Er jeg naiv? ang tenåringer

[Anonym bruker]

Jeg har alltid likt store barn og tenåringer best, og aldri hatt noe videre til overs for babyer og smårollinger. Dette har også påvirket yrkesvalget mitt, og jeg har tidligere jobbet som lærer ved ungdomsskole, og jobber nå i den videregående skolen. I over 8 år har jeg vært omgitt av tenåringer i ulike alderstrinn. Jeg har løst opp i konflikter, tørket tårer, hørt på historier om fyll og sex, fått innblikk i presset ungdommer føler på i ulike retninger osv, og selvsagt følt all livsgleden og humoren og motet. Kort oppsummert: Jeg kan tenåringer. Liker jeg i det minste å tro De ulike elevene jeg har hatt har da også gitt meg tilbakemelding på at jeg er en som faktisk forstår dem og at de liker å snakke med meg, så jeg tror ikke jeg er helt håpløs.

 

Derfor går jeg også rundt å innbilder meg selv at jeg er en av dem som kommer til å like å ha tenåringer i hus. Eldstemann bikker over i tenårene neste år, og til nå synes jeg det bare blir bedre og bedre for hvert år. Er jeg veldig naiv som tror det kommer til å gå helt greit med tenåringer i hus? Jeg er selvsagt fullstendig klar over at det er noe helt annet med egne barn enn andres, men jeg tror likevel at jeg vil trives bedre med tenåringer i hus enn jeg gjorde da de var babyer og småbarn.

 

 

Anonymous poster hash: 873ae...00f

[Anonym bruker]

Jeg har tenåring i hus og trives veldig godt med det ihvertfall.

 

Det er klart det er utfordringer av og til, men jeg synes det på mange måter er lettere å håndtere "trassanfallet" til en 13-åring enn til en 3-åring, en tenåring kan man faktisk snakke med (ihvertfall når de har roet seg igjen )

 

Men du må jo være klar over at akkurat som med mindre barn så er det gjerne på hjemmbane det testes grenser, man slipper løs all frustrasjon og sinne man har holdt inne i seg gjennom skoledagen, tør å være seg selv også på de skikkelig dårlige dagene osv. Det er nok hakket mer utfordrende å være mamma til en tenåring enn læreren til en tenåring, ihvertfall på noen områder.

Anonymous poster hash: a3ced...3fb

[Anonym bruker]

 

Jeg har tenåring i hus og trives veldig godt med det ihvertfall.

 

Det er klart det er utfordringer av og til, men jeg synes det på mange måter er lettere å håndtere "trassanfallet" til en 13-åring enn til en 3-åring, en tenåring kan man faktisk snakke med (ihvertfall når de har roet seg igjen )

 

Men du må jo være klar over at akkurat som med mindre barn så er det gjerne på hjemmbane det testes grenser, man slipper løs all frustrasjon og sinne man har holdt inne i seg gjennom skoledagen, tør å være seg selv også på de skikkelig dårlige dagene osv. Det er nok hakket mer utfordrende å være mamma til en tenåring enn læreren til en tenåring, ihvertfall på noen områder.

 

Anonymous poster hash: a3ced...3fb

 

Ja, det er fullstendig klar over. Jeg har jo snakket med mange, mange tenåringsforeldre som kontaktlærer, og hørt hva de forteller om hvordan barna er hjemme. Og siden eldste er 12 år og litt pre-tenåring kan jeg ane litt hva som er i vente (smelle med døren og hyle at jeg ødelegger livet hans, krangle på innetider osv). Godt å høre at du trives med det da, for det virker som om nesten alle andre bare synes det er fælt og slitsomt og mener at småbarnsforeldre bør prise seg lykkelig over de små problemene de har med sine barn. Så langt synes jeg, som deg, at det er enklere å takle en trassete 12-åring enn en vrang 3-4 åring.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 873ae...00f