Sånn type "enveisvennskap"...?

[Anonym bruker]

Jeg lurer litt...fordi jeg grubler litt mye om dagene. Jeg har en venninne. Vi har ikke kjent hverandre så lenge men fikk raskt god kontakt. Vi kan snakke om alt og er glad i hverandre. Vi et begge godt voksne men er på forskjellige steder i livet...jeg har flere barn, hun ingen. Jeg har fulle dager med barn, hus, lekser, treninger osv...men jeg finner alltid tid til venner. Hun på sin side er utrolig dårlig på å ta initiativ. Hun sier alltid ja når jeg spør om vi skal finne på noe men hun foreslår aldri selv. Når jeg ringer kanskje for en kort beskjed prater vi lett to timer fordi hun har mye å pate om. Men hun ringer aldri.

 

Jeg setter stor pris på henne men jeg syns det er dumt å være den som alltid tar initiativ. Jeg har sagt dette og hun lover å skjerpe seg. Men det skjer jo ikke...jeg har ikke verdens beste selvtillit og tenker jo at hun kanskje ikke vil? Nå har vi ikke sett hverandre på halvannen måned..og det er fordi jeg ikke har tatt initiativ.

 

Hva gjør jeg?

 

Anonymous poster hash: 8bb22...d4f

[Anonym bruker]

Jeg er dårlig på å ta iniativ, men blir super glad om noen ber meg hjem til dem. Jeg er slik fordi jeg føler jeg maser eller presser meg på, føler også ofte at folk ikke liker meg og har litt sosial angst rett og slett.... Føler jeg passer til beskrivelsen av venninen din.

 

Anonymous poster hash: 9c7ac...472

[Anonym bruker]

Jeg har vært på begge sider av dette... Da jeg var den som ikke tok initiativ, så var det sånn som #2 beskriver. Ettersom hun sier ja hver gang og alltid er interessert i å snakke med deg, så tror jeg du trygt kan regne med at hun vil selv om hun ikke tar initiativ.

Da jeg var i andre enden, så trodde jeg at det var en god venninne, at hun bare var veldig opptatt. Hun sa til stadighet at jeg måtte bare ta kontakt og mase på henne, fordi hun var så dårlig på å ta kontakt selv og hadde så mye å tenke på, men ville gjerne treffe meg osv. Naiv som jeg var så trodde jeg henne, og følte meg dermed trygg på å ta kontakt til tross for sosial angst osv.

 

Helt til jeg fikk høre via en felles bekjent at hun var så lei av at jeg maste, og at hun følte hun bare måtte si ja av og til, for så å finne på en unnskyldning for å dra hjem fort. Da sluttet jeg å ta kontakt selvfølgelig, og har ikke hørt fra henne på nesten et år. Hun var "opptatt" over halvparten av gangene jeg tok kontakt med henne da, og halvparten av gangene hun sa ja så kom det noe i veien. Så jeg burde jo skjønt det...

Anonymous poster hash: bd7b4...3a6

[Anonym bruker]

 

Da jeg var i andre enden, så trodde jeg at det var en god venninne, at hun bare var veldig opptatt. Hun sa til stadighet at jeg måtte bare ta kontakt og mase på henne, fordi hun var så dårlig på å ta kontakt selv og hadde så mye å tenke på, men ville gjerne treffe meg osv. Naiv som jeg var så trodde jeg henne, og følte meg dermed trygg på å ta kontakt til tross for sosial angst osv.

 

Helt til jeg fikk høre via en felles bekjent at hun var så lei av at jeg maste, og at hun følte hun bare måtte si ja av og til, for så å finne på en unnskyldning for å dra hjem fort. Da sluttet jeg å ta kontakt selvfølgelig, og har ikke hørt fra henne på nesten et år. Hun var "opptatt" over halvparten av gangene jeg tok kontakt med henne da, og halvparten av gangene hun sa ja så kom det noe i veien. Så jeg burde jo skjønt det...

 

Anonymous poster hash: bd7b4...3a6

 

 

For en drittkjerring!!

 

Anonymous poster hash: 2f20f...532

[Isola&Lille+julegave]

Jeg lurer litt...fordi jeg grubler litt mye om dagene. Jeg har en venninne. Vi har ikke kjent hverandre så lenge men fikk raskt god kontakt. Vi kan snakke om alt og er glad i hverandre. Vi et begge godt voksne men er på forskjellige steder i livet...jeg har flere barn, hun ingen. Jeg har fulle dager med barn, hus, lekser, treninger osv...men jeg finner alltid tid til venner. Hun på sin side er utrolig dårlig på å ta initiativ. Hun sier alltid ja når jeg spør om vi skal finne på noe men hun foreslår aldri selv. Når jeg ringer kanskje for en kort beskjed prater vi lett to timer fordi hun har mye å pate om. Men hun ringer aldri.

 

Jeg setter stor pris på henne men jeg syns det er dumt å være den som alltid tar initiativ. Jeg har sagt dette og hun lover å skjerpe seg. Men det skjer jo ikke...jeg har ikke verdens beste selvtillit og tenker jo at hun kanskje ikke vil? Nå har vi ikke sett hverandre på halvannen måned..og det er fordi jeg ikke har tatt initiativ.

 

Hva gjør jeg?

 

Anonymous poster hash: 8bb22...d4f

Kanskje hun er redd for å mase på deg? Du har jo familie og fullt opp.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg tror ikke hun er redd for å mase....hun sier iallefall selv at hun bare glemmer ut og ikke er så sosial. Jeg har sagt jeg syns sier er dumt når det bare er jeg som spør og likevel tar hun ikke initiativ. Jeg får kanskje bare la henne vær...

HI

 

Anonymous poster hash: 59aec...24c

[Anonym bruker]

Jeg "dumper" alle slike venner. Orker ikke det der.

Anonymous poster hash: 2ccf0...d28

[Anonym bruker]

Men altså..hvis dere har det veldig kjekt når dere er sammen, og hun omtrent alltid sier ja når du spør om dere skal finne noe, så er vel alt dette tegn til at hun faktisk trives sammen med deg? Jeg kan være ganske lik, selv om jeg ikke nødvendigvis har så mye å gjøre (jeg har jo mer å gjøre enn single venner uten barn, men du skjønner), så er jeg en person som liker veldig godt å sitte i sofaen å strikke og høre på musikk..og plutselig har det gått lang tid uten at jeg har tatt kontakt med folk.. 

Jeg prøver å passe meg litt for å la relasjoner bli for regelstyrte og tenker at man heller bør se det an i forhold til hva det gir en og hvordan det føles. Hvis det i hovedsak gir deg en god følelse å være  med venninnen din og at dette problemet er noe du bare tenker på av og til, så ville jeg ikke gjort noe med det foreløpig og heller sett det an videre. Hvis du tenker mer på problemet enn hvor bra dere har det sammen så ville jeg tatt opp med henne igjen og latt henne vite at det virkelig gjør deg usikker.

 

Jeg hadde en venninne en gang som var ekstremt innstilt på at et vennskap var 50-50 uten kompromiss. Da jeg fikk mitt første barn og hadde hendene og hjernen fulle i noen måneder kuttet hun meg tvert av. Grunnen var at hun hadde sendt meg melding to ganger på rad uten at jeg hadde sendt henne melding uoppfordret mellom de to meldingene, samt at jeg hadde avlyst en avtale med henne uten å lage ny med en gang. Jeg burde sikkert vært flinkere til å huske på at sånne ting var ekstremt viktig for henne...men jeg fant også ut at jeg ikke vil at hovedfokuset skal ligge på hvem som tar kontakt når og ikke. 

 

Håper det ordner seg for dere! Og husk at gode venner ikke vokser på trær, ofte må man investere god tid og tålmodighet og gulpe i seg noen kameler, HVIS man tror at det kan være verdt det

Anonymous poster hash: a16ee...6be

[Heihånåerdetjuligjen]

Signerer #7 her jeg. Orker heller ikke ha sånne venner. Og merkelig nok, etter å ha latt vær å ta kontakt, så "våkner" visse mennesker. Det er som om de plutselig har skjønt det.

 

Jeg ville ha kuttet ut å ringe og så heller vente og se om hun selv tar kontakt. Når slike vennskap kun går den ene veien, så blir man til slutt lei. Og da føles det helt greit å kutte også.