Gå til innhold

Jeg føler meg ikke klar for oppdragelsen


Anbefalte innlegg

Skrevet

Har en 14 mnd gammel unge som skriker (hyler, vræler..) HVER dag, store deler av dagen. Fordi h"n vil ha viljen sin. Vondt i ørene, vondt i hjertet, farlig høyt stressnivå her hjemme pga situasjonen.

 

Føler meg ikke klar for oppdragelse, helt siden fødselen har vi hatt underskudd på nattesøvn, mye stress. Planla ikke barnet, så ikke akkurat sånn at vi tenkte at det er med i pakka, vi håpet bare på det beste ;)

 

Skal til helsesøster snart, skal ta det opp (hun pleier aldri å komme med råd som fungerer, men), men flere som har hatt den følelsen? "Orker ikke mer", "gidder ikke mer", deprimert, sliten, stresset, angst. Jeg gruer meg til hver dag, å legge meg, fordi da skal jeg snart stå opp og gå gjennom marerittet nok en dag. Og neste dag. Og neste dag.

 

I barnehagen tør h"n ikke å oppføre seg på den måten (heldigvis for dem), vet at h"n tester grenser, men om det er sånn det skal være de neste 17 årene, føler jeg for å bare stikke av nå :(

 

 

 

Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Sett klare grenser og bli en tydelig voksen. Hører med i pakken.

 

Anonymous poster hash: db678...787

Skrevet

Sett klare grenser og bli en tydelig voksen. Hører med i pakken.

 

Anonymous poster hash: db678...787

Og det sier alle. Så gjør man det, og det fungerer ikke, hva da?

 

Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Skrevet

Vet hvordan du har det.

Noen ganger føles det som en nyttesløs og håpløs jobb.

Men vet du, du får det til. Fordi du MÅ.

Hadde du hatt lyst til å stikke av hadde du gjort det, ikke skrevet om det her.

Er du sammen med barnet hele tiden eller får du litt fri?

Det er viktig at du får samlet deg litt innimellom.

Hold ut. Det er en tøff periode du er inne i nå.

 

Anonymous poster hash: 33820...cc1

Skrevet

Hva har det med saken å gjøre at barnet ikke var planlagt? Kan hende barnet merker at mamma og pappa er slitne og leie, og derfor trasser mer. Hva med å legge bort stakkars oss som fikk et krevende barn-holdningen? Dette er en ettåring! Han forstår ikke mye enda, men han merker holdningene deres godt. Føler han at dere helst vil dra langt bort, blir han heller ikke trygg og tilfreds. Jobb med dere selv, først av alt.

Skrevet

Vet hvordan du har det.

Noen ganger føles det som en nyttesløs og håpløs jobb.

Men vet du, du får det til. Fordi du MÅ.

Hadde du hatt lyst til å stikke av hadde du gjort det, ikke skrevet om det her.

Er du sammen med barnet hele tiden eller får du litt fri?

Det er viktig at du får samlet deg litt innimellom.

Hold ut. Det er en tøff periode du er inne i nå. Anonymous poster hash: 33820...cc1

Takk! Jeg skal holde ut, det er jo min plikt. Det er sånn livet er nå.. Men ja, det er tøft. Og jeg tenker hele tiden på hvordan jeg skal takle det fremover, og trassen når den kommer. Ønsker å forholde meg rolig, men det er ikke lett når ettåringen står og skriker og kaster ting på deg fordi h"n ikke får lov å ødelegge mobiltelefonen din.

 

Jeg får mer fri nå, heldigvis, barnet har nettopp begynt i barnehage. Trives. Har det fint der, og jeg er ganske sikker på at oppførselen har blitt slik også fordi h"n har begynt i barnehagen. Egentlig vil h"n at jeg sitter og underholder 24/7 (har blitt vanskeligere med søvnen igjen). Jeg gir mye oppmerksomhet og kjærlighet. Leser bøker, bærer rundt, triller ballen til hverandre, snakker om ting vi ser, er ute og leier og går tur. Pappaen duger ikke, vil ikke ha noe med pappaen å gjøre i det heletatt.. Da blir det skrik.

 

Jeg går gjennom det, og stikker ikke av, men følelsen av å ville det er helt klart tilstede.

 

Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Skrevet

Hva har det med saken å gjøre at barnet ikke var planlagt? Kan hende barnet merker at mamma og pappa er slitne og leie, og derfor trasser mer. Hva med å legge bort stakkars oss som fikk et krevende barn-holdningen? Dette er en ettåring! Han forstår ikke mye enda, men han merker holdningene deres godt. Føler han at dere helst vil dra langt bort, blir han heller ikke trygg og tilfreds. Jobb med dere selv, først av alt.

Du griper an saken i feil ende. Det var kun tilleggsinformasjon om at vi ikke er en av de foreldrene som planla barn i tre år og som elsker å høre på skrikingen, fordi ungen var planlagt og ønsket så lenge. H"n var et uhell, men jeg er imot abort, så vi beholdt jo. Og tar ansvaret som følger med. Holdningene våre er ikke på noen måte noe i nærheten av det jeg skriver, utad, når jeg ser på mine egne slektningers barn og samspillet dem imellom, vil jeg si at vi gir mer kjærlighet. Jeg i allefall! Pappaen er litt mer kald, men jeg er engasjert, tilstede, og sørger for å gi ungen det h"n har behov for på alle måter.

 

Nå har h"n behov for oppdragelse og grenser, og det gir jeg, men det er j*vlig tøft når det står på som verst. Det vet alle som har vært gjennom det. Dog ikke det tøffeste jg har vært gjennom, men det er usammenlignbart.

 

Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Skrevet

Du må ha faste grenser, være veldig konsekvent og gjøre det over lang tid. Første barnet mitt var heller ikke planlagt, og fra hun var 2 uker, så skulle hun ha alt på sin måte. Hun startet aldri å gå, hun startet å løpe, hadde ingen sperrer, stakk av, bare løp og ekstremt trassig. Vi hadde faste grenser, var ekstremt konsekvente. Og da hun var 4 år, så var hun en fantastisk flott jente, snill og grei og oppførte seg veldig bra. Men hun har alltid hatt et stort behov for fysisk aktivitet. Så hun gikk i naturbarnehage, hvor de var ute mye, samme årstid. Vi sendte  henne tidlig på turn og svømming. Og var mye ute med henne hjemme og. Så det allerede da hun var 1 år, vi gikk lange turer i skogen med henne, og da var oppførselen mye bedre.

Nå er hun 13 år, og vi har fått vite at hun scorer høyt på ADD. Men hun er så velfungerende at det er ikke noe behov for hverken å gi henne diagnose eller medisiner. Jeg tror det er mye takket oppdragelsen. Har mange venner som har barn som var som min, men de har prøvd fri oppdragelse, så har de testet ny oppdragelse annenhver uke, aldri holdt seg til noe, og bare gitt opp. De barna har alle fått ADHD diagnose, og sliter i dag. De sliter både sosialt og faglig. Min datter gjør det bra. Men hun må fortsatt holde på med fysisk aktivitet.

Så ga vi selvfølgelig masse ros og kjærlighet og.

 

Kan og legge til at oppdragelse og faste rammer, skaper bare trygghet for et barn. Har selv vokst opp uten grenser og dårlige foreldre. Jeg ønsket bare regler og konsekvenser, for det ga følelsen av trygghet og at noen bryr seg om deg.



Anonymous poster hash: 4d728...7a9
Skrevet

Øh, dette er ikke noe du kan velge vekk!

 

Tror du barn lærer av å bli snakket til EN gang? Nei, man må regne med å gjenta seg selv tusen ganger minst. Sånn er det å være forelder.

 

Slutt å syt, innse at det er hardt å stå på krava, men vil du unngå å få en drittunge som ikke hører etter så tar du tak i dette med en gang.

 

Og du, slutt å synes synd i deg selv. Spør barnehagen om konkrete tips til hvordan de gjør ting hvis du står fast, og ellers må du selv finne ut hvilke regler dere vil ha hos dere.

 

Anonymous poster hash: d84d7...24f

Skrevet

 

Vet hvordan du har det.

Noen ganger føles det som en nyttesløs og håpløs jobb.

Men vet du, du får det til. Fordi du MÅ.

Hadde du hatt lyst til å stikke av hadde du gjort det, ikke skrevet om det her.

Er du sammen med barnet hele tiden eller får du litt fri?

Det er viktig at du får samlet deg litt innimellom.

Hold ut. Det er en tøff periode du er inne i nå. Anonymous poster hash: 33820...cc1

Takk! Jeg skal holde ut, det er jo min plikt. Det er sånn livet er nå.. Men ja, det er tøft. Og jeg tenker hele tiden på hvordan jeg skal takle det fremover, og trassen når den kommer. Ønsker å forholde meg rolig, men det er ikke lett når ettåringen står og skriker og kaster ting på deg fordi h"n ikke får lov å ødelegge mobiltelefonen din.

 

Jeg får mer fri nå, heldigvis, barnet har nettopp begynt i barnehage. Trives. Har det fint der, og jeg er ganske sikker på at oppførselen har blitt slik også fordi h"n har begynt i barnehagen. Egentlig vil h"n at jeg sitter og underholder 24/7 (har blitt vanskeligere med søvnen igjen). Jeg gir mye oppmerksomhet og kjærlighet. Leser bøker, bærer rundt, triller ballen til hverandre, snakker om ting vi ser, er ute og leier og går tur. Pappaen duger ikke, vil ikke ha noe med pappaen å gjøre i det heletatt.. Da blir det skrik.

 

Jeg går gjennom det, og stikker ikke av, men følelsen av å ville det er helt klart tilstede.

 

Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Hm, tror du gjør dere selv en bjørnetjeneste ved å ikke settd grenser. Du ser jo at barnet ditt er overmoden for det, siden han er så krevende i barnehage.

 

Så hadde jeg jobbet med at pappa må bli godtatt. H*n har tydeligvis blitt mye mammadalt. Har dere delt på omsorg hele veien, og har dette startet nå? Papp er ikke noe barnet kan velge, og må tvinges å være hos pappa. Viktig at dere er to nå som det er så krevende.

 

 

 

Anonymous poster hash: 8128f...6d1

Skrevet

 

 

Vet hvordan du har det.

Noen ganger føles det som en nyttesløs og håpløs jobb.

Men vet du, du får det til. Fordi du MÅ.

Hadde du hatt lyst til å stikke av hadde du gjort det, ikke skrevet om det her.

Er du sammen med barnet hele tiden eller får du litt fri?

Det er viktig at du får samlet deg litt innimellom.

Hold ut. Det er en tøff periode du er inne i nå. Anonymous poster hash: 33820...cc1

Takk! Jeg skal holde ut, det er jo min plikt. Det er sånn livet er nå.. Men ja, det er tøft. Og jeg tenker hele tiden på hvordan jeg skal takle det fremover, og trassen når den kommer. Ønsker å forholde meg rolig, men det er ikke lett når ettåringen står og skriker og kaster ting på deg fordi h"n ikke får lov å ødelegge mobiltelefonen din.

 

Jeg får mer fri nå, heldigvis, barnet har nettopp begynt i barnehage. Trives. Har det fint der, og jeg er ganske sikker på at oppførselen har blitt slik også fordi h"n har begynt i barnehagen. Egentlig vil h"n at jeg sitter og underholder 24/7 (har blitt vanskeligere med søvnen igjen). Jeg gir mye oppmerksomhet og kjærlighet. Leser bøker, bærer rundt, triller ballen til hverandre, snakker om ting vi ser, er ute og leier og går tur. Pappaen duger ikke, vil ikke ha noe med pappaen å gjøre i det heletatt.. Da blir det skrik.

 

Jeg går gjennom det, og stikker ikke av, men følelsen av å ville det er helt klart tilstede.

 

Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Hm, tror du gjør dere selv en bjørnetjeneste ved å ikke settd grenser. Du ser jo at barnet ditt er overmoden for det, siden han er så krevende i barnehage.

 

Så hadde jeg jobbet med at pappa må bli godtatt. H*n har tydeligvis blitt mye mammadalt. Har dere delt på omsorg hele veien, og har dette startet nå? Papp er ikke noe barnet kan velge, og må tvinges å være hos pappa. Viktig at dere er to nå som det er så krevende.

 

 

 

Anonymous poster hash: 8128f...6d1

Ikke krevende i barnehagen

 

Anonymous poster hash: 8128f...6d1

Skrevet

Du må ha faste grenser, være veldig konsekvent og gjøre det over lang tid. Første barnet mitt var heller ikke planlagt, og fra hun var 2 uker, så skulle hun ha alt på sin måte. Hun startet aldri å gå, hun startet å løpe, hadde ingen sperrer, stakk av, bare løp og ekstremt trassig. Vi hadde faste grenser, var ekstremt konsekvente. Og da hun var 4 år, så var hun en fantastisk flott jente, snill og grei og oppførte seg veldig bra. Men hun har alltid hatt et stort behov for fysisk aktivitet. Så hun gikk i naturbarnehage, hvor de var ute mye, samme årstid. Vi sendte  henne tidlig på turn og svømming. Og var mye ute med henne hjemme og. Så det allerede da hun var 1 år, vi gikk lange turer i skogen med henne, og da var oppførselen mye bedre.Nå er hun 13 år, og vi har fått vite at hun scorer høyt på ADD. Men hun er så velfungerende at det er ikke noe behov for hverken å gi henne diagnose eller medisiner. Jeg tror det er mye takket oppdragelsen. Har mange venner som har barn som var som min, men de har prøvd fri oppdragelse, så har de testet ny oppdragelse annenhver uke, aldri holdt seg til noe, og bare gitt opp. De barna har alle fått ADHD diagnose, og sliter i dag. De sliter både sosialt og faglig. Min datter gjør det bra. Men hun må fortsatt holde på med fysisk aktivitet.Så ga vi selvfølgelig masse ros og kjærlighet og. Kan og legge til at oppdragelse og faste rammer, skaper bare trygghet for et barn. Har selv vokst opp uten grenser og dårlige foreldre. Jeg ønsket bare regler og konsekvenser, for det ga følelsen av trygghet og at noen bryr seg om deg. Anonymous poster hash: 4d728...7a9

Ja, det er helt klart stort aktivitetsbehov og mye energi i kroppen. Går ikke enda (eller jo, men tør ikke slippe seg, skal leies). Takk for gode tips :)

 

Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Skrevet

Øh, dette er ikke noe du kan velge vekk!

Tror du barn lærer av å bli snakket til EN gang? Nei, man må regne med å gjenta seg selv tusen ganger minst. Sånn er det å være forelder.

Slutt å syt, innse at det er hardt å stå på krava, men vil du unngå å få en drittunge som ikke hører etter så tar du tak i dette med en gang.

Og du, slutt å synes synd i deg selv. Spør barnehagen om konkrete tips til hvordan de gjør ting hvis du står fast, og ellers må du selv finne ut hvilke regler dere vil ha hos dere. Anonymous poster hash: d84d7...24f

Vi er enige om oppdragelsen, og skal være enda mer konsekvente.

 

Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Skrevet

 

 

Vet hvordan du har det.

Noen ganger føles det som en nyttesløs og håpløs jobb.

Men vet du, du får det til. Fordi du MÅ.

Hadde du hatt lyst til å stikke av hadde du gjort det, ikke skrevet om det her.

Er du sammen med barnet hele tiden eller får du litt fri?

Det er viktig at du får samlet deg litt innimellom.

Hold ut. Det er en tøff periode du er inne i nå. Anonymous poster hash: 33820...cc1

Takk! Jeg skal holde ut, det er jo min plikt. Det er sånn livet er nå.. Men ja, det er tøft. Og jeg tenker hele tiden på hvordan jeg skal takle det fremover, og trassen når den kommer. Ønsker å forholde meg rolig, men det er ikke lett når ettåringen står og skriker og kaster ting på deg fordi h"n ikke får lov å ødelegge mobiltelefonen din.

Jeg får mer fri nå, heldigvis, barnet har nettopp begynt i barnehage. Trives. Har det fint der, og jeg er ganske sikker på at oppførselen har blitt slik også fordi h"n har begynt i barnehagen. Egentlig vil h"n at jeg sitter og underholder 24/7 (har blitt vanskeligere med søvnen igjen). Jeg gir mye oppmerksomhet og kjærlighet. Leser bøker, bærer rundt, triller ballen til hverandre, snakker om ting vi ser, er ute og leier og går tur. Pappaen duger ikke, vil ikke ha noe med pappaen å gjøre i det heletatt.. Da blir det skrik.

Jeg går gjennom det, og stikker ikke av, men følelsen av å ville det er helt klart tilstede. Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Hm, tror du gjør dere selv en bjørnetjeneste ved å ikke settd grenser. Du ser jo at barnet ditt er overmoden for det, siden han er så krevende i barnehage.

Så hadde jeg jobbet med at pappa må bli godtatt. H*n har tydeligvis blitt mye mammadalt. Har dere delt på omsorg hele veien, og har dette startet nå? Papp er ikke noe barnet kan velge, og må tvinges å være hos pappa. Viktig at dere er to nå som det er så krevende.Anonymous poster hash: 8128f...6d1

Det rare er at jeg hsr vært veldig bevisst på dette med at begge skal ta like mye del i dette. Jeg har måttet mase om at han skal ta bleia, leke med ungen osv, for å avlaste meg når det trengs, men det har vært jevnt fordelt. Jeg gir ungen til pappaen sin daglig, men jeg vet ikke hvs det er, det blir bare skrik. Selvom han prøver å leke med barnet. Vil kun til meg, JA, det er en mammadalt. Vil bare sitte på fanget, jeg må være med på nesten all lek. Før bhg begynte, kunne h"n sitte og leke for seg selv i større grad, jeg tror h"n er redd for at mamma skal stikke av og.

 

 

 

Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Skrevet

Mitt eneste råd er at du må forsøke å holde deg rolig og avbalansert. Det blir lettere. Eller det er vel mer riktig å si at det kommer andre utfordringer ;)

Hold ut, dere gjør sikkert en god jobb!

 

Anonymous poster hash: e817b...391

Skrevet

Andre utfordringer er imdet minste en variasjon ;) takk...

 

Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Skrevet

Jøss! Her var det mange uten evne til medfølelse og forståelse, gitt!

 

"Sette klare grenser og bli en tydelig voksen". Som om det var så enkelt! Deres barn må være svært annerledes enn min og de jeg kjenner. Barnet er 14 mnd! Vi hadde så klare grenser som det er mulig å få, men i den alderen der var det ikke mye som fungerte.

 

Kjære HI, jeg vet hvordan du har det. Og det tror jeg veldig, veldig mange andre også gjør. Det er slettes ikke enkelt. Min var skikkelig trassig rundt den alderen, og skulle også bare være med mamma. Kun mamma var bra nok! Akkurat det har vi brukt mye tid til å trene på. Hun og pappaen gjorde ofte ting uten meg. Og da var det morsomme ting hun hadde lyst til. Det hjalp mye etter en stund.

 

Hold ut! Det er ikke sånn for alltid. Du har et barn med sterk vilje, det kommer godt med seinere :fnise: . Bare kom deg gjennom det! Du har all min medfølelse.

Skrevet

Hei, jeg har en likedan en :) Kjenner meg godt igjen, har vært min siamesiske tvilling siden fødselen. Ekstrem vilje, følsom og meninger om den minste lille ting (alltid ulik min). Heldigvis har vi gode rutiner på mat og søvn, uten det blir det verre. Ganske ukomplisert ved barnepass. Synes det er et godt tegn jeg.

Jeg regner med det blir bedre når språket kommer mer på plass så man kan uttrykke seg. Grenser på så små, ser jeg ikke helt poenget med? Hva slags grenser er det snakk om? Jeg har tro på avledning og tilrettelegging, men det er klart her er det en del ting som bare må gjøres - og det må bare gjøres, selv om jeg forsøker å få det til minst mulig uten tvang.

 

Men det er slitsomt ja. Mitt råd ang pappaen er at han tar med ungen ut og vekk fra deg! På morsomme ting som får fokuset bort fra deg! Det er vel ikke mer enn en oppdagelsestur i parken. Han vil gjerne leies rundt?

 

Stå på, du kommer deg gjennom det. Jeg har flere barn som ikke var sånn, så her er masse personlighet og vilje i en liten kropp!! Det kan bli en god styrke senere i livet :)



Anonymous poster hash: e9f07...9f3
Skrevet

Det er en tøff periode som barnet et gjennom og det at bare du er god nok er slitsomt men du og bf må bare gi like mye og komme dere gjennom, dere må kommunisere dere mellom og ikke vis barnet på en negativ måte at dere blir oppgitt og slitne, plutselig går det over!!

Skrevet

Prøv å få deg et pusterom iblant. Ut med venninner eller tren. Bare for å hente deg inn igjen. Er nok ingen mirakelkur. Man må nok være konsekvent og rolig. Ikke la de små rakkerne få taket på en ;) 

Mye aktivitet sliter de også ut, og får de til å bli slitne. Lykke til! Hilsen 5 barns mamma



Anonymous poster hash: 7cb32...07a
Skrevet

Du, det blir bedre. Tiden fram til 2-3 års alder = ørkenvandring.

Skrevet

Synes du høyres ut som ei flink mamma :)  Det er viktig med klare grenser, men i den alderen synes eg at eg gjentok, gjentok og gjentok, utan at det såg ut til å gå inn.  Men hald ut! Heldigvis endrar ting seg etter kvart. Nokre ting vert betre, og det kjem nye utfordringar.

Skrevet

Har en 14 mnd gammel unge som skriker (hyler, vræler..) HVER dag, store deler av dagen. Fordi h"n vil ha viljen sin. Vondt i ørene, vondt i hjertet, farlig høyt stressnivå her hjemme pga situasjonen.

 

Føler meg ikke klar for oppdragelse, helt siden fødselen har vi hatt underskudd på nattesøvn, mye stress. Planla ikke barnet, så ikke akkurat sånn at vi tenkte at det er med i pakka, vi håpet bare på det beste ;)

 

Skal til helsesøster snart, skal ta det opp (hun pleier aldri å komme med råd som fungerer, men), men flere som har hatt den følelsen? "Orker ikke mer", "gidder ikke mer", deprimert, sliten, stresset, angst. Jeg gruer meg til hver dag, å legge meg, fordi da skal jeg snart stå opp og gå gjennom marerittet nok en dag. Og neste dag. Og neste dag.

 

I barnehagen tør h"n ikke å oppføre seg på den måten (heldigvis for dem), vet at h"n tester grenser, men om det er sånn det skal være de neste 17 årene, føler jeg for å bare stikke av nå :(

 

 

 

Anonymous poster hash: 62f8a...1b1

Ai, dette hørtes ikke no morro ut. Men... Alle barn på 14 mnd. skriker _hver_ dag. Alle. Så det trenger du ikke bekymre deg for. De skrikende er h*ns måte å si "nei, det liker jeg ikke", "den vil jeg ha", "det er urettferdig at du tar den fra meg," "nå føler jeg meg overkjørt", "hvorfor får jeg ikke leke med den i dag når jeg fikk leke med den i går", "jeg liker ikke sånn mat," osv. osv. osv....

 

Tenk litt etter: Hvis du ikke kunne si noen av de tingene, hvor ofte hadde ikke du skreket? ;) Du har sikkert gjort det allerede, men hvis ikke, prøv denne rekka når det blir hyl:

1. Å forstå hva barnet prøver å si med skriket sitt.

2. Holde deg rolig og svar på det du tror han sier. Eks: "jeg vet det var veldig gøy å leke nå, men vi må kle på oss for å rekke bussen skjønner du."

Eller "aah, var det så gøy å leke. Ja vel da, vi har jo tid til overs."

3. Og så gjør du det du må gjøre. Enten det er å kle på, ta fra h*n fjernkontrollen, løfte han vekk fra den store steinen osv...

 

Hvis du klarer å gjøre de tre tingene og holde deg rolig og glad samtidig, så kan stemningen bli en helt annen, selv om barnet hyler. Av og til kan du jo også slenge på en "selv om du hyler, elsker jeg deg for det" og så kanskje en liten suss på panna. Det er du som voksen som bestemmer hvilken stemning det skal være, selv om det er hyl :)

 

Og så er det litt dumt, tenker jeg, at du sier at han ikke tør å oppføre seg sånn i bhg. Hvis h*n faktisk ikke _tør_ si fra om de tingene h*n er opprørt over, så er vel det egentlig litt kjipt? Eller er det sånn at h*n bare føler seg hørt og respektert i bhg og føler ikke det store behovet for å si fra? Nå er det jo uansett sånn at barn alltid er "snillere" borte enn hjemme ;)

 

Jeg tror du klarer deg helt fint jeg :) bare pass på det med stemningen. Du har fått et viljesterkt barn som åpenbart tør å sloss for det han vil ha og det han tror på og det er fint :) prøv bare å ikke fostre han opp i et hjem med dårlig stemning og sure miner. Hvis noe, så er det det som kan gjøre skade, og det er jo en sak du rår over og kan gjøre noe med :)

 

Ellers kan du jo prøve å lese litt bøker om det? Magne Raundalen har gitt ut en bok om det han mener er de to viktigste tingene i barneoppdragelse: sinnemestring og empati. http://www.pedagogiskforum.no/VIDEO/raundalenvideo.htm

 

Jeg har ikke lest den selv, men tenkte å få gjort det etter hvert. Jeg synes jo han har mye klokt å si ellers :)

 

Lykke til :)

Skrevet

Det blir bedre når språket kommer.

 

Et barn på den alderen kan ha så veldig sterk vilje, men ingen annen måte å kommunisere den på enn ved å skrike ut sin frustrasjon over at du gjør det på en annen måte eller noe helt annet enn barnet hadde tenkt seg.

 

Når språket kommer er det mye lettere å håndtere trass fordi du kan snakke med barnet. Barnet kan formidle sine ønsker og behov og du kan fortelle hvorfor det evt ikke kan bli sånn. Sinne og frustrasjon blir det da også, men da kan du i etterkant av situasjonen ta ungen på fanget og snakke om hvorfor det ble sånn.

 

Toddler-alderen som du har nå er en herlig tid, men også en veldig slitsom tid. Barnet er høyt og lavt, uten noen sperrer for hva som er farlig og ikke. Det har masse vilje og tanker om hvordan ting skal gjøres og hva som skal gjøres, men ingen annen kommikasjonsmåte enn å brøle ut sin frustrasjon over at det ble feil sånn som du gjorde det.

 

Bare fortsett som du gjør du, være kjærlig og bestemt, med faste regler. Etterhvert går ting seg til.

 

Jeg har fire barn selv, nå er de fra 5 til 13 år og veloppdragne flotte unger som vi får mye skryt av. Men som 1-åringer var de veldig forskjellig. To av dem var veldig rolige og tilpasset seg bare omgivelsene og det vi bestemte uten store protester, mens de to andre (nr to og fire) var slike bestemte og viljesterke brølaper som det du beskriver ;)



Anonymous poster hash: e16d5...20f

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...