Å ha et "annerledes" barn

[Anonym bruker]

Sønnen min har en utviklingsforstyrrelse. Han er 2 år men har mental alder som en 1 åring. Han kommer aldri til å bli som de andre barna. Han ser normal ut, som en hvilken som helst søt 2 åring. Men det fremmede ikke vet er at han begynte å gå for få mnd siden, han kan bare enkle ord som mamma, pappa, bæ, voff, min osv.

 

I dag kjøpte jeg en leke på butikken merket med 12 mnd, så sier hun i kassa : det er vel en gave dette, du leker vel ikke med babyleker du til han.. kjenner jeg får lyst til å svare noe men bare stotrer frem noe. Har også opplevd at fremmede har sagt får du ikke gå selv du da når han var nesten 20 mnd og ikke kunne gå selv..

 

 

Ting er ikke alltid som de ser ut som.

Anonymous poster hash: 4db79...8a0

[Anonym bruker]

Jeg skrev faktisk et liknende innlegg selv for litt siden. Jeg har også et barn som er litt annerledes, men der det ikke synes, og det er vondt med blikk og kommentarer fra folk som ikke kjenner oss. En del er nok ikke vondt ment, men mange blikk og kommentarer er stygge og sårende. I vårt tilfelle har vi et barn med Tourettes syndrom, og han kan gjøre upassende eller "rare" ting (banne høyt til meg, gjøre "slå"-bevegelser med armene osv), og når han er så gammel som han er, så er det mange som ser stygt på ham og meg. Som regel klarer jeg å overse det, men gutten min sliter med det, og da får jeg lyst til å skrike til dem at de ikke skal dømme når de ikke vet!

Anonymous poster hash: 10d43...446

[Anonym bruker]

Er det ikke bedre å ha noen faste fraser som dere kan si til folk som glaner og kommer med kommentarer. De kan jo ikke vite hva som ligger bak oppførselen til barna deres,

 

Anonymous poster hash: ed4ca...4b2

[Anonym bruker]

Dette er dessverre noe vi med annerledes-barn opplever veldig ofte, og det beste er dessverre å slå seg til ro med at det er sånn det er. Det burde ikke være det, men prøv å hev deg over blikkene og kommentarene. Tenk at det er disse menneskene som er fattige, de har ikke evnen til å tenke litt lenger, eller å sette seg inn i andres situasjon. I mange tilfeller må vi også vise generøsitet ovenfor de som ikke mener noe vondt med det, for i de aller fleste tilfeller er det nok bare snakk om tankeløshet eller uvitenhet. Sønnen din er fremdeles ganske liten, min er litt større, og jeg har vokst mye på de årene. Det har tatt tid, og vært ufattelig vondt til tider, men jeg vet jeg er en god mor. Jeg vet jeg gjør mye bra, og jeg har lært å tenke to ganger før jeg dømmer. Det er ikke alltid så lett å tenke positivt, men at jeg har blitt en mer tolerant og åpen person, er det ingen tvil om. Jeg vil forresten oppfordre til åpenhet, jeg har stor tro på å være ærlig om utfordringene. Lykke til!

Anonymous poster hash: 48274...167

[Anonym bruker]

Jeg tenker det er bedre å gi beskjed om årsak enn å late som ingenting eller å bli lei seg. Det er uvitenhet. Folk trenger å få vite. Jeg er sikker på at dersom du sa til damen at han har en funksjonshemming, ville hun nok blitt både lei seg og vært forsiktig med å si slikt neste gang (og me ddet siste har du oppnådd noe).

 

Jeg har en usynlig skade som gjør at jeg har dårlig kapaistet og av og til er mer eller mindre ubrukelig. Jeg har valgt å være åpen om det og slipper derfor slike kommentarer.

Anonymous poster hash: 1ff23...26b

[Anonym bruker]

Skjønner st dette er irriterende.

 

Det er selvfølgelig helt uten sammenlikning, men mitt barn ser eldre ut en han egentlig er, og det er også kilde til feiltolkninger. Da han var 3 mnd gammel og ventet på et venteværelse ble vi forsøkt dirigert til en lekekrok, som en tre mnd gammel baby overhodet ikke er interessert i. Antok at de gjettet en alder på 7-8 mnd ettersom andre gjettet dette slik at jeg fikk høre det. Antatt alder sier også litt om hva folk forventer ut av språk og oppførsel, men det kommer jo fort frem nå at han ikke er "der" enda så fort han åpner munnen.

 

Anonymous poster hash: 47b46...425

[Anonym bruker]

Skjønner at dette er leit for dere, men tenker at folk bare er ubetenksomme og ikke mener noe vondt med det. Mulig jeg kunne sagt noe sånt selv og ville blitt fryktelig lei meg hvis jeg hadde skjønt at jeg hadde tråkket i salaten. Synes du skal informere på en pen måte så lærer alle noe :-)

 

Anonymous poster hash: 59d95...3f3

[Anonym bruker]

Er det ikke bedre å ha noen faste fraser som dere kan si til folk som glaner og kommer med kommentarer. De kan jo ikke vite hva som ligger bak oppførselen til barna deres,

 

Anonymous poster hash: ed4ca...4b2

Jo, kanskje når barna er små, men det blir noe annet når de er eldre. Barnet mitt er så stort (12 år) at han ikke ønsker at vi skal fortelle hva det er med ham til kreti og pleti, og han blir veldig såret over blikk og stirring. Han vet at han må finne seg i litt, men det hadde også vært fint dersom folk kunne tenke seg litt om. Dersom man ikke betrakter alle rundt seg fordomsfullt, kunne mange fått det mye enklere.

 

Anonymous poster hash: 10d43...446

[Kanutten83]

Jeg har også et annerledes barn, han er straks 7 år, men den mentale alderen er satt til ca 18 mnd. Han er psykisk utviklingshemmet og autist. Vi har etter mange år blitt immune mot blikk og kommentarer. Nå er sønnen min blitt så stor at folk lettere forstår at han ikke er som alle andre, men da han var yngre 2-4 år var det ikke så lett. Han er i tillegg stor for alderen og folk forventer automatisk mer av ham. Han har helt typiske trekk for syndromet sitt, men svært få har hørt om det... Det har vært noen ganger jeg har ønsket at han hadde hatt Down syndrom i stedet, alle vet hva det syndromet er, og forventningene er deretter, og også forståelsen hos mange uten at man må begynne å forklare for 'ente gang.

[Anonym bruker]

Folk vet jo ikke. Slik er livet dessverre. Må bare godta:)

 

Anonymous poster hash: 3b034...7f1

[Særligdet]

Jeg bruker å si at han er bare slik til han og noen ganger på folk vi møter hvis det ligger naturlig å nevne noe. Men han var min første og jeg synes det var veldig sårende at han gikk sent (22 mnd) og ikke var som jevnaldrende... Jeg bare unngikk å ta han med til jevnaldrende på besøk fordi da ble hele mamma samtalen enten om han eller om hva deres klarte å gjorde... Ble bedre da han var 3-4 år og forskjellen ble så stor men samtidig et stadie på 18 mnd og kunne ha litt sammen, leke seg selv og gjøre litt, jevnaldrende interesserer seg ikke/forstår ikke at han er annerledes og tar han med.

 

Jeg hadde bare svart at det var gave eller svart litt spisst til ekspeditøren at det var den han ville ha, han er lykkelig

[Anonym bruker]

Folk vet jo ikke. Slik er livet dessverre. Må bare godta:)

 

Anonymous poster hash: 3b034...7f1

Må man? Skal en 12-åring lide under at mange ikke eier oppdragelse nok til å holde blikk og kommentarer for seg selv? Skal et barn rett og slett være nødt til å lære seg "sorry, men folk kommer til å stirre på deg, det må du bare leve med!" fordi voksne "normale" mennesker ikke klarer å hoste opp nok empati og oppdragelse til å tenke at kanskje, bare kanskje, er det ikke så hyggelig gjort av dem å glo på andre som ikke er helt A4?

 

Anonymous poster hash: 10d43...446

[Anonym bruker]

 

 

Folk vet jo ikke. Slik er livet dessverre. Må bare godta:)

 

Anonymous poster hash: 3b034...7f1

Må man? Skal en 12-åring lide under at mange ikke eier oppdragelse nok til å holde blikk og kommentarer for seg selv? Skal et barn rett og slett være nødt til å lære seg "sorry, men folk kommer til å stirre på deg, det må du bare leve med!" fordi voksne "normale" mennesker ikke klarer å hoste opp nok empati og oppdragelse til å tenke at kanskje, bare kanskje, er det ikke så hyggelig gjort av dem å glo på andre som ikke er helt A4?

 

Anonymous poster hash: 10d43...446

Nå var det ikke jeg som skrev det du svarer på her, men Hi sitt innlegg handlet vel ikke om stirring? Det handlet jo egentlig om uvitenhet

 

Anonymous poster hash: f27c0...44e

[Anonym bruker]

Så moralen er at når du treffer folk du ikke kjenner, se ned og ikke si noe for folk kan bli støtt om det tilfeldigvis skulle være noe annerledes med dem som du ikke engang la merke til?

 

Vanlig folkeskikk uten stirring og kommentarer er ikke godt nok det heller når folk leter etter tegn på at noen ser på dem med et skrått blikk... Blir litt matt. Litt på siden, men jeg ble skjelt ut av en mann i rullestol for litt siden. Fordi jeg holdt døra oppe for ham og smilte. Vi møttes når jeg var på vei inn og han på vei ut. Jeg nådde døra først, og holdt den oppe istedenfor å slippe den i fjeset på ham. Ville holdt den oppe for alle uansett, det er jo slik en gjør. Og da fikk jeg høre at bare fordi han satt i rullestol trengte han ikke hjelp, han greide seg selv. DA fikk jeg lyst til å slenge tilbake at det tydeligvis ikke var bare beina som det var noe feil med, men høflig som her er sa jeg beklager istedenfor. Ikke lett å omgås andre når noen er så utrolig hårsåre!!

 

Anonymous poster hash: 1c829...5b7

[*Miss Marple*]

 

 

Folk vet jo ikke. Slik er livet dessverre. Må bare godta:)

 

Anonymous poster hash: 3b034...7f1

Må man? Skal en 12-åring lide under at mange ikke eier oppdragelse nok til å holde blikk og kommentarer for seg selv? Skal et barn rett og slett være nødt til å lære seg "sorry, men folk kommer til å stirre på deg, det må du bare leve med!" fordi voksne "normale" mennesker ikke klarer å hoste opp nok empati og oppdragelse til å tenke at kanskje, bare kanskje, er det ikke så hyggelig gjort av dem å glo på andre som ikke er helt A4?

 

Anonymous poster hash: 10d43...446

Her var det snakk om en toåring som ser ut som alle andre på samme alder. At ekspeditøren går ut fra at en leke som er beregnet på yngre barn er en gave kan man ikke ta ille opp, selv om jeg skjønner at det er sårt for mamma'n.

 

Man skal selvsagt forvente at man ikke stirrer på mennesker med andre utfordringer enn en selv, men man kan ikke forvente at alle skal tenke på alle eventualiteter til enhver tid. Når man står bak en disk og småprater med mange mennesker hver dag kan ikke alle kommentarer være like gjennomtenkte.

[Anonym bruker]

Jeg har en autistisk jente på 5 år. Jeg er veldig åpen om diagnosen, syns ikke det er noe å skjule.

Jeg hadde nok sagt til damen i butikken at leken er til ham, og sagt bittelitt om diagnosen. :-)

Anonymous poster hash: 74561...23b

[Iiiiik]

Hun mente jo bare å gi ham en positiv tilbakemelding. Små barn liker at voksne ser at de er "store" og at det er noe de har vokst fra. Dessverre slo det feil ut denne gangen. Hvis vi alle skal gardere oss hele tiden i tilfelle vi sier noe galt eller noen blir lei seg, får vi et tristere samfunn enn vi vil ha. Jeg skjønner godt at det er vondt for deg som mamma, dere har vel sikkert ikke visst veldig lenge selv at det er noe som er annerledes og sorgen er sikkert sterker enn aksepten for dere selv ennå. Heldigvis blir sikkert ikke han lei seg for kommentaren, det må vel trøste deg litt? Senere kan det dessverre hende at han også får de sårende kommentarene, så det er jo fint hvis du finner en måte å møte dem på slik at han kan lære av deg. 

 

Han er sikkert nydelig og han får helt sikkert et godt liv selv om det ikke blir det livet dere så for dere mens dere ventet på ham. 

[Anonym bruker]

Jeg har også et annerledes barn. Hun er forsinket språklig og motorisk. Liten av vekst og strever med kronisk forstoppelse.

Uttalelser kan oppfattes sårt for oss. Jeg synes det til tider jeg også.

Selvom det ofte ikke ligger noe negativt bak.

 

Datteren min strever med lekekoder, følge regler i lek, få seg venner, opprettholde lek over tid og forholde seg til flere barn overtid.

Jeg synes slike ting blir mer og mer sårt ettersom årene går, for skillen mellom henne og jevngamle barn blir større og større.

 

Anonymous poster hash: dcb6b...846

[Anonym bruker]

Jeg er enig med de som sier at kommentaren fra damen i butikken ikke var ille, og ikke noe man kan unngå. Men jeg vet likevel hvor sårt det er. Sønnen min har "mild" autisme og kan i situasjoner bete seg annerledes. Han har mye angst og mitt mammaliv er totalt annerledes enn andres foreldreliv. I begynnelsen gjorde det ufattelig vondt. Blikk, kommentarer, bare det faktum at andre gikk rundt og ikke ante hva slags krise jeg gjennomgikk. Der gikk de og smilte og lo?! Men det går seg til. Det går seg til fordi man venner seg til situasjonen, fordi man finner måter å håndtere barna og fordi barna tross alt vokser, selvom de alltid vil være lutt annerledes. Gutten min satt i vogn et godt stykke ut i første klasse om det er noen trøst...

 

Anonymous poster hash: 9fa39...6e3

[Anonym bruker]

Dessverre er det sånn . Vi har også et barn som er anderledes.

Det er ikke alltid lett.

Vi får alltid masse blikk osv når vi er ute og går men når hun setter seg i rullestolen blir hun ikke sett på. Vi blir anonyme.

 

Anonymous poster hash: a38c9...4b9

[Anonym bruker]

Hei! Hvordan oppdaget dere at barnet var "annerledes"? Og hvor gammel var barnet?

Setter stor pris på svar da vi misstenker at barnet vårt er litt "annerledes"

 

Anonymous poster hash: e14f3...8fd

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at situasjonen er sår for deg.  Men de fleste synes det er hyggelig med småprat, og hvis man skal helgardere seg mot å si noe som kan bli feil så er det ikke mange samtaleemner igjen.  Det kan selvfølgelig ikke sammenlignes, men når noen spør meg om mannen min så blir det lett litt ubehagelig stemning når jeg forteller at vi holder på å skille oss.  Når noen forteller om sitt flinke barn som har sluttet med bleie så blir datteren min som er sengevæter fryktelig lei seg osv.  Selv fullstendig ufarlige spørsmål som "hva jobber du med" kan gå galt hvis vedkommende du spør nettopp har mistet jobben.  

 

Hvis du noen gang har opplevd situasjoner der noen har behandlet barnet ditt dårlig så forstår jeg at det er en grusom situasjon.  En annen over her foreslo at du skulle lære deg noen "standardfraser" som svar hvis du får teite kommentarer.  Jeg håper og tror at damen i lekebutikken ikke mente noe galt med kommentaren sin, hun mente nok bare at du hadde et flott barn og hadde lyst til å si noe hyggelig.  

 

Jeg ønsker deg og barnet ditt alt godt.  

Anonymous poster hash: 5af86...d53