Noen her som er bipolar?

[Anonym bruker]

Vil gjerne høre om oppveksten, hva som gjorde at du fikk diagnosen, om utredningen, tiden før og etter diagnose og medisiner, osv.

 

Anonymous poster hash: 43638...393

[Gjest lillehi]

Jeg er bipolar. Hadde ingen symptomer i oppveksten. Vokste opp med en far som er alkoholiker, men min mor sørget for at vi hadde det bra. Ble endel mobbet på skolen. Ble syk i begynnelsen av 20-årene, men det tok mange år før jeg fikk diagnosen. Var innom en haug leger og psykologer, men ble egentlig ikke noe klokere. Nå går jeg på medisinen Efexor og fungerer som regel ok i hverdagen. Men har mer enn nok med å takle livet og de utfordringene det gir meg, så jeg er dessverre uføretrygdet. Men stort sett ser jeg lyst på ting, det blir ihvertfall ikke noe lettere av å grave seg ned. Må bare godta at det var sånn det skulle bli for meg, og gjøre det beste ut av det😃

[Anonym bruker]

Takk for svar. Hvilke symptomer fikk du og hva fikk deg til å søke hjelp?

Hvordan er det med medisiner og graviditet/amming?

 

Anonymous poster hash: 43638...393

[Gjest lillehi]

Jeg utviklet angst og langvarige depresjoner. Skjønte ikke hva som var galt, når angstanfallene kom var jeg sikker på at jeg skulle dø av hjertestans! Og så merket jeg at avogtil var jeg veldig energisk og trengte veldig lite søvn, mens jeg i andre perioder følte at jeg ikke en gang hadde energi til å gå på do, og jeg kunne sove døgnet rundt. Jeg sluttet på tabletter da jeg ble gravid, men da gikk jeg på andre enn jeg gjør nå, så det er mulig at de medisinene som er i dag kan kombineres meg graviditet og amming. Jeg var gravid for ca 15 år siden, så de er mest sannsynlig kommet lenger på den fronten idag!😃

[Anonym bruker]

Dette var interessant lesing for meg som har et barn med en som er bipolar. Er redd for at barnet utvikler samme lidelse.

 

 

 

Anonymous poster hash: 079d6...b3b

[Gjest lillehi]

Jeg har tenkt mye på det jeg også, men foreløpig ser det ikke ut som datteren min har noen tegn. Det jeg tenker er viktig er å være åpen om sykdommen ( selvfølgelig på et nivå barnet kan forstå) og å følge med. Jeg oppmuntrer også jenten min om å snakke om ting som føles vanskelig, og å gi beskjed med en gang hvis hun merker symptomer på bla angst. Så åpenhet er det aller viktigste tenker jeg😃 lykke til💕

[Anonym bruker]

Noen flere bipolare her?

 

Anonymous poster hash: 43638...393

[Anonym bruker]

Ja, jeg er bipolar. Gikk 12 år uten diagnose, så den dagen ble en lettelse og nå har jeg fått svar på så mange hvorfor. Jeg hadde en utrolig god oppvekst som har fått meg gjennom skole, utdanning, en økonomi som har klart seg pga grunnleggende kunnskap og fått meg til å isolere meg og tenke konsekvenser når sykdommen har gjort meg hypoman og korttenkt. Jeg fikk akkurat nå en perfekt jobb tilpasset min helse og unngikk uføretrygd med et nødskrik, har familie, hus, unger og lever godt. Ja, livet er sabla tøft, og hver dag handler om å ha struktur, spise, sove, trene osv i passelige mengder, og jeg er nok et prakteksemplar på hvor "flink" man kan være til å leve med sykdommen, men jeg har det godt, fokuserer på gode øyeblikk og lagrer de til dårlige dager. Jeg er heldig som klarer dette, og er takknemlig for det.

 

Anonymous poster hash: ea250...0d5

[Anonym bruker]

Søstern min er....

 

det kom tydelig frem i tenårene. Men hun hr alltid hatt mye energi i oppveksten. Hun tok helt av i 14-15 års alderen. Jeg vil best forklare det som kraftig ADHD ganger 100. I tillegg feiltolket hun ting som ble sagt og gjort rundt henne, noe som førte til at hun hadde noen daglige sinneutbrudd som også var fysiske og svært voldsomme. Hun hadde også NULL impulskontroll, og hadde ingen evne til å se konsekvenser av egne handlinger. Hun stakk gjerne av noen dager eller en uke i strekk. Mente at hun var den eneste normale i en verden med gale mennesker.... Også husker jeg hun løy mye. Hun fant opp forferdelige historier om mine foreldre og familien forøvrig. 

 

Når hun ble litt eldre (19-20 år) kom de depressive periodene mer frem. Da kunne hun ligge i senga døgnet rundt. Drakk endel hvis hun først var oppe, og da endte det alltid med at hun ringte foreldrene våre på natta å sa hun skulle ta livet sitt eller lignende ting. 

 

Hun løy også om en del seksuelle overgrep både av fremmede og kjente. 

 

Nå høres det sikkert ut som jeg hater min søster, i å med at jeg skriver så mye fælt... men det gjør jeg faktisk ikke. Jeg bare svarer 100% ærlig på hvordan hun var, eller opplevdes av oss rundt. Det var et helvete mildt sagt, og familien vår er egentlig ganske ødelagt av de årene den dag i dag. Dessverre. Det ble vel en for stor påkjennelse for alle. 

 

 

Anonymous poster hash: a5f04...0bf