Ikke lett

[Anonym bruker]

Jeg trenger hjelp. Jeg tror, eller jeg vet at jeg har lyst til å avslutte et langt og tidvis turbulent forhold - til mine barns far. Jeg er så lei av å krangle, av å ikke ha det bra - av å ta dritt jeg ikke fortjener og lei av å være redd.

 

Og dette er saken. Jeg er dritredd. Aner ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre det. Jeg håper noen ganger at han skal vær utro eller finne seg en annen - bare så jeg slipper å være den som faktisk gjør det slutt.

 

Forholdet har ikke vært bra på lenge. Vi har gode perioder og da har vi det bra og gøy, selvom helt bra er det heller ikke i disse periodene. Jeg har ikke savnet han på mange år når han er bortreist - synes bare det er deilig. Hjemmet er i ro - ingen krangler eller kjefter. Han har ved enkelte episoder vært skikkelig ufin mot meg også og dette har skapt en viss frykt for hvordan han vil komme til å reagere om jeg går. Jeg er skikkelig dritredd han skal kunne komme til å lage et helvete, han har meg i sin hule hånd liksom, uten at jeg egentlig vil være der. Men sier han hopp så hopper jeg uansett hvor høyt han ber meg om. Han er ikke voldelig - men han er hissig.

 

Han er i bunn og grunn en fin fyr. Han har egentlig sunne verdier og er full av kjærlighet. Mens hans humørsvingninger kan være vanskelig å leve med. Jeg er også redd for å såre han. Jeg ser på han som en forvirra femåring i tillegg til å være en mann fyllt av humor, flinkhet og til dels aggresjon og varierende virklighetsoppfattelse. 

 

Forholdet er så todelt at det er nesten umulig å bestemme seg for noe som helst. Ikke før jeg har bestemt meg for å fortsette og tenker at egentlig har vi det bra, snur vinden og vipps kommer helvete susende i fjeset på meg. Og ikke mer enn at jeg har rukket å tenke at nå er jeg søren meg fed up med dette, snur det og frem kommer smilet og roen jeg har savnet. Jeg blir ikke enig med meg selv og jeg sliter. Nå er det dritt igjen og det gjør skikkelig fysisk vondt tiltross for at jeg vet at jeg ikke er forelska og fint hadde klart meg alene.

 

Den siste lille spikern i kista eier jeg liksom ikke - klarer ikke å si stopp. Nå er det nok. Jeg føler ikke lenger at hensynet til barna er en ting som holder meg igjen heller - fordi de merker naturligvis denne spente stemningen som fra tid til annen eier huset vårt og er mye roligere når bare en av oss er hjemme av gangen. Men naturligvis er resten av huslån-billån-henting-middag-levering-svigermor-hytta... et stort moment for å bare bli. Jeg klarer ikke tanken på å dele barna mer en 70-30 heller og selvom jeg ikke tror han hadde villet ha en annen ordning kan jeg tenke meg at det er en ting han ville ha bedt om likevel for å straffe meg. 

 

Hvis noen har noen tanker som kunne hjulpet meg hadde jeg blitt veldig takknemlig for innspill.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: f8709...101

[Anonym bruker]

Jeg tror du virkelig trenger noen å snakke med dette om, HI!

 

Bestill deg tid til familievernkontoret for deg selv. Der kan du få hjelp til å se ting enda klarere enn det du gjør i dag, og kanskje er det akkurat det som skal til for å få deg til å handle.

 

Det virker som om din mann har et sinnemestringsproblem. Og slik du beskriver hans veldig skiftende humør så kan det virke som om han har andre psykiske problemer også (noe av det du beskriver minner om psykopatiske tendenser, uten at jeg vil stemple ham som psykopat).

 

Jeg vokste opp med en mor som var veldig ustabil (jeg var det aller meste hos mor, kanskje 90 %). Fantastisk mor, morsom, inkluderende, omtenksom...... og et mareritt, kontrollerende, manipulerende, stygg i kommentarer. Jeg visste aldri hvor jeg hadde henne. Hvis jeg hadde vært større prosent hos min far så tror jeg faktisk at min mors ustabile adferd (hun har noen psykiske diagnoser) ville påvirket meg mindre. Fordi hun hadde fått tid til å hente seg litt mer inn, noe jeg tror hun trengte.

Dette har påvirket meg mye i livet, det å leve nesten full tid med en mor som var slik.

 

Som du skriver, barna deres merker hvordan det er i heimen, og de fortjener å kunne i hvert fall ha ett hjem som er stabilt - og det tror jeg du kan gi dem om du skiller deg.

 

Og for din egen del - du blir ødelagt hvis du skal fortsette å leve i et forhold hvor du hele tiden må vurdere mannens humør og innfall! Da vil heller ikke du greie å veie opp for mannens ustabile tendenser overfor barna dine. Og jo eldre barna blir, jo mer vil de forstå av det som foregår. Når du tror du holder maska for at de ikke skal bli påvirket av forholdet mellom deg og far, så vil de etter hvert lese deg som en åpen bok, og ser tvers gjennom masken din. For barn får med seg langt mer enn voksne som regel vil innrømme at de kan gjøre. For å innrømme det vil gjøre at de voksne må gjøre noe med problemene... og i tillegg er det vondt å innrømme at det går ut over barna.

 

Alt du nevner om huslån-billån-henting-middag-levering-svigermor-hytta..... det er uviktig i denne sammenhengen. Det økonomiske ordner seg og du finner måter å løse hverdagen på etter hvert. Disse grunnene er ikke grunner til å ikke gå ut av et slikt forhold som du beskriver.

 

Så bestill deg en time til fvk så fort som mulig, HI. Gå dit og fortell hvordan forholdet ditt er og vær åpen og ærlig med dem. Du trenger noen å snakke med, noen som kan støtte deg i denne prosessen.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 3b779...3bd