Etter mange år har jeg endelig fått diagnose

[Anonym bruker]

Prolaps i 1 ryggvirvel.

Fibromyalgi og mistanke om Hyperparathyreoidisme.

I tillegg har det begynt å slå ut på enkelte revmatiske prøver og punkter ved sjekk hos spesialist.

 

Ser mørkt ut for å komme seg tilbake i arbeidslivet. Har vel egentlig visst i noen år at det går veien mot ufør men nå har man endelig diagnoser som forklarer symptomene. Har fått ny saksbehandler på NAV og han virker skikkelig hyggelig og dyktig.

Det letter bekymringene mye.  

 

 

Anonymous poster hash: c7791...ea5

[Anonym bruker]

Ok. Fint for deg.

Anonymous poster hash: 31151...173

[Anonym bruker]

Diskusprolaps og hyperparathyreodisme er i utgangspunktet ikke typiske grunner for ufør. Da skal mye være utprøvd. Dette gjelder også i noe grad fibromyalgi. Synes det er trist at du skal uføretrygdes på disse diagnosene uten at behandling og livsstilsendring er utprøvd, men det er det gjerne ? Lykke til iallefall.

 

Anonymous poster hash: c2412...154

[Anonym bruker]

Det må være godt å få diagnosene på papiret, når du selv vet du er syk. Det er ikke så lett med nav alltid, men når du har fått diagnosene vil det jo være en del lettere. Synes det er unødvendig av folk å kommentere på hvorvidt disse diagnosene holder for å bli trygdet. Det er det kun du selv som merker og ingen menneske bærer en diagnose helt likt

Anonymous poster hash: 1a874...f80

[Anonym bruker]

Tre ulike diagnoser er trist. Tenk for et smerte helvete den damen har?

 

Anonymous poster hash: fdbcd...b1d

[Anonym bruker]

Hvorfor ser det mørk ut med å komme tilbake til arbeidslivet?

 

Ingen av diagnosene dine er dødelige. De sier egentlig ingenting om din restarbeidsevne.

Med riktig livsstil, riktig trening, kosthold og medisinering kan du leve et helt fint liv selv med disse diagnosene. Diagnosene i seg selv gir jo ikke grunnlag for uførestønad.

 

 

 

Anonymous poster hash: b12c0...f70

[Anonym bruker]

Hvorfor ser det mørk ut med å komme tilbake til arbeidslivet?

Ingen av diagnosene dine er dødelige. De sier egentlig ingenting om din restarbeidsevne.

Med riktig livsstil, riktig trening, kosthold og medisinering kan du leve et helt fint liv selv med disse diagnosene. Diagnosene i seg selv gir jo ikke grunnlag for uførestønad.Anonymous poster hash: b12c0...f70

Det finnes ingen diagnose som i seg selv er grunnlag for uførepensjon. Det må være redusert inntektsevne, og en årsakssammenheng mellom diagnose og den nedsatte inntektsevnen. Håper du får med deg at jeg bruker inntektsevne, og ikke arbeidsevne.

 

Anonymous poster hash: fdbcd...b1d

[Cat.68]

Hmmm, nå trur jeg du ser i overkant pessimistisk på tilværelsen. Jeg har hatt hyperparathyreodisme men min ene biskjoldkjertel ble operert ut Pga at den var så forstørret. Hadde den vært mindre er det vanlig å behandle med medisin. Jeg ble 100% återstillt fra det etter operasjon. Jeg er også diagnostisert med fibromyalgi, sekundær sjøgrens syndrom og spondyloartritt ( bechtrevs). Men allikevel jobber jeg over 70%. Med egentrening, fysioterapi og medisinsk behandling kommer man langt. Jeg skjønner at det er lett å bli oppgitt og tenke det værste. Men ikke gi opp. Mye av problemene kan behandles slik at smertene reduseres, og man lærer til slutt å leve med det. Forhåpentligvis vil du kunna jobbe lenge ennå, om ikke annet redusert. Lykke til, jeg vet hvordan det er å leve med smerter.

[Anonym bruker]

Vi kjenne vel alle noen som har uføretrygd, men som "alle" vet at kunne jobbet om viljen var der. Hvis du virkelig ønsker å jobbe så skal det mye til for at du ikke kan klare en redusert stilling. Men jeg forstår godt at noen som har mye smerter vil bruke den energien de har hjemme. Jeg tror det er mer avgjørende det som sitter i hode en alle vondtene fra resten av kroppen.

Anonymous poster hash: 032e6...510

[Anonym bruker]

Hvorfor ser det mørk ut med å komme tilbake til arbeidslivet?

 

Ingen av diagnosene dine er dødelige. De sier egentlig ingenting om din restarbeidsevne.

Med riktig livsstil, riktig trening, kosthold og medisinering kan du leve et helt fint liv selv med disse diagnosene. Diagnosene i seg selv gir jo ikke grunnlag for uførestønad.

 

 

 

Anonymous poster hash: b12c0...f70

Så for å bli uføretrygdet må man ha en dødelig sykdom?

 

Anonymous poster hash: f1631...774

[Helene Harepus]

Folk blir jo rammet i forskjellig grad, så om dette er grunn til uføretrygd blir vel veldig individuelt?

 

Mormor og alle hennes søstre hadde leddgikt, men mormor ble rammet ekstremt mye hardere enn de andre, hun ble etter hvert helt krøplet og måtte få byttet flere ledd og til slutt amputert det ene beinet, mens søstrene hennes fikk en mer moderat variant som de kunne på en måte "leve godt med". Samme sykdom, men allikevel vidt forskjellig.

[Anonym bruker]

Ikke gi opp!

 

Nå som du vet hva du feiler kan det godt hende du kan få det mye bedre enn du har det i dag med riktig trening, behandling og smertelindring.

 

Jeg har selv fibromyalgi, slitasjegikt i knær og hofter og stoffskifteproblemer, jeg jobber annenhver dag.

Anonymous poster hash: cfb3b...e34

[Anonym bruker]

Ca halve befolkningen går rundt med prolaps i ryn uten at det plager dem så mye. De andre sykdomene er også mulige å behandle så du kan bli ganske bra. Med behandling, trening og riktig valg av jobb er det langt fra umulig å komme ut i arbeidslivet igjen selv om du har disse diagnosene. Det kommer mer ann på hvor hardt rammet du er og hva som gjøres med problemene.

Anonymous poster hash: 85749...068

[Anonym bruker]

Gud a meg.

Min erfaring er at folk som VIL jobbe får til en eller annen gradert stilling.

Har jobbet med en dame med hissig barneleddgikt. Hun har fått avstivet samtlige ledd i kroppen. Jobbet 60%.

Setter en syk ryggvirvel og potensiell reumatisk lidelse i perspektiv.

Kan ikke folk bare slutte å syte så jævelig.

 

Anonymous poster hash: ba158...7c6

[Anonym bruker]

Endring av livsstil kan være avgjørende for om man kan arbeide eller ikke.

 

Noen blir forverret av fysisk aktivitet, men de aller, aller fleste forbedrer sine symptomer om de begynner og røre på seg. Men selv der man opplever forverring om man prøver aktivitetsendring/økning, så er det vel et uomstridt faktum at sunne matvaner er et must for at man ved slike diagnoser skal kunne blir bedre. Alt fra e-stoffer, til karbohydrater kan forverre i utgangspunktet milde symptom.. Dessverre så opplever man ofte at personer som rammes av ulike diagnoser, som HI, føler det allerede er urettferdig og måtte være syk, men i tillegg skal man ikke få kose seg med god mat/drikke en gang...

 

Men det er jo ikke slik at man skal gå over til en diett og nødvendigvis skal slanke seg. Det er snakk om og legge om det DAGLIGE kosthold til et renere og mer naturlig kosthold. Og siden man ikke lenger er på jobber/mindre på jobb, synes jeg flere burde lære seg (og bruke av den ekstra tiden) og lage GOD mat,- fra bunnen av. Forstå meg rett, jeg er IKKE noe matgeni, og lever ikke "rett selv"; men nå har vi ikke noe diagnoser eller helseproblem noen av oss,- og vi prøver og leve sundt. Fisk 2-3 gang i uka, snop kun på fredagskvelder, mm Fortsatt er TORO litt vel mye på kjøkkenet, men igjen, vi har ingen plager som kan bli forverret av at vi er "litt slappe" der. Og hva skader det og prøve og spise litt sunnere om man i tillegg kanskje blir friskere og/eller slipper like mye medisiner som man ellers vil måtte ta? Igjen, er ikke snakk om slanking eller "for lite"mat eller kjedelig mat. Det er snakk om REN mat, fra bunnen av. Som jeg tror mange hadde kunne godt av. Og når man uansett ikke er på jogg på dagene, hva skader det og bruke litt tid på og lese oppskrifter, teste og finne ut av hva man kan lage, hva man liker,- finne igjen matgleden? Uansett nyttig om man IKKE blir fysisk bedre av det, så er det ikke bortkastet kunnskap

 

 

Anonymous poster hash: 1a861...f6a