 

Tror det kan lønne seg for deg å se litt rasjonelt og fornuftig på dette:)

 

Anonymous poster hash: 597c0...f8d

[Anonym bruker]

Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å skive lange kloke svar. Blir helt rørt av omtanken fra dere kloke damer.

 

Jeg sa ingenting om dette da de spurte på sykehuset ifb med utskrivning nei. Var vel fortsatt i "sjokk" og var bare glad vi overlevde begge to.

 

Som noen av dere påpeker - dette handler ikke om å ikke få et rom, men om at tillitt ble brutt i den mest mulig sårbare situasjonen man kan tenke seg.

 

Jeg må tydligvis snakke med noen om dette. Mulig det blir HS eller psykologen (eller begge), så får jeg ta standpunkt til om jeg tar det videre med sykehuset når hormonene har roet seg litt.

 

Igjen: takk for mange kloke svar og fine ord ❤️

 

Anonymous poster hash: 8048a...d09

[Anonym bruker]

Uff, stakkars deg!

Slutter meg til dem som mener du bør snakke med noen om dette. Viktig med debriefing. Snakk det av deg, og nyt dagene med den lille. Godt det gikk (fysisk) bra med dere.

Klem.

 

Anonymous poster hash: d2e17...c0a

[Anonym bruker]

Tror nok du hadde sett litt annerledes på dette om du ikke hadde hatt angsten og friker ut:) Mener det ikke stygt, men tenk logisk. Det var ingen fare for deg eller barnet, mens andre kan ha vært døden nær. Logisk nok blir friske fødende, som deg, da nedprioritert.

 

Tror det kan lønne seg for deg å se litt rasjonelt og fornuftig på dette:)

 

Anonymous poster hash: 597c0...f8d

Hun er jo ikke frisk - hun har angst. Og hun kan til en viss grad ikke tenke logisk. Det er derfor hun har angst. "Angsthjerner" fungerer ikke slik som en normal hjerne skal.

 

Anonymous poster hash: 48a92...d5a

[Anonym bruker]

Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å skive lange kloke svar. Blir helt rørt av omtanken fra dere kloke damer.

 

Jeg sa ingenting om dette da de spurte på sykehuset ifb med utskrivning nei. Var vel fortsatt i "sjokk" og var bare glad vi overlevde begge to.

 

Som noen av dere påpeker - dette handler ikke om å ikke få et rom, men om at tillitt ble brutt i den mest mulig sårbare situasjonen man kan tenke seg.

 

Jeg må tydligvis snakke med noen om dette. Mulig det blir HS eller psykologen (eller begge), så får jeg ta standpunkt til om jeg tar det videre med sykehuset når hormonene har roet seg litt.

 

Igjen: takk for mange kloke svar og fine ord ❤️

 

Anonymous poster hash: 8048a...d09

Lykke til, flinke, sterke, tøffe mamma

 

Anonymous poster hash: 48a92...d5a

[Anonym bruker]

 

Tror nok du hadde sett litt annerledes på dette om du ikke hadde hatt angsten og friker ut:) Mener det ikke stygt, men tenk logisk. Det var ingen fare for deg eller barnet, mens andre kan ha vært døden nær. Logisk nok blir friske fødende, som deg, da nedprioritert.

 

Tror det kan lønne seg for deg å se litt rasjonelt og fornuftig på dette:)

 

Anonymous poster hash: 597c0...f8d

Hun er jo ikke frisk - hun har angst. Og hun kan til en viss grad ikke tenke logisk. Det er derfor hun har angst. "Angsthjerner" fungerer ikke slik som en normal hjerne skal.

 

Anonymous poster hash: 48a92...d5a

 

 

Nettopp.

 

Jeg er rimelig sikker at jordmor ikke leste journalen hennes, er det sa fullt på føden at de sender en fødende videre bruker de ikke tid på å lese gjennom en lang avhandling.

 

Jeg er veldig skeptisk til løfter fra sykehuspersonell. De som lover noe er jo som oftest ikke de som skal følge de opp, det har ingen konsekvenser for dem heller. Dermed er det pasienten som må ta støyten hvis ting ikke blir som lovet. Enkel logikk. Og det er en av flere grunner at jeg valgte keisersnitt. For når du snakker med den som lover noe på hvilken måte hun/han kan garantere at løftet blir holdt, blir de gjerne stille og sier sannheten. Og sannheten er at de ikke kan garantere noe som helst.

 

Anonymous poster hash: 1e83e...2f9

[Anonym bruker]

Fy søren,jeg forstår deg så utrolig godt!! Du har all grunn til å føle det du gjør(selvom hormonene sikkert forsterker). Utrolig dårlig at du måtte oppleve dette,håper du får en samtale i ettertid. Jeg følte min første fødselsopplevelse ble litt ødelagt av bla en lege som overkjørte meg fullstendig(mange andre ting som også spilte inn da). Jeg fikk aldri noen samtale og gruer meg fryktelig til å føde igjen nå. Skal snart på samtale med sykehuset,men må innrømme at jeg ikke blir så oppløftet av å lese det som skjedde deg. Håper du føler det lettere etterhvert! Masse lykke til:)

 

Anonymous poster hash: c5238...d95

[Anonym bruker]

 

 

 

Tror nok du hadde sett litt annerledes på dette om du ikke hadde hatt angsten og friker ut:) Mener det ikke stygt, men tenk logisk. Det var ingen fare for deg eller barnet, mens andre kan ha vært døden nær. Logisk nok blir friske fødende, som deg, da nedprioritert.

 

Tror det kan lønne seg for deg å se litt rasjonelt og fornuftig på dette:)

 

Anonymous poster hash: 597c0...f8d

Hun er jo ikke frisk - hun har angst. Og hun kan til en viss grad ikke tenke logisk. Det er derfor hun har angst. "Angsthjerner" fungerer ikke slik som en normal hjerne skal.

 

Anonymous poster hash: 48a92...d5a

Nettopp.

 

Jeg er rimelig sikker at jordmor ikke leste journalen hennes, er det sa fullt på føden at de sender en fødende videre bruker de ikke tid på å lese gjennom en lang avhandling.

 

Jeg er veldig skeptisk til løfter fra sykehuspersonell. De som lover noe er jo som oftest ikke de som skal følge de opp, det har ingen konsekvenser for dem heller. Dermed er det pasienten som må ta støyten hvis ting ikke blir som lovet. Enkel logikk. Og det er en av flere grunner at jeg valgte keisersnitt. For når du snakker med den som lover noe på hvilken måte hun/han kan garantere at løftet blir holdt, blir de gjerne stille og sier sannheten. Og sannheten er at de ikke kan garantere noe som helst.

 

Anonymous poster hash: 1e83e...2f9

Samme her. Jeg stoler heller ikke på sykehuset og valgte hjemmefødsel. En fantastisk opplevelse jeg anbefaler alle med angst

 

Anonymous poster hash: 48a92...d5a