Hvorfor er jeg så mislykket?

[Anonym bruker]

Ingen venner, ikke jobb, ikke noe liv...:-(

 

Anonymous poster hash: 93c05...bb5

[Fandens Oldemor]

Kjære deg.

 

Du er ikke mislykket, du har bare ikke blitt oppdaget ennå. Jeg er sikker på at du har mye positivt å tilføre en arbeidsplass eller en venn.

Er det noe som hindrer deg i å jobbe, eller er det bare vanskelig å finne noe? Hvis sistnevnte er tilfelle, burde du absolutt intensivere jakten og muligens senke kravene. For med en jobb kommer et sosialt liv, venner, selvtillit og en følelse av å være verd noe.

 

Hvis du ikke KAN jobbe, så kan du jo se deg om etter en hobby. Da kan du oppnå mye av den samme effekten en jobb gir.

 

Prøv å begynne i den enden, så skal du se at det andre blir lysere og lettere. Det er døden å gå hjemme og føle seg ubrukelig; det vet jeg alt om!

 

Lykke til og klem.

[Anonym bruker]

Det er ikke lett å lykkes om man ser på seg selv som mislykket i allefall. Du trenger å endre synet på deg selv. Får du ikke jobb på egenhånd, be nav om hjelp til å komme ut i arbeid. Evnt gå "jobbsøkerkurs" via de. Der kan du også bli kjent med nye mennesker(ikke alle er sleipa nav'ere, noen er oppegående voksne som rett og slett ikke finner seg jobb) Og du vil møte flere når du kommer ut i jobb. Også kommer "livet" når du har en rytme, jobb å gå til, mennesker å snakke med hver dag. Mestringsfølelsen øker nok

 

Har du barn er jo det en stor jobb i seg selv

 

Lykke til. Kjøp deg et nytt plagg og start prossessen med å føle deg vel

Anonymous poster hash: 64c63...ff8

[Anonym bruker]

Har hatt en vond barndom. Har alltid "måtte" passe på min lillesøster.. Derfor aldri hatt tid til venner utenom skole. Aldri kveld eller helg.
Skole ble også vanskelig imed vi opplevde ting slik at vi ble forhindret i å sove nærmere kl 4 hver natt.

Så vært alene ganske lenge. Alene om bekymringer.. Alene om livet..

 

Foreldrene mine har slitt med alkohol. Far har jeg nesten null kontakt med, men han krangler gjerne han finner anledningen, spesielt når jeg bruker min tid og penger pågrunn av han. Jeg er ung,og sikkert dum.

Jeg syns synd på han og har derfor brukt penger.

 

Samme med min mor. (de skilte seg for noen år siden)
Har alltid bekymringer om hun klarer seg, føler jeg må passe på. Har hun ikke penger, betaler jeg mat eller gir henne. Er med henne på møter osv.

 

Samme med min søster, er med på alt for at det skal gå bra. Hun sliter, og jeg er der heletiden for henne. Er vandt med å passe på. Jeg måtte gjøre alt i min makt for at hun skulle ha det bra.
Men nå er hun snart voksen selv. Hun klarer mer selv. Så jeg må lære meg å slippe taket.

Er selv hjemme med arbeidsavklaringspenger. Vært hjemme i 2 år.. Går til behandling.. Men føler meg likevel så mislykket. Vil ha en normalt liv.
Normalt kropp. Vil ikke være så stygg... eller ha ekkel kropp....

Vil jo ha venner. Sitter ofte å ser på andre som har mye venner og får vondt...

Har samboer som er støttende, men føler han lyger om alt. Men det er bare min egen selvtillit som prater...

Så egentlig er ikke jeg eller livet mitt verdt en noe som helst...

 

Anonymous poster hash: 93c05...bb5

[Anonym bruker]

Søsteren din er helt sikkert glad i deg <3

 

Anonymous poster hash: 3b8c8...6d5