Jeg føler meg sveket av mannen!!!

[Anonym bruker]

Her er det ikke snakk om en annen kvinne..

 

Det er snakk om at jeg sliter meg halvt ihjel, og han dasser rundt og ser på. Han er hjemme på dagtid, og roter. Jeg rydder og vasker, som hamster i et jævlig stort hjul. Er det praktiske prosjekter i hjemmet kan han starte dem, men jeg må til slutt fullføre. De snekkerptosjektene som jeg ikke klarer blir stående urørt

 

Bursdagen min gikk forbi uten de store hurraropene, på julaften satt jeg uten gaver, mens jeg på min side hadde kjøpt alt på ønskelista hans.. For gaver var viktig må vite, fikk jeg vite i forkant.

 

I løpet av den tiden han har gått hjemme sykemeldt har han rett og slett blitt en enorm egoist. Meg, meg, meg, meg... Det er jo klart en form for depresjon, men deg er nesten så jeg ikke orker mer.

 

Jeg jobber i en krevende jobb, og er jo også sliten. Men jeg må jo bare kjøre på for at barnet skal få et koselig og ryddig hjem., men jeg er redd at heg til slutt blir sykemeldt selv..

 

Bare en utblåsning fra meg..

 

Andre som føler at de tar alt i hjemmet?

 

Anonymous poster hash: 5c238...0f1

[Anonym bruker]

Meeen hvorfor lar du han holde på sånn da? 

Anonymous poster hash: 08fee...fb1

[Anonym bruker]

Ja!! Kjenner igjen situasjonen! Er like før alt det stresset kommer til å gjøre meg syk. Han er ofte i dårlig hunør og ser sine behov, ikke mine. Har vært hjemme i ett år og er sååå lat! Blir snart gal!

 

Anonymous poster hash: a23d6...098

[Anonym bruker]

 

Meeen hvorfor lar du han holde på sånn da?

 

Anonymous poster hash: 08fee...fb1

Hva er alternativet? Vente på at han skal gjøre sin del, og havne i en episode av "Ekstrem rengjøring" før vi vet ordet av det? Bryte opp familien? Hoppe opp og ned til han ser meg og hvordan JEG har det?

 

Føler meg maktesløs. Hadde vi ikke hatt barn så hadde jeg latt ting stå til han gjorde det selv, men jeg føler et ansvar for at barnet skal vokse opp i et koselig hjem.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5c238...0f1

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg gjør mye i hjemmet...Litt fordi jeg er virvelvind som blir provosert over at mannen enten skal "gjøre det i morgen" eller at han gjør det på "feil" måte. Så, egentlig kan du si at arbeidsmengden er HELT selvforskyldt i mitt tilfelle...Jeg har lært meg å spørre om hjelp og delegere. Mannen lager middag minst 2 ganger per uke, og da får han velge selv hva han vil lage. Han kan bare lage en 2-3 ulike retter (uten et lite års forberedelsestid om han skal kokke noe annet fra en kokebok eller marprat.no) så det blir jo lite variasjon, men men. Og vi vasker alltid huset sammen. Da har jeg lært meg å spørre først hvilken dag han vl gjøre det på og så følger jeg det opp. Han er egentlig ganske ryddig, så han genererer ikke merarbeid heller. Han har klesvaskeforbud etter å ha ødelagt mye, så det gjør jeg alene. Og støvtørking, for han er tydeligvis halvblind på begge øynene når det kommer til det

 

I ditt tilfelle er jeg faktisk enig med hun over...hvorfor i al videste verden lar du han få lov????? Selv om han er (p)syk er det fullstendig uakseptablet og holde på slik han gjør, og eneste grunn til at han gjør det er fordi du lar han. Her må det dialog til og det kjapt!

 

Kan du sette deg ned med han når dere har det fint og fortelle han hvor ille dette er for deg, og at om dere fortsetter i denne tralten er faren for brudd/sammenbrudd for deg overhengende? Jeg ville også muligens krevd parterapi samt terapi alene for deg. Det å leve med en som er psykisk psyk er en ENORM belastning, og kanskje du trenger noen å snakke med om hvordan hverdagen er? Personlig tror jeg at jeg hadde forlatt mannen om han ikke gjorde noe for å bedre sin egen tilstand, samt at det ikke ble noen endring over tid. Jeg ville faktisk ikke latt ungen min vokse opp slik du beskriver, med en mor som løper rundt som et pisket skinn, mens far sitter og ser på som en sytalaus tenåringsidiot! 

 

ønsker deg masser av lykke til HI, det må være vondt å ha det slik du beskriver  

Anonymous poster hash: 0a667...ab7

[Anonym bruker]

Ja!! Kjenner igjen situasjonen! Er like før alt det stresset kommer til å gjøre meg syk. Han er ofte i dårlig hunør og ser sine behov, ikke mine. Har vært hjemme i ett år og er sååå lat! Blir snart gal!

 

Anonymous poster hash: a23d6...098

Noe av det verste som kan skje et menneske er å bli langtidssykemeldt. Jo lengre de går hjemme uten å føle seg samfunnsnyttig, jo verre blir det.. Bare det at man må være sykemeldt et år før man kan begynne å få iverksatt tiltak er ren galskap..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5c238...0f1

[Anonym bruker]

 

Jeg føler jeg gjør mye i hjemmet...Litt fordi jeg er virvelvind som blir provosert over at mannen enten skal "gjøre det i morgen" eller at han gjør det på "feil" måte. Så, egentlig kan du si at arbeidsmengden er HELT selvforskyldt i mitt tilfelle...Jeg har lært meg å spørre om hjelp og delegere. Mannen lager middag minst 2 ganger per uke, og da får han velge selv hva han vil lage. Han kan bare lage en 2-3 ulike retter (uten et lite års forberedelsestid om han skal kokke noe annet fra en kokebok eller marprat.no) så det blir jo lite variasjon, men men. Og vi vasker alltid huset sammen. Da har jeg lært meg å spørre først hvilken dag han vl gjøre det på og så følger jeg det opp. Han er egentlig ganske ryddig, så han genererer ikke merarbeid heller. Han har klesvaskeforbud etter å ha ødelagt mye, så det gjør jeg alene. Og støvtørking, for han er tydeligvis halvblind på begge øynene når det kommer til det

 

I ditt tilfelle er jeg faktisk enig med hun over...hvorfor i al videste verden lar du han få lov????? Selv om han er (p)syk er det fullstendig uakseptablet og holde på slik han gjør, og eneste grunn til at han gjør det er fordi du lar han. Her må det dialog til og det kjapt!

 

Kan du sette deg ned med han når dere har det fint og fortelle han hvor ille dette er for deg, og at om dere fortsetter i denne tralten er faren for brudd/sammenbrudd for deg overhengende? Jeg ville også muligens krevd parterapi samt terapi alene for deg. Det å leve med en som er psykisk psyk er en ENORM belastning, og kanskje du trenger noen å snakke med om hvordan hverdagen er? Personlig tror jeg at jeg hadde forlatt mannen om han ikke gjorde noe for å bedre sin egen tilstand, samt at det ikke ble noen endring over tid. Jeg ville faktisk ikke latt ungen min vokse opp slik du beskriver, med en mor som løper rundt som et pisket skinn, mens far sitter og ser på som en sytalaus tenåringsidiot!

 

ønsker deg masser av lykke til HI, det må være vondt å ha det slik du beskriver

 

Anonymous poster hash: 0a667...ab7

Takk for svar Det har vært tøft, ja. Han er heldigvis på vei opp igjen.

 

Jeg har snakket og grått og klaget og kjeftet. Hans reaksjon er akt annet enn forståelse. Jeg blir igjen den fæle som ikke ser HAM og HANS behov..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5c238...0f1

[Anonym bruker]

 

Meeen hvorfor lar du han holde på sånn da?

 

Anonymous poster hash: 08fee...fb1

Hva er alternativet? Vente på at han skal gjøre sin del, og havne i en episode av "Ekstrem rengjøring" før vi vet ordet av det? Bryte opp familien? Hoppe opp og ned til han ser meg og hvordan JEG har det?

 

Føler meg maktesløs. Hadde vi ikke hatt barn så hadde jeg latt ting stå til han gjorde det selv, men jeg føler et ansvar for at barnet skal vokse opp i et koselig hjem.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5c238...0f1

 

alternativet er å få barnevakt til ungen, ta fra han fjenkontroll til TV, data, playstation etc, steng internett og begynn å kommandere han rundt, gjerne med bruk av både fløyte, roping og knipestokk. Pisk han rundt og si med streng stemme at du finner deg ikke i å bo med en latsekk som oppfører seg slik han gjør. Spør han direkte om det er et slikt forbilde han ønsker å være for unge sin?

 

Dette er selvsagt virkemidler som skal tas i bruk ETTER du har hatt en samtale med han om hvordan din hverdag fortoner seg på en rolig og gemyttelig måte

 

Anonymous poster hash: 0a667...ab7

[Anonym bruker]

 

 

 

Meeen hvorfor lar du han holde på sånn da?

 

Anonymous poster hash: 08fee...fb1

Hva er alternativet? Vente på at han skal gjøre sin del, og havne i en episode av "Ekstrem rengjøring" før vi vet ordet av det? Bryte opp familien? Hoppe opp og ned til han ser meg og hvordan JEG har det?

 

Føler meg maktesløs. Hadde vi ikke hatt barn så hadde jeg latt ting stå til han gjorde det selv, men jeg føler et ansvar for at barnet skal vokse opp i et koselig hjem.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5c238...0f1

alternativet er å få barnevakt til ungen, ta fra han fjenkontroll til TV, data, playstation etc, steng internett og begynn å kommandere han rundt, gjerne med bruk av både fløyte, roping og knipestokk. Pisk han rundt og si med streng stemme at du finner deg ikke i å bo med en latsekk som oppfører seg slik han gjør. Spør han direkte om det er et slikt forbilde han ønsker å være for unge sin?

 

Dette er selvsagt virkemidler som skal tas i bruk ETTER du har hatt en samtale med han om hvordan din hverdag fortoner seg på en rolig og gemyttelig måte

 

Anonymous poster hash: 0a667...ab7

Har prøvd det også

 

Men, han har selvsagt en lang rekke positive egenskaper som jeg er for forbanna til å nevne på dette tidspunkt

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5c238...0f1

[Anonym bruker]

Du må stille krav ja, om det krever at du hopper opp og ned så GJØR det da. Du er også ansvarlig for at det blir endringer her. 

Anonymous poster hash: 0b814...9e4

[Anonym bruker]

 

Jeg føler jeg gjør mye i hjemmet...Litt fordi jeg er virvelvind som blir provosert over at mannen enten skal "gjøre det i morgen" eller at han gjør det på "feil" måte. Så, egentlig kan du si at arbeidsmengden er HELT selvforskyldt i mitt tilfelle...Jeg har lært meg å spørre om hjelp og delegere. Mannen lager middag minst 2 ganger per uke, og da får han velge selv hva han vil lage. Han kan bare lage en 2-3 ulike retter (uten et lite års forberedelsestid om han skal kokke noe annet fra en kokebok eller marprat.no) så det blir jo lite variasjon, men men. Og vi vasker alltid huset sammen. Da har jeg lært meg å spørre først hvilken dag han vl gjøre det på og så følger jeg det opp. Han er egentlig ganske ryddig, så han genererer ikke merarbeid heller. Han har klesvaskeforbud etter å ha ødelagt mye, så det gjør jeg alene. Og støvtørking, for han er tydeligvis halvblind på begge øynene når det kommer til det

 

I ditt tilfelle er jeg faktisk enig med hun over...hvorfor i al videste verden lar du han få lov????? Selv om han er (p)syk er det fullstendig uakseptablet og holde på slik han gjør, og eneste grunn til at han gjør det er fordi du lar han. Her må det dialog til og det kjapt!

 

Kan du sette deg ned med han når dere har det fint og fortelle han hvor ille dette er for deg, og at om dere fortsetter i denne tralten er faren for brudd/sammenbrudd for deg overhengende? Jeg ville også muligens krevd parterapi samt terapi alene for deg. Det å leve med en som er psykisk psyk er en ENORM belastning, og kanskje du trenger noen å snakke med om hvordan hverdagen er? Personlig tror jeg at jeg hadde forlatt mannen om han ikke gjorde noe for å bedre sin egen tilstand, samt at det ikke ble noen endring over tid. Jeg ville faktisk ikke latt ungen min vokse opp slik du beskriver, med en mor som løper rundt som et pisket skinn, mens far sitter og ser på som en sytalaus tenåringsidiot!

 

ønsker deg masser av lykke til HI, det må være vondt å ha det slik du beskriver

 

Anonymous poster hash: 0a667...ab7

Takk for svar Det har vært tøft, ja. Han er heldigvis på vei opp igjen.

 

Jeg har snakket og grått og klaget og kjeftet. Hans reaksjon er akt annet enn forståelse. Jeg blir igjen den fæle som ikke ser HAM og HANS behov..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5c238...0f1

 

Uff...Kanskje tiden er inne for mindre forståelse og mer "befal"? Eller hva med rollebytte? Om du "legger deg ned" og har det 10,000 ganger verre enn han en dag hvordan reagerer han da, altså gråte, hyle hulke utrøstelig om hvor fæl det er på jobb o.l og hvordan ingen forstår deg hvor grusomt du har det? Om ingenting fungerer ville jeg faktisk krevd terapi, og muligens bedt han flytte ut en periode. Kankje han kan bo hos sine foreldre noen mnd, så dere får litt pusterom?

 

trøsteklem til deg HI

 

Anonymous poster hash: 0a667...ab7

[Anonym bruker]

 

Du må stille krav ja, om det krever at du hopper opp og ned så GJØR det da. Du er også ansvarlig for at det blir endringer her.

 

Anonymous poster hash: 0b814...9e4

Jeg har virkelig forsøkt alt, bortsett fra å pakke kofferten

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5c238...0f1

[Anonym bruker]

Hva med familierådgivning?

Anonymous poster hash: 25c20...07b

[Appelsinpiken]

Pakk kofferten og dra. Ikke for alltid, men til han klarer å ta seg sammen.

[Anonym bruker]

Hvis han er sykemeldt og lider av depresjon har han en behandler? Evt fastlege? Bli med han dit og drøft problemene og søk parterapi! Han blir ikke bedre av å bli dullet for, men at du forteller han det hjelper neppe... Noen andre må på banen.

 

I tilfelle han var i stand til å ta seg av barnet, ville jeg reist bort en uke og latt han ta hele støyten selv. Da hender det dem våkner opp og blir tvunget til å lage seg egne rutiner...

Anonymous poster hash: 05d8f...2be

[Anonym bruker]

 

Hvis han er sykemeldt og lider av depresjon har han en behandler? Evt fastlege? Bli med han dit og drøft problemene og søk parterapi! Han blir ikke bedre av å bli dullet for, men at du forteller han det hjelper neppe... Noen andre må på banen.

 

I tilfelle han var i stand til å ta seg av barnet, ville jeg reist bort en uke og latt han ta hele støyten selv. Da hender det dem våkner opp og blir tvunget til å lage seg egne rutiner...

 

Anonymous poster hash: 05d8f...2be

Han er en kjempegod pappa, så det kan være lurt å dra en liten tur

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5c238...0f1

[Anonym bruker]

 

Hvis han er sykemeldt og lider av depresjon har han en behandler? Evt fastlege? Bli med han dit og drøft problemene og søk parterapi! Han blir ikke bedre av å bli dullet for, men at du forteller han det hjelper neppe... Noen andre må på banen.

 

I tilfelle han var i stand til å ta seg av barnet, ville jeg reist bort en uke og latt han ta hele støyten selv. Da hender det dem våkner opp og blir tvunget til å lage seg egne rutiner...

 

Anonymous poster hash: 05d8f...2be

Han er en kjempegod pappa, så det kan være lurt å dra en liten tur

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5c238...0f1

 

Ja, da hadde jeg ikke nølt 1 sekund!!

 

Anonymous poster hash: 05d8f...2be

[Anonym bruker]

Mannen min har gått arbeidsledig en stund og er blitt en monster. Klarer ikke å få skiftet en lyspære en gang. Heldigvis er han litt i arbeid igjen, og endelig kan jeg skimte et lys i enden av tunnelen. 

Jeg tror rett og slett han har vært en smule deprimert. 

 

Anonymous poster hash: 30f00...ede

[Anonym bruker]

Pakk kofferten og dra. Ikke for alltid, men til han klarer å ta seg sammen.

Dette var et godt råd synes jeg!

Siden alt er prøvd, er vel dette neste skritt. Kan være den oppvåkningen han trenger!

 

Anonymous poster hash: 3a216...2ea