Vi er ikke et av de lykkelige parene..

[Anonym bruker]

Jeg ser rundt meg så mange par som stråler når de er sammen, som ler sammen, som kommer med små kjærtegn og sender stjålne blikk. Ikke bare de helt unge, men godt voksne som har både barn og barnebarn.

 

Vi er ikke der, i det hele tatt. Og jeg lurer på om det betyr st det er dømt til å mislykkes. Vi holder sammen som familie, men det er ingen gnist og ingen glede over å være sammen..

 

Jeg har en veldig positiv effekt på mine kompiser... Jeg har alltid hatt mange av dem, og har vært vant til å bli behandlet som en "prinsesse" av dem.. Det gjør de fortsatt når vi treffes. Kan være ganske farlig følelsesmessig..

 

Bare så det er sagt, min mann er ikke sjalu.. Det tror jeg ikke han har følelser nok til å være..

 

Jeg har jo drømmen om mor, far og barn - men jeg lurer på om det er noen andre der ute som jeg kunne hatt det gøy og lidenskapelig med resten av livet..

 

Anonymous poster hash: 8b7d3...5bd

[Anonym bruker]

Skjønte ikke helt hva du sier?

Du elsker ikke mannen, er vant til at kompiser behandler deg som en prinsesse og derfor kan det hende du er utro med en av dem?

 

Anonymous poster hash: 7defc...e5d

[Anonym bruker]

Ingen par er 100% lykkelig 100% av tiden! Hva med å fokusere mer på hva mannen din er og mindre på hva han ikke er og ha en god gammeldags samtale om hva du ønsker, forventer og vil ha og hva han ønsker, forventer og vil ha...

 

Anonymous poster hash: 15c35...383

[Anonym bruker]

Vi er heller ikke "der" og jeg vet min mann savner den type intimitet/forhold.

Jeg for min del er godt fornøyd med en jeg er glad i og som dagene forløper jevnt med.

Vi har barn og har vært sammen i ti år, men jeg vet at min mann ikke kan leve slik i lengden, det sier han selv..

Håper vi klarer å jobbe oss gjennom det, men vi er forskjellige. Jeg tror ikke på kjærlighet ved første blikk eller at man kan holde seg nyforelsket for alltid. I mitt hode går forhold i rykk og napp og er noe man velger å ha. Altså at man velger å være sammen, enda det til tider er kjipt.

Derfor vi jeg heller ikke gifte meg, synes det er et stort nederlag å gå fra hverandre om man har sagt foran alle og enhver at man skal være sammen..

 

Anonymous poster hash: 6c6d8...f92

[Anonym bruker]

Nei, kommer ikke til å være utro. Men når jeg har vært sammen med noen som hevder at jeg er helt super på alle måter, og deretter kommer hjem til noen som ikke bryr seg.. Da blir kontrasten stor..

 

Hovedproblemet var vel egentlig at det ser ut som om det er så mange par som beholder lykken gjennom mange år, og da tviler jeg på eget forhold.

 

Samtidig er vi en familie, og det vil jeg gjerne beholde.. selv om vi er mer samarbeidspartnere heller enn kjærester.

 

Jeg er vel bare ikke lykkelig...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8b7d3...5bd

[Anonym bruker]

Har dere noen gang vært slik som de parene du beskriver?

 

Vi var en gang slik. Kjempelykkelig, forelsket, troen på fremtiden. Så kom alle løgnene, svikene.. Etter alt som har skjedd så synes jeg faktisk at han ikke fortjener meg lenger. Jeg går derfor videre, fordi jeg vet at noen ganger er gresset grønnere.

 

Anonymous poster hash: db6e8...afe

[Anonym bruker]

Har dere noen gang vært slik som de parene du beskriver?

 

Vi var en gang slik. Kjempelykkelig, forelsket, troen på fremtiden. Så kom alle løgnene, svikene.. Etter alt som har skjedd så synes jeg faktisk at han ikke fortjener meg lenger. Jeg går derfor videre, fordi jeg vet at noen ganger er gresset grønnere.

 

Anonymous poster hash: db6e8...afe

Ja, vi var sjelevenner som elsket alt ved hverandre. Det forsvant med bleieskift og en ufattelig treighet fra ham som trigger suring og masing fra meg..

 

Hadde ikke strålt rundt meg jeg heller i dette forholdet.. Det får frem mine dårlige sider, og jeg savner å sole meg i mine positive sider..

 

Dette behovet gjør st det er litt for mye sms kontakt med en gammel venn, og jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan kalle det helt vennskapelig å ha et sånt behov for bekreftelse fra ham.. Men kommer ikke til å være fysisk utro.. Psykisk derimot..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8b7d3...5bd

[Anonym bruker]

Vi er heller ikke av de lykkelige parene, men jeg kjenner det stikker når jeg ser meg rundt og observerer akkurat det samme som deg. Skulle ønske vi kunne være slik vi og! Men dagene går og vi er bare to mennesker som er gift og har barn sammen. Ikke noe mer enn det...

 

Anonymous poster hash: 86739...e28

[Gjest mamma til 2 jenter:)]

Kommunikasjon dere i mellom er viktig ...

[Anonym bruker]

 

Har dere noen gang vært slik som de parene du beskriver?

 

Vi var en gang slik. Kjempelykkelig, forelsket, troen på fremtiden. Så kom alle løgnene, svikene.. Etter alt som har skjedd så synes jeg faktisk at han ikke fortjener meg lenger. Jeg går derfor videre, fordi jeg vet at noen ganger er gresset grønnere.

 

Anonymous poster hash: db6e8...afe

Ja, vi var sjelevenner som elsket alt ved hverandre. Det forsvant med bleieskift og en ufattelig treighet fra ham som trigger suring og masing fra meg..

 

Hadde ikke strålt rundt meg jeg heller i dette forholdet.. Det får frem mine dårlige sider, og jeg savner å sole meg i mine positive sider..

 

Dette behovet gjør st det er litt for mye sms kontakt med en gammel venn, og jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan kalle det helt vennskapelig å ha et sånt behov for bekreftelse fra ham.. Men kommer ikke til å være fysisk utro.. Psykisk derimot..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8b7d3...5bd

Hvis det kun er småbarnsperioden som er årsaken så er det i det minste håp for dere :-) forsøk å ikke mase men heller skryt av han, gi han en klem/kyss. Positive handlinger avler positivitet.

 

Anonymous poster hash: db6e8...afe

[Anonym bruker]

Jeg ser rundt meg så mange par som stråler når de er sammen, som ler sammen, som kommer med små kjærtegn og sender stjålne blikk. Ikke bare de helt unge, men godt voksne som har både barn og barnebarn.

 

Vi er ikke der, i det hele tatt. Og jeg lurer på om det betyr st det er dømt til å mislykkes. Vi holder sammen som familie, men det er ingen gnist og ingen glede over å være sammen..

 

Jeg har en veldig positiv effekt på mine kompiser... Jeg har alltid hatt mange av dem, og har vært vant til å bli behandlet som en "prinsesse" av dem.. Det gjør de fortsatt når vi treffes. Kan være ganske farlig følelsesmessig..

 

Bare så det er sagt, min mann er ikke sjalu.. Det tror jeg ikke han har følelser nok til å være..

 

Jeg har jo drømmen om mor, far og barn - men jeg lurer på om det er noen andre der ute som jeg kunne hatt det gøy og lidenskapelig med resten av livet..

 

Anonymous poster hash: 8b7d3...5bd

Du er verdt mer enn det du får alle fortjener et forhold som er givende og som får fram det beste i hverandre.

 

Hvis dere har vært forelsket før og det bare har "dabbet av", så er kanskje tiden inne nå til å brette opp ermene og begynne å jobbe med forholdet deres? Les bøker, dra på par-seminar, sett av tid til hverandre, kanskje ta en time hos en parterapaut?

 

Snakk med han, og bli enige om at forholdet deres mangler noe. Det eneste dere trenger for å lykkes er at begge er villige til å "gi alt"

 

Anonymous poster hash: d06e3...cbd