Umulig 5 åring.. Hjelp!

[Anonym bruker]

Har en 5 åring som kan være verdens herligste men som desverre mesteparten av tiden er ganske motbydelig. Skriker og hyler når han ikke får vilja si, og da mener jeg skriker så høyt at det høres ut som om han er gal! Har sikkert gjort mange feil vi altså, men vi har begge et rolig sinn og hisser oss sjelden opp. Konsekvenser driter han i, dvs han hyler som besatt og driver hele familien til vannvidd 10-15 ganger daglig! Orker ikke forklare mer, er helt utslitt, dette har stått på i ett år ca. Vært innom bup og hele pakka, ingenting hjelper. Er vi bestemte i stemmen hyler han og er vi rolige spytter han etter oss. Yngre søsken begynne nå å kopiere hans adferd og jeg har mest lyt å gi opp!

Kan ikke ha ham med noe sted lenger, folk orker ham ikke..

Gi meg råd vær så snill..

 

Anonymous poster hash: 45e31...b4a

[Anonym bruker]

Ingen råd?

 

Anonymous poster hash: 45e31...b4a

[kiki1980]

Hvor får han slik oppførsel fra? Vi hadde problemer med storegutt da han så på tegneserier med aggressiv oppførsel. Det ordnet aeg litt da jeg tok meg litt tid med han alene. Bare meg og han.det var hans måte å vise at han var sjalu. Han sov med meg ogaå en stund.

[Anonym bruker]

Hvor får han slik oppførsel fra? Vi hadde problemer med storegutt da han så på tegneserier med aggressiv oppførsel. Det ordnet aeg litt da jeg tok meg litt tid med han alene. Bare meg og han.det var hans måte å vise at han var sjalu. Han sov med meg ogaå en stund.

Jeg vet ærlig talt ikke hvor han får det fra... Ikke tv el IPad, er nesten ikke interessert. Han er opptatt av tall og bokstaver, litt over gj.snittet smart men sosialt funker det ikke så bra. Fortalte din at han var sjalu, eller skjønte du det selv? Min sier nemlig at han ikke er det og virker oppriktig nok.

 

Anonymous poster hash: 45e31...b4a

[Anonym bruker]

Når merket dere denne oppførselen?

Hva sier bhg og Bup , de må jo ha sett noe de også?

 

Anonymous poster hash: f2a78...5ec

[Anonym bruker]

Hvilke konsekvenser får hyling og skriking? Forstår han helt sikkert at å snakke rolig gir flere fordeler enn å hyle?

 

 

 

Anonymous poster hash: 926b5...63b

[Anonym bruker]

Hvordan er han i barnehagen?

Endret oppførsel han seg da han fikk småsøsken eller ligennde?

Ut fra min erfaring av denne typen adferdproblemer bunner veldig mye ut i oppmerksomhetsbehov (med mindre han har en diagnose). Adferden kan endres veldig raskt om fokuset i familien flyttes til han.

Er han eldst og dette problemet ikke eksisterte før han fikk søsken, så er det en indikasjon på at det er et underliggende oppmerksomhetsbehov.

Du sier dere har gjort mye feil.

Det er ikke for sent å rette. Måten dere hånderer "anfallene" på er det vesentligste - i tlllegg med den generelle oppmerksomheten mot ham. Kan du og sønnen din f eks han en mor og sønn-dag i uken? Hvor du henter i barnehagen og bare dere to finner på noe? Kino, lekeland, parken, mate fugler, hva som helst. 

Om sinnet er mest rettet mot deg. Om det er det samme mot far må han også vie gutten mer opperksomhet. Dere må sammen bli enige om hvordan sinnet skal håndteres, viktig at dere bruke like virkemidler nå. Det hersker litt uengihet om hva som er beste virkemiddel. Min filosofi er å vie gutten minst mulig oppmerksomhet når han viser ikke-akseptert adferd. Han kan f eks sitte i gangen i fem minutter og ikke få lov å komme inn i stua igjen før han har roet seg ned. Snakk og argumenter minst mulig med han når det står på. ROLIGE stemmer. Fortsett med det dere driver med. Gi han en sjanse til å oppføre seg først. Begynner han å slå eller lignende, så må han fysisk flyttes bort fra situasjonen. (f eks til gangen, rommet sitt eller lignende.) Bruk positiv forsterkning som virkemiddel. Belønn god oppførsel. Når han har roet seg ned og får komme inn i stua, så gir du han all oppmerksomhet, en klem, og skryt av at han klarte å roe seg ned. Hilsen spesialpedagog.

Anonymous poster hash: 76913...58d

[Isola&Lille+julegave]

Hva gjør du når han begynner å hyle?

 

Mine blir sendt til et annet rom med beskjed om å ikke komme tilbake før de har sluttet å hyle. Har fungert veldig godt her.

Ute blandt folk må du også ta kampen. Setter de i bilen så de må vente der hvis de ikke oppfører seg. Eller så drar vi rett og slett hjem.

[Anonym bruker]

 

Hvordan er han i barnehagen?

Endret oppførsel han seg da han fikk småsøsken eller ligennde?

Ut fra min erfaring av denne typen adferdproblemer bunner veldig mye ut i oppmerksomhetsbehov (med mindre han har en diagnose). Adferden kan endres veldig raskt om fokuset i familien flyttes til han.

Er han eldst og dette problemet ikke eksisterte før han fikk søsken, så er det en indikasjon på at det er et underliggende oppmerksomhetsbehov.

Du sier dere har gjort mye feil.

Det er ikke for sent å rette. Måten dere hånderer "anfallene" på er det vesentligste - i tlllegg med den generelle oppmerksomheten mot ham. Kan du og sønnen din f eks han en mor og sønn-dag i uken? Hvor du henter i barnehagen og bare dere to finner på noe? Kino, lekeland, parken, mate fugler, hva som helst.

Om sinnet er mest rettet mot deg. Om det er det samme mot far må han også vie gutten mer opperksomhet. Dere må sammen bli enige om hvordan sinnet skal håndteres, viktig at dere bruke like virkemidler nå. Det hersker litt uengihet om hva som er beste virkemiddel. Min filosofi er å vie gutten minst mulig oppmerksomhet når han viser ikke-akseptert adferd. Han kan f eks sitte i gangen i fem minutter og ikke få lov å komme inn i stua igjen før han har roet seg ned. Snakk og argumenter minst mulig med han når det står på. ROLIGE stemmer. Fortsett med det dere driver med. Gi han en sjanse til å oppføre seg først. Begynner han å slå eller lignende, så må han fysisk flyttes bort fra situasjonen. (f eks til gangen, rommet sitt eller lignende.) Bruk positiv forsterkning som virkemiddel. Belønn god oppførsel. Når han har roet seg ned og får komme inn i stua, så gir du han all oppmerksomhet, en klem, og skryt av at han klarte å roe seg ned. Hilsen spesialpedagog.

 

Anonymous poster hash: 76913...58d

Takk for svar. Han har alltid vært en munnfull, men dette startet for alvor da småsøsken (tvillinger) var ca er år.

Synes selv vi har gitt ham mye oppmerksomhet, men sier seg selv at noe glipper når det kommer to av gangen.

Han har fri med meg hver fredag, og da drar vi i skogen, på stranden, baker, tegner, ordner have e.l

Han er høysensitiv og øker ikke kino osv. Kan ikke være steder med for mange mennesker eller for mye bråk.

Vi har håndtert anfallene hans med å snakke rolig, sende ham på rommet til Jan roer deg, og masse berøring og kos etterpå når han er rolig. Men det blir bare fler og fler anfall, og tiden til dette er bare ikke der. Derfor blir han nå rasende, og anfallene blir flere og flere..

Takk for råd.

Klem

 

Anonymous poster hash: 45e31...b4a

[kiki1980]

 

Hvor får han slik oppførsel fra? Vi hadde problemer med storegutt da han så på tegneserier med aggressiv oppførsel. Det ordnet aeg litt da jeg tok meg litt tid med han alene. Bare meg og han.det var hans måte å vise at han var sjalu. Han sov med meg ogaå en stund.

Jeg vet ærlig talt ikke hvor han får det fra... Ikke tv el IPad, er nesten ikke interessert. Han er opptatt av tall og bokstaver, litt over gj.snittet smart men sosialt funker det ikke så bra. Fortalte din at han var sjalu, eller skjønte du det selv? Min sier nemlig at han ikke er det og virker oppriktig nok.

 

Anonymous poster hash: 45e31...b4a

 

Nei, han fortalte ikke men det skjønte jeg utifra oppførselen. På en måte ønsket han ikke å bli dullet med men da jeg begynte, han slappet av. Han kysset hånda mi da vi, alene, gikk tur! Han trenger deg for han selv, bare dere to. For det andre, selv om gutten din ikke ser tegneserier eller lignende aggressive filmer i hjemmet så er det ikke sikkert han ikke får det fra andre gutter. Min gutt kom i går hjem fra barnehagen og begynte å snakke om Batman! Det var eldre gutter som sannsynligvis har sett i hjemmet sitt batman. I dette tilfellet reagerte jeg ikke så mye men jeg ønsker å si at gutter hermer etter eldre gutter. Vi hadde problemer også da eldre gutter lot ham se på Ben 10. Det var reell problem. Der måtter jeg gripe inn.

[kiki1980]

Må si at jeg har to tette barn og det er vanskelig å dele tida. Spesielt når minsten ble litt eldre. Det er lett å dele tida på begge to sammen men det de egentlig ønsker er 5minutter alene.

[Anonym bruker]

Ble han utredet på bup?

Anonymous poster hash: 1e4a0...f99

[Twintipp og himmelblå]

Hva sa Bup?

Jeg synes de faktorene du nevner kvalifiserer til bistand fra BuP.

Hva er foranledningen til atferden? Er det usikkerhet, uforutsigbarhet, ikke gjennomslag for ønske osv.?

Det virker jo ifht at du sier han er høysensitiv som at han ikke klarer å filtrere ut og sortere når det er for mye stimuli rundt ham.

Du sier han sliter i sosiale kontekster, dette har nok sammenheng med ovennevnte. Igjen er det sikkert mye frustrasjon i kroppen hans.

Mitt råd er i samråd med bhg lage en så oversiktlig hverdag som mulig for ham. En enkel dagsoversikt.

Gi ham korte og konkrete beskjeder, også når han får utbrudd.

Gi ham et fristed. Et rom, en stol et eller annet hvor han kan nullstille seg. Forsøk å lære ham å kjenne igjen følelsen før han skriker og har utbrudd, slik at han kan gå dit selv.

Gir dere ham hyppige pauser i hverdagen?

Dette ordner seg skal du se:)

[Iiiiik]

Det høres ut som om han har problemer med å regulere egne følelser, altså å temme eget sinne i hvert fall. Er han intensiv ndg andre følelser også? Hva var BUPs konklusjon da? Endte de med en diagnose? Neppe høysensitiv i hvert fall, det er jo ikke noe man finner i diagnosemanualene.

 

Når man er rasende er det sjelden mulig å nå frem med fornuft. På toppen av et sinne, er det på et vis bare plass til sinne og flere grunner til å være rasende. Han hjelpes altså best ved å selv kjenne igjen når det er han blir sint og ved å klare å trekke seg vekk fra situasjonen før han mister kontroll over seg selv. Hva er det som trigger sinnet?

 

Det er ganske mange som har krevende tider fra ca 5 1/2 til 6 1/2 eller no' sånt. Det skjer mye i kroppen og barna strever med et ønske om å være selvstendige og store samtidig som de jo trenger mye omsorg og oppfølging. Når han da er en litt dårlig følelsesregulert fyr fra før, blir det voldsomt. Gi ham masse positiv tilbakemelding de gangene dere ser at han klarer å hente seg inn uten eksplosjon. Hvis det nesten ikke skjer, så ros ham de gangene han roer seg lett ned eller hvor han klarer å trekke seg bort fra dere i stedet for å skrike.

[Anonym bruker]

Takk for mange gode råd. Bup klarer ikke riktig å hjelpe da han gjennom samtaler med dem er veldig "normal" og viser ingen tegn til noe som indikerer diagnose e.l. Jeg tror heller ikje han har det, og det virker litt som bup ikke vet helt hva de skal gjøre ifh å hjelpe oss. Vi har vært på kurs gjennom kommunen og lært hvordan å håndtere ham og anfallene hans, men ting bare eskalerer. Nå er det så ille at jeg vurderer å si opp jobben for å være mer hjemme med ham, men neste år er det skole og han trenger det sosiale i bhg.

Er så sliten og lei, og synes synd på ham som er så frustrert. Rekker ikke skrive mer nå, men takk for alle innspill.

 

Anonymous poster hash: 45e31...b4a

[Anonym bruker]

Vi har ingen vanskelig gutt, men han er midt i trassen nå og det kan komme noen utbrudd. I tillegg er han høysensitiv og kan reagere på mye stimuli, lyd og andre ting.

 

Det vi har merket er at forutsigbarhet er et viktig stikkord hos oss. Før vi står opp forteller vi "nå skal vi på badet og pusse tenner og ta på klær". Når vi er på badet snakker vi om at vi skal gå ned og spise frokost, og så kan han få leke litt før vi skal i barnehagen. Og ved frokosten snakker vi om hva som skjer utover dagen, sånn at han hele tiden har oversikt over hva vi skal gjøre og hva som skal skje. I barnehagen forteller vi hvem som skal hente, og på vei hjem snakker vi om hva vi skal gjøre den ettermiddagen. Og så videre. Før legging forteller jeg at "nå sier jeg snart ifra igjen/når barne-tv er over/når du og pappa har bygget ferdig togbanen skal vi gå opp på badet og pusse tenner og vaske". Det utløser ingen stress over at "nå skal jeg snart i seng", men det er en ro over det hele, og så sier han bare "ja vel". Han er trygg, for han vet hva som skjer hele tiden. Merker at han trasser mer med faren enn med meg, fordi faren er mindre flink til å gi beskjed på forhånd, han sier ofte bare ifra at "Nå skal vi gå opp og stelle". Da kan gutten nekte å bli med, og bli sint og gråte og stå og hoppe på gulvet mens han vræler at han ikke vil. Under sånne utbrudd må jeg innimellom fysisk ta han på fanget og holde han fast mens jeg snakker for at han skal høre etter. Snakker da med rolig stemme og forteller at om vi kan samarbeide så blir alt så mye koseligere, og at dersom vi samarbeider så kan vi - - - - (finner en gulrot som kan være interessant for gutten; lese en bok, leke i sengen, synge en ekstra sang etc), men at dersom han ikke kan samarbeide så må han bare skrike seg ferdig, men da blir det ikke noe tid til  - - - - (gulrot). Prøver å være nøye med at det ikke er en straff som gjør at han ikke kan få gulroten, men at når han skal trasse og være sint så får vi ikke tid, fordi han bruker opp tiden på å være sint for noe vi uansett må gjøre. Og så vipper det litt hvorvidt han godtar det eller ikke. Som regel går det greit. De gangene det ikke gjør det, så er vi konsekvente og han mister gulroten, MEN vi poengeter at det er fordi vi ikke har tid, ikke fordi han var sint. Men når vi sier i fra på forhånd er det ingen problemer. 

 

Dette har roet veldig, og gjør at han ikke får noen overraskelser eller føler han blir stresset fordi han ikke vet hva som skal skje eller plutselig får en beskjed om noe som skal gjøres. Det er også en del av det å være høysensitiv for mange, jeg vet jeg har det sånn, liker at jeg hele tiden vet hva som skal skje, og at jeg har tid og mulighet til å forberede meg fysisk og mentalt på det som kommer. 

 

Gutten vår er som jeg skrev også høysensitiv, men for hans del går det mer over i ulykkelighet og gråt, snarere enn sinne og skriking, når han blir overstimulert. Kan også anbefale et "stille rom" eller en plass han kan gå til for å være i fred og ha det rolig rundt seg. Vår har begynt å si "jeg vil være litt alene" og så går han og setter seg et sted det er stille. Dette gjør han i barnehagen også har jeg hørt, og de ansatte lar han bare gå da og være litt for seg selv, og så kommer han tilbake etter en liten stund. Det kan kanskje være verdt å prøve for dere også?

 

Jeg vet ikke om dette er noe som kan fungere for dere, men for oss har det med å alltid ha tryggheten av å vite hva som skal skje, samt faste rutiner og rammer, gjort at utbruddene hos gutten vår har blitt drastisk færre. Men jeg ser jo utfordringen med å ha flere barn som krever oppmerksomhet samtidig. Da må evt du og mannen bestemme dere for å dele dere og ta hver deres kveld med tvillingene og gutten. 

 

Lykke til, håper dere finner en løsning på det  

Anonymous poster hash: ca926...b91

[Anonym bruker]

 

Vi har ingen vanskelig gutt, men han er midt i trassen nå og det kan komme noen utbrudd. I tillegg er han høysensitiv og kan reagere på mye stimuli, lyd og andre ting.

 

Det vi har merket er at forutsigbarhet er et viktig stikkord hos oss. Før vi står opp forteller vi "nå skal vi på badet og pusse tenner og ta på klær". Når vi er på badet snakker vi om at vi skal gå ned og spise frokost, og så kan han få leke litt før vi skal i barnehagen. Og ved frokosten snakker vi om hva som skjer utover dagen, sånn at han hele tiden har oversikt over hva vi skal gjøre og hva som skal skje. I barnehagen forteller vi hvem som skal hente, og på vei hjem snakker vi om hva vi skal gjøre den ettermiddagen. Og så videre. Før legging forteller jeg at "nå sier jeg snart ifra igjen/når barne-tv er over/når du og pappa har bygget ferdig togbanen skal vi gå opp på badet og pusse tenner og vaske". Det utløser ingen stress over at "nå skal jeg snart i seng", men det er en ro over det hele, og så sier han bare "ja vel". Han er trygg, for han vet hva som skjer hele tiden. Merker at han trasser mer med faren enn med meg, fordi faren er mindre flink til å gi beskjed på forhånd, han sier ofte bare ifra at "Nå skal vi gå opp og stelle". Da kan gutten nekte å bli med, og bli sint og gråte og stå og hoppe på gulvet mens han vræler at han ikke vil. Under sånne utbrudd må jeg innimellom fysisk ta han på fanget og holde han fast mens jeg snakker for at han skal høre etter. Snakker da med rolig stemme og forteller at om vi kan samarbeide så blir alt så mye koseligere, og at dersom vi samarbeider så kan vi - - - - (finner en gulrot som kan være interessant for gutten; lese en bok, leke i sengen, synge en ekstra sang etc), men at dersom han ikke kan samarbeide så må han bare skrike seg ferdig, men da blir det ikke noe tid til - - - - (gulrot). Prøver å være nøye med at det ikke er en straff som gjør at han ikke kan få gulroten, men at når han skal trasse og være sint så får vi ikke tid, fordi han bruker opp tiden på å være sint for noe vi uansett må gjøre. Og så vipper det litt hvorvidt han godtar det eller ikke. Som regel går det greit. De gangene det ikke gjør det, så er vi konsekvente og han mister gulroten, MEN vi poengeter at det er fordi vi ikke har tid, ikke fordi han var sint. Men når vi sier i fra på forhånd er det ingen problemer.

 

Dette har roet veldig, og gjør at han ikke får noen overraskelser eller føler han blir stresset fordi han ikke vet hva som skal skje eller plutselig får en beskjed om noe som skal gjøres. Det er også en del av det å være høysensitiv for mange, jeg vet jeg har det sånn, liker at jeg hele tiden vet hva som skal skje, og at jeg har tid og mulighet til å forberede meg fysisk og mentalt på det som kommer.

 

Gutten vår er som jeg skrev også høysensitiv, men for hans del går det mer over i ulykkelighet og gråt, snarere enn sinne og skriking, når han blir overstimulert. Kan også anbefale et "stille rom" eller en plass han kan gå til for å være i fred og ha det rolig rundt seg. Vår har begynt å si "jeg vil være litt alene" og så går han og setter seg et sted det er stille. Dette gjør han i barnehagen også har jeg hørt, og de ansatte lar han bare gå da og være litt for seg selv, og så kommer han tilbake etter en liten stund. Det kan kanskje være verdt å prøve for dere også?

 

Jeg vet ikke om dette er noe som kan fungere for dere, men for oss har det med å alltid ha tryggheten av å vite hva som skal skje, samt faste rutiner og rammer, gjort at utbruddene hos gutten vår har blitt drastisk færre. Men jeg ser jo utfordringen med å ha flere barn som krever oppmerksomhet samtidig. Da må evt du og mannen bestemme dere for å dele dere og ta hver deres kveld med tvillingene og gutten.

 

Lykke til, håper dere finner en løsning på det

 

Anonymous poster hash: ca926...b91

Takk for fint innspill. Vi gjør mye av det du skriver, både når der gjelder forutsigbarhet og stille rom. Desverre har anfallene bare eskalerert likevel. Det er derfor jeg er så fortvilet, vi har gjort alt (føler vi) etter boka, men ingenting virker:(

 

Anonymous poster hash: 45e31...b4a

[Anonym bruker]

 

Vi har ingen vanskelig gutt, men han er midt i trassen nå og det kan komme noen utbrudd. I tillegg er han høysensitiv og kan reagere på mye stimuli, lyd og andre ting.

 

Det vi har merket er at forutsigbarhet er et viktig stikkord hos oss. Før vi står opp forteller vi "nå skal vi på badet og pusse tenner og ta på klær". Når vi er på badet snakker vi om at vi skal gå ned og spise frokost, og så kan han få leke litt før vi skal i barnehagen. Og ved frokosten snakker vi om hva som skjer utover dagen, sånn at han hele tiden har oversikt over hva vi skal gjøre og hva som skal skje. I barnehagen forteller vi hvem som skal hente, og på vei hjem snakker vi om hva vi skal gjøre den ettermiddagen. Og så videre. Før legging forteller jeg at "nå sier jeg snart ifra igjen/når barne-tv er over/når du og pappa har bygget ferdig togbanen skal vi gå opp på badet og pusse tenner og vaske". Det utløser ingen stress over at "nå skal jeg snart i seng", men det er en ro over det hele, og så sier han bare "ja vel". Han er trygg, for han vet hva som skjer hele tiden. Merker at han trasser mer med faren enn med meg, fordi faren er mindre flink til å gi beskjed på forhånd, han sier ofte bare ifra at "Nå skal vi gå opp og stelle". Da kan gutten nekte å bli med, og bli sint og gråte og stå og hoppe på gulvet mens han vræler at han ikke vil. Under sånne utbrudd må jeg innimellom fysisk ta han på fanget og holde han fast mens jeg snakker for at han skal høre etter. Snakker da med rolig stemme og forteller at om vi kan samarbeide så blir alt så mye koseligere, og at dersom vi samarbeider så kan vi - - - - (finner en gulrot som kan være interessant for gutten; lese en bok, leke i sengen, synge en ekstra sang etc), men at dersom han ikke kan samarbeide så må han bare skrike seg ferdig, men da blir det ikke noe tid til - - - - (gulrot). Prøver å være nøye med at det ikke er en straff som gjør at han ikke kan få gulroten, men at når han skal trasse og være sint så får vi ikke tid, fordi han bruker opp tiden på å være sint for noe vi uansett må gjøre. Og så vipper det litt hvorvidt han godtar det eller ikke. Som regel går det greit. De gangene det ikke gjør det, så er vi konsekvente og han mister gulroten, MEN vi poengeter at det er fordi vi ikke har tid, ikke fordi han var sint. Men når vi sier i fra på forhånd er det ingen problemer.

 

Dette har roet veldig, og gjør at han ikke får noen overraskelser eller føler han blir stresset fordi han ikke vet hva som skal skje eller plutselig får en beskjed om noe som skal gjøres. Det er også en del av det å være høysensitiv for mange, jeg vet jeg har det sånn, liker at jeg hele tiden vet hva som skal skje, og at jeg har tid og mulighet til å forberede meg fysisk og mentalt på det som kommer.

 

Gutten vår er som jeg skrev også høysensitiv, men for hans del går det mer over i ulykkelighet og gråt, snarere enn sinne og skriking, når han blir overstimulert. Kan også anbefale et "stille rom" eller en plass han kan gå til for å være i fred og ha det rolig rundt seg. Vår har begynt å si "jeg vil være litt alene" og så går han og setter seg et sted det er stille. Dette gjør han i barnehagen også har jeg hørt, og de ansatte lar han bare gå da og være litt for seg selv, og så kommer han tilbake etter en liten stund. Det kan kanskje være verdt å prøve for dere også?

 

Jeg vet ikke om dette er noe som kan fungere for dere, men for oss har det med å alltid ha tryggheten av å vite hva som skal skje, samt faste rutiner og rammer, gjort at utbruddene hos gutten vår har blitt drastisk færre. Men jeg ser jo utfordringen med å ha flere barn som krever oppmerksomhet samtidig. Da må evt du og mannen bestemme dere for å dele dere og ta hver deres kveld med tvillingene og gutten.

 

Lykke til, håper dere finner en løsning på det

 

Anonymous poster hash: ca926...b91

Takk for fint innspill. Vi gjør mye av det du skriver, både når der gjelder forutsigbarhet og stille rom. Desverre har anfallene bare eskalerert likevel. Det er derfor jeg er så fortvilet, vi har gjort alt (føler vi) etter boka, men ingenting virker:(

 

Anonymous poster hash: 45e31...b4a