Skal - skal ikke...synspunkter på nr. tre

[Anonym bruker]

Hei, jeg og min kjære driver for tiden og diskuterer og prøver å bestemme oss for om vi skal ha et tredje barn eller la det være med de to vi har. Vi er begge 37 år, har vært gift i over fem år og vært kjærester i nesten 20 år. Et stabilt og godt samliv altså. Vi har begge faste og stabile jobber med god inntekt. Vi har to barn, på 7 og 9 1/2 år. Etter at minstemann ble født fikk jeg satt inn hormonspiral og denne er det jo på høy tid å skifte ut nå...så spørsmålet er da om jeg skal sette inn en ny og dermed utelukke flere barn, eller om vi skal prøve å få en atpåklatt. 

 

Jeg har egentlig alltid sett for meg at vi skulle ha to barn. Jeg har selv et søsken og syns det har vært greit. Min mann derimot har alltid ville hatt tre. Han er selv et av tre søsken og syns to er litt lite. Etter hvert slo han seg vel til ro med at de ble to, etterhvert som både vi og ungene ble eldre.

 

Er litt rart å ha kommet dit hen i livet at det er nå eller aldri i forhold til å bestemme oss for om vi er helt ferdig med barn...føler meg liksom ikke så gammel, men må vel innse at jeg begynner å bli det

 

Jeg har hatt veldig tunge svangerskap med ekstrem svangerskapskvalme, bekkenløsning og lavt blodtrykk. Sånn sett frister det ikke, men det er jo snakk om en liten periode som vi fint kommer oss gjennom.

 

Føler vi har en travel hverdag med to skoleunger som krever sitt ift lekser og oppfølging på skole i tillegg til fritidsaktiviteter. Har det nok ikke travlere enn andre med unger på samme aldre, men det er nå sånn det er - travel tid. Likevel føler jeg at en baby krever tid og energi på en helt annen måte enn to så pass store unger. Kanskje de hadde hatt godt av å få en lillesøster/bror også ift ansvar og omsorg. Eldste var jo bare 2,5 år da minste kom til verden, så de har vært mer likverdige sånn sett - småbarn samtidig.

 

Det som "skremmer" meg er jo å begynne på igjen med spedbarn, amming, våkenetter og bleier...og alt som følger med. Har lenge nå syns det har vært så deilig å være ferdig med de tingene - men så er det jo barnet jeg vil ha, ikke en ny småbarnsperiode. Er ikke det at jeg føler en "panikk" nå som ungene blir større og ønsker å oppleve babykosen en siste gang.

 

Er redd for at tiden ikke skal strekke til med tre kontra to når jeg føler vi er nok så skvist av tidsklemma som vi er og at vi blir veldig mye mer sliten av småbarnsperioden nå som vi har fått noen år til på baken siden sist. Ønsker jo ikke å føle at vi ikke strekker skikkelig til for noen av ungene. Har alltid tenkt at to var et perfekt antall til to foreldre, og at man "drukner" litt med tre...

 

Hva er deres tanker og erfaringer rundt dette? For og i mot... Trenger noen å hjelpe meg å sortere tankene her

 

 

Anonymous poster hash: eef1a...0bd

[Nullstress;)]

Jeg skjønner det det er mye p tenke igjennom, men det er virkelig bRe dere to som kan avgjøre om det blir en baby til eller ikke. Det er dere som skal igjennom svangerskapet, der som skal stelle,fø og passe på tre barn. Og det er dere som skal se om det passer dere eller ikke.

 

I det du beskriver ville noen droppet det og noen ville gjennomført det.

Kommer helt an på dere.

 

Beklager "dårlig" svar 😋

 

Men lykke til uansett ❤️😊❤️😃

[Anonym bruker]

Jeg har like store barn som deg og en 1 åring.

Det som har vært positivt er at de to store har vært veldig involvert og gledet she helt fra de fikk vite om graviditeten.

De er kjempe glad i den minste og kan underholde henne sånn at jeg får feks laget middag og ordnet praktiske ting.

Det er til tider litt slitsomt med en 1 åring som er trøtt etter bhg samtidig som en skal hjelpe til med lekser og kjøre til fritidsaktiviteter. Og store barn kan også føle seg tilsidesatt når foreldre mye styre mye med en baby.

Men alt i alt vil jeg si det har vært veldig positivt for både små og store, de eldste ønsker seg nå flere småsøsken:-)

 

Anonymous poster hash: c5f64...ddb

[Anonym bruker]

Ville holdt meg til to stk nr tre kan ødelegge harmonien fullstendig. Slutt imens leken er god

 

Anonymous poster hash: c7be2...019

[Anonym bruker]

Vi er på samme sted. Er begge 38, og har to på 1 og 3 år. Det er snart for sent for fler. Jeg også er hyperemesis dame, så det er der vi må tenke mest. Greier vi en slik runde til. Jeg så dårlig, og han alene med nå to små mens jeg er dårlig. Jeg elsker babytida, så det glede jeg meg bare til selv om det er slitsomt drt og. Vi har jo liksom vært der i tre år vi nå...

 

Jeg tenker jo man ikke angrer på at man får et til, men det kan jo tære på helsa og forhold og ta bort tid med unga på veien dit da.

 

Også er jeg redd for at vi plutselig skulle få flerlinger eller et barn med ekstra behov. Takler vi det...

 

Følger med her jeg

 

Anonymous poster hash: fcea4...368

[Anonym bruker]

Man "drukner" ikke selv om man har tre barn, det er overhodet ikke nødvendig å være like mange voksne som barn i en familie for å få logistikken til å gå opp.

 

Vi har fire barn, og det går helt fint. Men det blir jo en periode av livet hvor oppfølging av barn nærmest blir en livsstil, for det er ikke rom for så mye annet.

 

Dårlig samvittighet fordi hvert enkelt barn ikke får nok oppmerksomhet har jeg aldri hatt, de får mer enn de trenger alle fire. Både oppmerksomhet, hjelp, omsorg og kos får de i massevis alle fire. 5-åringen synes det kan bli litt vel mye kosing, for 13-åringer er etter henne for å kose støtt og stadig og må finne seg i å bli avvist rett som det er

 

I går satt 7 og 10 åringen ved siden av hverandre på kjøkkenet og gjorde lekser, småpludrende kunne 10-åringen hjelpe 7-åringen med et spørsmål hun ikke forsto.

 

Det å være mange søsken er sjelden en ulempe, de har mye glede av hverandre altså.

 

Logistikken kan bli et problem, i dag har 13-åringen trening klokken 17-18, 10-åringen kamp klokken 17, og både 7 og 5 åringen har trening klokken 18. Men det går det også, vi tar to unger hver og følger, kjører og ordner. Hadde det kommet et foreldremøte på samme dag måtte vi hatt hjelp, men det går også greit. Vi har alltid vært på tilbydersiden når det gjelder å gi skyss til små venner til trening og har derfor mange tjenester å hente inn når vi trenger hjelp tilbake, det har aldri vært noe problem.

Anonymous poster hash: e9ada...2f7

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar - er nettopp derfor jeg postet dette innlegget - for å få noen nye tanker og også eventuelle erfaringer rundt dette. Det er jo en stor avgjørelse, ikke noe man vil ta lett på ene eller andre veien - så alle innspill hjelper

Anonymous poster hash: eef1a...0bd

[Anonym bruker]

Vi er 37 og 38 og har barn på 9 og 12.

Ønsker oss veldig en liten til, men samtidig er det litt skummelt å sette igang.

 

Jeg har en kronisk sykdom så legene må gi klarsignal til en evt graviditet.

 

 

Anonymous poster hash: ed398...e9a

[Tonjecs]

Go for it!

Ett barn til er enda mer lykke i heimen  

[Anonym bruker]

Mitt beste råd er å følge magefølelsen, den stemmer nesten alltid

Lykke til med valget

Anonymous poster hash: a2d5f...fce

[Nyttårs barn]

Jeg tenker at dere selv må ta denne avgjørelsen.

 

Dere har to store barn, de er selvhjulpne og har sikkert fått masse oppfølging. Sånn sett har dere nok muligheten til å få en liten en, og fortsatt kunne holde hodet over vannet.

Samtidig må dere jo igjennom et svangerskap/småbarnstid på nytt og man vet jo ikke hva man får.

 

For oss er to barn nok, men vi er begge eldre enn dere og har mindre unger.

Jeg personlig tenker at jeg er svært takknemlig for å ha fått to friske barn.

[Sint naken biltyv]

Go for it!

Ett barn til er enda mer lykke i heimen

Enig💖