Dere med tenåringer/store barn, se hit.

[Anonym bruker]

Har lest artikkelen på vg nett om storbarnsforeldre, sikkert mange som har lest den.

Den gir meg klump i magen.

http://www.vg.no/nyheter/meninger/foreldre-og-barn/kjaere-storbarnsforeldre/a/23280102/

 

Dere som har store barn, er det noe dere ville gjort anderledes i dag? Er det noen råd til oss med små barn fra dere som har mer erfaring.

Anonymous poster hash: 8b1a0...e56

[Anonym bruker]

dytter

Anonymous poster hash: 8b1a0...e56

[Anonym bruker]

Veldig bra skrevet, og veldig sant!!

Jeg har to store barn. Vet ikke helt om jeg ville gjort noe annerledes. De er flinke, høflige (ikke alltid mot sin mor da.....), greie ungdommer. Men veldig usosiale. Og det bekymrer meg. Men er det noe jeg kunne gjort tidligere i livene deres så de ikke skulle blitt sånn?? Aner ikke......

Anonymous poster hash: dc5d5...c60

[Anonym bruker]

Nå har jeg en 13 åring, så er jo noen år igjen av tenårene. Men foreløpig går det veldig bra, hun er en veldig snill og fornuftig jente. Vi har et godt forhold, hun forteller meg alt. Hun er veldig sosial, har stort sett med seg mange venner hjem. Holder på med idrett og klarer seg bra på skolen.

 

Så jeg vil ikke endre på noe.

Anonymous poster hash: 9d5f9...9a6

[Anonym bruker]

Meg og min mann har vært beviste på at vi skal ha ett åpent hjem. At det renner inn med unger, støynivå og rot får vi bare overleve. Vi føler det har lønt seg, for nå som eldste er 17år har hun fortsatt med seg venner hjem, og de vil være her. At vi voksne er her er helt greit, vi går ikke oppå de selv om de er her. Har de okupert stua, kan vi fortsatt gå inn og ordne ting uten at de bryr seg eller stopper samtaler. Det er også noen av vennene til ungene som har kommet til oss for å ha en å prate med når det har vært ting som er vanskelige. Når ungene våre sier til sine venner at de kan prate med oss voksne om de vil, så føler jeg at vi har gjort noe riktig.

 

Ungene får frihet utifra hvor mye vi kan stole på de. Kan vi ikke stole på ungene får de mindre frihet, og det er uansett hvem alder de er. Om 13åringen ikke sierifra hvor hun er og vi ikke får tak i henne, så får hun ikke lov å dra ut med venner eller gjøre alt hun vil, så da kan det hende 9åringen har mye friere tøyler enn hun som er eldre.

Vi har mine og dine barn, så oppdragelsen har vært litt andereledes. Min mann syns jeg var så streng når jeg mente at ungene skulle siifra hvor de dro og forventet at de var der de sa. Endret planene seg, må de ringe eller komme innom for å siifra. Unger er unger mente mannen, og det var ikke så viktig å siifra om slikt. Men da vi måtte på sykehuset med minsta og vi ikke fikk tak i eldste, som da heller ikke hadde nøkkel endret det seg. Vi ringte mobilen hennes, den tok hun ikke. Vi ringte de vennene hun plei å være med, men fant henne ikke. Så da måtte vi bare dra. Etter mange timer ringte hun, potte sur sin hun ikke kom inn og det regnet ute. Da eksplodte det for mannen, og jents måtte sitte på trappa i regnet til en av oss kom hjem. Og siden da har de strenge reglene mine blitt regler for de også. Hva ungene gjør er igrunn det samme for meg, har ingen behov for å ovrvåke de, men skulle det skje noe så vil jeg ha mulighet til å få tak i de. Og det er lurt å lære de når de er små, slik at det er en vane når de blir tennåringer og etterhvert begynner å dra på fester og byen.

Da jeg var tennåringen ble en drept på en fest jeg egentlig skulle ha vært på. Husker hvordan mine foreldre reagerte når vi så dette på nyhetene, da skjønte jeg hvorfor mine foreldre hadde de samme regler som jeg har. Hadde jeg vært på den festen, så hadde mine foreldre vist jeg var der og jeg vet de hadde kommet så fort de hadde hørt om dette eller jeg ringte de. Nå er jo ikke dette ting som pleier å skje, men det er noe å tenke på syns jeg. Kan tenke meg hvordan det er å høre slikt og ikke ane om ungen ens er derr eller ei, ikke få tak i de osv.

 

Jeg prøver å lære ungene litt av mye forskjellig. De skal ikke kunne alt super godt, men litt. Slik som å lære vaskemaskinen, skru, hamre, sage, klippe plen, stryke, lage mat, vaske vinduer osv. Slike ting som vi gjør i det daglige, og også ting som ikke er like dagligdags. Jeg har klart det, for vasken gikk lekk da de to minste var hjemme. De ringte bestefar og fikk stoppe vannlekasje. Bestefar forklarte hva de skulle gjøre, og hadde de ikke vært i nærheten sv oss når vi har gjort slike ting før så er det ikke sikkert de hadde klart det. Tørket opp alt vannet på kjøkkenet hadde de gjort. Demontert listene under kjøkkenskapene for å få tørket opp under der. Så vi var utrolig glade når vi kom hjem, glade for at de ikke bare hadde tenkt at det fikser vi når vi kommer hjem. Og de har lært at bestefar vet mye, så han ringer vi mår vi trenger råd, det. Slik jeg og min mann gjør. Vi kan heller ikke alt, men vi kan endel og vi kan søke råd om vi er usikkre. Det vil jeg ungene skal lære. Ikke bli tafatte og tro andre fikser for de siden, men de må selv søke råd for å prøve å løse ting selv.

 

 

Men rotete unger har jeg, huset kan se ut som ett bombenedslag til tider. Men de klarer fint å rydde, når de gidder. Vaske klarer de også, og gjør det noen gang av fri vilje.

Frekke kan de være mot oss voksne til tider, men høflige er de mot andre. Helt greit de er frekke til tider, slikt hører med å ha barn. Men å være frekk hele tiden er noe helt annet.

 

Anonymous poster hash: d3d7d...c56