Far som erter

[Anonym bruker]

Jeg må spørre om litt råd her.

 

Jeg og mannen har et barn sammen, på litt over tre år.

 

Han er en engasjert far, omsorgsfull og viser hver dag hvor glad han er i henne og hvor mye hun betyr for han.

 

Men det er en ting som bekymrer meg. Han kan være veldig ertende på henne og spille litt på samvittigheten hennes. Dette spesielt om morgenen. Jeg tror hun er litt morgengretten og liker å våkne i sitt eget tempo. Hun ligger i vår seng, og kommer krypende inntil meg når hun har våknet og koser litt. Hvis min mann forsøker å kose med henne så sier hun som regel nei ganske surt og snur seg vekk fra han. Da begynner han ofte å kile henne og hun blir mer sint. Da sier han at hvis hun fortsetter så må han bare erte henne mer. Det ender ofte med at han bare står opp og sier at han gidder ikke ligger der med henne når hun bare er sint.

 

Han ble selv ertet som liten, men i langt større grad. Han har sagt at han ikke likte den ertingen for han ble ertet til han gråt. Jeg har forsøkt å få han til å forstå at selv om denne ertingen han bedriver ikke er like ille så kan det være at hun reagerer negatvit på det. Men det virker ikke som det går inn. Det er tydelig noe som henger igjen fra hans barndom.

 

Han kan også finne på å si noe alla: "nå hadde vi det så fint, også ødelegger du det med sutring" Jeg får så vondt av henne når han sier sånne ting Jeg har også forsøkt å si at slike ting kan såre henne, men han mener at sånn bør hun kunne tåle å høre.

 

Jeg kan legge til at mannen min er dypt deprimert, og har begynt i behandling. Men han har bare vært til behandling 3 ganger, så det er ganske ferskt. Han har også ME.

 

 

Det jeg lurer på, er om dette kan skade min datter på noe hvis? Kan dette gi henne problemer videre i oppveksten og voksenlivet?

 

Jeg har vært inne på tanken om å gå fra mannen hvis dette fortsetter, for det er noe jeg ikke liker. På en annen side er dette det eneste jeg har sette fingeren på mtp barnet vårt og han. Det er kanskje voldsomt å skulle gå fra for noe sånn? Og dessuten så vil jo ikke problemet blir borte dersom jeg går fra han. Jenta mi må fortsatt høre slik ting, bare at hun må være alene da hun hører det.

 

Det virker ikke til at dette påvirker forholdet mellom henne og pappaen. Hun liker å være hjemme alene med han, og dra på butikken og slikt med bare han.

 

Jeg har sikkert mine ting som er feil og kan potensielt være skadelig for barnet mitt jeg også. Og man går jo ikke gjennom en perfekt barndom siden ingen mennesker er perfekte.

 

Hun utvikler seg normalt, og får gode skussmål fra barnehagen, og virker i det store og hele veldig tilfreds.

 

Hva tenker dere andre inne her om dette? Har dere selv erfaring rundt dette dere vil dele?

Anonymous poster hash: 52a75...21c

[Anonym bruker]

Jeg hadde i alle fall blitt dritsur hvis noen hadde kilt meg mot min vilje når jeg akkurat hadde våknet!! Merkelig at han ikke skjønner at det virker mot sin hensikt (?) etter x antall forsøk. Har dessverre ingen tips, kjente bare at jeg ble irritert på din datters vegne..

 

Anonymous poster hash: 614ab...c75

[MrsMilla]

Problemet er vel at siden han vokste opp med dette, så gjør han til en viss grad det samme selv - sannsynligvis ubevisst.

 

Ville tatt diskusjonen med ham, og helt klart holdt fast med datteren.

[MerraSomGår]

Det vil helt sikkert ikke skade jenta utviklingsmessig om dere ellers er normale, oppegående foreldre - syns det er ganske brutalt om du tenker på å gå fra han pga dette. Det vil nok gjøre mer "skade". 

Barn tåler at foreldre ikke er perfekte. 

Om du møter henne på hennes følelser, er det fint for ho. Dersom du sier disse tingene til faren når hun hører, så føler hun at du respekterer hennes følelser. Kanskje si noe slikt som: "Pappa, han altså, skal alltid tulle med deg så mye når du er trøtt, for en tullekopp.  Enda du syns det ikke er greit i det hele tatt. Bare ligg litt her og bli blid igjen du, så kiler vi den tullekoppen når vi våkner litt mer.."

 

Det er jo egentlig pappaen som blir sur og skuffet, a al de kommentarene han lirer fra seg "nå som vi hadde det så koselig, så blir du sur." Men det er han som voksen som har ansvar for at relasjonen mellom dem er god og trygg, ikke hun som skal holde seg blid for å tilfredsstille farens behov for å ha et barn som syns det er gøy å bli kilt på morrakvisten

[Anonym bruker]

Jeg hadde i alle fall blitt dritsur hvis noen hadde kilt meg mot min vilje når jeg akkurat hadde våknet!! Merkelig at han ikke skjønner at det virker mot sin hensikt (?) etter x antall forsøk. Har dessverre ingen tips, kjente bare at jeg ble irritert på din datters vegne..

 

Anonymous poster hash: 614ab...c75

 

Jeg også blir irritert på han. Men jeg holder hvertfall alltid hennes side.

 

Problemet er vel at siden han vokste opp med dette, så gjør han til en viss grad det samme selv - sannsynligvis ubevisst.

 

Ville tatt diskusjonen med ham, og helt klart holdt fast med datteren.

 

Det er det jeg frykter litt. For hans unnskyldning når jeg sier det, er at dette bare er uskyldig erting...

 

 

Kanskje noe av løsningen kan være å slutte å ha henne i sengen om natten? For da våkner hun i egen seng, våkner litt også kanskje vi rett og slett går rett på badet, så slipper vi den situasjonen...

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

[MerraSomGår]

 

Jeg hadde i alle fall blitt dritsur hvis noen hadde kilt meg mot min vilje når jeg akkurat hadde våknet!! Merkelig at han ikke skjønner at det virker mot sin hensikt (?) etter x antall forsøk. Har dessverre ingen tips, kjente bare at jeg ble irritert på din datters vegne..

 

Anonymous poster hash: 614ab...c75

 

Jeg også blir irritert på han. Men jeg holder hvertfall alltid hennes side.

 

Problemet er vel at siden han vokste opp med dette, så gjør han til en viss grad det samme selv - sannsynligvis ubevisst.

 

Ville tatt diskusjonen med ham, og helt klart holdt fast med datteren.

 

Det er det jeg frykter litt. For hans unnskyldning når jeg sier det, er at dette bare er uskyldig erting...

 

 

Kanskje noe av løsningen kan være å slutte å ha henne i sengen om natten? For da våkner hun i egen seng, våkner litt også kanskje vi rett og slett går rett på badet, så slipper vi den situasjonen...

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

 

Uansett om faren kaller det uskyldig erting, så _oppleves_ det tydeligvis ikke slik for barnet. Og om man respekterer menneskers følelser, så gjør man jo ikke det flere ganger, eller hva? 

 

Men, uansett, barn tåler også å bli såret/skuffet/sur for det andre gjør. Det er en del av livet ;-)

[Anonym bruker]

Det vil helt sikkert ikke skade jenta utviklingsmessig om dere ellers er normale, oppegående foreldre - syns det er ganske brutalt om du tenker på å gå fra han pga dette. Det vil nok gjøre mer "skade". 

Barn tåler at foreldre ikke er perfekte. 

Om du møter henne på hennes følelser, er det fint for ho. Dersom du sier disse tingene til faren når hun hører, så føler hun at du respekterer hennes følelser. Kanskje si noe slikt som: "Pappa, han altså, skal alltid tulle med deg så mye når du er trøtt, for en tullekopp.  Enda du syns det ikke er greit i det hele tatt. Bare ligg litt her og bli blid igjen du, så kiler vi den tullekoppen når vi våkner litt mer.."

 

Det er jo egentlig pappaen som blir sur og skuffet, a al de kommentarene han lirer fra seg "nå som vi hadde det så koselig, så blir du sur." Men det er han som voksen som har ansvar for at relasjonen mellom dem er god og trygg, ikke hun som skal holde seg blid for å tilfredsstille farens behov for å ha et barn som syns det er gøy å bli kilt på morrakvisten

 

Takk for at du skrev det! Det var godt for meg å få se det svart på hvitt! Jeg har også tenkt det selv, at dette er litt voldsomt å skulle gå fra pga dette. Og at skilsmisse og alt det fører meg seg slettes ikke er en dans på roser.

 

Jeg mener da at vi er normale, oppegående foreldre Jeg sier ofte at vi må kile og tulle pappa tilbake så vi får tatt igjen på han Ellers kryper hun bare inntil meg og jeg koser med henne.

 

Sånn ellers så er relasjonen mellom dem god. Og som du sier, barna tåler at foreldrene ikke er perfekte. Det er jo heller ingen som er perfekte, så noe er det jo alltid med noen. Og hvem vet, kanskje hun kan ta med seg dette som en god erfaring. At hun står opp for sine meninger og sier ifra når det er noe hun ikke liker.

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

[Anonym bruker]

Få helsesøster til å prate fornuft i skallen på han? Hadde blitt fly forbanna rett og slett. Han plager jo ungen med vilje.

Anonymous poster hash: 4b7ce...0b1

[Anonym bruker]

 

 

Jeg hadde i alle fall blitt dritsur hvis noen hadde kilt meg mot min vilje når jeg akkurat hadde våknet!! Merkelig at han ikke skjønner at det virker mot sin hensikt (?) etter x antall forsøk. Har dessverre ingen tips, kjente bare at jeg ble irritert på din datters vegne..

 

Anonymous poster hash: 614ab...c75

 

Jeg også blir irritert på han. Men jeg holder hvertfall alltid hennes side.

 

Problemet er vel at siden han vokste opp med dette, så gjør han til en viss grad det samme selv - sannsynligvis ubevisst.

 

Ville tatt diskusjonen med ham, og helt klart holdt fast med datteren.

 

Det er det jeg frykter litt. For hans unnskyldning når jeg sier det, er at dette bare er uskyldig erting...

 

 

Kanskje noe av løsningen kan være å slutte å ha henne i sengen om natten? For da våkner hun i egen seng, våkner litt også kanskje vi rett og slett går rett på badet, så slipper vi den situasjonen...

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

 

Uansett om faren kaller det uskyldig erting, så _oppleves_ det tydeligvis ikke slik for barnet. Og om man respekterer menneskers følelser, så gjør man jo ikke det flere ganger, eller hva? 

 

Men, uansett, barn tåler også å bli såret/skuffet/sur for det andre gjør. Det er en del av livet ;-)

 

 

Jeg når tydelig ikke inn med det der... Han er en person som erter en del, også meg, så jeg er vant til dette. Lurer på hvordan jeg skal få han til å forstå dette. Han går så i vranglås da jeg tar opp dette.

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

[Anonym bruker]

 

Det vil helt sikkert ikke skade jenta utviklingsmessig om dere ellers er normale, oppegående foreldre - syns det er ganske brutalt om du tenker på å gå fra han pga dette. Det vil nok gjøre mer "skade". Barn tåler at foreldre ikke er perfekte. Om du møter henne på hennes følelser, er det fint for ho. Dersom du sier disse tingene til faren når hun hører, så føler hun at du respekterer hennes følelser. Kanskje si noe slikt som: "Pappa, han altså, skal alltid tulle med deg så mye når du er trøtt, for en tullekopp.  Enda du syns det ikke er greit i det hele tatt. Bare ligg litt her og bli blid igjen du, så kiler vi den tullekoppen når vi våkner litt mer.." Det er jo egentlig pappaen som blir sur og skuffet, a al de kommentarene han lirer fra seg "nå som vi hadde det så koselig, så blir du sur." Men det er han som voksen som har ansvar for at relasjonen mellom dem er god og trygg, ikke hun som skal holde seg blid for å tilfredsstille farens behov for å ha et barn som syns det er gøy å bli kilt på morrakvisten

 Takk for at du skrev det! Det var godt for meg å få se det svart på hvitt! Jeg har også tenkt det selv, at dette er litt voldsomt å skulle gå fra pga dette. Og at skilsmisse og alt det fører meg seg slettes ikke er en dans på roser. Jeg mener da at vi er normale, oppegående foreldre Jeg sier ofte at vi må kile og tulle pappa tilbake så vi får tatt igjen på han Ellers kryper hun bare inntil meg og jeg koser med henne. Sånn ellers så er relasjonen mellom dem god. Og som du sier, barna tåler at foreldrene ikke er perfekte. Det er jo heller ingen som er perfekte, så noe er det jo alltid med noen. Og hvem vet, kanskje hun kan ta med seg dette som en god erfaring. At hun står opp for sine meninger og sier ifra når det er noe hun ikke liker. Anonymous poster hash: 52a75...21c

Jeg tenker at for at dette skal bli en "god erfaring" er det viktig at hun blir HØRT når hun sier nei. Det er ikke greit at verken voksne eller barn gjør ting mot deg som du ikke vil. Jeg synes i alle fall at det er utrolig viktig at mine døtre får dette prentet inn. Det er jo helt uinteressant at far synes dette er uskyldig erting når datteren din tydeligvis synes at dette er plagsomt. Skjønner godt at du synes dette er vanskelig. Hadde det kanskje vært en ide å snakke med noen utenforstående?

 

Anonymous poster hash: 614ab...c75

[Anonym bruker]

 

 

Det vil helt sikkert ikke skade jenta utviklingsmessig om dere ellers er normale, oppegående foreldre - syns det er ganske brutalt om du tenker på å gå fra han pga dette. Det vil nok gjøre mer "skade". Barn tåler at foreldre ikke er perfekte. Om du møter henne på hennes følelser, er det fint for ho. Dersom du sier disse tingene til faren når hun hører, så føler hun at du respekterer hennes følelser. Kanskje si noe slikt som: "Pappa, han altså, skal alltid tulle med deg så mye når du er trøtt, for en tullekopp.  Enda du syns det ikke er greit i det hele tatt. Bare ligg litt her og bli blid igjen du, så kiler vi den tullekoppen når vi våkner litt mer.." Det er jo egentlig pappaen som blir sur og skuffet, a al de kommentarene han lirer fra seg "nå som vi hadde det så koselig, så blir du sur." Men det er han som voksen som har ansvar for at relasjonen mellom dem er god og trygg, ikke hun som skal holde seg blid for å tilfredsstille farens behov for å ha et barn som syns det er gøy å bli kilt på morrakvisten

 Takk for at du skrev det! Det var godt for meg å få se det svart på hvitt! Jeg har også tenkt det selv, at dette er litt voldsomt å skulle gå fra pga dette. Og at skilsmisse og alt det fører meg seg slettes ikke er en dans på roser. Jeg mener da at vi er normale, oppegående foreldre Jeg sier ofte at vi må kile og tulle pappa tilbake så vi får tatt igjen på han Ellers kryper hun bare inntil meg og jeg koser med henne. Sånn ellers så er relasjonen mellom dem god. Og som du sier, barna tåler at foreldrene ikke er perfekte. Det er jo heller ingen som er perfekte, så noe er det jo alltid med noen. Og hvem vet, kanskje hun kan ta med seg dette som en god erfaring. At hun står opp for sine meninger og sier ifra når det er noe hun ikke liker. Anonymous poster hash: 52a75...21c

Jeg tenker at for at dette skal bli en "god erfaring" er det viktig at hun blir HØRT når hun sier nei. Det er ikke greit at verken voksne eller barn gjør ting mot deg som du ikke vil. Jeg synes i alle fall at det er utrolig viktig at mine døtre får dette prentet inn. Det er jo helt uinteressant at far synes dette er uskyldig erting når datteren din tydeligvis synes at dette er plagsomt. Skjønner godt at du synes dette er vanskelig. Hadde det kanskje vært en ide å snakke med noen utenforstående?

 

Anonymous poster hash: 614ab...c75

 

 

Han gir seg for så vidt etterhvert. Etter en to-tre ganger så står han opp og sier at han ikke gidder å ligge i senga lenger da hun er sur... Men ikke akkurat noen god måte likevel..

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

[MerraSomGår]

 

Det vil helt sikkert ikke skade jenta utviklingsmessig om dere ellers er normale, oppegående foreldre - syns det er ganske brutalt om du tenker på å gå fra han pga dette. Det vil nok gjøre mer "skade". 

Barn tåler at foreldre ikke er perfekte. 

Om du møter henne på hennes følelser, er det fint for ho. Dersom du sier disse tingene til faren når hun hører, så føler hun at du respekterer hennes følelser. Kanskje si noe slikt som: "Pappa, han altså, skal alltid tulle med deg så mye når du er trøtt, for en tullekopp.  Enda du syns det ikke er greit i det hele tatt. Bare ligg litt her og bli blid igjen du, så kiler vi den tullekoppen når vi våkner litt mer.."

 

Det er jo egentlig pappaen som blir sur og skuffet, a al de kommentarene han lirer fra seg "nå som vi hadde det så koselig, så blir du sur." Men det er han som voksen som har ansvar for at relasjonen mellom dem er god og trygg, ikke hun som skal holde seg blid for å tilfredsstille farens behov for å ha et barn som syns det er gøy å bli kilt på morrakvisten

 

Takk for at du skrev det! Det var godt for meg å få se det svart på hvitt! Jeg har også tenkt det selv, at dette er litt voldsomt å skulle gå fra pga dette. Og at skilsmisse og alt det fører meg seg slettes ikke er en dans på roser.

 

Jeg mener da at vi er normale, oppegående foreldre Jeg sier ofte at vi må kile og tulle pappa tilbake så vi får tatt igjen på han Ellers kryper hun bare inntil meg og jeg koser med henne.

 

Sånn ellers så er relasjonen mellom dem god. Og som du sier, barna tåler at foreldrene ikke er perfekte. Det er jo heller ingen som er perfekte, så noe er det jo alltid med noen. Og hvem vet, kanskje hun kan ta med seg dette som en god erfaring. At hun står opp for sine meninger og sier ifra når det er noe hun ikke liker.

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

 

Det er i alle fall en erfaring om at "når noen gjør noe jeg ikke liker, slik at jeg blir sint/sur/skuffet, så kan jeg få trøst av mamma - hun forstår meg."  

[Anonym bruker]

Hva gjør jeg da, hvis dette ikke endrer seg? Forklarer min datter dette når hun blir større?

Anonymous poster hash: 52a75...21c

[Måbaresi...]

 

Jeg må spørre om litt råd her.

 

Jeg og mannen har et barn sammen, på litt over tre år.

 

Han er en engasjert far, omsorgsfull og viser hver dag hvor glad han er i henne og hvor mye hun betyr for han.

 

Men det er en ting som bekymrer meg. Han kan være veldig ertende på henne og spille litt på samvittigheten hennes. Dette spesielt om morgenen. Jeg tror hun er litt morgengretten og liker å våkne i sitt eget tempo. Hun ligger i vår seng, og kommer krypende inntil meg når hun har våknet og koser litt. Hvis min mann forsøker å kose med henne så sier hun som regel nei ganske surt og snur seg vekk fra han. Da begynner han ofte å kile henne og hun blir mer sint. Da sier han at hvis hun fortsetter så må han bare erte henne mer. Det ender ofte med at han bare står opp og sier at han gidder ikke ligger der med henne når hun bare er sint.

 

Han ble selv ertet som liten, men i langt større grad. Han har sagt at han ikke likte den ertingen for han ble ertet til han gråt. Jeg har forsøkt å få han til å forstå at selv om denne ertingen han bedriver ikke er like ille så kan det være at hun reagerer negatvit på det. Men det virker ikke som det går inn. Det er tydelig noe som henger igjen fra hans barndom.

 

Han kan også finne på å si noe alla: "nå hadde vi det så fint, også ødelegger du det med sutring" Jeg får så vondt av henne når han sier sånne ting Jeg har også forsøkt å si at slike ting kan såre henne, men han mener at sånn bør hun kunne tåle å høre.

 

Jeg kan legge til at mannen min er dypt deprimert, og har begynt i behandling. Men han har bare vært til behandling 3 ganger, så det er ganske ferskt. Han har også ME.

 

 

Det jeg lurer på, er om dette kan skade min datter på noe hvis? Kan dette gi henne problemer videre i oppveksten og voksenlivet?

 

Jeg har vært inne på tanken om å gå fra mannen hvis dette fortsetter, for det er noe jeg ikke liker. På en annen side er dette det eneste jeg har sette fingeren på mtp barnet vårt og han. Det er kanskje voldsomt å skulle gå fra for noe sånn? Og dessuten så vil jo ikke problemet blir borte dersom jeg går fra han. Jenta mi må fortsatt høre slik ting, bare at hun må være alene da hun hører det.

 

Det virker ikke til at dette påvirker forholdet mellom henne og pappaen. Hun liker å være hjemme alene med han, og dra på butikken og slikt med bare han.

 

Jeg har sikkert mine ting som er feil og kan potensielt være skadelig for barnet mitt jeg også. Og man går jo ikke gjennom en perfekt barndom siden ingen mennesker er perfekte.

 

Hun utvikler seg normalt, og får gode skussmål fra barnehagen, og virker i det store og hele veldig tilfreds.

 

Hva tenker dere andre inne her om dette? Har dere selv erfaring rundt dette dere vil dele?

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

Jeg ble erta (mobba) av moren min og søsteren min da jeg var barn, og det gikk hardt ut over selvtilliten. Men jeg tror barn kan tåle ganske mye hvis de blir forklart hva som skjer. Hvis du f.eks. snakker med henne om det kan du si noe sånt som: "det er ikke din skyld at pappa blir sur når du er sur. Han blir bare litt lei seg når du ikke vil være med å tulle, men det går greit. Det går fort over igjen."

 

Bare la henne få vite at han ikke er sånn mot henne fordi det er noe galt med henne. Si at det er helt okei å si fra om man ikke vil være med på noe. Du kan jo også snakke litt med henne fra tid til annen om at han er deprimert. At han er "syk i følelsene sine" og at derfor er han litt urimelig av og til, men at han elsker henne masse for det

 

Du virker jo som en smart og reflektert dame ut i fra det du skriver, så jeg tror du/dere kommer veldig langt med bare å snakke med henne altså

[Anonym bruker]

 

Jeg må spørre om litt råd her.

 

Jeg og mannen har et barn sammen, på litt over tre år.

 

Han er en engasjert far, omsorgsfull og viser hver dag hvor glad han er i henne og hvor mye hun betyr for han.

 

Men det er en ting som bekymrer meg. Han kan være veldig ertende på henne og spille litt på samvittigheten hennes. Dette spesielt om morgenen. Jeg tror hun er litt morgengretten og liker å våkne i sitt eget tempo. Hun ligger i vår seng, og kommer krypende inntil meg når hun har våknet og koser litt. Hvis min mann forsøker å kose med henne så sier hun som regel nei ganske surt og snur seg vekk fra han. Da begynner han ofte å kile henne og hun blir mer sint. Da sier han at hvis hun fortsetter så må han bare erte henne mer. Det ender ofte med at han bare står opp og sier at han gidder ikke ligger der med henne når hun bare er sint.

 

Han ble selv ertet som liten, men i langt større grad. Han har sagt at han ikke likte den ertingen for han ble ertet til han gråt. Jeg har forsøkt å få han til å forstå at selv om denne ertingen han bedriver ikke er like ille så kan det være at hun reagerer negatvit på det. Men det virker ikke som det går inn. Det er tydelig noe som henger igjen fra hans barndom.

 

Han kan også finne på å si noe alla: "nå hadde vi det så fint, også ødelegger du det med sutring" Jeg får så vondt av henne når han sier sånne ting Jeg har også forsøkt å si at slike ting kan såre henne, men han mener at sånn bør hun kunne tåle å høre.

 

Jeg kan legge til at mannen min er dypt deprimert, og har begynt i behandling. Men han har bare vært til behandling 3 ganger, så det er ganske ferskt. Han har også ME.

 

 

Det jeg lurer på, er om dette kan skade min datter på noe hvis? Kan dette gi henne problemer videre i oppveksten og voksenlivet?

 

Jeg har vært inne på tanken om å gå fra mannen hvis dette fortsetter, for det er noe jeg ikke liker. På en annen side er dette det eneste jeg har sette fingeren på mtp barnet vårt og han. Det er kanskje voldsomt å skulle gå fra for noe sånn? Og dessuten så vil jo ikke problemet blir borte dersom jeg går fra han. Jenta mi må fortsatt høre slik ting, bare at hun må være alene da hun hører det.

 

Det virker ikke til at dette påvirker forholdet mellom henne og pappaen. Hun liker å være hjemme alene med han, og dra på butikken og slikt med bare han.

 

Jeg har sikkert mine ting som er feil og kan potensielt være skadelig for barnet mitt jeg også. Og man går jo ikke gjennom en perfekt barndom siden ingen mennesker er perfekte.

 

Hun utvikler seg normalt, og får gode skussmål fra barnehagen, og virker i det store og hele veldig tilfreds.

 

Hva tenker dere andre inne her om dette? Har dere selv erfaring rundt dette dere vil dele?

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

Jeg ble erta (mobba) av moren min og søsteren min da jeg var barn, og det gikk hardt ut over selvtilliten. Men jeg tror barn kan tåle ganske mye hvis de blir forklart hva som skjer. Hvis du f.eks. snakker med henne om det kan du si noe sånt som: "det er ikke din skyld at pappa blir sur når du er sur. Han blir bare litt lei seg når du ikke vil være med å tulle, men det går greit. Det går fort over igjen."

 

Bare la henne få vite at han ikke er sånn mot henne fordi det er noe galt med henne. Si at det er helt okei å si fra om man ikke vil være med på noe. Du kan jo også snakke litt med henne fra tid til annen om at han er deprimert. At han er "syk i følelsene sine" og at derfor er han litt urimelig av og til, men at han elsker henne masse for det

 

Du virker jo som en smart og reflektert dame ut i fra det du skriver, så jeg tror du/dere kommer veldig langt med bare å snakke med henne altså

 

 

 

Hvordan ertet (mobba) moren din og søsteren din? Gjorde de det hele tiden? Det er synd at du har opplevd det Hadde du noen som trøstet da?

 

Jeg har forsøkt å si til henne at når pappa er sliten er det fordi han er syk, og at det ikke er hennes skyld i det hele tatt. Men ennå så er hun såpass lita at det kanskje er mye som er vanskelig å forstå ennå.

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

[Anonym bruker]

Syns kanskje du overreagerer litt.

 

Anonymous poster hash: f5658...733

[Anonym bruker]

Hos oss har vi en enkel regel som gjelder alle i familien. "Nei betyr nei." Når noen sier nei, slutt, ikke osv, stopper man med en gang. Uansett om det gjelder kiling, lekeslossing, erting eller hva. Jeg synes det handler om respekt for hverandre, og at når det blir ubehagelig så skal man si ifra OG bli hørt. 

 

Kanskje det kunne funke hos dere også? Lag en regelplakat og heng på veggen og snakk sammen hele familien om at nei betyr nei, og at dette gjelder uansett hvem som sier det. Det er en fin ting å ha med seg i barnehagen også. 

Anonymous poster hash: 78cb7...e39

[Anonym bruker]

 

Hos oss har vi en enkel regel som gjelder alle i familien. "Nei betyr nei." Når noen sier nei, slutt, ikke osv, stopper man med en gang. Uansett om det gjelder kiling, lekeslossing, erting eller hva. Jeg synes det handler om respekt for hverandre, og at når det blir ubehagelig så skal man si ifra OG bli hørt. 

 

Kanskje det kunne funke hos dere også? Lag en regelplakat og heng på veggen og snakk sammen hele familien om at nei betyr nei, og at dette gjelder uansett hvem som sier det. Det er en fin ting å ha med seg i barnehagen også. 

 

Anonymous poster hash: 78cb7...e39

 

 

Det skal jeg forsøke å få han med på.

 

Jeg syns det er viktig at hun kan si nei, og faktisk oppleve at det blir respektert ja. Om hun vil bli kilt så sier hun jo ikke nei.

 

Tenkte også å notere meg hvor ofte dette skjer. Kanskje jeg føler det skjer oftere enn hva det gjør også.

 

 

 

Man ser nye sier av en partner når det kommer et barn inn i bildet. Jeg bare håper jeg får gitt henne en god og trygg barndom.

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

[Måbaresi...]

 

 

 

Jeg må spørre om litt råd her.

 

Jeg og mannen har et barn sammen, på litt over tre år.

 

Han er en engasjert far, omsorgsfull og viser hver dag hvor glad han er i henne og hvor mye hun betyr for han.

 

Men det er en ting som bekymrer meg. Han kan være veldig ertende på henne og spille litt på samvittigheten hennes. Dette spesielt om morgenen. Jeg tror hun er litt morgengretten og liker å våkne i sitt eget tempo. Hun ligger i vår seng, og kommer krypende inntil meg når hun har våknet og koser litt. Hvis min mann forsøker å kose med henne så sier hun som regel nei ganske surt og snur seg vekk fra han. Da begynner han ofte å kile henne og hun blir mer sint. Da sier han at hvis hun fortsetter så må han bare erte henne mer. Det ender ofte med at han bare står opp og sier at han gidder ikke ligger der med henne når hun bare er sint.

 

Han ble selv ertet som liten, men i langt større grad. Han har sagt at han ikke likte den ertingen for han ble ertet til han gråt. Jeg har forsøkt å få han til å forstå at selv om denne ertingen han bedriver ikke er like ille så kan det være at hun reagerer negatvit på det. Men det virker ikke som det går inn. Det er tydelig noe som henger igjen fra hans barndom.

 

Han kan også finne på å si noe alla: "nå hadde vi det så fint, også ødelegger du det med sutring" Jeg får så vondt av henne når han sier sånne ting Jeg har også forsøkt å si at slike ting kan såre henne, men han mener at sånn bør hun kunne tåle å høre.

 

Jeg kan legge til at mannen min er dypt deprimert, og har begynt i behandling. Men han har bare vært til behandling 3 ganger, så det er ganske ferskt. Han har også ME.

 

 

Det jeg lurer på, er om dette kan skade min datter på noe hvis? Kan dette gi henne problemer videre i oppveksten og voksenlivet?

 

Jeg har vært inne på tanken om å gå fra mannen hvis dette fortsetter, for det er noe jeg ikke liker. På en annen side er dette det eneste jeg har sette fingeren på mtp barnet vårt og han. Det er kanskje voldsomt å skulle gå fra for noe sånn? Og dessuten så vil jo ikke problemet blir borte dersom jeg går fra han. Jenta mi må fortsatt høre slik ting, bare at hun må være alene da hun hører det.

 

Det virker ikke til at dette påvirker forholdet mellom henne og pappaen. Hun liker å være hjemme alene med han, og dra på butikken og slikt med bare han.

 

Jeg har sikkert mine ting som er feil og kan potensielt være skadelig for barnet mitt jeg også. Og man går jo ikke gjennom en perfekt barndom siden ingen mennesker er perfekte.

 

Hun utvikler seg normalt, og får gode skussmål fra barnehagen, og virker i det store og hele veldig tilfreds.

 

Hva tenker dere andre inne her om dette? Har dere selv erfaring rundt dette dere vil dele?

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

Jeg ble erta (mobba) av moren min og søsteren min da jeg var barn, og det gikk hardt ut over selvtilliten. Men jeg tror barn kan tåle ganske mye hvis de blir forklart hva som skjer. Hvis du f.eks. snakker med henne om det kan du si noe sånt som: "det er ikke din skyld at pappa blir sur når du er sur. Han blir bare litt lei seg når du ikke vil være med å tulle, men det går greit. Det går fort over igjen."

 

Bare la henne få vite at han ikke er sånn mot henne fordi det er noe galt med henne. Si at det er helt okei å si fra om man ikke vil være med på noe. Du kan jo også snakke litt med henne fra tid til annen om at han er deprimert. At han er "syk i følelsene sine" og at derfor er han litt urimelig av og til, men at han elsker henne masse for det

 

Du virker jo som en smart og reflektert dame ut i fra det du skriver, så jeg tror du/dere kommer veldig langt med bare å snakke med henne altså

 

Hvordan ertet (mobba) moren din og søsteren din? Gjorde de det hele tiden? Det er synd at du har opplevd det Hadde du noen som trøstet da?

 

Jeg har forsøkt å si til henne at når pappa er sliten er det fordi han er syk, og at det ikke er hennes skyld i det hele tatt. Men ennå så er hun såpass lita at det kanskje er mye som er vanskelig å forstå ennå.

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

De kom med veldig mye stygge kommentarer. Etterlignet måten jeg gikk på eller måten jeg snakket på, minnet meg alltid på at jeg ikke måtte "tøffe meg" hvis jeg hadde det morro og ble oppspilt. Bare plukka på meg rett og slett. Og hvis jeg ble sur eller lei meg fikk jeg bare høre at jeg var hårsår, eller urimelig. Jeg trodde jo selvfølgelig at det var meg for det var ingen som forklarte det for meg (moren min var også deprimert og var det "av og på" hele min oppvekst.)

 

Men jeg tenker at hvis noen bare hadde forklart det for meg så hadde det faktisk gått ganske greit likevel. Jeg tvilte jo aldri på at mammaen min var glad i meg for hun var jo mest god (akkurat som mannen din).

 

Datteren din er liten nå, men hvis du prater og forklarer for henne og reflekterer sammen med henne, så kan det å vokse opp med en syk pappa være unik kunnskap, som kan gi henne et nyansert syn på livet og faktisk kan være en fordel for henne senere. Hvis dere bare håndterer det riktig.

 

Det er sikkert flere som kan gi deg tips om hvordan man kan snakke med barn på ulike alderstrinn. Helsestasjonen, noen som blogger om det og kanskje barnepsykologer? Bare ikke ta alle råd for god fisk, du kjenner igjen sunn fornuft når du snubler over den

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg må spørre om litt råd her.

 

Jeg og mannen har et barn sammen, på litt over tre år.

 

Han er en engasjert far, omsorgsfull og viser hver dag hvor glad han er i henne og hvor mye hun betyr for han.

 

Men det er en ting som bekymrer meg. Han kan være veldig ertende på henne og spille litt på samvittigheten hennes. Dette spesielt om morgenen. Jeg tror hun er litt morgengretten og liker å våkne i sitt eget tempo. Hun ligger i vår seng, og kommer krypende inntil meg når hun har våknet og koser litt. Hvis min mann forsøker å kose med henne så sier hun som regel nei ganske surt og snur seg vekk fra han. Da begynner han ofte å kile henne og hun blir mer sint. Da sier han at hvis hun fortsetter så må han bare erte henne mer. Det ender ofte med at han bare står opp og sier at han gidder ikke ligger der med henne når hun bare er sint.

 

Han ble selv ertet som liten, men i langt større grad. Han har sagt at han ikke likte den ertingen for han ble ertet til han gråt. Jeg har forsøkt å få han til å forstå at selv om denne ertingen han bedriver ikke er like ille så kan det være at hun reagerer negatvit på det. Men det virker ikke som det går inn. Det er tydelig noe som henger igjen fra hans barndom.

 

Han kan også finne på å si noe alla: "nå hadde vi det så fint, også ødelegger du det med sutring" Jeg får så vondt av henne når han sier sånne ting Jeg har også forsøkt å si at slike ting kan såre henne, men han mener at sånn bør hun kunne tåle å høre.

 

Jeg kan legge til at mannen min er dypt deprimert, og har begynt i behandling. Men han har bare vært til behandling 3 ganger, så det er ganske ferskt. Han har også ME.

 

 

Det jeg lurer på, er om dette kan skade min datter på noe hvis? Kan dette gi henne problemer videre i oppveksten og voksenlivet?

 

Jeg har vært inne på tanken om å gå fra mannen hvis dette fortsetter, for det er noe jeg ikke liker. På en annen side er dette det eneste jeg har sette fingeren på mtp barnet vårt og han. Det er kanskje voldsomt å skulle gå fra for noe sånn? Og dessuten så vil jo ikke problemet blir borte dersom jeg går fra han. Jenta mi må fortsatt høre slik ting, bare at hun må være alene da hun hører det.

 

Det virker ikke til at dette påvirker forholdet mellom henne og pappaen. Hun liker å være hjemme alene med han, og dra på butikken og slikt med bare han.

 

Jeg har sikkert mine ting som er feil og kan potensielt være skadelig for barnet mitt jeg også. Og man går jo ikke gjennom en perfekt barndom siden ingen mennesker er perfekte.

 

Hun utvikler seg normalt, og får gode skussmål fra barnehagen, og virker i det store og hele veldig tilfreds.

 

Hva tenker dere andre inne her om dette? Har dere selv erfaring rundt dette dere vil dele?

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

Jeg ble erta (mobba) av moren min og søsteren min da jeg var barn, og det gikk hardt ut over selvtilliten. Men jeg tror barn kan tåle ganske mye hvis de blir forklart hva som skjer. Hvis du f.eks. snakker med henne om det kan du si noe sånt som: "det er ikke din skyld at pappa blir sur når du er sur. Han blir bare litt lei seg når du ikke vil være med å tulle, men det går greit. Det går fort over igjen."

 

Bare la henne få vite at han ikke er sånn mot henne fordi det er noe galt med henne. Si at det er helt okei å si fra om man ikke vil være med på noe. Du kan jo også snakke litt med henne fra tid til annen om at han er deprimert. At han er "syk i følelsene sine" og at derfor er han litt urimelig av og til, men at han elsker henne masse for det

 

Du virker jo som en smart og reflektert dame ut i fra det du skriver, så jeg tror du/dere kommer veldig langt med bare å snakke med henne altså

 

Hvordan ertet (mobba) moren din og søsteren din? Gjorde de det hele tiden? Det er synd at du har opplevd det Hadde du noen som trøstet da?

 

Jeg har forsøkt å si til henne at når pappa er sliten er det fordi han er syk, og at det ikke er hennes skyld i det hele tatt. Men ennå så er hun såpass lita at det kanskje er mye som er vanskelig å forstå ennå.

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

De kom med veldig mye stygge kommentarer. Etterlignet måten jeg gikk på eller måten jeg snakket på, minnet meg alltid på at jeg ikke måtte "tøffe meg" hvis jeg hadde det morro og ble oppspilt. Bare plukka på meg rett og slett. Og hvis jeg ble sur eller lei meg fikk jeg bare høre at jeg var hårsår, eller urimelig. Jeg trodde jo selvfølgelig at det var meg for det var ingen som forklarte det for meg (moren min var også deprimert og var det "av og på" hele min oppvekst.)

 

Men jeg tenker at hvis noen bare hadde forklart det for meg så hadde det faktisk gått ganske greit likevel. Jeg tvilte jo aldri på at mammaen min var glad i meg for hun var jo mest god (akkurat som mannen din).

 

Datteren din er liten nå, men hvis du prater og forklarer for henne og reflekterer sammen med henne, så kan det å vokse opp med en syk pappa være unik kunnskap, som kan gi henne et nyansert syn på livet og faktisk kan være en fordel for henne senere. Hvis dere bare håndterer det riktig.

 

Det er sikkert flere som kan gi deg tips om hvordan man kan snakke med barn på ulike alderstrinn. Helsestasjonen, noen som blogger om det og kanskje barnepsykologer? Bare ikke ta alle råd for god fisk, du kjenner igjen sunn fornuft når du snubler over den

 

 

Klem til deg for det du opplevde i barndommen. Har du et ok forhold til moren og søsteren din i dag?

 

Min mann er nok da mindre ertete enn det du opplevde.

 

Jeg skal fortsette å prate med jenta mi om at dette ikke er hennes feil, og at hun skal fortsette å si nei! Takk for gode råd.

 

Jeg håper hun får en god barndom og vil ha kontakt med meg/oss når hun blir voksen.

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

[Måbaresi...]

 

 

 

 

 

Jeg må spørre om litt råd her.

 

Jeg og mannen har et barn sammen, på litt over tre år.

 

Han er en engasjert far, omsorgsfull og viser hver dag hvor glad han er i henne og hvor mye hun betyr for han.

 

Men det er en ting som bekymrer meg. Han kan være veldig ertende på henne og spille litt på samvittigheten hennes. Dette spesielt om morgenen. Jeg tror hun er litt morgengretten og liker å våkne i sitt eget tempo. Hun ligger i vår seng, og kommer krypende inntil meg når hun har våknet og koser litt. Hvis min mann forsøker å kose med henne så sier hun som regel nei ganske surt og snur seg vekk fra han. Da begynner han ofte å kile henne og hun blir mer sint. Da sier han at hvis hun fortsetter så må han bare erte henne mer. Det ender ofte med at han bare står opp og sier at han gidder ikke ligger der med henne når hun bare er sint.

 

Han ble selv ertet som liten, men i langt større grad. Han har sagt at han ikke likte den ertingen for han ble ertet til han gråt. Jeg har forsøkt å få han til å forstå at selv om denne ertingen han bedriver ikke er like ille så kan det være at hun reagerer negatvit på det. Men det virker ikke som det går inn. Det er tydelig noe som henger igjen fra hans barndom.

 

Han kan også finne på å si noe alla: "nå hadde vi det så fint, også ødelegger du det med sutring" Jeg får så vondt av henne når han sier sånne ting Jeg har også forsøkt å si at slike ting kan såre henne, men han mener at sånn bør hun kunne tåle å høre.

 

Jeg kan legge til at mannen min er dypt deprimert, og har begynt i behandling. Men han har bare vært til behandling 3 ganger, så det er ganske ferskt. Han har også ME.

 

 

Det jeg lurer på, er om dette kan skade min datter på noe hvis? Kan dette gi henne problemer videre i oppveksten og voksenlivet?

 

Jeg har vært inne på tanken om å gå fra mannen hvis dette fortsetter, for det er noe jeg ikke liker. På en annen side er dette det eneste jeg har sette fingeren på mtp barnet vårt og han. Det er kanskje voldsomt å skulle gå fra for noe sånn? Og dessuten så vil jo ikke problemet blir borte dersom jeg går fra han. Jenta mi må fortsatt høre slik ting, bare at hun må være alene da hun hører det.

 

Det virker ikke til at dette påvirker forholdet mellom henne og pappaen. Hun liker å være hjemme alene med han, og dra på butikken og slikt med bare han.

 

Jeg har sikkert mine ting som er feil og kan potensielt være skadelig for barnet mitt jeg også. Og man går jo ikke gjennom en perfekt barndom siden ingen mennesker er perfekte.

 

Hun utvikler seg normalt, og får gode skussmål fra barnehagen, og virker i det store og hele veldig tilfreds.

 

Hva tenker dere andre inne her om dette? Har dere selv erfaring rundt dette dere vil dele?

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

Jeg ble erta (mobba) av moren min og søsteren min da jeg var barn, og det gikk hardt ut over selvtilliten. Men jeg tror barn kan tåle ganske mye hvis de blir forklart hva som skjer. Hvis du f.eks. snakker med henne om det kan du si noe sånt som: "det er ikke din skyld at pappa blir sur når du er sur. Han blir bare litt lei seg når du ikke vil være med å tulle, men det går greit. Det går fort over igjen."

 

Bare la henne få vite at han ikke er sånn mot henne fordi det er noe galt med henne. Si at det er helt okei å si fra om man ikke vil være med på noe. Du kan jo også snakke litt med henne fra tid til annen om at han er deprimert. At han er "syk i følelsene sine" og at derfor er han litt urimelig av og til, men at han elsker henne masse for det

 

Du virker jo som en smart og reflektert dame ut i fra det du skriver, så jeg tror du/dere kommer veldig langt med bare å snakke med henne altså

Hvordan ertet (mobba) moren din og søsteren din? Gjorde de det hele tiden? Det er synd at du har opplevd det Hadde du noen som trøstet da?

 

Jeg har forsøkt å si til henne at når pappa er sliten er det fordi han er syk, og at det ikke er hennes skyld i det hele tatt. Men ennå så er hun såpass lita at det kanskje er mye som er vanskelig å forstå ennå.

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

De kom med veldig mye stygge kommentarer. Etterlignet måten jeg gikk på eller måten jeg snakket på, minnet meg alltid på at jeg ikke måtte "tøffe meg" hvis jeg hadde det morro og ble oppspilt. Bare plukka på meg rett og slett. Og hvis jeg ble sur eller lei meg fikk jeg bare høre at jeg var hårsår, eller urimelig. Jeg trodde jo selvfølgelig at det var meg for det var ingen som forklarte det for meg (moren min var også deprimert og var det "av og på" hele min oppvekst.)

 

Men jeg tenker at hvis noen bare hadde forklart det for meg så hadde det faktisk gått ganske greit likevel. Jeg tvilte jo aldri på at mammaen min var glad i meg for hun var jo mest god (akkurat som mannen din).

 

Datteren din er liten nå, men hvis du prater og forklarer for henne og reflekterer sammen med henne, så kan det å vokse opp med en syk pappa være unik kunnskap, som kan gi henne et nyansert syn på livet og faktisk kan være en fordel for henne senere. Hvis dere bare håndterer det riktig.

 

Det er sikkert flere som kan gi deg tips om hvordan man kan snakke med barn på ulike alderstrinn. Helsestasjonen, noen som blogger om det og kanskje barnepsykologer? Bare ikke ta alle råd for god fisk, du kjenner igjen sunn fornuft når du snubler over den

Klem til deg for det du opplevde i barndommen. Har du et ok forhold til moren og søsteren din i dag?

 

Min mann er nok da mindre ertete enn det du opplevde.

 

Jeg skal fortsette å prate med jenta mi om at dette ikke er hennes feil, og at hun skal fortsette å si nei! Takk for gode råd.

 

Jeg håper hun får en god barndom og vil ha kontakt med meg/oss når hun blir voksen.

 

Anonymous poster hash: 52a75...21c

Har ingen kontakt med dem og har ikke hatt det på flere år. Men det er jo fordi de fortsatt er sånn. Men grunnen til at jeg fortalte det var at mannen din virker mye greiere, så hvis jeg kan få det ganske greit (jeg har til og med blitt ganske tøff, om jeg må si det selv ) så går det nok helt fint med jenta di også hvertfall hvis hun har en mamma som forklarer og prater med henne og jeg kan ikke tenke meg at hun ikke skulle ville ha kontakt med dere senere. Det skal myyyye til før folk bryter med familien sin heldigvis

[Anonym bruker]

Så ungen skal tåle å bli erta av far fordi far er deprimert? Stakkars lita.

Anonymous poster hash: 4b7ce...0b1