ALT er lettere med yngste barn!

[Anonym bruker]

Jeg må jobbe med meg selv hver dag for å ikke gjøre forskjell.. femåringen er en utfordring og har alltid vært.. han har så sterk vilje at jeg blir helt vippet av pinnen. Jrg prøver å unngå maktkamper men ikke alltid det lar seg gjøre.. han gir seg ikke på harde møkka.. og han lar seg ikke avlede eller "snakke ned".. konsekvenser blåser han i.. han er så sta at når han får en konsekvens, feks får ikke ha ipaden om kvelden fordi han hyler og bærer seg når jeg ber han komme på badet, så sier han: jeg var vrang fordi jeg ikke hadde lyst til å ha ipaden.. men så greier han ikke helt å late som det så han hyler og raser og bærer seg videre.. det er akkurat som om han er stolt og ikke vil la oss vinne.. feks kan han komme hjem fra bhg og si; jeg skal rote masse i dag og kommer ikke til å rydde, det får du gjøre.. hvis jeg advsrer om konsekvenser, ved å feks si at dersom han roer seg ned og bruker lsvere stemme, så kan han leke videre, hvis han fortsetter så får jeg vondt i ørene så da vil jeg han skal gå ut i gangen litt.. eller andre typer konsekvenser, er det som om han fyrer seg opp ekstra - da skal han IHVERTFALL fortsette å tulle..

 

JEG FINNER IKKE NØKKELEN!

 

yngste på to og et halvt har også vilje, og kan feks slenge seg på gulvet i butikken, og nekte å kle på seg.. MEN hun lærer av konsekvenser og det lar seg gjøre å få henne på lag. Hvis jeg sier; hvis du fortsetter å hyle må vi gå hjem, så slutter hun! Hun vet jeg vil gjennomføre.. det vet jo eldstemann og, men han lar seg ikke forme..

 

jeg skjønner ingenting jeg...

 

bare for å ha det sagt; han er også en vidunderlig gutt.. smart, vitebegjærlig, selvstendig og tøff samtidig som han er følsom og kan gråte i redsel for å dø feks.. han er nydelig når han er god, og jeg er alltid stolt av han når vi er ute - da er han eksemplarisk.. aldri noe tull i bhg heller - blir beskrevet der som smart, selvstendig, skravlete og med sterk personlighet..

 

lurer heke tiden på hva som er galt.. han ellet jeg liksom.. eller samhandlingen.. huff, motløs.. :-(

 

Anonymous poster hash: 66afa...691

[Anonym bruker]

Har to barn på samme alder som dine og dette var akkurat som å lese om de 😯 Det ER veldig vanskelig når den ene er en kosete, høflig og enkel gullunge mens den andre bare gråter og brøler, slenger stygge kallenavn etter meg, blir sur av berøring og nekter å la seg oppdras på noen måte. Ørene er tette! Og det smilet da... Blir så provosert!!

 

Anonymous poster hash: beb5d...2b7

[Gjest Antarctica]

Autonome barn. Han vil ikke la deg "vinne", selvsagt, for det å tape ansikt er heller ikke OK.

 

Jeg var selv et av de autonome barna, så jeg husker det litt... Ikke prøv å knekke viljen hans, det går ikke uten å gjøre skade på ham. Prøv heller å ha litt humor på det. Vis at dere spiller på lag.

 

Kanskje du er en av mange "snille" foreldre som foreslår løsninger og ber pent om at han skal oppføre seg pent. Hva med heller å gi to alternativer (som du kan leve med) og la ham velge selv? Ikke "du må være snill og dempe deg litt", men heller "Sånn lyd som du lager nå, den passer ikke i stua. Så, vil du leke i gangen, eller ute i hagen? Velg selv."

[Anonym bruker]

Jeg må jobbe med meg selv hver dag for å ikke gjøre forskjell.. femåringen er en utfordring og har alltid vært.. han har så sterk vilje at jeg blir helt vippet av pinnen. Jrg prøver å unngå maktkamper men ikke alltid det lar seg gjøre.. han gir seg ikke på harde møkka.. og han lar seg ikke avlede eller "snakke ned".. konsekvenser blåser han i.. han er så sta at når han får en konsekvens, feks får ikke ha ipaden om kvelden fordi han hyler og bærer seg når jeg ber han komme på badet, så sier han: jeg var vrang fordi jeg ikke hadde lyst til å ha ipaden.. men så greier han ikke helt å late som det så han hyler og raser og bærer seg videre.. det er akkurat som om han er stolt og ikke vil la oss vinne.. feks kan han komme hjem fra bhg og si; jeg skal rote masse i dag og kommer ikke til å rydde, det får du gjøre.. hvis jeg advsrer om konsekvenser, ved å feks si at dersom han roer seg ned og bruker lsvere stemme, så kan han leke videre, hvis han fortsetter så får jeg vondt i ørene så da vil jeg han skal gå ut i gangen litt.. eller andre typer konsekvenser, er det som om han fyrer seg opp ekstra - da skal han IHVERTFALL fortsette å tulle..

 

JEG FINNER IKKE NØKKELEN!

 

yngste på to og et halvt har også vilje, og kan feks slenge seg på gulvet i butikken, og nekte å kle på seg.. MEN hun lærer av konsekvenser og det lar seg gjøre å få henne på lag. Hvis jeg sier; hvis du fortsetter å hyle må vi gå hjem, så slutter hun! Hun vet jeg vil gjennomføre.. det vet jo eldstemann og, men han lar seg ikke forme..

 

jeg skjønner ingenting jeg...

 

bare for å ha det sagt; han er også en vidunderlig gutt.. smart, vitebegjærlig, selvstendig og tøff samtidig som han er følsom og kan gråte i redsel for å dø feks.. han er nydelig når han er god, og jeg er alltid stolt av han når vi er ute - da er han eksemplarisk.. aldri noe tull i bhg heller - blir beskrevet der som smart, selvstendig, skravlete og med sterk personlighet..

 

lurer heke tiden på hva som er galt.. han ellet jeg liksom.. eller samhandlingen.. huff, motløs.. :-(

 

Anonymous poster hash: 66afa...691

Du må ikke skylde på gutten. Det er kun du som kan fikse dette og du forandre måten du kommuniserer med han på. Alle barn vil i utgangspunktet samarbeide. Det første du må gjøre er å kutte ut det konsekvens (straff) og trusseltullet!

 

Anonymous poster hash: 091b4...fa5

[Anonym bruker]

Autonome barn. Han vil ikke la deg "vinne", selvsagt, for det å tape ansikt er heller ikke OK.

 

Jeg var selv et av de autonome barna, så jeg husker det litt... Ikke prøv å knekke viljen hans, det går ikke uten å gjøre skade på ham. Prøv heller å ha litt humor på det. Vis at dere spiller på lag.

 

Kanskje du er en av mange "snille" foreldre som foreslår løsninger og ber pent om at han skal oppføre seg pent. Hva med heller å gi to alternativer (som du kan leve med) og la ham velge selv? Ikke "du må være snill og dempe deg litt", men heller "Sånn lyd som du lager nå, den passer ikke i stua. Så, vil du leke i gangen, eller ute i hagen? Velg selv."

 

Jeg tror jeg har et sånt barn selv... Kjenner meg igjen i både beskrivelsen og fortvilelsen i hovedinnlegget. :/

 

Men hvis man ikke skal prøve å knekke viljen, hvordan får man dem til å slutte med ting de absolutt ikke kan fortsette med? Som f.eks. å løpe rundt i butikken og kjøre på andre med den lille handlevogna? Når han ikke hører så er vi jo bare nødt til å ta vogna fra ham og enten ta ham med ut eller plassere ham i den store vogna, er det feil?

 

Eller f.eks. når han er i gangen og nekter å ta av seg skoene, og absolutt vil inn med sko på (smetter inn hvis jeg snur ryggen til), da ser ikke jeg noen annen løsning enn å bli stående og fysisk hindre ham i gå inn frem til han har tatt av seg skoene. Går dette under å knekke viljen hans? Mulig jeg ikke ser skogen for bare trær, så hvis det finnes bedre løsninger, så tar jeg gjerne imot tips.

 

Anonymous poster hash: 86585...384

[Anonym bruker]

Prøv å få frem det positive, skryt mye når han gjør noe bra, overse noe av det vrange han gjør, slik at han ikke får oppmerksomhet for det.

Løper han på butikken, vær engasjert, og få han til å hjelpe til, "se her, hjelp meg å finn poteter" osv, helst før han blir vrang, men gjør avtale, skriv handleliste sammen, og få han med på å plukke varer.

Gir mestringsfølelse, og positiv fokus.

 

Anonymous poster hash: 02472...396

[Anonym bruker]

Prøv å få frem det positive, skryt mye når han gjør noe bra, overse noe av det vrange han gjør, slik at han ikke får oppmerksomhet for det.

Løper han på butikken, vær engasjert, og få han til å hjelpe til, "se her, hjelp meg å finn poteter" osv, helst før han blir vrang, men gjør avtale, skriv handleliste sammen, og få han med på å plukke varer.

Gir mestringsfølelse, og positiv fokus.

 

Anonymous poster hash: 02472...396

 

Forebygging er vel og bra, men hva når han likevel slår seg vrang, og disse tingene ikke hjelper? På ett eller annet tidspunkt må man jo gripe inn, jeg kan ikke la det gå ut over de andre kundene at jeg ikke har kontroll på ungen min...

 

Jeg søkte på autonome barn på Google nettopp, og det gikk mange lys opp for meg da... men fant ingenting om hva konkret man kan gjøre. Kan jo ikke bare la alt som heter oppdragelse fare og la ham gjøre som han vil?

 

Anonymous poster hash: 86585...384

[Anonym bruker]

Med handlevognen: vet det er gøy å råkjører men det er ikke lov. Du kan velge å kjøre pent og få i oppgave å finne matvarer eller å sitte i store vognen.

 

Anonymous poster hash: 6b924...b93

[Anonym bruker]

 

 

Prøv å få frem det positive, skryt mye når han gjør noe bra, overse noe av det vrange han gjør, slik at han ikke får oppmerksomhet for det.

Løper han på butikken, vær engasjert, og få han til å hjelpe til, "se her, hjelp meg å finn poteter" osv, helst før han blir vrang, men gjør avtale, skriv handleliste sammen, og få han med på å plukke varer.

Gir mestringsfølelse, og positiv fokus.

 

Anonymous poster hash: 02472...396

Forebygging er vel og bra, men hva når han likevel slår seg vrang, og disse tingene ikke hjelper? På ett eller annet tidspunkt må man jo gripe inn, jeg kan ikke la det gå ut over de andre kundene at jeg ikke har kontroll på ungen min...

 

Jeg søkte på autonome barn på Google nettopp, og det gikk mange lys opp for meg da... men fant ingenting om hva konkret man kan gjøre. Kan jo ikke bare la alt som heter oppdragelse fare og la ham gjøre som han vil?

 

Anonymous poster hash: 86585...384

Om det ikke hjelper og han slår seg vrang, ville jeg ha sittet meg ned på huk og sagt at om han ikke stopper så går vi ut, og gjort det om han har fortsatt.

Men når han først er i gang så ser jeg for meg at det er verre å snu, enn om du gjør avtale på forhånd, og skryter over hvor flink han er, overdrive noe vannvittig i starten, og gi masse positiv oppmerksomhet. Er fryktelig slitsomt å skryte så mye for "ingenting", men hos oss hjelper det mye.

For han vil kanskje ha oppmerksomhet, og negativ er bedre enn ingen for han?!

Når du gjør avtaler med han unngå ikke- setninger (ikke løp, ikke rop..), men heller si "i dag skal du som er så stor og flink få hjelpe meg å plukke varer, for det vet jeg du kan :-)".

 

Anonymous poster hash: 02472...396

[Anonym bruker]

Autonome barn. Han vil ikke la deg "vinne", selvsagt, for det å tape ansikt er heller ikke OK.

 

Jeg var selv et av de autonome barna, så jeg husker det litt... Ikke prøv å knekke viljen hans, det går ikke uten å gjøre skade på ham. Prøv heller å ha litt humor på det. Vis at dere spiller på lag.

 

Kanskje du er en av mange "snille" foreldre som foreslår løsninger og ber pent om at han skal oppføre seg pent. Hva med heller å gi to alternativer (som du kan leve med) og la ham velge selv? Ikke "du må være snill og dempe deg litt", men heller "Sånn lyd som du lager nå, den passer ikke i stua. Så, vil du leke i gangen, eller ute i hagen? Velg selv."

Det er vel få som prøver å knekke viljen til disse barna? Det handler vel kun om å lære dem grunnleggende regler både ute og hjemme?

 

Anonymous poster hash: 221f7...3fd

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen, men hos oss er det yngste på 3.5 år som er den som kan slå seg vrang. Vi har vært til familie terapeut og fikk mange tips som å rose når han gjør noe bra, være føre var, forklare etc. Men det hjalp faktisk ikke.

 

Om vi roser han så kan han enda snu på en femøring; nå gidder jeg ikke være flink lenger etc. Forklarer vi begge barna at nå må vi handle klær og det tar tid (vi bor i skogen å må reise et stykke) men hører dere etter og er tålmodige skal dere få velge en leke i lekebutikken. Femåringen ingen problem, treåringen blåser i det og bryr seg ikke om at han ikke får en leke.

 

Treåringen vår er også over gjennomsnittet rask og tidlig ute motorisk; når han var 2 år klatra han på toppen av bilen vår, springer og er nesten umulig å få fatt i, klatrer over gjerde på barnehagen, låser seg ut på hotellrom da vi var i syden, lærte seg å sykle uten støttehjul selv, sloss men bare med eldre barn, stikker generelt av og er utrolig sterk fysisk og viljemessig.

 

Vår taktikk nå er å ta det lite mer avslappet, men hindre farlig situasjoner. Men jeg håper han vokser det av seg...

 

Anonymous poster hash: fb8a5...85e

[Gjest Antarctica]

Oppklaring: mange har hengt seg opp i "hva betyr knekke viljen". Det betyr å psyke ut barnet med alle midler til det blir medgjørlig - mye brukt av generasjoner før oss, via f eks skremming eller korporlig avstraffelse. I dag er det mer "moderne" med husarrest eller emotional blackmail. Ikke sikkert det er noe sunnere...

 

Når oppfølgingsspørsmålet kommer om man skal la alle regler fare fordi man har et autonomt barn, så ber jeg om at man leser innlegget på nytt. Mitt poeng var vel nettopp motsatt - færre alternativer (aldri mer enn to), færre situasjoner der mor ber pent (og barnet får maktfølelse ved aller nådigst å innvilge hennes bønn) og så videre. At man må være DEN VOKSNE i all samhandling med barnet, ikke "kompis", "kul mamma", "barnevakten" eller "snill".

[Anonym bruker]

 

Autonome barn. Han vil ikke la deg "vinne", selvsagt, for det å tape ansikt er heller ikke OK.

 

Jeg var selv et av de autonome barna, så jeg husker det litt... Ikke prøv å knekke viljen hans, det går ikke uten å gjøre skade på ham. Prøv heller å ha litt humor på det. Vis at dere spiller på lag.

 

Kanskje du er en av mange "snille" foreldre som foreslår løsninger og ber pent om at han skal oppføre seg pent. Hva med heller å gi to alternativer (som du kan leve med) og la ham velge selv? Ikke "du må være snill og dempe deg litt", men heller "Sånn lyd som du lager nå, den passer ikke i stua. Så, vil du leke i gangen, eller ute i hagen? Velg selv."

Det er vel få som prøver å knekke viljen til disse barna? Det handler vel kun om å lære dem grunnleggende regler både ute og hjemme?

 

Anonymous poster hash: 221f7...3fd

 

Åh jo da, det finnes fortsatt mange foreldre som ikke gir seg før de klarer dette. Og enda flere besteforeldre som mener det er nettopp det man skal gjøre.

 

Straffe, straffe, straffe..... Gjerne streng straff som ikke er direkte konsekvens eller tilknyttet handlingen. Husarrest på rommet uten mat. Ikke lov å besøke venner eller ha besøk på ei uke. Ikke barne-TV neste dag. Høylydte og skremmende skjenneprekener. Ikke få bli med klassen på hyggekveld. Fratas lommepenger. Ikke lørdagsgodter fordi man var ulydig på tirsdag. Trusler og skremmehistorier om hvor galt det kommer til å gå barnet senere i livet om det ikke følger foreldrenes regler.

 

Barnet er fienden. Som skal bøyes i kne. Foreldrene er det andre laget, de som skal vinne. Samme hva.

 

 

 

Anonymous poster hash: 70fe1...8cd

[Anonym bruker]

Dette kunne forresten vært en beskrivelse av våre to eldste barn.

 

Om det er noen trøst HI, så går det bedre etterhvert. Eldste er fortsatt utrolig sta og viljesterk, men nå begynner det å bli en fordel. Det barnet klarer alt når det bestemmer seg for det! Vi ser det i forhold til idretten barnet driver med, og når det setter i gang ulike prosjekter hjemme. Det har heller aldri latt andre barn mobbe seg selv eller vennene sine. Det er et barn som er sikker på seg selv, sine egne meninger og sin egen verdi, og det tåler at andre ikke er enige.

 

Det snille og medgjørlige barn nr 2 bekymrer meg egentlig mer etterhvert. Det er frustrerende å se hvor lett det barnet bare dilter etter flokken, hvor viktig det er å gjøre alt likt som vennene og ikke skille seg ut.

 

Jeg husker en beskrivelse av hvordan man fikk en geitebukk til å gå dit man ville: Ikke slit og dra i tauet med kjefting og sinne, da setter den seg på bakbeina- bokstavelig talt- og man kommer ingen vei. Slipp heller tauet og gå foran med lette skritt og vis den riktige veien Få den riktige veien til å se fristende og morsom ut, så følger bukken etter deg på egen hånd. Kanskje er det stygt å sammenligne barnet sitt med en bukk, men det heter jo sta som en bukk av en grunn!

Anonymous poster hash: 70fe1...8cd

[Anonym bruker]

Oppklaring: mange har hengt seg opp i "hva betyr knekke viljen". Det betyr å psyke ut barnet med alle midler til det blir medgjørlig - mye brukt av generasjoner før oss, via f eks skremming eller korporlig avstraffelse. I dag er det mer "moderne" med husarrest eller emotional blackmail. Ikke sikkert det er noe sunnere...

 

Når oppfølgingsspørsmålet kommer om man skal la alle regler fare fordi man har et autonomt barn, så ber jeg om at man leser innlegget på nytt. Mitt poeng var vel nettopp motsatt - færre alternativer (aldri mer enn to), færre situasjoner der mor ber pent (og barnet får maktfølelse ved aller nådigst å innvilge hennes bønn) og så videre. At man må være DEN VOKSNE i all samhandling med barnet, ikke "kompis", "kul mamma", "barnevakten" eller "snill".

 

Ok da er jeg litt mer med tror jeg, takk for oppklaringen.

 

Anonymous poster hash: 86585...384

[Anonym bruker]

Oppklaring: mange har hengt seg opp i "hva betyr knekke viljen". Det betyr å psyke ut barnet med alle midler til det blir medgjørlig - mye brukt av generasjoner før oss, via f eks skremming eller korporlig avstraffelse. I dag er det mer "moderne" med husarrest eller emotional blackmail. Ikke sikkert det er noe sunnere...

 

Når oppfølgingsspørsmålet kommer om man skal la alle regler fare fordi man har et autonomt barn, så ber jeg om at man leser innlegget på nytt. Mitt poeng var vel nettopp motsatt - færre alternativer (aldri mer enn to), færre situasjoner der mor ber pent (og barnet får maktfølelse ved aller nådigst å innvilge hennes bønn) og så videre. At man må være DEN VOKSNE i all samhandling med barnet, ikke "kompis", "kul mamma", "barnevakten" eller "snill".

 

Men kunne du tenke deg å fortelle meg hva du ville gjort i den situasjonen jeg beskrev med skoene?

 

Sitat: "Eller f.eks. når han er i gangen og nekter å ta av seg skoene, og absolutt vil inn med sko på (smetter inn hvis jeg snur ryggen til), da ser ikke jeg noen annen løsning enn å bli stående og fysisk hindre ham i gå inn frem til han har tatt av seg skoene."

 

Jeg merket jo at det ble ekstra viktig for ham å ikke ta dem av når han først hadde nektet, pga stolthet. Det hadde gått raskere og mer smertefritt for oss begge hvis jeg bare hadde tatt dem av ham, men jeg ville få ham til å gjøre det selv. Var det feil?

 

Jeg sliter av og til litt med å "oversette" sånne generelle beskrivelser som du kommer med her til konkrete handlinger, så det er fint å få andres meninger om et konkret eksempel.

 

Anonymous poster hash: 86585...384

[Anonym bruker]

Jeg har også et slikt autonomt barn, og var så vanvittig frustrert en periode at det er rart vi fortsatt er en familie.

Vi fikk også hjelp og gikk på div kurs, leste bøker og lærte ulike teknikker - ingenting hjalp!

 

Men ting er MYE bedre! Nå er barnet ti år og det går an å forklare ting på en helt annen måte. Tiden og modning har gjort sitt til at barnet er mer behagelig å ha med å gjøre for oss alle (inkl for barnet selv), så fatt håp!

 

Men føler med deg i mellomtiden!

Jeg trøster meg med at dette er barn som ikke blindt vil følge saueflokken, som vil utfordre autoriteter og satte tankeganger - vi trenger slike folk i verden, men de må lære å velge sine kamper.

 

Anonymous poster hash: dd775...f16

[Gjest Antarctica]

 

 

Oppklaring: mange har hengt seg opp i "hva betyr knekke viljen". Det betyr å psyke ut barnet med alle midler til det blir medgjørlig - mye brukt av generasjoner før oss, via f eks skremming eller korporlig avstraffelse. I dag er det mer "moderne" med husarrest eller emotional blackmail. Ikke sikkert det er noe sunnere...

 

Når oppfølgingsspørsmålet kommer om man skal la alle regler fare fordi man har et autonomt barn, så ber jeg om at man leser innlegget på nytt. Mitt poeng var vel nettopp motsatt - færre alternativer (aldri mer enn to), færre situasjoner der mor ber pent (og barnet får maktfølelse ved aller nådigst å innvilge hennes bønn) og så videre. At man må være DEN VOKSNE i all samhandling med barnet, ikke "kompis", "kul mamma", "barnevakten" eller "snill".

Men kunne du tenke deg å fortelle meg hva du ville gjort i den situasjonen jeg beskrev med skoene?

 

Sitat: "Eller f.eks. når han er i gangen og nekter å ta av seg skoene, og absolutt vil inn med sko på (smetter inn hvis jeg snur ryggen til), da ser ikke jeg noen annen løsning enn å bli stående og fysisk hindre ham i gå inn frem til han har tatt av seg skoene."

 

Jeg merket jo at det ble ekstra viktig for ham å ikke ta dem av når han først hadde nektet, pga stolthet. Det hadde gått raskere og mer smertefritt for oss begge hvis jeg bare hadde tatt dem av ham, men jeg ville få ham til å gjøre det selv. Var det feil?

 

Jeg sliter av og til litt med å "oversette" sånne generelle beskrivelser som du kommer med her til konkrete handlinger, så det er fint å få andres meninger om et konkret eksempel.

 

Anonymous poster hash: 86585...384

Du må gjøre det du kan innestå for selv, og velge de feltene du syns er viktigst. Jeg ville ha hindret barnet fysisk i den situasjonen du beskriver, HVIS jeg hadde funnet det viktig nok, men hva som er viktig må du selv vurdere.

 

Generelt vil jeg si: jeg fant at det var nyttig å ikke si for mange "automatiske nei", for dem kunne jeg bli tvunget til å spise i meg. Og da undergraves autoriteten. I stedet fantes det noen meget få, velfunderte (og absolutte) forbud.

 

Jeg har ikke opplevd eksempelet med skoene, men jeg har bælholdt fast i en unge som ikke ville pusse tenner hver kveld i nesten et år, fordi det var viktig for meg at denne rutinen ikke skulle brytes. Men mange andre ting har jeg sluppet taket i, fordi det er begrensede krefter som skal porsjoneres ut over et ubegrenset antall mulige konflikter.

[Anonym bruker]

Jeg må jobbe med meg selv hver dag for å ikke gjøre forskjell.. femåringen er en utfordring og har alltid vært.. han har så sterk vilje at jeg blir helt vippet av pinnen. Jrg prøver å unngå maktkamper men ikke alltid det lar seg gjøre.. han gir seg ikke på harde møkka.. og han lar seg ikke avlede eller "snakke ned".. konsekvenser blåser han i.. han er så sta at når han får en konsekvens, feks får ikke ha ipaden om kvelden fordi han hyler og bærer seg når jeg ber han komme på badet, så sier han: jeg var vrang fordi jeg ikke hadde lyst til å ha ipaden.. men så greier han ikke helt å late som det så han hyler og raser og bærer seg videre.. det er akkurat som om han er stolt og ikke vil la oss vinne.. feks kan han komme hjem fra bhg og si; jeg skal rote masse i dag og kommer ikke til å rydde, det får du gjøre.. hvis jeg advsrer om konsekvenser, ved å feks si at dersom han roer seg ned og bruker lsvere stemme, så kan han leke videre, hvis han fortsetter så får jeg vondt i ørene så da vil jeg han skal gå ut i gangen litt.. eller andre typer konsekvenser, er det som om han fyrer seg opp ekstra - da skal han IHVERTFALL fortsette å tulle..

 

JEG FINNER IKKE NØKKELEN!

 

yngste på to og et halvt har også vilje, og kan feks slenge seg på gulvet i butikken, og nekte å kle på seg.. MEN hun lærer av konsekvenser og det lar seg gjøre å få henne på lag. Hvis jeg sier; hvis du fortsetter å hyle må vi gå hjem, så slutter hun! Hun vet jeg vil gjennomføre.. det vet jo eldstemann og, men han lar seg ikke forme..

 

jeg skjønner ingenting jeg...

 

bare for å ha det sagt; han er også en vidunderlig gutt.. smart, vitebegjærlig, selvstendig og tøff samtidig som han er følsom og kan gråte i redsel for å dø feks.. han er nydelig når han er god, og jeg er alltid stolt av han når vi er ute - da er han eksemplarisk.. aldri noe tull i bhg heller - blir beskrevet der som smart, selvstendig, skravlete og med sterk personlighet..

 

lurer heke tiden på hva som er galt.. han ellet jeg liksom.. eller samhandlingen.. huff, motløs.. :-(

 

Anonymous poster hash: 66afa...691

 

Har barn i lik alder som deg, men her er det stikk motsatt. Aner heller ikke hva jeg skal gjøre. 

 

Anonymous poster hash: 29d9b...119

[Anonym bruker]

Jeg må jobbe med meg selv hver dag for å ikke gjøre forskjell.. femåringen er en utfordring og har alltid vært.. han har så sterk vilje at jeg blir helt vippet av pinnen. Jrg prøver å unngå maktkamper men ikke alltid det lar seg gjøre.. han gir seg ikke på harde møkka.. og han lar seg ikke avlede eller "snakke ned".. konsekvenser blåser han i.. han er så sta at når han får en konsekvens, feks får ikke ha ipaden om kvelden fordi han hyler og bærer seg når jeg ber han komme på badet, så sier han: jeg var vrang fordi jeg ikke hadde lyst til å ha ipaden.. men så greier han ikke helt å late som det så han hyler og raser og bærer seg videre.. det er akkurat som om han er stolt og ikke vil la oss vinne.. feks kan han komme hjem fra bhg og si; jeg skal rote masse i dag og kommer ikke til å rydde, det får du gjøre.. hvis jeg advsrer om konsekvenser, ved å feks si at dersom han roer seg ned og bruker lsvere stemme, så kan han leke videre, hvis han fortsetter så får jeg vondt i ørene så da vil jeg han skal gå ut i gangen litt.. eller andre typer konsekvenser, er det som om han fyrer seg opp ekstra - da skal han IHVERTFALL fortsette å tulle..

 

JEG FINNER IKKE NØKKELEN!

 

yngste på to og et halvt har også vilje, og kan feks slenge seg på gulvet i butikken, og nekte å kle på seg.. MEN hun lærer av konsekvenser og det lar seg gjøre å få henne på lag. Hvis jeg sier; hvis du fortsetter å hyle må vi gå hjem, så slutter hun! Hun vet jeg vil gjennomføre.. det vet jo eldstemann og, men han lar seg ikke forme..

 

jeg skjønner ingenting jeg...

 

bare for å ha det sagt; han er også en vidunderlig gutt.. smart, vitebegjærlig, selvstendig og tøff samtidig som han er følsom og kan gråte i redsel for å dø feks.. han er nydelig når han er god, og jeg er alltid stolt av han når vi er ute - da er han eksemplarisk.. aldri noe tull i bhg heller - blir beskrevet der som smart, selvstendig, skravlete og med sterk personlighet..

 

lurer heke tiden på hva som er galt.. han ellet jeg liksom.. eller samhandlingen.. huff, motløs.. :-(

 

Anonymous poster hash: 66afa...691

Nøkkelen ligger i "hvorfor".

 

Hvorfor vil han rote og la deg rydde opp? I stedet for å si "nei, men hvis du gjør det blir det straff" kan du si: "å? Men hvorfor skal du det da?" Og så reflektere litt sammen med han. Er det fordi han synes det er gøy? Men hvorfor er det gøy å gi mamma ekstra jobb da? Er det ikke mye hyggeligere om dere kan spille et spill sammen i stedet? Eller er det fordi han er sint? Å, men hvorfor er han sint da? Kanskje du har vært kjip mot han og faktisk burde be om unnskyldning for noe..

 

Som sagt tror jeg nøkkelen ligger i hvorfor. Det virker som om du bare reagerer på HVA han gjør. Du må komme til bunns i hva som ligger bak..

 

Anonymous poster hash: a4625...972

[Anonym bruker]

Jeg har et slikt barn, og det var veldig slitsomt i perioden 2,5-3,5 år. Nå er han 5,5 år og det er så enkelt i forhold til før!

 

Han er egenrådig (autonom til det ekstreme), sta, har høy IQ og er hypersensitiv. Ingen ønske om å gjøre som andre, ingen motivasjon til å gjøre ting "for da blir mamma så glad", ingen reaksjon på ros generelt. En vinnende kombinasjon, særlig når jeg er akkurat like selv. Vi drev hverandre til vanvidd helt til mannen og jeg skrudd veldig inn.

 

Mine råd:

 

Vær dønn konsekvent

Ikke prat deg i hjel

Klare regler, men så få som mulig. Klare konsekvenser om reglene ikke respekteres. Her prellet ros bare over i den første tiden, så goder ble tatt fra han og han ble sendt på rommet.

Ikke mas. Har han ikke gjort det du har bedt om ette 2-3 advarsler (bare vær sikker på at han faktisk har hørt), tid for konsekvens.

Ikke for mange valgmuligheter.

Prøv å ikke bli sint, men finn en stemmetone og et blikk som ikke åper for diskusjon.

Vær klar over at du kommer til å være veldig upopulær i en periode.

 

Jeg husker en gang, like etter at vi hadde endret regime der han skrek til meg "du er ikke sjefen for meg" og da svarte jeg faktisk dønn alvorlig "ja, det er jeg faktisk, jeg er mammaen din og det er jeg som bestemmer". Da ble han plutselig rolig og medgjørlig.

 

Mellom slagene hadde vi mange diskusjoner om det å leve i grupper og at gutten ikke var verdens navle og måtte forholde seg til andre. Også jobbet vi med å legitimere autoriteten vår: mamma og pappa har siste ord i diskusjoner ikke fordi de er slemme, men fordi de faktisk vet mer om livet og det er deres jobb å passe på og oppdra barn.

 

I tillegg ga vi han så mye frihet som mulig på hans, innenfor rammen vi hadde satt.

 

Nå er han som sagt en helt annen gutt og veldig moro å være med. Han er fremdeles sta og egenrådig, men det kommer ut på en positiv måte: han er selvstendig, ansvarsfull og reflektert og har utviklet god impulskontroll. Kverulerer mye, men vet når han skal gi seg, og argumenterer ikke for tullesaker. Nå jobber vi litt med selvdisiplin, for det er ikke alltid lett for smarte barn å skjlnne at de må jobbe.

 

Men det har vært veldig mye arbeid, og alt annet enn fri barneoppdragelse. Men når jeg tenker at for 3 år siden stod han i døren og slo meg med en sko og prøvde å bite fordi han ikke ville i bhg, så tenker jeg at det var verdt det.

 

Anonymous poster hash: 3e9d1...ed7

[X10ne]

 

Jeg må jobbe med meg selv hver dag for å ikke gjøre forskjell.. femåringen er en utfordring og har alltid vært.. han har så sterk vilje at jeg blir helt vippet av pinnen. Jrg prøver å unngå maktkamper men ikke alltid det lar seg gjøre.. han gir seg ikke på harde møkka.. og han lar seg ikke avlede eller "snakke ned".. konsekvenser blåser han i.. han er så sta at når han får en konsekvens, feks får ikke ha ipaden om kvelden fordi han hyler og bærer seg når jeg ber han komme på badet, så sier han: jeg var vrang fordi jeg ikke hadde lyst til å ha ipaden.. men så greier han ikke helt å late som det så han hyler og raser og bærer seg videre.. det er akkurat som om han er stolt og ikke vil la oss vinne.. feks kan han komme hjem fra bhg og si; jeg skal rote masse i dag og kommer ikke til å rydde, det får du gjøre.. hvis jeg advsrer om konsekvenser, ved å feks si at dersom han roer seg ned og bruker lsvere stemme, så kan han leke videre, hvis han fortsetter så får jeg vondt i ørene så da vil jeg han skal gå ut i gangen litt.. eller andre typer konsekvenser, er det som om han fyrer seg opp ekstra - da skal han IHVERTFALL fortsette å tulle..

JEG FINNER IKKE NØKKELEN!

yngste på to og et halvt har også vilje, og kan feks slenge seg på gulvet i butikken, og nekte å kle på seg.. MEN hun lærer av konsekvenser og det lar seg gjøre å få henne på lag. Hvis jeg sier; hvis du fortsetter å hyle må vi gå hjem, så slutter hun! Hun vet jeg vil gjennomføre.. det vet jo eldstemann og, men han lar seg ikke forme..

jeg skjønner ingenting jeg...

bare for å ha det sagt; han er også en vidunderlig gutt.. smart, vitebegjærlig, selvstendig og tøff samtidig som han er følsom og kan gråte i redsel for å dø feks.. han er nydelig når han er god, og jeg er alltid stolt av han når vi er ute - da er han eksemplarisk.. aldri noe tull i bhg heller - blir beskrevet der som smart, selvstendig, skravlete og med sterk personlighet..

lurer heke tiden på hva som er galt.. han ellet jeg liksom.. eller samhandlingen.. huff, motløs.. :-(Anonymous poster hash: 66afa...691

Du må ikke skylde på gutten. Det er kun du som kan fikse dette og du forandre måten du kommuniserer med han på. Alle barn vil i utgangspunktet samarbeide. Det første du må gjøre er å kutte ut det konsekvens (straff) og trusseltullet!Anonymous poster hash: 091b4...fa5

Jesper Juul, er DU her...?!?!

[Anonym bruker]

Jeg har et slikt barn, og det var veldig slitsomt i perioden 2,5-3,5 år. Nå er han 5,5 år og det er så enkelt i forhold til før!

 

Han er egenrådig (autonom til det ekstreme), sta, har høy IQ og er hypersensitiv. Ingen ønske om å gjøre som andre, ingen motivasjon til å gjøre ting "for da blir mamma så glad", ingen reaksjon på ros generelt. En vinnende kombinasjon, særlig når jeg er akkurat like selv. Vi drev hverandre til vanvidd helt til mannen og jeg skrudd veldig inn.

 

Mine råd:

 

Vær dønn konsekvent

Ikke prat deg i hjel

Klare regler, men så få som mulig. Klare konsekvenser om reglene ikke respekteres. Her prellet ros bare over i den første tiden, så goder ble tatt fra han og han ble sendt på rommet.

Ikke mas. Har han ikke gjort det du har bedt om ette 2-3 advarsler (bare vær sikker på at han faktisk har hørt), tid for konsekvens.

Ikke for mange valgmuligheter.

Prøv å ikke bli sint, men finn en stemmetone og et blikk som ikke åper for diskusjon.

Vær klar over at du kommer til å være veldig upopulær i en periode.

 

Jeg husker en gang, like etter at vi hadde endret regime der han skrek til meg "du er ikke sjefen for meg" og da svarte jeg faktisk dønn alvorlig "ja, det er jeg faktisk, jeg er mammaen din og det er jeg som bestemmer". Da ble han plutselig rolig og medgjørlig.

 

Mellom slagene hadde vi mange diskusjoner om det å leve i grupper og at gutten ikke var verdens navle og måtte forholde seg til andre. Også jobbet vi med å legitimere autoriteten vår: mamma og pappa har siste ord i diskusjoner ikke fordi de er slemme, men fordi de faktisk vet mer om livet og det er deres jobb å passe på og oppdra barn.

 

I tillegg ga vi han så mye frihet som mulig på hans, innenfor rammen vi hadde satt.

 

Nå er han som sagt en helt annen gutt og veldig moro å være med. Han er fremdeles sta og egenrådig, men det kommer ut på en positiv måte: han er selvstendig, ansvarsfull og reflektert og har utviklet god impulskontroll. Kverulerer mye, men vet når han skal gi seg, og argumenterer ikke for tullesaker. Nå jobber vi litt med selvdisiplin, for det er ikke alltid lett for smarte barn å skjlnne at de må jobbe.

 

Men det har vært veldig mye arbeid, og alt annet enn fri barneoppdragelse. Men når jeg tenker at for 3 år siden stod han i døren og slo meg med en sko og prøvde å bite fordi han ikke ville i bhg, så tenker jeg at det var verdt det.

 

Anonymous poster hash: 3e9d1...ed7

Har samme type gutt her, og keg har faktisk også måtte si at jeg er den voksne og jeg bestemmer. Så klart og enkelt måtte det være.

 

Anonymous poster hash: 04afd...67c

[Iiiiik]

Et autonomt barn, det var en ny betegnelse for meg. Behovet for autonomi utvikles jo hos alle barn og autonomitet er jo en forutsetning for å trives og utvikles hos alle. At noen barn har større behov for medbestemmelse, at hindringer provoserer mer og at de er mer villige til å ta en kamp, kjenner flere av oss igjen.

 

Jeg tror ikke alle barn ønsker samarbeid hele tiden, jeg har heller ingen tro på at en egenrådig 5-åring kan motiveres til å finne løsninger når det skjærer seg. Avhengig av verbale evner, tror jeg allikevel jeg ville hatt en samtale med ham i en rolig situasjon. Si at du synes det er vanskelig at det blir så mange kamper, men at du mener det er viktig at det er de voksne som bestemmer. At han oppfører seg borte, er et godt tegn, da er det kanskje ikke så mye å lage styr av. Jeg ville nok valgt mine kamper. Å kreve at han pusser tennene selv hvis han protesterer er nødvendig. Hvis det ikke er masse søle og gjørme, tror jeg at jeg ville oversett at han ikke tok av seg skoene. Har du først sagt nei, ville jeg gjort som deg og stått i veien til skoene var av. Et barn som suser rundt med handlevogna kan enten ikke være med i butikken eller kan ikke få en egen liten vogn.

 

Det blir jo lett onde sirkler av dette. På samme måte som du stønner inni deg og tenker at han er "vanskeligere" enn broren og dermed møter små avvik på en annen måte og dermed trigger utløser det du frykter, føler han seg kanskje urettferdig behandlet og at han "ikke får lov til noen ting". Spontane overraskelser kan ofte fungere vel så bra som belønninger. Si til ham at siden ettermiddagen var så bra, så leser du et ekstra kapittel i boka på kvelden. Eller lag vafler til lunch en lørdag fordi formiddagen var så hyggelig og du blir glad av at det ikke har vært noen krangler. Noen barn vil da reagerere med å argumentere for to nye kapitler eller ved å si at de vil ha muffins heller enn vafler, prøv å ikke la deg irritere av det.