Jeg blir gal av "hvorfor det?) barn

[Anonym bruker]

Har en nabojente på 4 år. Hun spør hvorfor det? Til absolutt alt. Jeg vet om flere og, og hun er mye med min datter så kan ikke bare ignorere henne heller.

 

Anonymous poster hash: 5b0a6...550

[Anonym bruker]

Irriterende ja. Men det er jo helt vanlig i 4 års alderen

Anonymous poster hash: c0063...426

[Anonym bruker]

Haha. Er bare sånn akkurat at jeg klarer komme meg helskinnet gjennom slike tøffe perioder med egne barn. (Noen ganger har jeg lyst til å skjære av ørene i håp om å bli døv)

Og så kommer søren meg naboungene og prøver å ha deg ihjel også.

Milde Jesus, gi meg styrke.

 

Anonymous poster hash: 9d254...814

[soleia]

Ein kan bli halvgalen av slikt, sjølv om det jo er bra at dei søkjer nye kunnskapar.  Av og til verkar det som det går på autorepeat utan at dei høyrer på svaret dei får.  Heldigvis ser det ut til at eldste er på veg ut av den verste perioden, men reknar med at minste snart er i gang for fullt.

[Anonym bruker]

Det er veldig stor forskjell på hvor intens denne perioden er hos barna altså, jeg har fire barn hvor yngste nå er 5 år og hun har sikkert stilt flere spørsmål alene enn de tre andre til sammen

Hun lurer på alt mulig, jeg skjønner ikke hvor hun tar alt sammen fra, kan være spørsmål som hvordan en vegg inne i et hus holder seg oppe når hun ikke ser noen spiker o.l.

 

Jeg trøster meg med at hun er intelligent og har en hjerne som fungerer veldig godt

Anonymous poster hash: 3b284...1cf

[Superdolly]

Tja, det er vel kanskje ikke noen trøst, men mange "hvorfor det?"-barn spør for å orientere seg, for å finne ut av ting. Og noen lærer mye av det..

 

Så har du de som nærmest har satt på repeat-knappen og nærmest spør automatisk. Noen gjør det rett og slett fordi de får oppmerksomhet av det. Noen voksne blir litt irritert, men irritert oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet.

 

Jeg har erfart at det noen ganger kan hjelpe å bryte mønsteret litt. I stedet for å svare, mer eller mindre på automat til man går i stå og ikke har flere svar, kan man sette seg ned og prate litt med barnet. Jeg pleier ofte å si at jeg vet ikke, for hvorfor-spørsmål er vanskelige å svare på. Men jeg vil også prøve å finne ut hva barnet egentlig lurer på, og kanskje vi kan finne svaret da.

 

Dette gjelder selvsagt ikke barn som sier "hvorfor det?" til alle beskjeder fra de voksne. Dette er egentlig ikke spørsmål, men en måte å diskutere og forsøke å omgå beskjeden. Jeg pleier ganske kort å si til slike barn at sånn er det med den saken, eller fordi JEG sier det. Ferdig med den diskusjonen. Enten det gjelder at de skal henge opp jakka si eller at de ikke skal gå ut og inn med sølete støvler mens jeg vasker. Ikke så pedagogisk, kanskje, men min tålmodighet med slikt er ikke veldig stor.

[ms.Pond]

Haha det merkes her i gården og Junior er i gang for fullt og det er "hvorfor det" til alt. Vi sitter og spiser frokost sammen hver morgen, og prater om ditt og datt, og så plutselig begynner det: "Mamma, hvorfor tok du tre agurkskiver på brødskiven din?" "Mamma, hvorfor drakk du opp melken din?" "Mamma, hvorfor er det bare en sky på himmelen?" 

 

Vel, jeg har begynt å gi det irriterende svaret "jeg vet ikke" eller "sånn er det bare innimellom" når jeg har svart på bortimot hundre "hvorfor det"-spørsmål allerede før barnehagen. Og det verste er at jeg får temasangen til serien som gikk på barne-tv på hjernen, "men hvorfor det?" jevnlig hver dag. Gaaaah!

 

Likevel - jeg prøver å holde på denne tiden, hvor han prater og engasjerer seg i alle småting, for tiden går vel fort nok til han blir en stille tenåring hvor dagens hendelser må dras ut med endeløs tålmodighet i enstavelsesord  

 

Vi var heldige og rakk akkurat over nabojentas "hvorfor det"-periode før vår gutt begynte. Det holder virkelig med en om gangen  

[Ladybugg]

Slik er min 3 åring også, lurer på ALT mulig... 

[Gjest gry1986]

Har en sånn hjemme eg og, blir gal innimellom. Ikkje bare spør hu hvorfor heile veien men hu omformulere samme spørsmål flerne ganger! Uææææ.....

[Anonym bruker]

Jeg liker faktisk når barn spør og graver. Det viser at de er nysgjerrige og i tillegg lærer de mye om masse.

 

Anonymous poster hash: 0a477...b3c

[klishe89]

Jeg elsker barn som spør. Det er sunt og moro!

[Anonym bruker]

Haha, man bli koko av det - rett og slett. Heldigvis er/var ingen av mine så "ille". Men i dag hadde vi en gjest til middag som FAEN ikke ville gi seg, han satt og satt og satt ved bordet etter alle de andre var ferdige, og rakk ikke og spise maten sin fordi han måtte spørre om absolutt ALT!! Til slutt sa jeg "Du, nå må du faktisk være litt stille". Og han bare "HVORFOR det??"

 

Hahaha....

Anonymous poster hash: 4ecc4...194

[Anonym bruker]

For å si det sånn, jeg kjenner begge barn som spør, og barn som ikke spør... Merker stor forskjell på intelligensen! Helt ærlig altså...

 

Anonymous poster hash: 0a477...b3c

[Anonym bruker]

Hvorfor det, da?

 

Anonymous poster hash: ba369...3b9