Dere som har hatt spiseforstyrrelser..

[Anonym bruker]

Hvordan kom du deg ut av det?

Vet det er ganske individuelt, men hva funket for DEG?

Var du i full jobb under behandlingen, eller helt/delvis sykmeldt?

 

Anonymous poster hash: e2cf4...401

[Anonym bruker]

Hos meg ble det tatt tak i uten at jeg selv visste at jeg var spiseforstyrret. Jeg jobbet i full stilling, trente 6-7 dager i uken og spiste mindre og mindre. Merket at jeg var kjempe slapp, hadde veldig vondt i kroppen/hodet, og kunne grine for ingenting. Begynte å gå til manuellterapeut pga vondtene og det var hun som snappet opp spisemønsteret mitt. Foreldrene mine fikk meg til psykolog fordi jeg nektet på at jeg hadde en forstyrrelse, men det var da psykologen ba meg spise ting jeg hadde forbudt meg selv over lengre tid at jeg skjønte at det var blitt et problem. Jeg begynte å slanke meg da jeg hadde 20 kg for mye på kroppen, men jeg la ikke merke til at jeg spiste mindre og mindre og var veldig streng med meg selv ift mat og trening, da hadde jeg tatt av 28 kg, men var likevel ikke anorektisk tynn, helt normal slank. ble sykemeldt og var ute av arbeidslivet i 2 år. Den dag i dag, 7 år etterpå har jeg fortsatt plager med smerter innimellom, men jeg spiser normalt selv om det til tider kan være veldig anstrengende. Jeg har ikke lagt på meg igjen og jeg er veldig forsiktig med det jeg spiser. Jeg håper at jeg aldri faller tilbake der hvor jeg var for det unner jeg virkelig ingen! Jeg skrev også bacheloren min ang dette temaet og fikk toppkarakter

 

Anonymous poster hash: 610c3...a25

[Anonym bruker]

Jeg begynte å slanke meg, overtrene og sulte da jeg var 12 år gammel. Nektet meg selv å spise mer og mer, kuttet ned på måltider mer og mer. Jeg vil ikke si hvor lite jeg spiste til slutt, men jeg kan si at det var kun flytende føde. Var nederst på 40-tallet på vekta med en høyde på nesten 170. 

 

Pga diverse omstendigheter gikk anoreksiaen over til en kombinasjon med alvorlig bulimi etter hvert. Slikt levde jeg noen år, kraftig deprimert og suicidal. 

 

Det skjedde et under rett og slett. Mannen min ble min reddende engel. Ved hjelp av ham kom jeg meg videre, ut av depresjonen og samtidig ut av en verden bestående kun av mat mat mat. Ingen hjelp fra terapaut el.l selv om det var prøvd flere ganger i løpet av sykdomsperioden. Vekslet mellom skolegang og full jobb/deltidsjobb under bedringen. Holder nå på med en master. 

 

Helt frisk er jeg ikke den dag i dag og det kommer jeg nok aldri til å bli. Spisemønsteret mitt er helt ute og kjører.. Spiser alt for lite i perioder og alt for mye i perioder. Dårlig kosthold og kontroll har sakte men sikkert ført til kraftig overvekt. 

 

Jeg er ikke fornøyd med kroppen min, men jeg er livredd for å falle tilbake til "gamle mønstre". Jeg vil IKKE bli så syk som jeg var en gang i tiden, såpass fortjener barnet mitt at han ikke har en mor som er alvorlig syk. 

Denne frykten hindrer meg i å endre spisemønstret mitt, men overvekt er jo heller ikke positivt.

Pr. dags dato er jeg litt rådløs og vet ikke helt hvordan jeg skal gripe tak i dette. Men.. Jeg er faktisk lykkelig likevel. Jeg er ikke deprimert og kroppen min som jeg tenkte på og hatet 24/7 bryr jeg meg ikke så mye om lengre. Grunnen til at jeg vil ned i vekt er for å bedre helsa, unngå livsstilssykdommer og forhåpentligvis få en lengre levetid. På en eller annen måte skal jeg klare det. 

Anonymous poster hash: 27fb3...7ab

[Anonym bruker]

 

Jeg begynte å slanke meg, overtrene og sulte da jeg var 12 år gammel. Nektet meg selv å spise mer og mer, kuttet ned på måltider mer og mer. Jeg vil ikke si hvor lite jeg spiste til slutt, men jeg kan si at det var kun flytende føde. Var nederst på 40-tallet på vekta med en høyde på nesten 170. 

 

Pga diverse omstendigheter gikk anoreksiaen over til en kombinasjon med alvorlig bulimi etter hvert. Slikt levde jeg noen år, kraftig deprimert og suicidal. 

 

Det skjedde et under rett og slett. Mannen min ble min reddende engel. Ved hjelp av ham kom jeg meg videre, ut av depresjonen og samtidig ut av en verden bestående kun av mat mat mat. Ingen hjelp fra terapaut el.l selv om det var prøvd flere ganger i løpet av sykdomsperioden. Vekslet mellom skolegang og full jobb/deltidsjobb under bedringen. Holder nå på med en master. 

 

Helt frisk er jeg ikke den dag i dag og det kommer jeg nok aldri til å bli. Spisemønsteret mitt er helt ute og kjører.. Spiser alt for lite i perioder og alt for mye i perioder. Dårlig kosthold og kontroll har sakte men sikkert ført til kraftig overvekt. 

 

Jeg er ikke fornøyd med kroppen min, men jeg er livredd for å falle tilbake til "gamle mønstre". Jeg vil IKKE bli så syk som jeg var en gang i tiden, såpass fortjener barnet mitt at han ikke har en mor som er alvorlig syk. 

Denne frykten hindrer meg i å endre spisemønstret mitt, men overvekt er jo heller ikke positivt.

Pr. dags dato er jeg litt rådløs og vet ikke helt hvordan jeg skal gripe tak i dette. Men.. Jeg er faktisk lykkelig likevel. Jeg er ikke deprimert og kroppen min som jeg tenkte på og hatet 24/7 bryr jeg meg ikke så mye om lengre. Grunnen til at jeg vil ned i vekt er for å bedre helsa, unngå livsstilssykdommer og forhåpentligvis få en lengre levetid. På en eller annen måte skal jeg klare det. 

 

Anonymous poster hash: 27fb3...7ab

 

Du svarer litt på ditt eget spm: ikke gjør det alene. Få hjelp. Oppsøk lege og psykolog og får de med deg på veien: Tenk gjennom helvette du har vært igjennom og spør om det er vits å ta noen sjanser. Du har rett. Barna dine fortjener ikke at du skulle falle ned - og det gjør ikke du eller mannen din heller.

 

Takk for at du delte din historie med oss <3

 

Masse lykke til. Du har grunn til å være stolt av deg selv.

 

Anonymous poster hash: 71d76...fbc

[Anonym bruker]

Jeg levde med spiseforstyrrelser i godt over ti år og varierte mellom mer og mindre strenge perioder med anoreksi/ortoreksi. I perioder var jeg i full jobb/studier, i andre var jeg sykmeldt.

 

For meg ble beslutningen om å får barn vendepunktet som lot meg arbeide meg ut av alvorlig undevekt og en hverdag dominert av forstyrret tenkning for å kunne bli gravid. Etter at jeg fikk barn har jeg ikke falt tilbake.

 

Jeg hadde flere terapi og behandlingsforsøk, men de hjalp ikke for meg. Det ble bare noe som ga spiseforstyrrelsen en enda mer sentral plass i livet mitt og bidro til å opprettholde den. Jeg var nødt til å skifte fokus fullstendig og slutte å være så opptatt av meg selv for å begynne å bli frisk. Jeg er klar over at jeg kan ha vært uheldig med hvilke behandlere jeg har møtt.

 

Jeg vet det høres rart ut, men jeg føler at det skjedde en plutselig endring og at jeg gikk fra alvorlig syk av spiseforstyrrelsen til nesten ferdig med den på veldig kort tid. Det betyr ikke at jeg ikke har noen rester av tankene fra den gang, og jeg kan fortsatt ha dager hvor kroppsforståelsen min er av, men jeg føler allikevel at jeg har blitt grunnleggende endret og at den syke personen plutselig bare forsvant.

 

 

 

Anonymous poster hash: b3034...082

[Anonym bruker]

 

Jeg begynte å slanke meg, overtrene og sulte da jeg var 12 år gammel. Nektet meg selv å spise mer og mer, kuttet ned på måltider mer og mer. Jeg vil ikke si hvor lite jeg spiste til slutt, men jeg kan si at det var kun flytende føde. Var nederst på 40-tallet på vekta med en høyde på nesten 170. 

 

Pga diverse omstendigheter gikk anoreksiaen over til en kombinasjon med alvorlig bulimi etter hvert. Slikt levde jeg noen år, kraftig deprimert og suicidal. 

 

Det skjedde et under rett og slett. Mannen min ble min reddende engel. Ved hjelp av ham kom jeg meg videre, ut av depresjonen og samtidig ut av en verden bestående kun av mat mat mat. Ingen hjelp fra terapaut el.l selv om det var prøvd flere ganger i løpet av sykdomsperioden. Vekslet mellom skolegang og full jobb/deltidsjobb under bedringen. Holder nå på med en master. 

 

Helt frisk er jeg ikke den dag i dag og det kommer jeg nok aldri til å bli. Spisemønsteret mitt er helt ute og kjører.. Spiser alt for lite i perioder og alt for mye i perioder. Dårlig kosthold og kontroll har sakte men sikkert ført til kraftig overvekt. 

 

Jeg er ikke fornøyd med kroppen min, men jeg er livredd for å falle tilbake til "gamle mønstre". Jeg vil IKKE bli så syk som jeg var en gang i tiden, såpass fortjener barnet mitt at han ikke har en mor som er alvorlig syk. 

Denne frykten hindrer meg i å endre spisemønstret mitt, men overvekt er jo heller ikke positivt.

Pr. dags dato er jeg litt rådløs og vet ikke helt hvordan jeg skal gripe tak i dette. Men.. Jeg er faktisk lykkelig likevel. Jeg er ikke deprimert og kroppen min som jeg tenkte på og hatet 24/7 bryr jeg meg ikke så mye om lengre. Grunnen til at jeg vil ned i vekt er for å bedre helsa, unngå livsstilssykdommer og forhåpentligvis få en lengre levetid. På en eller annen måte skal jeg klare det. 

 

Anonymous poster hash: 27fb3...7ab

 

Hadde selv anorexia som ung. Med meg gikk det fort, og selve sykdommen varte derfor ikke lenge før jeg fikk hjelp. Veide 44,2 kilo ved innleggelse, jeg er 180 høy. Men tror kortvarig sykdom, kanskje gjør den lettere og bli kvitt? Men jeg sliter også i perioder med fokus på mat og trening. Har nok veldig og kontroll nå, men har brukt lang tid. Vil si det var først etter jet fikk andremann jeg en dag kjente at det er godt med god mat. Og jeg liker og trene,- for treninga sin del....Ikke fordi jeg "må"..

 

Før jeg ble gravid med nummer en var jeg litt opp og ned iv ekt. Var ofte sulten, røyka og trente i de perioder jeg "måtte" når det holdt på og gli for mye ut. Etter fødsel var jeg tung.. Jeg veide over 100 kilo, og det gikk ikke an. Jeg måtte rett og slett innse at noe må gjøres, men jeg kan ikke slanke meg. Da VET jeg at det går galt.. SÅ da måtte jeg ta tak i livet mitt som det var da og tenke over hvilke uvaner har jeg som slår negativt ut på vekt, hva kan jeg endre uten at det føles som et "offer":...Jeg begynte rett og slett med og slutte o spise godsaker på ukedagene. Før var det vanlig med en pose popcorn til "Friends",- eller vafler...EN annen ukedagskveld kunne det vare en film, med lit snop til...Dette var det første jeg kuttet ut, samtidig som jeg bestemte meg for og begynne og trene:.. Ikke panisk og intensivt for og oppnå lite på kort tid, men for og bli i bedre form. To treninger i uka bør alle få til, uten at man ofrer annet for det, tenkte jeg..

 

Etter en lengre periode gikk det greit. Kun fredag og lørdag var det snop på kveldene etter kveldsmat,- og to treningsøkter var ikke noe stress. Jeg begynte også og få inn en til to "bonusøkter" i uka.. Av varierende kvalitet, men jeg fant oftere og oftere tid... Slik endret jeg min hverdag og gikk litt ned i vekt.. Men etter nesten et år hadde jeg fortsatt (alt for) mange kilo igjen, og jeg følte innsatsen ikke var verdt resultatet. Jeg målte jo cm og kilo....Men mannen min ba meg da om og glemme disse, og heller fokusere på trening og det og spise sundt. For jeg holdt meg i alle fall frisk,- og jeg ble jo IKKE tykkere....

 

Så jeg holdt ut,- og etter hvert var det ikke noe og "holde ut". .En ny livsstil var lagt,- 3 år tok det,- og jeg var fortsatt 6-7 kilo unna ei vekt jeg ønsket da vi ble gravide igjen..Derifra fortsatte jeg den nye livsstilen, la på meg bare 10 kg, og tre mnd etter fødsel var jeg nede i vekta jeg ville være.  Har holdt den i 7år nå. Vendepunktet kom den dagen jeg bestemte meg for og melde meg på løp....Halvmarathon...Da ble fokuset flyttet fra mat og trening for utseendets skyld, til mat og trening for prestasjonenes del.. Man må trene en del for og greie 21km, men man kan ikke overdrive det, for da klarer ikke kroppen det heller. Man kan spise usunt og kose seg masse, men man kjenner fort at det er lettere og løpe på "rett mat" enn på usunn, mat. Og siden det uansett er slitsomt, vil man ikke seg selv så vondt at man skeier ut med søppelmat for ofte.. Slik ordner det seg selv.

 

Så mitt tips er. Ta tak i NOEN av de usunne matvanene dine, og slutt/redusere hyppigheten på de,- finn en eller to gode tind du VET er bra for kroppen din.... Ta det steg for steg, og kjenn heller etter hvor mye bedre form du bli i, at du får mer energi, at du ikke blir forkjøla eller annet syk like ofte mm

 

 

Sett deg gjerne et prestasjonsmål, jeg synes ulike sykkelritt, fjellmarsjer eller langløp er greit, fordi det krever null tekninkk og lite utstyr til og begynne med,- og man konkurrer lett mot bare seg selv...Også er det så mye og velge mellom, så det er umulig og ikke finne noe i et passe tidsrom fra nå av... Hva med halvmarathon elle 10km i Oslo neste år? Om du ikke bor i distriktet, er det supert og ta det som en helgetur med mann eller gode venner

 

Men selvsagt, det spørs hvor "psyk" du er i hodet ditt pr i dag. Spiseforstyrrelsen ligger alltid latent i oss, men jeg mener ikke at den alltid er nødvendig og kurere med hjelp fra andre.. Andre gang så er det nødvendig med mer profesjonell hjelp. Jeg ser du har mange "sunne t anker, bl.a at du ikke kan slanke deg.. Det var noe jeg også måtte innse! Men det betyr ikke at man ikke kan leve sundt, trene og nyte livet. Jeg er nok fortsatt "litt tung", men hallo. Jeg holder joggetempo i 2mil! jeg kan spise hva jeg vil og så mye jeg vil at det,- bare ikke ALLTID! (ikke før på fredda') Så jeg vil si jeg er forholdsvis sunn tross alt-- Og det er denne balansen du må finne. Man må kutte ut noen uvaner, putte inn noen gode vaner og ta tida til hjelp....Glem vekt og cm og tren for et mål som er mye letter og nå enn ei vekt...

 

Anonymous poster hash: 96406...5ad