Tenårings-kravene idag...?

[Anonym bruker]

Hadde akkurat en samtale med eldste dattera mi på 15 som akkurat kom hjem. Hun var nettopp i burdagen til en venn og som en vanlig masende og kjip mamma ville jeg vite hva som skjedde hun sa et par setninger og gikk rett opp på rommet sitt og satte seg med matteboka?!. Det er ikke likt henne så seint en lørdagskveld i det hele tatt... Så jeg gikk inn på rommet da, hun sa at det var så mye. Så mye krav, stress, lekser, innleveringer i tillegg til det helt vanlige sosiale livet man må ha, trening, og alt det der.

 

Så jeg begynte tilfeldigvis å tenke litt over det da. Var det sånn i tiendeklasse da vi var små også? Det var ikke like høye krav, man måtte ikke ha 4,5 i snitt eller i det hele tatt en ordentlig utdanning for å få en jobb.

 

Er det egentlig vanskeligere å være tenåring i dag? Er det en stor forskjell fra vi var små?

 

Anonymous poster hash: b9ab9...d22

 

Anonymous poster hash: b9ab9...d22

[Elsker livet]

Jeg vet ikke. For meg var det slik, jeg satt selv med matteboka lørdagskvelden, og leste til samfunnsfagprøve hele søndagen og hver ledige stund frem til torsdagen når prøven skulle være. Mens andre i klassen gjorde leksene i friminuttene før timen og leste til prøven samme dag i storefri. Så det kommer nok an på hvor krevende man syns skolearbeidet er og hvilke krav man har til seg selv. 

[Anonym bruker]

Skal man ta høyere utdanning så er det mange studier som krever gode karakterer. Spesielt de "populære" studiene. Jeg er student og tilbrakte fredagskvelden med en tung fagartikkel på engelsk. Ønsker man å prestere så må man også legge i en real innsats.

 

Alle utdanninger krever ikke høye karakterer. Det finnes mange utdanninger som gir fag- eller svennebrev hvor praktisk innsats teller like mye, om ikke mer. Og dette er også viktige jobber samfunnet trenger.

 

Anonymous poster hash: a55d2...4e5

[Anonym bruker]

Hvis hun ønsker å kunne velge studie ganske fritt er det jo bare fornuftig å jobbe hardt. Hun dør ikke av det.

 

Anonymous poster hash: 83cd0...e92

[Gjest lillehi]

På mange måter tror jeg nok at tenåringer idag står ovenfor større og andre krav enn vi gjorde. En ting er press på skolen og de faglige kravene. En annen ting er press når det kommer til klær, ferier, utstyr, utseende, popularitet på sosiale medier osv. Selvfølgelig opplevde vi også press, men vi var flere som ikke hang med på karusellen enn det er nå. Å falle utenfor for en ungdom idagens samfunn kan være så vondt og vanskelig at hun/han kan finne på å reagere på måter som i værste fall kan være livsfarlige. Jeg snakker av erfaring her, min 14 år gamle datter har hatt det utrolig vanskelig etter hun begynte på ungdomsskolen pga hun ikke kan delta på utstyrskarusellen og ikke kan dra på ferier ol. Det har ført til bla episoder med selvskading og depresjoner. Andre barn er nemlig VELDIG flinke til å fortelle de som faller utenfor at de ikke er en del av gjengen og at de ikke er like god som de andre. Og da hjelper det lite å være snill, pen, empatisk og hjelpsom. Dessverre. Heldigvis går det bedre med datteren min, men det finnes nok mange der ute som har det på samme måten, og jeg ber hver dag om at denne "galskapen" må ta slutt og at vår flotte ungdom får andre og viktigere ting å fokusere på😃

[Anonym bruker]

På mange måter tror jeg nok at tenåringer idag står ovenfor større og andre krav enn vi gjorde. En ting er press på skolen og de faglige kravene. En annen ting er press når det kommer til klær, ferier, utstyr, utseende, popularitet på sosiale medier osv. Selvfølgelig opplevde vi også press, men vi var flere som ikke hang med på karusellen enn det er nå. Å falle utenfor for en ungdom idagens samfunn kan være så vondt og vanskelig at hun/han kan finne på å reagere på måter som i værste fall kan være livsfarlige. Jeg snakker av erfaring her, min 14 år gamle datter har hatt det utrolig vanskelig etter hun begynte på ungdomsskolen pga hun ikke kan delta på utstyrskarusellen og ikke kan dra på ferier ol. Det har ført til bla episoder med selvskading og depresjoner. Andre barn er nemlig VELDIG flinke til å fortelle de som faller utenfor at de ikke er en del av gjengen og at de ikke er like god som de andre. Og da hjelper det lite å være snill, pen, empatisk og hjelpsom. Dessverre. Heldigvis går det bedre med datteren min, men det finnes nok mange der ute som har det på samme måten, og jeg ber hver dag om at denne "galskapen" må ta slutt og at vår flotte ungdom får andre og viktigere ting å fokusere på😃

Altså.. Jeg vet ikke om det er døden å ikke være med på den utstyrskarusellen!

At unge jenter selvskader seg er pga "mote", oppmerksomhet og egoisme.

Det var like ille for 20 år siden. Har man ikke studert nok, ble det 4 i karakter. Og de beste studiene krevde rundt 6 i snitt for å komme inn den gang også.

 

Hadde ei i klassen som kom med ny genser HVER dag i det ene året, vi andre fulgte med. Det var press, å jada! Merke, merke, merkeklær..

 

Startet i 4 trinn for oss. Levisbukser med utoverbrett..

Og kommer ikke fra en storby, bare ett tettsted(laaangt unna Oslo).

 

Har en 14 åring selv, og ser egoismen stadig når nye høyder. Noen av jentene i klassen, de populære, forteller åpentlyst at de er så deprimerte at de kutter seg. De ser ut som kloninger av visse bloggjenter. Det er jenter som har alt..

 

Så å si at det er verre? Nei det mener jeg ikke. Mitt barn gjør bare 1/3 av det jeg gjorde av plikter opp mot familien, og jeg hadde frihet jeg også.

 

Det er mer fokus på MEG, MEG, MEG nå. Sosiale medier tar tid.

 

Anonymous poster hash: c95bb...153

[Fero]

At unge jenter selvskader seg er pga "mote", oppmerksomhet og egoisme.

 

Kjenner jeg sitter her med et snev av "sa hun virkelig det?"

[Gjest lillehi]

 

På mange måter tror jeg nok at tenåringer idag står ovenfor større og andre krav enn vi gjorde. En ting er press på skolen og de faglige kravene. En annen ting er press når det kommer til klær, ferier, utstyr, utseende, popularitet på sosiale medier osv. Selvfølgelig opplevde vi også press, men vi var flere som ikke hang med på karusellen enn det er nå. Å falle utenfor for en ungdom idagens samfunn kan være så vondt og vanskelig at hun/han kan finne på å reagere på måter som i værste fall kan være livsfarlige. Jeg snakker av erfaring her, min 14 år gamle datter har hatt det utrolig vanskelig etter hun begynte på ungdomsskolen pga hun ikke kan delta på utstyrskarusellen og ikke kan dra på ferier ol. Det har ført til bla episoder med selvskading og depresjoner. Andre barn er nemlig VELDIG flinke til å fortelle de som faller utenfor at de ikke er en del av gjengen og at de ikke er like god som de andre. Og da hjelper det lite å være snill, pen, empatisk og hjelpsom. Dessverre. Heldigvis går det bedre med datteren min, men det finnes nok mange der ute som har det på samme måten, og jeg ber hver dag om at denne "galskapen" må ta slutt og at vår flotte ungdom får andre og viktigere ting å fokusere på😃

Altså.. Jeg vet ikke om det er døden å ikke være med på den utstyrskarusellen!

At unge jenter selvskader seg er pga "mote", oppmerksomhet og egoisme.

Det var like ille for 20 år siden. Har man ikke studert nok, ble det 4 i karakter. Og de beste studiene krevde rundt 6 i snitt for å komme inn den gang også.

 

Hadde ei i klassen som kom med ny genser HVER dag i det ene året, vi andre fulgte med. Det var press, å jada! Merke, merke, merkeklær..

 

Startet i 4 trinn for oss. Levisbukser med utoverbrett..

Og kommer ikke fra en storby, bare ett tettsted(laaangt unna Oslo).

 

Har en 14 åring selv, og ser egoismen stadig når nye høyder. Noen av jentene i klassen, de populære, forteller åpentlyst at de er så deprimerte at de kutter seg. De ser ut som kloninger av visse bloggjenter. Det er jenter som har alt..

 

Så å si at det er verre? Nei det mener jeg ikke. Mitt barn gjør bare 1/3 av det jeg gjorde av plikter opp mot familien, og jeg hadde frihet jeg også.

 

Det er mer fokus på MEG, MEG, MEG nå. Sosiale medier tar tid.

 

Anonymous poster hash: c95bb...153

Enkelte ganger er det gjerne det ja. Men det foregår MYE skjult mobbing og utestengelse fordi barn ikke har eller gjør det som man skal ha eller gjøre, og mange reagerer på denne måten fordi de har det så vondt og føler seg så utenfor at de ikke takler det. Mange vet heller ikke hvordan de skal få satt ord på det, og skader heller seg selv.

Så jeg synes nok at du blir vel bombastisk i ditt utsagn. De som gjør dette pga reell smerte og frustrasjon kringkaster det IKKE rundt omkring eller skryter av det! Det blir enda en belastning å skulle skjule det for omverdenen!!

Endret 31. august 2014 av lillehi

[Anonym bruker]

 

På mange måter tror jeg nok at tenåringer idag står ovenfor større og andre krav enn vi gjorde. En ting er press på skolen og de faglige kravene. En annen ting er press når det kommer til klær, ferier, utstyr, utseende, popularitet på sosiale medier osv. Selvfølgelig opplevde vi også press, men vi var flere som ikke hang med på karusellen enn det er nå. Å falle utenfor for en ungdom idagens samfunn kan være så vondt og vanskelig at hun/han kan finne på å reagere på måter som i værste fall kan være livsfarlige. Jeg snakker av erfaring her, min 14 år gamle datter har hatt det utrolig vanskelig etter hun begynte på ungdomsskolen pga hun ikke kan delta på utstyrskarusellen og ikke kan dra på ferier ol. Det har ført til bla episoder med selvskading og depresjoner. Andre barn er nemlig VELDIG flinke til å fortelle de som faller utenfor at de ikke er en del av gjengen og at de ikke er like god som de andre. Og da hjelper det lite å være snill, pen, empatisk og hjelpsom. Dessverre. Heldigvis går det bedre med datteren min, men det finnes nok mange der ute som har det på samme måten, og jeg ber hver dag om at denne "galskapen" må ta slutt og at vår flotte ungdom får andre og viktigere ting å fokusere på

Altså.. Jeg vet ikke om det er døden å ikke være med på den utstyrskarusellen!

At unge jenter selvskader seg er pga "mote", oppmerksomhet og egoisme.

Det var like ille for 20 år siden. Har man ikke studert nok, ble det 4 i karakter. Og de beste studiene krevde rundt 6 i snitt for å komme inn den gang også.

 

Hadde ei i klassen som kom med ny genser HVER dag i det ene året, vi andre fulgte med. Det var press, å jada! Merke, merke, merkeklær..

 

Startet i 4 trinn for oss. Levisbukser med utoverbrett..

Og kommer ikke fra en storby, bare ett tettsted(laaangt unna Oslo).

 

Har en 14 åring selv, og ser egoismen stadig når nye høyder. Noen av jentene i klassen, de populære, forteller åpentlyst at de er så deprimerte at de kutter seg. De ser ut som kloninger av visse bloggjenter. Det er jenter som har alt..

 

Så å si at det er verre? Nei det mener jeg ikke. Mitt barn gjør bare 1/3 av det jeg gjorde av plikter opp mot familien, og jeg hadde frihet jeg også.

 

Det er mer fokus på MEG, MEG, MEG nå. Sosiale medier tar tid.

 

Anonymous poster hash: c95bb...153

 

eh, har du tenkt noe gjennom hva du skriver her?

Jeg vokste opp med en mor som hadde dårlig råd, jeg kunne ikke være med på "utstyrskarusellen". De fleste klærne jeg brukte var arvet, men jeg trivdes i de klærne jeg hadde på meg. Jeg hadde likevel store problemer, av egen egoisme eller lite oppmerksomhet av andre. Jeg fikk problemer av mobbing, fordi jeg ikke hadde det samme som "alle andre". Jeg hadde ikke nyeste skolesekk, gikk aldri i nye joggesko og kom ofte i bursdager med en gave til 10 kr fordi vi ikke hadde råd til mer. 

Jeg hadde et fint liv, helt til vi kom litt opp i barneskolen og ungdomsskolen. Der begynte mobbingen sakte med sikkert, ikke fordi jeg manglet sosiale antenner, men fordi familien hadde dårlig råd og jeg ikke hadde mulighet til å ha det samme som de andre. Selvfølgelig merket medstudentene at jeg alltid hadde slitte klær, mens dem kunne tømme foreldrenes bankkontoer å gå i siste mote. 

Dette gikk ganske langt, folk skrev stygge ting på ryggsekken min, inni pennalet, i kladdebøker og ødela tingene mine. Jeg husker godt en gang jeg ble sparket og etter det begynte alle å le med påfølgende kommentar "haha, du er bra uheldig som enda lever i steinalderen". 

 

Dette gikk så langt at jeg en dag begynte å stjele, stjelte klær i gymgarderoben, jakker på kinoen, sko i svømmehallen og div varer i butikker. Mobbingen førte meg ut av kontroll, jeg ville bli som de andre. Trodde jeg skulle få et mye bedre liv- yeah right! 

Havnet innenfor psykiatrien og fikk tett oppfølging av både den ene og den andre instansen. Ble godt kjent hos politiet og selvskadingen oppsto for fullt. 

 

Alt dette startet med foreldre som hadde dårlig råd, som faktisk ikke kunne gi meg "alt".

På en måte er jeg veldig takknemlig for at foreldrene mine hadde dårlig råd og ikke kunne gi meg alt, for jeg setter stor pris på veldig små ting. En 50-lapp fra foreldrene mine kan få meg til å grine. 

Dette har ødelagt mye av livet mitt, og skulle ønske jeg var foruten all mobbingen, men jeg har lært. 

 

Det er kjøpepress, det er skolepress, det er press om å være populær, man skal delta på både det ene og det andre. Gode karakterer, et sosialt liv og hele pakka. Foreldre krever, besteforeldre forventer og tanter og onkler vil også si sitt om hva di ønsker. 

Det er ikke lett å være ungdom idag. Tror mange sliter for å fylle opp kravene til de rundt for å gjøre dem fornøyde, men dem har ikke rom for å tenke på hva DEM vil! Dem blir presset og pushet i alle retninger, og er ikke tingene utført godt nok, nei da er det "ikke håp" for dem. 

 

Er glad ungdomstiden er over, for det kan være ei helvettes tid. Ungdommene har mye press, for det første er det ikke barebare å være tenåring, men tenk på alle de vanskelige og nye tingene og ansvaret dem har. 

Lekser krever mye, man blir sliten og man blir lei. Men man kan ikke gi opp, en strykkarakter kan faktisk ødelegge en hel skolegang om man ikke er motivert for å ta en bestemt prøve på nytt. 

 

Anonymous poster hash: 1eb3d...f92

[Gjest lillehi]

 

 

 

På mange måter tror jeg nok at tenåringer idag står ovenfor større og andre krav enn vi gjorde. En ting er press på skolen og de faglige kravene. En annen ting er press når det kommer til klær, ferier, utstyr, utseende, popularitet på sosiale medier osv. Selvfølgelig opplevde vi også press, men vi var flere som ikke hang med på karusellen enn det er nå. Å falle utenfor for en ungdom idagens samfunn kan være så vondt og vanskelig at hun/han kan finne på å reagere på måter som i værste fall kan være livsfarlige. Jeg snakker av erfaring her, min 14 år gamle datter har hatt det utrolig vanskelig etter hun begynte på ungdomsskolen pga hun ikke kan delta på utstyrskarusellen og ikke kan dra på ferier ol. Det har ført til bla episoder med selvskading og depresjoner. Andre barn er nemlig VELDIG flinke til å fortelle de som faller utenfor at de ikke er en del av gjengen og at de ikke er like god som de andre. Og da hjelper det lite å være snill, pen, empatisk og hjelpsom. Dessverre. Heldigvis går det bedre med datteren min, men det finnes nok mange der ute som har det på samme måten, og jeg ber hver dag om at denne "galskapen" må ta slutt og at vår flotte ungdom får andre og viktigere ting å fokusere på

Altså.. Jeg vet ikke om det er døden å ikke være med på den utstyrskarusellen!

At unge jenter selvskader seg er pga "mote", oppmerksomhet og egoisme.

Det var like ille for 20 år siden. Har man ikke studert nok, ble det 4 i karakter. Og de beste studiene krevde rundt 6 i snitt for å komme inn den gang også.

 

Hadde ei i klassen som kom med ny genser HVER dag i det ene året, vi andre fulgte med. Det var press, å jada! Merke, merke, merkeklær..

 

Startet i 4 trinn for oss. Levisbukser med utoverbrett..

Og kommer ikke fra en storby, bare ett tettsted(laaangt unna Oslo).

 

Har en 14 åring selv, og ser egoismen stadig når nye høyder. Noen av jentene i klassen, de populære, forteller åpentlyst at de er så deprimerte at de kutter seg. De ser ut som kloninger av visse bloggjenter. Det er jenter som har alt..

 

Så å si at det er verre? Nei det mener jeg ikke. Mitt barn gjør bare 1/3 av det jeg gjorde av plikter opp mot familien, og jeg hadde frihet jeg også.

 

Det er mer fokus på MEG, MEG, MEG nå. Sosiale medier tar tid.

 

Anonymous poster hash: c95bb...153

eh, har du tenkt noe gjennom hva du skriver her?

Jeg vokste opp med en mor som hadde dårlig råd, jeg kunne ikke være med på "utstyrskarusellen". De fleste klærne jeg brukte var arvet, men jeg trivdes i de klærne jeg hadde på meg. Jeg hadde likevel store problemer, av egen egoisme eller lite oppmerksomhet av andre. Jeg fikk problemer av mobbing, fordi jeg ikke hadde det samme som "alle andre". Jeg hadde ikke nyeste skolesekk, gikk aldri i nye joggesko og kom ofte i bursdager med en gave til 10 kr fordi vi ikke hadde råd til mer.

Jeg hadde et fint liv, helt til vi kom litt opp i barneskolen og ungdomsskolen. Der begynte mobbingen sakte med sikkert, ikke fordi jeg manglet sosiale antenner, men fordi familien hadde dårlig råd og jeg ikke hadde mulighet til å ha det samme som de andre. Selvfølgelig merket medstudentene at jeg alltid hadde slitte klær, mens dem kunne tømme foreldrenes bankkontoer å gå i siste mote.

Dette gikk ganske langt, folk skrev stygge ting på ryggsekken min, inni pennalet, i kladdebøker og ødela tingene mine. Jeg husker godt en gang jeg ble sparket og etter det begynte alle å le med påfølgende kommentar "haha, du er bra uheldig som enda lever i steinalderen".

 

Dette gikk så langt at jeg en dag begynte å stjele, stjelte klær i gymgarderoben, jakker på kinoen, sko i svømmehallen og div varer i butikker. Mobbingen førte meg ut av kontroll, jeg ville bli som de andre. Trodde jeg skulle få et mye bedre liv- yeah right!

Havnet innenfor psykiatrien og fikk tett oppfølging av både den ene og den andre instansen. Ble godt kjent hos politiet og selvskadingen oppsto for fullt.

 

Alt dette startet med foreldre som hadde dårlig råd, som faktisk ikke kunne gi meg "alt".

På en måte er jeg veldig takknemlig for at foreldrene mine hadde dårlig råd og ikke kunne gi meg alt, for jeg setter stor pris på veldig små ting. En 50-lapp fra foreldrene mine kan få meg til å grine.

Dette har ødelagt mye av livet mitt, og skulle ønske jeg var foruten all mobbingen, men jeg har lært.

 

Det er kjøpepress, det er skolepress, det er press om å være populær, man skal delta på både det ene og det andre. Gode karakterer, et sosialt liv og hele pakka. Foreldre krever, besteforeldre forventer og tanter og onkler vil også si sitt om hva di ønsker.

Det er ikke lett å være ungdom idag. Tror mange sliter for å fylle opp kravene til de rundt for å gjøre dem fornøyde, men dem har ikke rom for å tenke på hva DEM vil! Dem blir presset og pushet i alle retninger, og er ikke tingene utført godt nok, nei da er det "ikke håp" for dem.

 

Er glad ungdomstiden er over, for det kan være ei helvettes tid. Ungdommene har mye press, for det første er det ikke barebare å være tenåring, men tenk på alle de vanskelige og nye tingene og ansvaret dem har.

Lekser krever mye, man blir sliten og man blir lei. Men man kan ikke gi opp, en strykkarakter kan faktisk ødelegge en hel skolegang om man ikke er motivert for å ta en bestemt prøve på nytt.

 

Anonymous poster hash: 1eb3d...f92

Så leit å høre at du slet i oppveksten, og håper du har et godt liv nå! Klem💕

[Anonym bruker]

Jeg tror fokuset har blitt annerledes. "alle" skal ha det fælt og stressende - det er da man er virkelig. Jeg liker ikke den sytekulturen.  Selv er jeg hverken spesielt kjapp eller treg i hodet, men jeg bestemte meg for at når jeg først skulle gå på skolen, så skulle jeg gjøre det bra. Jeg fulgte derfor nøye med i timene og når det var dødtid i timene, gjorde jeg lekser. Lekser gjorde jeg selvsagt også etter skolen. I tillegg til ulike fritidsaktiviteter (3 ting på den tiden - 1-2 ganger i uka på hver + øving imellom). Jeg tenkte aldri at nå er jeg "stressa" osv osv. Men dette var på 80-tallet da...det var før "stress" ble "funnet opp"

Det var store krav til hvordan man skulle se ut og hva man skulle ha på seg da. Det var nærmest uniform (sånn sett kanskje lettere enn i dag).

 

Det vi slapp som dagens ungdom slipper, er mediekjøret. Vi hadde pat sharp på sky-tv og det var viktig å få med seg dynastiet og falcon crest, men forøvrig ingen krav der. Det var jo i fasttelefonen og nrk-sin tid dette. Vi brukte imidlertid også mye tid på sørge for å ta opp de "feteste" sangene på ti i skuddet og lignende. Det var viktig å ha opptakskassett med de riktige sangene på når man fikk besøk.

Anonymous poster hash: 84036...7a1

[Anonym bruker]

Jeg opplevde ikke så store krav. Det var en del lekser på ungdomsskolen ja, jeg kunne bruke et par timer på vanlige dager, og av og til helt fra skoleslutt til leggetid om det var noe spesielt (prøve, stor innlevering osv). Men jeg følte som regel at jeg hadde mye frihet og god tid likevel.

 

Jeg var ikke med på noen fritidsaktiviteter annet enn ungdomsklubb på fredagskvelden. Denne kvelden og kanskje en ettermiddag i uka var gjerne det eneste jeg var sammen med venner utenom skoletiden og den timen vi brukte på å rusle hjem (som egentlig kunne tatt 20 min). Ikke var jeg med på noen utstyrskarusell eller fulgte noe motepress heller, og pc og internett hadde vi ikke hjemme da jeg var 15.

Selvfølgelig var det andre som var med på mer enn meg, og sikkert hadde det mer travelt. Men man kunne velge selv, og det var helt greit å la være, fordi det var flere av oss.

Anonymous poster hash: e9d3a...85f

[Anonym bruker]

Hadde akkurat en samtale med eldste dattera mi på 15 som akkurat kom hjem. Hun var nettopp i burdagen til en venn og som en vanlig masende og kjip mamma ville jeg vite hva som skjedde hun sa et par setninger og gikk rett opp på rommet sitt og satte seg med matteboka?!. Det er ikke likt henne så seint en lørdagskveld i det hele tatt... Så jeg gikk inn på rommet da, hun sa at det var så mye. Så mye krav, stress, lekser, innleveringer i tillegg til det helt vanlige sosiale livet man må ha, trening, og alt det der.

 

Så jeg begynte tilfeldigvis å tenke litt over det da. Var det sånn i tiendeklasse da vi var små også? Det var ikke like høye krav, man måtte ikke ha 4,5 i snitt eller i det hele tatt en ordentlig utdanning for å få en jobb.

 

Er det egentlig vanskeligere å være tenåring i dag? Er det en stor forskjell fra vi var små?

 

Anonymous poster hash: b9ab9...d22

 

Anonymous poster hash: b9ab9...d22

Vi hadde i alle fall like høye krav. Helt uakseptabelt med dårlige karakterer f.eks. Ikke på langt nær samme motepresset da, det skal sies.

 

Anonymous poster hash: 0ecd5...160

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er mer stress da en nå, sånn ifht "ting å rekke over" Jeg jobbet 1 ettermiddag i uken og trente fotball 4 ganger, i helgene var jeg sosial. Fikk ikke tidenes snitt på ungdomsskolen, men godt nok til å komme inn på studiespess. 

 

Det vi ikke hadde var sosialemedier, på den måten fikk vi ikke med oss hva alle andre derv med/fikk/hadde. Sef så jeg utstyr folk hadde på seg og jeg viste hvor venner hadde vært på ferie, men de fortalte det en gang..nå får man alt dette i tryne hele tiden, også av folk man ikke kjenner. 

 

Jeg tror dagens ungdom blir utslitt av all denne informasjonsstrømmen, vi voksene klarer til en viss grad å sile ut, skille fantasi og se hva som er uvirkelige glansbilder (ikke alle voksene heller desverre) men dette tror jeg ungdommer sliter mer med.

 

"Kravene" (jeg er født i 1980) til oss på ungdomsskolen var adidasklær, frut of the loom og jack and jones/levis bukser og litt maskara. Nå føler jeg det er så mye mer. Håret skal farges og klippes hos skikkelig frisør, negler fikses og huden soles. Veskene skal koste en haug og føler også at klærene skal være i en helt annen klasse en adidas. 

Nå vokste jeg opp på bygda da, sikkert forskjell fra en stor by.

Anonymous poster hash: dd048...820

[Nyttårs barn]

Tror sosiale medier eskalerer alt.

Ungdom får masse info rett inn i stua, alt andre har, gjør og får.

Mobbing på nett er en annen ting.

 

Merker selv at jeg blir sliten av å lese om andre på facebook, hvordan er det da for en som er fjorten, kvisete og usikker så det holder..

[Anonym bruker]

Tror de har det verre nå. Dere som sier det ikke er det samme presset på skolen, har dere ikke fulgt med? Eller er dere 20 år? Jeg er 36 år, da jeg gikk på ungdomskolen trengte ikke jeg gode karakterer for å komme inn på videregående. Hadde veldig middels karakterer, og kom inn på en av de bedre skolene. Dette i Oslo. Her vi bor nå, så er alle videregående skolene min datter vil inn på, må man ha snitt på 5,5. Og hun vet virkelig ikke hvordan hun skal få det til. Hadde det ennå bare vært 4,5, så skulle hun ha klart det.

Etter videregående kunne jeg komme inn på veldig mange studier med middels karakterer. Nå i dag må man jo ha gode karakterer for å komme inn på mange studier, og snittet øker og øker.

 

Ellers er sosiale medier et stort problem, det eksisterte ikke da jeg var tenåring. Jenter er gusomme til å mobbe hverandre og poste bilder de virkelig ikke burde av andre. Her så dusjer ingen av jentene i gymmen på ungdomskolen, dette fordi de er redd for å bli tatt bilde av. Og min datter opplevde faktisk det siste året på barneskolen. Så jeg forstår veldig godt den skrekken.

Presset på at de skal være populære er og veldig stort. Så skal de gjerne holde på med en idrett.

Men det er nok og litt mer populært å ha det fælt, har hørt datteren min og hennes venninner nesten konkurrere om hvem som har det verst.

Da jeg var tenåring pratet vi aldri om hvem som ikke hadde det bra. Jo en kjærlighetssorg, men ikke noe dypere enn det.

Selv hadde jeg en barndom med grovt misbruk, fysisk og psykisk vold. Men det fortalte man ingen, det var skam. Nå forteller de sånne ting, desverre er det noen som lyver om sånt og, de vil bare ha oppmerksomheten.

Og med sosiale medier sammenligner de seg med andre perfekte hele tiden. De tenker ikke over at de er både oversminka og photoshoppa til de ikke ligner på seg selv lenger.

Anonymous poster hash: e7316...cdb