Bursdager er så vonde 😢

[Anonym bruker]

Min bursdag og barnas bursdag.

Begge foreldrene mine er døde, pappa sin familie har jeg aldri hatt noe særlig kontakt med og mamma sin familie er så og si borte. Kun en igjen, og det er onkel... Og Stefaren min har fått ny dame og nytt liv...

 

Så når jeg ber ikke til bursdager er det så og si bare mannen sin familie som kommer. Og missforstå meg rett, det er så utrolig koselig at hans familie kommer! 😃

 

I helgen skal vi ha selskap for datteren vår. Min "Pappa" kunne ikke komme, min onkel skulle se om han fikk det til. Ingen av de husket bursdagen hennes. Ikke en telefon, ikke en mld... Ingenting!

 

Så igjen blir jeg sittende å se på at ingen fra min side kommer. Ingen tok seg tid til det. Ingen husket det 😢😢😢

 

Anonymous poster hash: 927d9...cc6

[Anonym bruker]

Min bursdag og barnas bursdag.

Begge foreldrene mine er døde, pappa sin familie har jeg aldri hatt noe særlig kontakt med og mamma sin familie er så og si borte. Kun en igjen, og det er onkel... Og Stefaren min har fått ny dame og nytt liv...

 

Så når jeg ber ikke til bursdager er det så og si bare mannen sin familie som kommer. Og missforstå meg rett, det er så utrolig koselig at hans familie kommer! 😃

 

I helgen skal vi ha selskap for datteren vår. Min "Pappa" kunne ikke komme, min onkel skulle se om han fikk det til. Ingen av de husket bursdagen hennes. Ikke en telefon, ikke en mld... Ingenting!

 

Så igjen blir jeg sittende å se på at ingen fra min side kommer. Ingen tok seg tid til det. Ingen husket det 😢😢😢

 

Anonymous poster hash: 927d9...cc6

 

" så når jeg ber inn til bursdag" skulle det stå.

 

Anonymous poster hash: 927d9...cc6

[Gjest Helle_Høygir]

Er det noe mulighet for å ta opp kontakten med din fars familie?

 

Jeg skjønner det er sårt, men jeg ville rett og slett sagt fra til de 2 fra din side hva du føler. Si at du har så få og det betyr så mye om de kommer og at du blir lei deg på din datters vegne når de virker så likegyldige.

 

Jeg er sikker på din datter får en koselig feiring med familien - det blir en dag hvor de som er der - de er der for hennes skyld.

 

For øvrig gratulerer med dagen til datteren din

[Anonym bruker]

Forstår deg godt. Her ble jeg dolket i ryggen av mannens familie, og min familie er på motsatt side av landet og kan ikke komme grunnet jobb/sykdom. Så her blir ikke bursdagen min feiret, jeg har rett og slett ingen jeg ønsker å be. Barna feirer med kompiser fra skolen og barnehagen, vi har ikke noe familiebursdag. Må legge til at jeg heller ikke feiret bursdag da jeg var barn, siden mine foreldre ikke så vitsen med bursdagsselskaper. Jeg feiret bursdag kanskje 10 ganger totalt i løpet av mitt 35 år gamle liv.

Anonymous poster hash: a40b4...16d

[Anonym bruker]

Jeg er nok litt skyld i at jeg ikke har kontant med min fars familie.

Men de viste hva jeg gjennomgikk da jeg var barn, og de snudde ryggen til alt sammen! Det vêr etter at mamma og pappa døde (de var skilt, har vært de siden jeg var to år. De døde med tomprat mellomrom) at de plutselig ønsket å ha kontakt med meg. Kun storebroren til pappa, ikke lillebroren.

Jeg føler det så falskt. De oftest meg ikke en tanke før mamma og pappa døde. Nå skal alt være glemt.

Du kunne hjulpet meg da jeg var liten, men valgte å snu ryggen til og lukke øyne og ører...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 927d9...cc6

[Anonym bruker]

Jeg har også mistet begge mine foreldre, jeg og stemoren min har aldri vært bestevenner og i motsetning til deg har jeg mange søsken, men ingen som kan ta seg tid til å feire mine barn. ( Men VI skal ha tid og mulighet til å feire dems... ) 

Det jeg har begynt å gjøre er at jeg inviterer vennekretsen til bursdagselskap, så å si alle har barn i omtrent samme alder som våre og alle kjenner hverandre og leker sammen så da inviterer jeg dem også inviterer jeg mannen sin familie for seg selv. Min familie inviterer jeg ( for syns skyld) sammen med vennekretsen, de møter aldri opp uansett og det blir jo fest allikevel. Dette har jeg gjort de siste fire årene og alle gir utrykk for at de synes det er hyggelig og barna har en fantastsk bursdag.

 

Jeg opplever også at min egen familie ikke gidder å gratulerer meg med dagen engang, men de gratulerer så hjertligst min tvilling på facebook, min familie gratulerer  heller ikke mine barn med dagene sine så nå har jeg bestemt meg for å stenge dette kapitlet. Jeg er ferdig med å heve meg over det og unnskylde dem så nå har jeg akseptert at sånn er det og prøver å se hvor fantastise svigerfamilien min er istedet for å se hva min familie ikke er!! 

Anonymous poster hash: 1203f...111

[Anonym bruker]

 

Jeg har også mistet begge mine foreldre, jeg og stemoren min har aldri vært bestevenner og i motsetning til deg har jeg mange søsken, men ingen som kan ta seg tid til å feire mine barn. ( Men VI skal ha tid og mulighet til å feire dems... )

Det jeg har begynt å gjøre er at jeg inviterer vennekretsen til bursdagselskap, så å si alle har barn i omtrent samme alder som våre og alle kjenner hverandre og leker sammen så da inviterer jeg dem også inviterer jeg mannen sin familie for seg selv. Min familie inviterer jeg ( for syns skyld) sammen med vennekretsen, de møter aldri opp uansett og det blir jo fest allikevel. Dette har jeg gjort de siste fire årene og alle gir utrykk for at de synes det er hyggelig og barna har en fantastsk bursdag.

 

Jeg opplever også at min egen familie ikke gidder å gratulerer meg med dagen engang, men de gratulerer så hjertligst min tvilling på facebook, min familie gratulerer heller ikke mine barn med dagene sine så nå har jeg bestemt meg for å stenge dette kapitlet. Jeg er ferdig med å heve meg over det og unnskylde dem så nå har jeg akseptert at sånn er det og prøver å se hvor fantastise svigerfamilien min er istedet for å se hva min familie ikke er!!

 

Anonymous poster hash: 1203f...111

.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne sagt hva jeg mener til onkel og pappa ( ste) m jeg tør ikke! Sa forsovidt hva jeg følte til pappa en gang, og da svarte han. " til helvete med hele dritten!"

Men etter 6-8 mnd fikk jeg plutselig en mld.

Onkeltør jeg ikke snakke med ang dette, for da snur han ryggen til meg for godt !

 

Anonymous poster hash: 927d9...cc6

[Anonym bruker]

 

Jeg har også mistet begge mine foreldre, jeg og stemoren min har aldri vært bestevenner og i motsetning til deg har jeg mange søsken, men ingen som kan ta seg tid til å feire mine barn. ( Men VI skal ha tid og mulighet til å feire dems... )

Det jeg har begynt å gjøre er at jeg inviterer vennekretsen til bursdagselskap, så å si alle har barn i omtrent samme alder som våre og alle kjenner hverandre og leker sammen så da inviterer jeg dem også inviterer jeg mannen sin familie for seg selv. Min familie inviterer jeg ( for syns skyld) sammen med vennekretsen, de møter aldri opp uansett og det blir jo fest allikevel. Dette har jeg gjort de siste fire årene og alle gir utrykk for at de synes det er hyggelig og barna har en fantastsk bursdag.

 

Jeg opplever også at min egen familie ikke gidder å gratulerer meg med dagen engang, men de gratulerer så hjertligst min tvilling på facebook, min familie gratulerer heller ikke mine barn med dagene sine så nå har jeg bestemt meg for å stenge dette kapitlet. Jeg er ferdig med å heve meg over det og unnskylde dem så nå har jeg akseptert at sånn er det og prøver å se hvor fantastise svigerfamilien min er istedet for å se hva min familie ikke er!!

 

Anonymous poster hash: 1203f...111

.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne sagt hva jeg mener til onkel og pappa ( ste) m jeg tør ikke! Sa forsovidt hva jeg følte til pappa en gang, og da svarte han. " til helvete med hele dritten!"

Men etter 6-8 mnd fikk jeg plutselig en mld.

Onkeltør jeg ikke snakke med ang dette, for da snur han ryggen til meg for godt !

 

Anonymous poster hash: 927d9...cc6

 

 

Jeg har ikke snakket med min familie heller. Jeg har gjort som deg prøvd å hinte, prøvd å få en dialog hvorpå alt er fryd og gammen ( spesielt hvis det er rundt barnebursdagstider til mine nieser og nevøer) og fem min etter er alt glemt.

 

Jeg har derimot gråt mine tårer og innsett at jeg ikke kan forandre dem og jeg kan ikke tvinge dem til å synes at vi er viktige mao så har jeg akspetert at jeg ikke kan forandre dem og akseptert at de ikke ønsker noe med oss å gjøre utenom "bursdagssesongen" ( nesten alle tantebarna har bursdag på høsten).

Jeg har brukt så mye tid og energi på å lure på hvorfor vil de ikke komme, hvorfor vil de ikke ha oss i livet sitt, hva har jeg gjort og det var bortkastet for ingen kommer til å gi meg svar på det uansett, iallefall ikke et ærlig svar og langt jeg tror ikke det kommer til å få de resultatene jeg ønsker meg. 

 

Så som sagt, jeg virkelig kjente på de følelsene jeg hadde om mine søsken, slapp ut alt det vonde og igjennom det har jeg kunne akseptere at de ønsker det sånn og det er greit for meg da de ikke tilførte noe godt i livet mitt.

 

Jeg håper virkelig at du klarer å akseptere situasjonen ( og akseptere noe er ikke å godkjenne noe) slik at du kan frigjøre all den engerien du bruker på å bekymre og uro deg rundt dette på noe annet.

 

Mange varme klemmer!!

 

 

Anonymous poster hash: 1203f...111

[Anonym bruker]

Men vær glad for de som kommer for å feire dine barn, prøv å se på det som din familie og.

 

Jeg har selv ikke foreldre, jeg og barnefar er ikke sammen, ingen kontakt med familien hans, og jeg har bare en søster. Hun kommer ikke. Så her feirer jeg og mine 2 barn bursdagene bare oss 3, og vi koser oss. Vi lager våre egene tradisjoner.

Anonymous poster hash: 3059d...99f

[Anonym bruker]

Kjenner så godt til følelsen. Er enebarn, mamma og pappa døde for hhv 3 og 13 år siden. 3 av besteforeldrene mine er døde. Den siste ligger nå på sykehuset med hjerneblødning. Og det er så trist! HUn er den siste jeg hadde. Hun fungerte som min støtte og barnas eneste "bestemor"

Hun er gammel, (95), så de siste par årene han hun ikke orket å komme på bursdag, men vi drar selvsagt ned med en kake til henne etterpå.

Når ingen bryr seg lenger om barna har bursdag, så føles det tomt

 

Anonymous poster hash: 1dbeb...799

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har også mistet begge mine foreldre, jeg og stemoren min har aldri vært bestevenner og i motsetning til deg har jeg mange søsken, men ingen som kan ta seg tid til å feire mine barn. ( Men VI skal ha tid og mulighet til å feire dems... )

Det jeg har begynt å gjøre er at jeg inviterer vennekretsen til bursdagselskap, så å si alle har barn i omtrent samme alder som våre og alle kjenner hverandre og leker sammen så da inviterer jeg dem også inviterer jeg mannen sin familie for seg selv. Min familie inviterer jeg ( for syns skyld) sammen med vennekretsen, de møter aldri opp uansett og det blir jo fest allikevel. Dette har jeg gjort de siste fire årene og alle gir utrykk for at de synes det er hyggelig og barna har en fantastsk bursdag.

 

Jeg opplever også at min egen familie ikke gidder å gratulerer meg med dagen engang, men de gratulerer så hjertligst min tvilling på facebook, min familie gratulerer heller ikke mine barn med dagene sine så nå har jeg bestemt meg for å stenge dette kapitlet. Jeg er ferdig med å heve meg over det og unnskylde dem så nå har jeg akseptert at sånn er det og prøver å se hvor fantastise svigerfamilien min er istedet for å se hva min familie ikke er!!

 

Anonymous poster hash: 1203f...111

.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne sagt hva jeg mener til onkel og pappa ( ste) m jeg tør ikke! Sa forsovidt hva jeg følte til pappa en gang, og da svarte han. " til helvete med hele dritten!"

Men etter 6-8 mnd fikk jeg plutselig en mld.

Onkeltør jeg ikke snakke med ang dette, for da snur han ryggen til meg for godt !

 

Anonymous poster hash: 927d9...cc6

Jeg har ikke snakket med min familie heller. Jeg har gjort som deg prøvd å hinte, prøvd å få en dialog hvorpå alt er fryd og gammen ( spesielt hvis det er rundt barnebursdagstider til mine nieser og nevøer) og fem min etter er alt glemt.

 

Jeg har derimot gråt mine tårer og innsett at jeg ikke kan forandre dem og jeg kan ikke tvinge dem til å synes at vi er viktige mao så har jeg akspetert at jeg ikke kan forandre dem og akseptert at de ikke ønsker noe med oss å gjøre utenom "bursdagssesongen" ( nesten alle tantebarna har bursdag på høsten).

Jeg har brukt så mye tid og energi på å lure på hvorfor vil de ikke komme, hvorfor vil de ikke ha oss i livet sitt, hva har jeg gjort og det var bortkastet for ingen kommer til å gi meg svar på det uansett, iallefall ikke et ærlig svar og langt jeg tror ikke det kommer til å få de resultatene jeg ønsker meg.

 

Så som sagt, jeg virkelig kjente på de følelsene jeg hadde om mine søsken, slapp ut alt det vonde og igjennom det har jeg kunne akseptere at de ønsker det sånn og det er greit for meg da de ikke tilførte noe godt i livet mitt.

 

Jeg håper virkelig at du klarer å akseptere situasjonen ( og akseptere noe er ikke å godkjenne noe) slik at du kan frigjøre all den engerien du bruker på å bekymre og uro deg rundt dette på noe annet.

 

Mange varme klemmer!!

 

 

Anonymous poster hash: 1203f...111

Tusen takk for svar ❤️

Jeg må nok bare ta en runde meg meg selv 😔

 

Anonymous poster hash: 927d9...cc6

[Anonym bruker]

Vi har pleid å ha en barnebursdag og en familiebursdag. I år visste jeg at det var ikke vits i å be inn til familiebursdag, for foreldrene mine er bortreist.

 

Så i går inviterte jeg de 3 fetterene til barnebursdagen. Kun den minste kom på familie bursdagen i fjor, de 2 eldste far var på noe motorsport og mor gadd vel ikke komme.

 

Sønnen min har gledet seg sånn til å få invitert fetterne sine for de er mye sammen hos besteforeldrene, men NEI, de skulle på campingen! Så gave kunne min sønn få levd en senere anledning. De ha 1 fetter...Hallo....1 bursdag i året...men nei alt annet blir prioritert.

 

Da sa jeg at de bare kunne glemme bursdagspresangen. Jeg fortalte at det ikke ble familiebursdag for ingen fra min mann sin side kommer, og foreldrene mine er bortreist. Inviterte den kusine mi med kortest avstand med mann og 3 barn...hun kom de 2 første årene....så gadd ikke de mer de har 1 time å kjøre og skolebarn.

 

Så her har vi ingen.......

 

Det er tragisk.......

 

Anonymous poster hash: 301f2...cbf

[Anonym bruker]

Har ikke lest hva de andre har skrivd. Men tenkte jeg bare skulle si det her.. 

 

Jeg vokste opp med mamma. Hun hadde kjærester av og på og egentlig ikke noen særlig venner.. Så det var meg og henne. I ny og ne søsteren hennes med unger. 

 

Jeg synes det var kjempekoselig Koste meg mye mer med mamma alene på julaften- enn med pappa og hele slekta hans. 

 

Venner er også den familien man velger selv, så dere kan jo prøve å få noen venner med barn som kan komme. Er sikker på at ungen synes det er mye morsommere med jevngamle barn de kan leke med og vokse opp med, enn en kjedelig onkel på 50 +. hehe. 

 

Nå er jeg alene med min datter, og moren min er død Noen ganger er det kjempetrist å ikke ha noe nær familie. Har ikke noe kontakt med hennes familie. Men jeg velger å gjøre det koselig jeg kan med oss. Inviterer hennes venner til hennes bursdager. Feirer min egen med samboer og datter bare Det er kos det også. <3 

Anonymous poster hash: bbc6f...065

[Anonym bruker]

Så trist! Jeg har forsåvidt fortsatt foreldrene mine og vi har et godt forhold, men; Vi bor i utlandet og når barna har bursdag så kan selvfølgelig ikke min familie komme - det blir litt veeel langt ;-)

 

Det vi gjør er at vi arrangerer bursdagsselskaper der vi inviterer ALLE - dvs en fest for hvert barn der vi inviterer klassekamerater inkludert deres søsken og foreldre (sånn er tradisjonen her), andre venner, våre egne venner med barn og ektefeller og mannens familie. Folk kommer og går litt, så alle er ofte ikke på plass samtidig, men på det "verste" hadde vi 80 pers innom inkludert stort og smått. Det blir veldig morsomme fester (for alle), selv om det er fullt kaos og kan anbefales. Bursdagene feires naturlig nok stort sett utendørs, huset vårt er ikke såå stort - 140 kvm eller noe slikt. 

 

Håper du finner ut av det!

Anonymous poster hash: 94560...97b

[Anonym bruker]

Sånn har jeg og mamma det og. Dvs. ingen av familien på mamma sin side kommer. Men pappas familie kommer i alle bursdager, til og med mamma sin, selv om mamma og pappa er skilt og har vært det i 10 år. Syns jo det er kjipt at ikke besteforeldre, onkler og tanter og søskenbarn på mammas side kommer, men vi får det alltid kjempekoselig fordiom

 

Jeg får aldri en eneste gratulasjon fra morssiden, men jeg orker ikke å bry meg lenger. Det er de som kommer til å sitte der gamle og ensomme til slutt. 

Anonymous poster hash: 2a7d3...679

[Anonym bruker]

Altså, vi feirer bursdagen til barna 😊 vi ber alle på avdelingen hennes i bhg og alle i klassen til sønnen vår. Også ber vi alltid min "familie" og mannen sin familie. Stort sett bare hans som kommer da 😔

 

Men nå ba jeg faktisk to stk som er som en stefamilie for meg, og de skulle komme med glede. Enda de har 1,5 time å kjøre én vei. Så det var koselig!! Skal fortsette å be de ❤️

 

Anonymous poster hash: 927d9...cc6