Blandede følelser etter fødsel

[Anonym bruker]

For å ha det sagt: jeg elsker babyen min mer enn noe annet.

 

Men jeg må få lufte noe jeg ikke har sagt til noen. Det er vanskelig å sette ord på, så jeg får bare begynne et sted.

 

Jeg hadde invalidiserende plager hele svangerskapet, og følte jeg satt mye alene hjemme mens verden gikk videre uten meg. Nå er jeg overmoden for at det skal bli MIN tur til å gjøre noe, men det eneste jeg får gjort er å sitte i sofaen og amme mens verden går videre uten meg atter en gang. Hvis jeg i det hele tatt tenker på å spise, ta et bad etc., merker babyen det og vil at jeg skal holde/mate/kose. Det funker bare når jeg holder, ingen andre.

 

Jeg føler forholdet går i dass. Først var vi slitne og kranglet hele tiden, jeg ble selvfølgelig da lei meg og gråt mye. Nå føler jeg meg så likegyldig. Føler ikke at vi har den nærheten vi hadde før, jeg har mistet min beste venn og samtalepartner.

Jeg er hjemme og ammer og tørker gulp, han jobber og fortsetter livet sitt som før.

Orker ikke å snakke med han om noe av dette. Jeg vil bare være i fred, egentlig.

 

Siden jeg har vært i så dårlig form så lenge, har jeg også sklidd fra andre venner. Når vi treffes, er det mer overfladisk enn før. Jeg har også mye vondt og er veldig sliten, noe som selvsagt gjør alt enda mørkere.

 

Noen som har tips til hvordan jeg kan lysne tilværelsen? Andre som har hatt det sånn?

 

Anonymous poster hash: 01534...f8e

[the amazing spidermamma]

Du må sørge for å skaffe deg egentid. NÅ!!

 

Mannen kan passe babyen, kom deg ut og treff en venninne. Ute blant folk.

[Anonym bruker]

kom deg ut av hus uten mann og barn

Anonymous poster hash: e43a6...a35

[Anonym bruker]

Snakk med helsestasjonen! Høres ut som du er på vei inn i dn fødselsdepresjon. Å få sitt første barn er knalltøft, og det tar lang tid, mye hvile, frisk luft og sunn mat å komme seg etter et tøft svangerskap (snakker av erfaring).

 

Da vi skulle gå vår første advarte min far meg. Han sa at uansett hvor bra vi hadde det sammen, kom vi til å møte utfordringer. Jeg trodde ikke på ham, men han fikk helt rett.

 

Det kom til et punkt hvor jeg ønsket mannen min skulle være utro, så jeg kunne forlate ham med god samvittighet. Etterhvert skjønte jeg at jeg måtte snu. Jeg ville ikke at barnet skulle vokse opp med skilte foreldre. Tvang tankene mine til å snu, og jobbet aktivt for forholdet (selv om det i starten bød meg i mot). Nå eg vi lykkeligere enn noen sinne, og venter nr fem.

 

Forklar mannen din hvordan du har det. Si at du trenger omtanke og tid og ro til å ta vare på deg selv. Snakk med folk nær deg. Du er ikke alene om å ha det slik! Ta godt vare på deg selv. Jeg vet det er blytungt, men det kommer bedre tider. Jeg lover! Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: 6ca7b...66f

[Blomstogbier]

Ett ord: bæresjal

 

Husker den FANTASTISKE følelsen da man kunne røre på seg MED babyen t.o.m ut i hagen!

[Anonym bruker]

Kan bekrefte at flere har det sånn. Har det sånn enda og ungen er langt over et år. RIktignok er det grunner til at barnet er ekstra krevende og gjør meg mer sliten. For de fleste blir dette bedre når du kommer deg ut i jobb igejn.

Anonymous poster hash: 20877...8c3

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som om du er på vei inn i en depresjon, og jeg synes du burde snakke med lege så snart som mulig. Fortell om hvordan du har det, og få hjelp!

 

Dette er kanskje ikke til så stor trøst siden du er midt oppi det, men det vil faktisk bli bedre. Selv om babytiden kan virke ufattelig og uendelig lang der og da, og det føles som om du aldri noensinne kan bli deg igjen, så er det egentlig bare en veldig kort periode av livet ditt. Om noen måneder blir det enklere å komme i fra, og om et par år vil du føle deg ganske fri igjen.

Anonymous poster hash: 60784...f16

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar! Det varmer.

 

Jeg tror ikke det er en depresjon, det er nok ikke SÅ alvorlig. Har vært deprimert for mange år siden, og dette kjennes lettere. Babyen er for liten til at jeg skal ha egentid, men jeg skal absolutt se etter bæresjal!

 

Anonymous poster hash: 01534...f8e

[Anonym bruker]

Husk at den første tida er unntakstilstand. Babyen er på deg hele tiden, du er bundet til den og hjemmet og familien med kropp (og sinn). Slik er det ikke for mannen, og det kan føles urettferdig. Dette vil bli bedre når du etterhvert kommer deg ut, tving deg på tur, babysang, trilletur hvis du vet om noe sånt.

 

Og snakk med helsesøster, det du beskriver er helt vanlige følelser i større eller mindre grad. Bare at mange mødre ikke tør snakke om det...

 

Anonymous poster hash: e8da4...556

[Anonym bruker]

Hvor gammelt er barnet ditt? Jeg går ut fra at det er førstemann?

Det er overveldende å få barn for første gang. Det går nesten ikke an å forestille seg i hvor stor grad det snur livet opp ned. Hvor lite egentid man har i starten (jeg klarte knapt å dusje!). Hvor lite søvn man får. Hvor lite man får til å prioritere forholdet. Jeg synes det høres ut som om du har hatt litt for høye forventninger til hvordan det kom til å bli i starten - "din tur" etter fødsel? Du har vel allerede sett at det slett ikke er slik det har blitt, og slik er det for MANGE! Det er helt vanlig. Og du - det VIL bli bedre. Jeg vil egentlig anbefale deg å senke kravene, glem egentid de første ukene/månedene - det vil komme etterhvert. Prioriter å sove så mye du kan og prøv å komme deg ut i frisk luft. Signerer at bæresjal er en god idé. Det vil komme bedre tider, men jo mer du tenker på at "det er min tur nå", jo dypere vil bølgedalen bli. 

 

Jeg synes det høres ut som en god idé å snakke med helsesøster. Selv om du kanskje ikke har en fødselsdepresjon, er det lurt å ha noen å snakke med. 

Anonymous poster hash: 4bf6f...356

[Anonym bruker]

Det blir lettere, jeg lover!!

 

Prøv å fokuser på babyen og at den trenger deg. Få fokuset bort fra at verden går videre uten deg, for du kommer inn i det igjen, du får friheten din tilbake. Det blir annerledes for all framtid, du har fått et barn og vil alltid trenge å sette babyen først, men du vil få en mye større frihet etterhvert. Vær åpen med vennene dine, så forstår de og tar deg garantert inn i varmen igjen når du er klar for å komme deg mer ut. Om noen år, så har du helt glemt hvordan dette var.

 

De første månedene er overveldende. Babyen spiser hele tiden og trenger mammaen sin hele tiden.

Gi babyen den tryggheten og nærheten, og du vil få igjen for det senere.

 

Det er LOV å være sliten og lei, selv om man elsker barna sine. Det er unntakstilstand med nyfødt i hus.

 

Når det gjelder parforholdet, så er det veldig vanlig at distansen blir stor etter svangerskap og fødsel.

Det krever hardt arbeid å få ting på rett kjøl, men det går absolutt an, vi er mange som har klart det.

Første steg er å være åpen med mannen din, uten å være anklagende. Dette er et problem, som ikke er noen sin feil, og dere må være på samme lag for å få ordnet opp i dette.

 

Klem til deg. Hold motet oppe, det blir bedre.

Anonymous poster hash: 77dae...479

[Anonym bruker]

Been there, done that. Tre ganger faktisk... Invalid ca halve svangerskapet. Utrolig hva man utsetter seg selv for. Det blir bedre ganske snart, men overgangen til å bli mor er ganske brå og brutal av og til.

 

Du må få noen andre tanker inn i hodet ditt enn baby baby baby. Kom deg ut (på tide at mannen oppdager at han er far, ungen kan fint trøstes av far), les en bok, sett i gang et prosjekt på hjemmebane (feks litt lett oppussing el)

 

Anonymous poster hash: f71e7...5f9

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar! Det varmer.

 

Jeg tror ikke det er en depresjon, det er nok ikke SÅ alvorlig. Har vært deprimert for mange år siden, og dette kjennes lettere. Babyen er for liten til at jeg skal ha egentid, men jeg skal absolutt se etter bæresjal!

 

Anonymous poster hash: 01534...f8e

Husk på at egentid ikke trenger være så voldsomt. Avtal at faren tar med seg babyen på trilletur i en time og da må han kun ta kontakt hvis det er krise. Legg deg i badekaret og slapp av, avtal kaffe med en venninne, sov... Selv en bitteliten baby klarer seg fint en time sammen med pappa.

 

Anonymous poster hash: de6ff...10e

[Mamma&skatt]

Det ordner seg med babyen skal du se, og egentid tar du når du føler for det, men det viktigste du gjør nå er etter min mening å fortelle mannen din akkurat det som du har fortalt oss her. Du må også lytte, for det er ikke bare din hverdag som er snudd på hodet. Kommunikasjon er nøkkelen til å få samlivet til å fungere. Det er også en idé å invitere venninner hjem, så kan du og baby fremdeles følge rytmen deres :-)

[Anonym bruker]

Jeg hadde det som deg. I tillegg hadde jeg kolikkbarn.

 

Synes du har fått mange bra råd, men også noen ikke passet for meg.

 

For det første, babyen er ikke for liten til egentid, det spørs bare hva. Egentid nå i starten kan være å lukke døren og ta et bad helt alene mens pappaen har h*n.

Jeg var å gikk en tur på en time helt alene da babyen var 14 dager gammel. Var helt avgjørende å komme vekk noen minutter fra all skrikingen. Ta egentid ut i fra babyens alder. Rådet med å sitte å kose hadde gjort det mye verre.

 

For det andre, se an hs før du tar det opp. Hun hos meg hadde dette ikke funket pga kjemi. Så jeg sa bare ja og ha da jeg var der. Jeg brukte heller fastlegen til ting som angikk meg selv.

 

Videre, ser det rådes til å la verden seile sin egen sjø. Det gjorde ikke jeg, og det er jeg glad for. Jeg var opptatt av å også pleie venninner og holde kontakt med jobb. Jeg tok babyen overalt etterhvert.

 

Dette er hva som passet for meg, og er ikke sikkert det passer for deg.

Men prøv ut forskjellige ting. Og du, det blir bedre selvom det ser mørkt ut nå!

 

Anonymous poster hash: bd60f...908

[Anonym bruker]

Jeg hadde det som deg. I tillegg hadde jeg kolikkbarn.

 

Synes du har fått mange bra råd, men også noen ikke passet for meg.

 

For det første, babyen er ikke for liten til egentid, det spørs bare hva. Egentid nå i starten kan være å lukke døren og ta et bad helt alene mens pappaen har h*n.

Jeg var å gikk en tur på en time helt alene da babyen var 14 dager gammel. Var helt avgjørende å komme vekk noen minutter fra all skrikingen. Ta egentid ut i fra babyens alder. Rådet med å sitte å kose hadde gjort det mye verre.

 

For det andre, se an hs før du tar det opp. Hun hos meg hadde dette ikke funket pga kjemi. Så jeg sa bare ja og ha da jeg var der. Jeg brukte heller fastlegen til ting som angikk meg selv.

 

Videre, ser det rådes til å la verden seile sin egen sjø. Det gjorde ikke jeg, og det er jeg glad for. Jeg var opptatt av å også pleie venninner og holde kontakt med jobb. Jeg tok babyen overalt etterhvert.

 

Dette er hva som passet for meg, og er ikke sikkert det passer for deg.

Men prøv ut forskjellige ting. Og du, det blir bedre selvom det ser mørkt ut nå!

 

Anonymous poster hash: bd60f...908

*Tok med babyen overalt

 

Anonymous poster hash: bd60f...908