Naboungen gråter altså så veldig.. Normalt?

[Anonym bruker]

Vi bor i blokk og i leiligheten ved siden av bor et par med en unge på kanskje 1,5 år. Ungen gråter så mye og ofte at jeg tror jeg hadde blitt helt sprø! Jeg holder på å bli sprø bare av å høre på det gjennom veggen!

 

Vi har ikke barn selv enda, men venter en snart. Jeg vet jo derfor ikke helt hva jeg kan vente meg, men er det normalt med timesvis lange skriketokter hver dag?? Jeg har jobbet en del med barn i barnehage osv, og gråten høres ut som det jeg forbinder med overtrøtte og leie barn. En slags klaging der de ikke vet helt hva de vil..

 

Kan alle risikere å få barn som er sånn eller er det ofte noe foreldrene gjør feil? Altså jeg tenker ikke på barn som gråter sånn innimellom, men lange økter hver eneste dag.. Jeg har aldri snakket noe særlig med naboene, men inntrykket av dem er at de virker litt sure.. I tillegg stinker det røyk bare man går forbi døren deres og de sitter på balkongen og røyker som skorsteiner begge to. På lukten kan det altså virke som de røyker inne også.. Jaja, jeg skal ikke blande meg i hva de gjør, spørsmålet mitt er egentlig bare om man kan få slike grinete barn selv om man gjør alt riktig, dvs at barnet har fått nok søvn og ikke er sulten? Jeg håper jo jeg får til å være en god mor for min lille gutt når han kommer.. Og håper at han klarer å kommunisere på en litt annen måte enn ved bare grining etterhvert som han lærer å snakke..

 

Anonymous poster hash: 60582...e46

[Anonym bruker]

Det med røykingen kan jeg ikke på noe som helst måte forklare.

Men dette kan jo være en gutt med kroniske smerter, eller en diagnose av et slag.

Det kan også være at foreldrene ikke aktiviserer barnet og at han kjeder seg.

Her kan det være mange grunner. Blir litt vanskelig å gjøre noe får å hjelpe så lenge du ikke kjenner de. Kanskje du kan prøve å bli litt bedre kjent med fMilien ?

 

Anonymous poster hash: 6868c...e83

[Anonym bruker]

Min eldste har alltid vært sutrete og sint og grått mye. Da hun var yngre var det virkelig ille og jeg ventet bare på at barnevernet skulle stå på døra.. Hun har alltid slitt med magen. Forstoppet mer eller mindre hele tiden. Merker fort på humøret hennes nå også når systemet ikke funker, men det er ikke så kronisk nå som før.

 

Anonymous poster hash: 7b1bc...0fa

[Anonym bruker]

Jeg har en på femten mnd, ja, det er noen som gråter mye! De tester grenser i den alderen der. De gråter når de ikke får det som de vil, la foreldrene få oppdra ungen, gråt må til for noen. Man kan ikke gi barnet alt det vil ha bare fordi gråten ikke skal plage naboene!

 

Og ja, du kan risikere å,få en slik unge, da det oftere er personligheten som er sånn enn foreldrene som gjør noe feil. Mnge foreldre opplever at selvom de har flere barn, og bruker samme oppdragelse på alle, er det noen som er vanskeligere (kanskje MYE vanskeligere) enn de andre.

 

Anonymous poster hash: f240d...749

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Ja det kan jo være kronisk sykdom og slikt som noen sier.. Håper bare han har det bra.

 

Ja noen barn er kanskje sånn at de tester grenser på den måten. Selvfølgelig skal de få oppdra på sin måte. Jeg er bare glad det er en vegg imellom oss jeg. Men da skal jeg forberede meg selv og mannen på at det kan skje med oss også. Like greit at de har en skrikerunge så jeg slipper å få dårlig samvittighet hvis min baby blir en skrikebaby

 

Anonymous poster hash: 60582...e46

[Anonym bruker]

Min sønn har reflux, før han startet på medisiner skrek han i flere timer hver dag.

 

Anonymous poster hash: 76be5...3e7

[Anonym bruker]

Min har matallergier og kunne skrike lenge! Fant heldigvis ut av det

 

Anonymous poster hash: 38dec...ab1

[Anonym bruker]

Er nok bare stor forskjell på barna. Flyttet inn nye naboer for 1 år siden, med 2 jenter som det var 1 år mellom. Minste gikk og gråt og sutret veldig ofte, største bare blid og glad. Jeg tenkte jo at det ble sikkert bedre med alderen. Men er fortsatt likedan nå.

 

Selv har jeg takk og pris ikke hatt sånne barn.

Anonymous poster hash: 84df7...1f9

[Anonym bruker]

Ikke alt kan styres dessverre.

 

Men hvis du har jobbet en del med barn synes jeg det er litt rart at du ikke vet at alle barn er forskjellige. Dette må du da ha sett før eller?

Anonymous poster hash: eb81a...548

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn, fire svært, svært ulike barn, og jeg er den første som kan underskrive på at personlighet teller veldig mye mer enn oppdragelse! Selvsagt differensierer vi oppdragelsen vår litt i forhold til barnas personlighet, men de har jo likevel i prinsippet vokst opp med mer eller mindre samme oppdragelse, og i hvert fall samme rammer. Likevel er de helt ulike. Det ene barnet vårt gråt, sutret og "klaget" utrolig mye de første 2 årene av sitt liv, han var rett og slett en gretten baby og smårolling. Så snudde det heldigvis, og han er nå en solstråle som er utrolig enkel å håndtere. Et av de andre barna våre var veldig rolig, blid og enkel som baby og smårolling. Litt mye styr med søvnen, og kunne få noen voldsomme raserianfall av og til, men ellers utrolig enkel og grei de første 2-3 årene. Han har nå fått diagnosene Tourettes og ADHD, og det hadde jeg aldri trodd da han var liten så rolig og enkel som han var.

 

Poenget er bare at du bare i ganske liten grad kan styre barnet ditt sitt humør og oppførsel de første årene. I starten er det uten tvil personlighet som teller mest all den tid barnet mottar noenlunde god omsorg fra sine foresatte (det er klart at et mishandlet barn vil endre personligheten sin, men det blir noe annet igjen).

Anonymous poster hash: c2af2...6ef

[Anonym bruker]

Forsåvidt enig med svarene over her, men reagerer på det du sier om røyken. Stinker det røyk av dem og utenfor døra deres røyker de jo innendørs - med en 1,5 åring! Forferdelig! Jeg mener folk kan bare røyke om de vil det, men ikke inne i eget hjem der det også bor barn. Derfor mener jeg, utifra den lille informasjonen du kommer med - at disse foreldrene ikke er heelt gode/ mangler vurderingsevne. Ville prøvd å bli litt kjent med dem, bare for å funnet ut om barnet har det bra eller ikke.

Anonymous poster hash: ebc03...98d

[Anonym bruker]

Det der kunne godt ha vært mitt barn i går kveld. Han gråt og sutret fra han kom hjem fra barnehagen til han la seg med et skrik klokken 1900. Han er inne i en tøff periode nå, med barnehagestart og er livredd for at mamma skal bli borte igjen... Kanskje nabobarnet akkurat har begynt i barnehagen? Er syk? Trøtt fordi h*n ikke ville sove ettermiddagslur? Det kan være mange grunner, listen er lang.

Når det gjelder tobakken, så blir liksom det en helt annen diskusjon. Jeg vil ikke tro gråtingen hadde med tobakken å gjøre. 

Anonymous poster hash: dcf2d...899

[Anonym bruker]

 

Jeg har fire barn, fire svært, svært ulike barn, og jeg er den første som kan underskrive på at personlighet teller veldig mye mer enn oppdragelse! Selvsagt differensierer vi oppdragelsen vår litt i forhold til barnas personlighet, men de har jo likevel i prinsippet vokst opp med mer eller mindre samme oppdragelse, og i hvert fall samme rammer. Likevel er de helt ulike. Det ene barnet vårt gråt, sutret og "klaget" utrolig mye de første 2 årene av sitt liv, han var rett og slett en gretten baby og smårolling. Så snudde det heldigvis, og han er nå en solstråle som er utrolig enkel å håndtere. Et av de andre barna våre var veldig rolig, blid og enkel som baby og smårolling. Litt mye styr med søvnen, og kunne få noen voldsomme raserianfall av og til, men ellers utrolig enkel og grei de første 2-3 årene. Han har nå fått diagnosene Tourettes og ADHD, og det hadde jeg aldri trodd da han var liten så rolig og enkel som han var.

 

Poenget er bare at du bare i ganske liten grad kan styre barnet ditt sitt humør og oppførsel de første årene. I starten er det uten tvil personlighet som teller mest all den tid barnet mottar noenlunde god omsorg fra sine foresatte (det er klart at et mishandlet barn vil endre personligheten sin, men det blir noe annet igjen).

 

Anonymous poster hash: c2af2...6ef

 

Hvorfor blander du inn oppdragelse inn i en debatt som omhandler en 1,5 åring som gråter? 

 

Anonymous poster hash: dcf2d...899

[Anonym bruker]

Ikke normalt at en så stor unge på 1,5 år gråter så mye. Da gjør foreldrene noe feil og kanskje også uten å forstå det selv. Stakkars.

Anonymous poster hash: 57ef1...6c7

[Anonym bruker]

Vi bor i blokk og i leiligheten ved siden av bor et par med en unge på kanskje 1,5 år. Ungen gråter så mye og ofte at jeg tror jeg hadde blitt helt sprø! Jeg holder på å bli sprø bare av å høre på det gjennom veggen!

 

Vi har ikke barn selv enda, men venter en snart. Jeg vet jo derfor ikke helt hva jeg kan vente meg, men er det normalt med timesvis lange skriketokter hver dag?? Jeg har jobbet en del med barn i barnehage osv, og gråten høres ut som det jeg forbinder med overtrøtte og leie barn. En slags klaging der de ikke vet helt hva de vil..

 

Kan alle risikere å få barn som er sånn eller er det ofte noe foreldrene gjør feil? Altså jeg tenker ikke på barn som gråter sånn innimellom, men lange økter hver eneste dag.. Jeg har aldri snakket noe særlig med naboene, men inntrykket av dem er at de virker litt sure.. I tillegg stinker det røyk bare man går forbi døren deres og de sitter på balkongen og røyker som skorsteiner begge to. På lukten kan det altså virke som de røyker inne også.. Jaja, jeg skal ikke blande meg i hva de gjør, spørsmålet mitt er egentlig bare om man kan få slike grinete barn selv om man gjør alt riktig, dvs at barnet har fått nok søvn og ikke er sulten? Jeg håper jo jeg får til å være en god mor for min lille gutt når han kommer.. Og håper at han klarer å kommunisere på en litt annen måte enn ved bare grining etterhvert som han lærer å snakke..

 

Anonymous poster hash: 60582...e46

 

Grining og hyyyling- to til tre timer om kvelden- helt normalt i perioder med jobb med leggerutiner i den alderen.

Mye grining mye utenom det også... Nei, ikke normalt.

 

Er det er mye gråt og sår gråt på dagtid, så hadde jeg vurdert en bekymringsmelding...

 

Anonymous poster hash: 32292...ccb