Da har jeg satt meg til rette, og starter med et spørsmål til dere damer..

[Prøverpåentil]

Nå har vi kun ett barn. Ser selvfølgelig for meg søsken til minsta.. Meeen... Er det stas?

Fått inntrykk av at flere av dere har flere barn.

Er det bare mas og slit, eller er det faktisk koselig også?

Antar jo at det også er koselig ...

 

Er redd for at jeg skal bli sjokkert og ANGRE, da jeg ikke klarer å forestille meg det positive med mange barn.

Så mye å holde styr på?!

 

Erfaringer og innspill er velkommen!!!😊😊

[amandine]

Hvis du virkelig ikke klarer å forestille deg engang at det kunne vært positivt med flere barn synes jeg du skal la være. Og hvis du synes at det er veldig mye å holde styr på med ett barn tror jeg du kan ha nytte av å se litt på rutinene dine, og å begynne å planlegge litt.

[Giss]

Det er i praksis nesten enklere med to barn enn med ett.

Stressende de gangene hvor begge ligger syk på samme tid f eks, eller i perioder hvor de veksler på å våkne om natten så man aldri får sovet skikkelig igjennom.

Men det er småtterier. Man føler seg rik med ett barn i armene. Med to føler man seg som millionær! Man har jo lært mye av å ha ett barn fra før så mange ting går greit uten at man tenker så mye over det. I tillegg har man gjerne skuldrene litt lengre nede for man har jo prøvd det før og det har gått bra. Ungene har også veldig stor glede av hverandre. Jeg merker veldig stor forskjell på hvor mye jeg må være på om begge ungene er hjemme eller om det bare er den ene. Når de begge er hjemme er de mye av tiden så opptatt med noe sammen at jeg får mulighet for å få ting gjort ganske effektivt. Selv hvis de ikke leker sammen er det selskap i å holde på med sitt i hver sin ende av stuen. Behovet for å være tett på mamma er merkbart mindre med flere barn i huset.

Man blir god på logistikk av å ha flere barn i huset. Det er man nødt til for at ting skal fungere. Men mange ting glir enklere med nr to enn med nr en, fordi nr to kopierer det nr en gjør. F eks leggeritualer, å henge jakken opp osv.

Selvfølgelig er det mer jobb med to enn med en, men det er også mer glede og mer liv.

Jeg var veldig nervøs for om jeg gjorde det rette ved å få nr to. Jeg var redd for ikke å kunne gi storesøster den oppmerksomhet hun burde få. I dag vet jeg at jeg gjorde det rette. Det har vært veldig utviklende for henne å bli den store, og det gir henne mye i hverdagen å ha Lillebror. Hun har en hun er på lag med når hun eller han er utilfreds med hva de voksne bestemmer f eks. På en måte får hun være mere barn fordi de er to sammen. Hennes tid hjemme er langt mindre voksneregulert fordi de to finner på ting sammen uavhengig av hva vi voksne tenker. Det tror jeg faktisk er en veldig bra ting.

Uansett, hadde livet mitt vært slik at jeg hadde kunnet få 3-4 barn hadde jeg gjort det. Jeg andre aldri på at jeg fikk nr to.

[Gjest Helle_Høygir]

Jeg har vært både og. Vi hadde ikke planer om nr 2 litt fordi jeg var veldig veldig dårlig med nr 1 og fordi vi likte vår lille trio

 

Jeg mener bestemt at søsken er ikke en rettighet, men en bonus. Det er ikke automatikk i at de blir bestevenner og masse glede av hverandre.

 

Barn er styr uansett hvordan du snur og vender på det, men alt avhenger av hvordan man takler det tenker jeg. Ett barn er ikke så ille fordi du gjerne ha oversikten hele tiden - det er 1 å forholde seg til. Med to så får du flere utfordringer, men du blir god på organisering og simultankapasitet.

 

Vår nr 2 hadde et tøft første år og det har vært et blodslit. Såpass at jeg aldri aldri aldri skal ha flere barn. Men vi angrer ikke - det er ikke mulig å gjøre det. Det er hurramegrundt og bråk og mas og alskens kanskje det du leser som negative konnotasjoner, men det er oss. Det er sånn det er og når jeg ser hvordan minsten ser ut etter å ha spist vel alle måltider (pasta er eksepsjonelt), så kan jeg ikke annet enn le

 

Jeg ser også den stoltheten som størsten utviser for minsten, hvordan beskytter instinktet kikket inn og hvordan minsten har fått sin superhelt. Det er ingen som kan få minsten til å le så hjertelig som størsten kan!

 

Som sagt jeg kunne hatt bare en og vært veldig fornøyd med det. Men nå er nå nr 2 her og vi er like fornøyd med det også

[Prøverpåentil]

Takk for lange og gode svar.

Jeg syns det er vanskelig, når jeg ser på familiemedlemmer med 3 og 4 barn.. Jeg får selvfølgelig høre på alt det negative, da de gjerne vil få ut litt frustrasjon.

Forstår jo det..

 

Og når det snakkes om at vi kanskje skal ha en til, får jeg bare høre "da får du det travelt" og "bare vent å se.. Haha" og alt det der.

 

Greit, vi får det sikkert travelt!! Men hvorfor skal man alltid få slike ting slengt i trynet?! Jeg vil jo gjerne høre litt av det positive også 😃

[ms.Pond]

Det er nå engang gjerne sånn at det er drama som skaper overskrifter, mao det er gjerne mer spennende å fortelle om de gangene alt går skeis, eller ungene er små djevler, enn de gangene det er glede og lykke i heimen. Jeg tror nok ingen av de virkelig mener å gjøre deg nedstemt eller betenkt på hvorvidt du bør få en til. Hvis du setter deg ned og prater alvorlig med de og spør helt ærlig om de kunne ha tenkt seg et liv med bare ett barn fremfor de barna de har, så tror jeg nok ikke noen ville ha svart ja på det. Det sies at man angrer aldri på et barn man får, bare på det man ikke får. 

 

Erfaring kan jeg ikke si noe om enda, men jeg ruger på nummer to, og har sett hvordan barna i slekta blomstrer opp av å få søsken. Ja, det blir ståk, og ja, det blir arbeid, men sånn er det med barn, uansett hvor mange man har. Likevel er jeg sterk i troen på at gledene som kommer med to er så mye større enn de negative tingene som måtte dukke opp. 

[Prøverpåentil]

Det er nå engang gjerne sånn at det er drama som skaper overskrifter, mao det er gjerne mer spennende å fortelle om de gangene alt går skeis, eller ungene er små djevler, enn de gangene det er glede og lykke i heimen. Jeg tror nok ingen av de virkelig mener å gjøre deg nedstemt eller betenkt på hvorvidt du bør få en til. Hvis du setter deg ned og prater alvorlig med de og spør helt ærlig om de kunne ha tenkt seg et liv med bare ett barn fremfor de barna de har, så tror jeg nok ikke noen ville ha svart ja på det. Det sies at man angrer aldri på et barn man får, bare på det man ikke får.

 

Erfaring kan jeg ikke si noe om enda, men jeg ruger på nummer to, og har sett hvordan barna i slekta blomstrer opp av å få søsken. Ja, det blir ståk, og ja, det blir arbeid, men sånn er det med barn, uansett hvor mange man har. Likevel er jeg sterk i troen på at gledene som kommer med to er så mye større enn de negative tingene som måtte dukke opp.

Så koselig! Gratulerer

Hvor gammel er minste nå?

Kjempe spennende! Jeg er hvertfall mer up for the challenge nå som lille dramaqueenen i huset har begynt å sove ordentlig. (Datteren altså.. Ikke meg😃)

[ms.Pond]

 

Det er nå engang gjerne sånn at det er drama som skaper overskrifter, mao det er gjerne mer spennende å fortelle om de gangene alt går skeis, eller ungene er små djevler, enn de gangene det er glede og lykke i heimen. Jeg tror nok ingen av de virkelig mener å gjøre deg nedstemt eller betenkt på hvorvidt du bør få en til. Hvis du setter deg ned og prater alvorlig med de og spør helt ærlig om de kunne ha tenkt seg et liv med bare ett barn fremfor de barna de har, så tror jeg nok ikke noen ville ha svart ja på det. Det sies at man angrer aldri på et barn man får, bare på det man ikke får.

 

Erfaring kan jeg ikke si noe om enda, men jeg ruger på nummer to, og har sett hvordan barna i slekta blomstrer opp av å få søsken. Ja, det blir ståk, og ja, det blir arbeid, men sånn er det med barn, uansett hvor mange man har. Likevel er jeg sterk i troen på at gledene som kommer med to er så mye større enn de negative tingene som måtte dukke opp.

Så koselig! Gratulerer

Hvor gammel er minste nå?

Kjempe spennende! Jeg er hvertfall mer up for the challenge nå som lille dramaqueenen i huset har begynt å sove ordentlig. (Datteren altså.. Ikke meg)

 

 

Takk Førstemann rekker å bli fire før nestemann kommer. 

Sånne ting spiller helt klart inn på babylysten hos meg i alle fall. Men for min egen del merket jeg at når det begynte å roe seg med våknenetter, junior fikk eget rom og ble i det hele tatt litt mer selvstendig, så begynte det å rasle i eggstokkene igjen. Likevel gikk det over et år før vi ble gravide, men nå er vi endelig underveis

Endret 27. august 2014 av mama foodie

[Prøverpåentil]

 

 

 

Det er nå engang gjerne sånn at det er drama som skaper overskrifter, mao det er gjerne mer spennende å fortelle om de gangene alt går skeis, eller ungene er små djevler, enn de gangene det er glede og lykke i heimen. Jeg tror nok ingen av de virkelig mener å gjøre deg nedstemt eller betenkt på hvorvidt du bør få en til. Hvis du setter deg ned og prater alvorlig med de og spør helt ærlig om de kunne ha tenkt seg et liv med bare ett barn fremfor de barna de har, så tror jeg nok ikke noen ville ha svart ja på det. Det sies at man angrer aldri på et barn man får, bare på det man ikke får.

 

Erfaring kan jeg ikke si noe om enda, men jeg ruger på nummer to, og har sett hvordan barna i slekta blomstrer opp av å få søsken. Ja, det blir ståk, og ja, det blir arbeid, men sånn er det med barn, uansett hvor mange man har. Likevel er jeg sterk i troen på at gledene som kommer med to er så mye større enn de negative tingene som måtte dukke opp.

Så koselig! Gratulerer

Hvor gammel er minste nå?

Kjempe spennende! Jeg er hvertfall mer up for the challenge nå som lille dramaqueenen i huset har begynt å sove ordentlig. (Datteren altså.. Ikke meg)

Takk Førstemann rekker å bli fire før nestemann kommer.

Sånne ting spiller helt klart inn på babylysten hos meg i alle fall. Men for min egen del merket jeg at når det begynte å roe seg med våknenetter, junior fikk eget rom og ble i det hele tatt litt mer selvstendig, så begynte det å rasle i eggstokkene igjen. Likevel gikk det over et år før vi ble gravide, men nå er vi endelig underveis

Herlig!!

Ja man vet jo aldri hvor lang tid det kan ta fra man setter igang heller.. Godt å høre flere sider:

Også spesielt fra en kommende tobarnsmamma😊

[Gjest Helle_Høygir]

Vi har også hatt år mellom begge - et par til på Mama Foodie og jeg syns det var ganske godt. Størsten forstår, det var lettere å forklare hvorfor jeg ikke kunne gjøre så mye da og da, at jeg måtte amme osv osv.

Men vi har vært ganske nøye på inkludering og at største fikk flere goder/gjøre ting som minsten ikke kunne osv. Så vi har klart å styre unna sjalusi og slikt enn så lenge.

 

En ting er om du har 3 barn og snakker om nr 4 - da kunne jeg forstått utsagn som "nå skal du får det travelt", men barn nr 2 er da ikke så ille. Dårlig gjort å få det til å høres ut som du slipper fri en tornado i huset og hvis du våger å si noe som helst om at dette er slitsomt, så skal vi nok minne deg på det..

[Iiiiik]

Jeg har tre og tenker at det er fullt overkommelig. Selv om jeg nok alltid tenkte om "store" familier da jeg var alene at det var mye styr. Det kan det hende folk har tenkt om oss også, for det er klart at tre små mennesker lager mer styr enn et eller ingen. Jeg tenker nok allikevel at små mennesker lager så mye styr som man som voksen har kapasitet til å gi dem. Har en slektning som har 14 barn og da jeg var på besøk hos henne med min eldste, tror jeg hun alene lagde mer styr enn de 14 til sammen.

 

Hvis folk sier til deg at da får du det travelt, tror jeg nok jeg ville utforsket litt hva de mente med det. Kanskje tenker de at du styrer mye med den ene? At du virker stresset? Da jeg hadde én, spurte folk nemlig mest om når neste kom.

 

Jeg har (av ikke helt frivillige årsaker) seks år mellom den første og den andre. Det var perfekt i form av at storesøsteren var overlykkelig over en baby, hun tok seg godt av broren og var relativt selvstendig. Mellom nr to og tre er det bare to år. Det var litt slitsomt helt i begynnelsen, men midterste hadde sovet natten igjennom et drøyt år og vi hadde funnet vår form som familie. De to yngste er så glade i hverandre nå og har et så tett samhold at jeg tenker at hun som er eldst virkelig har gått glipp av noe. De to yngste leker så fint med hverandre og deres behov og ønsker er relativt like. Med stor avstand er det vanskeligere å finne familieaktiviteter som alle liker. Hun er for all del veldig glad i brødrene sine, er grei med dem og de forguder henne, men det er ikke et likeverdig forhold på samme måte som med de to yngste.

[Prøverpåentil]

Jeg har tre og tenker at det er fullt overkommelig. Selv om jeg nok alltid tenkte om "store" familier da jeg var alene at det var mye styr. Det kan det hende folk har tenkt om oss også, for det er klart at tre små mennesker lager mer styr enn et eller ingen. Jeg tenker nok allikevel at små mennesker lager så mye styr som man som voksen har kapasitet til å gi dem. Har en slektning som har 14 barn og da jeg var på besøk hos henne med min eldste, tror jeg hun alene lagde mer styr enn de 14 til sammen.

 

Hvis folk sier til deg at da får du det travelt, tror jeg nok jeg ville utforsket litt hva de mente med det. Kanskje tenker de at du styrer mye med den ene? At du virker stresset? Da jeg hadde én, spurte folk nemlig mest om når neste kom.

 

Jeg har (av ikke helt frivillige årsaker) seks år mellom den første og den andre. Det var perfekt i form av at storesøsteren var overlykkelig over en baby, hun tok seg godt av broren og var relativt selvstendig. Mellom nr to og tre er det bare to år. Det var litt slitsomt helt i begynnelsen, men midterste hadde sovet natten igjennom et drøyt år og vi hadde funnet vår form som familie. De to yngste er så glade i hverandre nå og har et så tett samhold at jeg tenker at hun som er eldst virkelig har gått glipp av noe. De to yngste leker så fint med hverandre og deres behov og ønsker er relativt like. Med stor avstand er det vanskeligere å finne familieaktiviteter som alle liker. Hun er for all del veldig glad i brødrene sine, er grei med dem og de forguder henne, men det er ikke et likeverdig forhold på samme måte som med de to yngste.

Nja.. Jeg har et par familiemedlemmer som har flere barn.

Og til dem kan jeg liksom ikke si at jeg er sliten, har det travelt en dag osv.. For de som har så mange barn har det så mye værre!!

Så det er nesten som at de venter på at jeg skal få det værre

Fordi nå har jeg tid til å bake brød, jeg ordner kaker, jeg diller med interiørting hjemme... Osv;p

Men sånt får jeg visst ikke tid til med flere barn! Mulig sant. Men unødvendig å påpeke før jeg i det hele tatt er smelt på tjukka 😂

[amandine]

Å joda, sånt får du fint tid til med flere barn! Ikke noe problem i det hele tatt. Men du har kanskje noen år der du ikke er så mye ute med venninner, der du ikke kan drive aktiv idrett alene i bøtter og spann og der du ikke har så mye egentid hvis du trenger det. Men du får tid til mye.

Vi har to tette og en slenger i hver ende, ti år fra 1 - 2, 15 mnd fra 2-3 og 5 år fra 3-4, i denne likningen der det var mange ukjente faktorer(barn kommer ikke nødvendigvis på bestilling ift tidspunkt, og etter tre stk skulle man tro vi kunne planlegge, men det er minstemann et godt eksempel på et vi ikke kunne likevel...) har vi klart det fint med litt hjelp av venner og naboer i tunge perioder (sykdom, for eksempel) da vi ikke har annen familie på denne kanten av landet.

Vi tenker veldig at det er her vi er nå i småbarns(snart storebarns)-fasen, og da innstiller man seg på det. Vi er (jeg iallefall) klassekontakt og fotballtrener, jeg baker og leser og ordner og fikser, jobber og koser meg. Men jeg har ikke veldig mye dødtid på sofaen! Det blir i mitt neste liv!

[☆☆☆]

Det finst stunder eg kunne ha tenkt meg å gi bort eine om det ikkje hadde vore for at eg ikkje kan unnvere nokon av dei.

 

Men desse stundene er få, to barn er dobbelt så mykje arbeid men også dobbelt så mykje kos og moro.

 

Mine ungar er små enda, og eg er vel ikkje ein babyperson. Ho på to og eit halvt går det an å føre samtalar med no og det er stas. Eg gler meg til dei er større, alt no har dei mykje glede av kvarandre, men dei kan ikkje leike saman utan mykje styr og tilrettelegging enda.

[Mrs Smutt & Smilende]

Fikk nr to når førstemann var 3,5 år.

Det som overrasket meg mest (og som jeg tydeligvis ikke hadde vett på å forestille meg) var det forholdet barna har fått seg imellom (er enebarn selv så det kan jo være en årsak til at min forestillingsevne her var svekket).

 

De har det rett og slett helt topp sammen. Nå er største syv og minste 3,5.

Jeg tror aldersforskjellen her har spilt en stor rolle for alt har gått så bra nettopp fordi vi har kunnet prate med størstemann om dette fra dag en.

 

Jeg tenkte ikke veldig mye på om vi skulle ha to eller ei, siden jeg rett og slett ikke hadde så mye tid til å tenke på slikt p.g.a. alder. Siste kom da rett før jeg ble 39 år. Det kunne vært tidligere, men et par spontanaborter satte stopper for det.

 

Ting går veldig lett nå. De spiser, tegner, leker og største leser for minstemann. Dette er underholdning for begge og de kjeder seg ikke sammen. Krangling er det også fint lite av (foreløpig).

 

Slitsomt er det til tider, men jeg tror neppe det er mer slitsomt enn å ha en totalt sett.

[Lektor Doppler med tillegg]

Det er i disse trådene jeg føler at jeg blir i utakt med resten. Jeg har to gutter (17 og 19) som aldri har vært venner. De kranglet konstant til de var 10 og 12. Eldste flyttet til sin far da han var 16 og etter det har ting blitt bedre. De krangler ikke mer, men de er ikke tette. Og så har jeg ei jente på 9. Som elsker begge sine brødre, men de er så mye eldre så hun er veldig som enebarn likevel. Både mannen og jeg er enebarn.. og selv om vi er glad i alle våre barn, så er vi vel enige om at søsken er noe man kan fint leve uten.