Si at dette er vanlig..? Negativ unge.

[Anonym bruker]

Datteren min fyller 6 år etter jul. Hun er egentlig snill og grei, flink å leke for seg selv når hun ikke har venner på besøk. MEN, i helgene når hun ikke har besøk eller noen å leke med er hun så GRUSOMT negativ!!! Igår sto hun opp på feil fot, jeg ga henne visst feil brødskive til frokost, fikk en bit lefse på formiddagen, ba om mer og når hun fikk det - Ja, da smakte den stygt og hun lurte på hvorfor jeg ga henne det! 

Hun klager når vi ber henne slippe inn katten eller hjelpe til å mate katten. Jeg har forklart at alle i familien må hjelpe til når vi har kjæledyr. Hun klager når hun får låne telefonen min, roper i trappa at jeg må hjelpe henne med diverse spill/apper når jeg er oppe på loftet og legger babyen. Klager på at alt er så kjeeedelig, selv om hun har ny trampoline og huske utenfor huset. Blir litt sprø! Det er som å ha en tenåring i hus omtrent.. 

 

Har hatt besøk av to barnehagekamerater tidligere denne uka på ettermiddagen, og da var det ingen sure miner. Jeg leser for henne når jeg har tid, tegner i aktivitetsbok, vi hopper sammen med henne på trampolina til og med. Men med engang hun kjeder seg begynner hun sånn der, og vi kan jo ikke underholde henne hele tiden..? 

Anonymous poster hash: 8c0ae...f29

[Anonym bruker]

Du må lukke ørene og tillate at hun kjeder seg lettere sagt enn gjort. Ved å kjede seg stimuleres fantasien til å ville gjøre på noe. La henne ta initiativ til lek alene.

 

Anonymous poster hash: eed91...b8c

[Anonym bruker]

Hadde det slik når hun var fire.

Hun fikk ingen oppmerksomhet når hun var negativ. Merket at hun også ble mer negativ etter å ha sett på tv. Den gjorde henne ekstremt passiv.

Nå har vi strengt regime på tv. Hun får se én tegneserie på dagen i helgene og barne-tv. Tilsammen 45 minutter.

Vi oppmuntret til å være kreativ. Og nå er det slutt på denne negative trenden.

Nå kan hun gå ut og plukke masse løv på egenhånd og lime på ark og lage kunst.

Med er kreativt barn følger selvsagt litt rot og søl men det må vi bare overse.

 

 

Anonymous poster hash: 78167...14e

[Anonym bruker]

Barn i dag stimuleres alt for mye, er bare sunt å kjede seg litt.

Anonymous poster hash: 06f0d...60b

[Anonym bruker]

Takk for svar. Skulle også nevne, igår sa samboeren min til henne at han hadde en overraskelse - han hadde montert leselampe under senga hennes der vi har lesekrok ( og der var det mørkt før, måtte bruke lommelykt for å lese) hun ble rasende og illsint og syntes det var en dårlig overraskelse Hun blir spesielt sånn i helgene hjemme... 

Anonymous poster hash: 8c0ae...f29

[Anonym bruker]

Høres helt vanlig ut dessverre. Hadde nok sendt den ungen ut for å leke, makan på hvor lenge man skal orke slik surmuling fra en unge.

 

Anonymous poster hash: e5cea...9b8

[Gjest ronja røverdatter]

Det kan godt være "seksårs-trassen" som slår inn.  Og jeg skal love deg, den er mye verre enn den mer berømte treårs-trassen.  Den er ganske lik den neste virkelig store trassen - puberteten.  Den sindige, kjekke femåringen (sånn omtrent) blir plutselig sint, lei seg, trassig, vanskelig, utagerende, gråtende, babyaktig, kan f.eks plutselig ikke sitte fint ved bordet lenger osv osv, prins og prinsesse Vil-ikke - jeg kan fortsette i det uendelige.

 

Bare pust ut og tenk at ungen antageligvis verken er slem eller uoppdragen, bare full av sammensatte følelser og ikke helt vet om hun er liten eller stor lenger.  Hun klarer ikke helt å finne seg selv og må konstant teste om dere fremdeles er glad i henne.  Hun sloss med seg selv for å finne sin nye plass i livet sitt.

 

Vær overværende når dere kan, sett grenser, men velg kampene og gi henne mye tilbakemeldinger på at dere er glad i henne og liker henne like godt fremdeles, uten å si det på den måte til henne.  Tro meg, jeg har hatt to av mine seksåringer i denne fasen, den siste har foreløbig glidd gjennom ganske lett.  (Frykter at hun har tenkt til å ta ut alt når hun blir 12-13 i stede for...)  Jeg satte meg ned og leste og googlet masse da førstemann plutselig ble en tyrann sånn helt ut av det blå.  Og etterhvert som jeg skjønte at jeg ikke plutselig hadde mistet foreldreevnen min helt og turte å snakke med andre om det, viste det seg at veldig mange kjente  seg igjen.

[Mamma_til_2]

Pre-teens, har en på 7 år som akkurat har vært der, det blir bedre men du må sette hardt mot hardt ikke dulle, hun er så stor at hun vet at hun er urimelig!