Ødelegge familiedynamikken med no tre?

[Anonym bruker]

Hvordan kan man vite om det passer familien å få et tredje barn? Leser noen sier drt ødelegger familiedynamikken med no tre? Hvordan da? Vi vil gjerne ha et barn til, men er redd det skal gå utover de to barna vi alt har (1 og 3). Husker jeg tvilte veldig før no to og. Men det gikk jo fint. Synspunkter?

 

Anonymous poster hash: c46b9...a3b

[Anonym bruker]

Nei tull og tøys, hvis man ønsker flere barn blir det bare koselig. Har selv tre på 10, 8 og 5 år og venter nr 4 i april. Når nr tre kom så var det bare stas for søsknene.

Anonymous poster hash: 365a4...940

[kiki1980]

Jeg henger meg på. Vi planlegger nr tre neste år og har allerede en på 3og en på 4 år. Jeg er livredd av all den snakken om å ikke ha nok hender. Hva vil det bety når vi er ute?

[Anonym bruker]

Har tenkt samme tanken. Jeg har litt større barn, 9 og 12 år. Kunne tenkt meg et barn til, har så lyst til å oppleve alt en gang til Jeg selv er 37, så om vi skal gå for det så begynner det å haste.

Anonymous poster hash: 9e98a...a9c

[Anonym bruker]

Det er det at det kan man ikke vite på forhånd! Det er gambling, du satser alt og enten vinner du, eller så taper du

 

Du må bare prøve, og se hvordan det går.. Eller la være og satse trygt

 

Anonymous poster hash: a9b53...b2c

[C&M&H]

Vi fikk nr tre når de to eldste var 5 og 8. Har gått helt strålende, er så glad for at de to eldste får oppleve å ha en liten baby i hus. Nå er hun 8 mnd og hele familiens lille sjarmør. Hadde jeg vært deg HI hadde jeg kanskje ventet til de andre ble litt større og mer selvstendige?

[Anonym bruker]

Tull og tøys. Familiedynamikken blir ikke ødelagt - den tilpasser seg det nye lille mennesket. Fikk nummer 3 i en alder av 37, da var de eldste 7 og 11.

De har et kjempegodt forhold, og ingenting er ødelagt - tvert imot :-)

Anonymous poster hash: 92d41...881

[Anonym bruker]

Våre var 5 og 9 når vi fortalte at de skulle få et søsken til. Eldste fikk en helt vannvittig (altså, negativ) reaksjon. H*n ble nærmest hysterisk. Det viste seg at h*n ble redd for at familielivet aldri skulle bli som før igjen (og det fikk h*n jo rett i...;-)), at vi foreldrene skulle ha mye mindre tid til h*n (hm.. rett der også...), og at det rett og slett var litt som om en fremmed skulle flytte inn hos oss og ødelegge "harmonien". Mannen min og jeg ble helt sjokkert og det var en utrolig vond prosess. Nå er minstemann halvannet år og søskena forguder h*n - heldigvis!! Imidlertid fikk de eldste en form for søskensjalusi ved at de begynte å krangle helt ekstremt med hverandre. Så det er helt klart mange store utfordringer knyttet til tre barn men dette varierer jo fra familie til familie. Jeg leste kommentaren om "ødelagt familiedynamikk", jeg hadde aldri tenkt på det på den måten men må innrømme at det på et vis var en treffende kommentar som fikk meg til å reflektere rundt dette.. Nå er det jo uansett snakk om et helt annet trebarnsliv for dere siden de to dere har er så små;-) Anbefaler likevel på det sterkeste å diskutere dette nøye og vurdere eventuelle utfordringer dere vil støte på med tre barn og om dere er villige til å "takle" disse. Men det er jo masse idyll og kjærlighet med tre barn - men kaoset og intensiteten er innimellom totalt utmattende.

 

Anonymous poster hash: 8b298...a5e

[Anonym bruker]

Familiedynamikken gikk inn i et totalt kaos....de første to dagene...

 

Så var det som om vi alltid hadde hatt tre barn :-)

 

Akkurat nå er jeg ekstrem søvnløs (over lengre tid) med flere syke barn, så du spør definitivt på feil dag, hehe,

men tre barn er en velsignelse. Dynamikken tilpasser seg raskt!

 

Men vær obs på at det ER slitsomt når alle blir syke, hehe.

Anonymous poster hash: 7b222...f63

[Anonym bruker]

Det kan man faktisk aldri vite på forhånd.

 

Jeg har alltid vært av den formening at jeg vil ha mange barn. Begynte med ett, det gikk bra. Fortsatte med to, gikk fortsatt bra. Vi gikk for nr. tre, og kaoset begynte.

 

Minstemann er absolutt ikke noen villmann. En skikkelig solstråle er han.

 

Og det var heller ikke noe søskensjalusi fra de to andre sin side.

 

Men.... Herregud, det har vært så slitsomt! Søsknene var 2 og 5 år da minste ble født. Selvfølgelig krever alle sitt. Alle må få sin oppmerksomhet. Vi er to voksne, og jeg føler ofte at vi er en voksen for lite.

 

Og for ikke å snakke om når mannen er bortreist og jeg står der og skal sjonglere alle disse tre alene.

 

Vi har ingen familie i nærheten, så ekstern hjelp er det lite av.

 

Nå er minstemann 3. Det begynner kanskje å hjelpe litt på.

 

Jeg ble kronisk syk for et par år siden, så jeg tipper dette har mye å si for hvordan jeg har opplevd det. Er sikker på at jeg hadde taklet det bedre om jeg hadde vært 100 % frisk. Så jeg er kanskje ikke et representativt utvalg.

 

Skulle bare ønske jeg kunne bruke disse dyrebare årene på å KOSE meg med barna. Sånn det er nå føler jeg det bare er stress, stress, stress for å få alle gjennom dagene og følge opp barna på en ordentlig måte.

 

Men er sikker på at det kommer til å bli bedre og lettere etter hvert.

 

Tror bare dere må tenke gjennom om dere er klare for en liten person til. Man vet aldri hva som vil skje i fremtiden, om man vil bli syk etc. (og takk gud for det).

 

Men om dere ønsker en til av hele deres hjerte, er det bare å kjøre på. Jeg er blitt fortalt: "Du angrer aldri på de barna du har fått, kun de du ikke har fått".

 

Lykke til! :-)

Anonymous poster hash: 6f4ad...f14

[Elsker livet]

Familiedynamikken blir jo ødelagt for hver person som kommer inn. Føst var jeg singel, og dynamikken da var en helt annen da vi ble to. Så fikk vi barn, og da ble i alle fall dynamikken "ødelagt". Men det er ikke noe problem, det tilpasser man raskt. Minuset når nr. 3 kommer er at man ikke lengre er 1 voksen til 1 barn.

Endret 1. september 2014 av Elsker livet