Ulykkelig i forholdet. 2 barn.

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 10 år. Mye opp og ned. Lang opptur på et par år og da bestemte vi oss for å få et barn. Stor lykke når barnet kom men så begynte forholdet å skrante igjen. Men ikke så mye at jeg ikke ble gravid en gang til..
Barn nr 2 på vei nå.
Hverdagen vår : Null initiativ til kos fra samboer, ingen spørsmål om hvordan jeg har det, hvordan dagen min har vært. Lite interesse i det jeg snakker om.

Han er en helt fantastisk pappa og barnet vårt og han har at helt spesielt kjempegodt bånd.
Vi bor i hus som trenger mye oppussing. Han tjener 4 ganger mer enn meg da jeg jobber deltid pga barn.
Han mener at han sine penger er hans. Ikke våre. Hvis jeg ønsker å pusse opp huset vårt (bytte ut badet fra 1950) så får jeg tjene pengene selv. Og jeg er en egoistisk drittdame som bare ønsker å bruke HANS penger på sånne ting.

Mens han har lyst til å ta opp lån for å kjøpe enda en ny bil. For SINE penger.

Vi deler 50/50 på alle utgifter, men jeg betaler mindre i lån fordi jeg eier mindre av huset.

Jeg har akkurat så det går rundt hver måned og føler meg ikke spesielt som en egoistisk pengedame da jeg aldri spør ham om noen penger. Annet enn " kanskje vi skal pusse opp badet snart?"
Langt innlegg. Beklager.. Men jeg er dypt ulykkelig. Føler at jeg er i et forhold med en mann som virkelig ikke respekterer meg eller setter pris på meg eller støtter meg i hverdagen. 

Det som fungerer er oss som foreldre. Der er vi veldig flinke og vi har et fantastisk lykkelig lite barn på 2 år.
Noen med erfaring om samlivsbrudd og barn? Jeg tror faktisk ikke jeg klarer å ta barnet vårt bort fra pappaen sin 20 eller 15 dager i måneden. Og jeg klarer i hvert fall ikke å være borte fra ham 20 eller 15 dager i måneden!! Og det blir jo ikke bedre med nestemann....  :-( Så jeg sitter vel fast da jenter? I et ulykkelig forhold for å skåne barna for stress og ulykke..:-(
Jeg tenker: Om 5- 7 år.. Da er barna større, har språk forstår mer og har venner de kan snakke med..  Og da er jeg fri når jeg er 40 :-|
Andre som blir pga barna?

 

Anonymous poster hash: d33ab...8c6

[Gjest Antarctica]

Huff, dette var trist lesning.

Aller først: Tror mannen din må innse at når dere er sammen og har to barn, så er det ikke noe som heter dine og mine penger mer. Da har han plikter overfor deg og alle andre i huset.

 

Og akutt: i alle fall må du kvitte deg med den avtalen der du betaler halvparten av deres forbruk, mens han betaler mest av huset. Han kan garantert score på den avtalen hvis det blir brudd en gang i framtida, da har han jo dokumentasjon på at huset er "mest hans".

 

Videre: dere har det ikke godt, i alle fall ikke du. Men det virker jo som om du egentlig har mye til felles med ham og trivdes med ham før. Dere burde jo ha en god sjanse til å få det bedre. Familievernkontoret, kanskje? Eller en god samlivsterapeut, samtalepartner av noe slag?

[Anonym bruker]

Så kjip situason!

Kanskje dere skal bestille time på familievernkontoret? Mannen min tjener også mer enn meg, og det har han mulighet til fordi jeg tar større andel av husarbeid og ting med barna. Vi har forsåvidt separat økonomi, jeg tjener så mye at det ikke er noe problem. Men når vi pusser opp, betaler store regninger tar mannen dette. Dersom han hadde krevd at jeg skulle betale halvparten av alt, hadde jeg blitt nøye på at vi skulle gjøre alt på hjemmebane 50/50 også.

 

Håper det ordner seg, ting blir gjerne litt større når man er gravid og hormonell (jeg er høygravid selv, og vet hvordan hormonene gjør alle problemer 10 ganger større..)

 

Anonymous poster hash: afb7d...bfa

[Anonym bruker]

Takker for svar!

Jeg jeg er hormonell. Men å bli kalt en manipulerende egoistisk drittkjerring fordi jeg reagerer når han skal kjøpe rådyr bil uten å engang å snakke med meg er ikke greit.

Han er dessverre ikke interessert i familievernkontor og prat. :-(
Lurer på om det er midtlivskrise jeg... Han har ikke vært SÅ ille før. Aldri brukt så mye penger kun på seg selv. Og ikke vært gnien hvis jeg har vært fullstendig blakk.
Men nå er det helt svart virker det som . Han var så stygg i munn i går. Ignorerte fullstendig at jeg satt og gråt og avviste tvert alle forsøk på å snakke ut om det.
Ser dessverre for meg en grå hverdag med heldigvis fornøyde barn i noen år til.. Men blir vel ikke lettere for barna når de blir større. Føler meg tråkket på.

HI

 

Anonymous poster hash: d33ab...8c6

[Anonym bruker]

Eh, hvorfor i alle dager skal du bli pga barna? Det er jo bedre å gå NÅ, når de er så små at 50/50 samvær ikke er anbefalt. 

 

Sorry ass, men den mannen er en drittsekk, og jeg hadde KREVD at han ble med til familievernkontoret. Synes du skal be ham jobbe mindre, sånn at du kan skaffe deg en greit betalt fulltidsstilling. Skal du bli med det ræva mennesket, så skaff den inntekt som gjør at du har råd til å begynne å spare. 

 

Slutt å handle mat til ham, slutt å løfte en finger for ham. Skal han være ego synes jeg faktisk han skal få kjenne på konsekvensene. 

 

 

Anonymous poster hash: a7efb...c31

[Anonym bruker]

 

Eh, hvorfor i alle dager skal du bli pga barna? Det er jo bedre å gå NÅ, når de er så små at 50/50 samvær ikke er anbefalt. 

 

Sorry ass, men den mannen er en drittsekk, og jeg hadde KREVD at han ble med til familievernkontoret. Synes du skal be ham jobbe mindre, sånn at du kan skaffe deg en greit betalt fulltidsstilling. Skal du bli med det ræva mennesket, så skaff den inntekt som gjør at du har råd til å begynne å spare. 

 

Slutt å handle mat til ham, slutt å løfte en finger for ham. Skal han være ego synes jeg faktisk han skal få kjenne på konsekvensene. 

 

 

 

Anonymous poster hash: a7efb...c31

 

Enig med at du ikke burde vente med å gå til barna blir større, dersom du ikke får samlivet til å fungere. Nå kan du stå imot en 50/50 samværsavtale og ingen vil presse dette igjennom med så små barn. Dersom du venter til de blir større vil det bare bli verre for barna, da de vil forstå mer og savne å være en familie. Nå vil de ikke huske noe annet liv.

 

Anonymous poster hash: 76d73...2b7

[Anonym bruker]

Vil også si at jeg holdt ut med en egoistisk mann i seks år fordi jeg også kunne se de gode sidene. Men, jeg var ulykkelig og følte meg tråkket på gang etter gang. Nå er det noen måneder siden jeg forlot han og jeg har fått roen og lykken tilbake i livet. 

Anonymous poster hash: 76d73...2b7

[Anonym bruker]

Hvis du har et barn i fremtiden som kommer å ber om råd som er i samme situasjon som deg i dag, hva ville du rådet h*n til? Eller hva om din mor f.eks hadde fortalt deg i ettertid at hun holdt ut et likt forhold kun for deg? Jeg hadde iallefall vært kjempelei meg hvis mamma hadde gjort det. Nå skiltes mine foreldre og jeg føler jeg ikke har tatt skade av det på noen måte. Det positive var at når vi var sammen med den ene foreldren var de alltid utvilte og vi kunne ha 100% alenetid med bare mamma eller pappa Og to julefeiringer var jo aldri dumt Når de skiltes var jeg den eldste 9 år og den minste var bare et år. Det kom selvfølgelig som et sjokk på meg, men sjokket gav seg med tid og stund og jeg var et lykkelig barn

Jeg synes at dette forholdet er på tide å innse er over. En ulykkelig forelder gir ulykkelige barn til syvende og sist. Og dette med økonomien du snakker om er for meg hårreisende! Du kommer til å ha bedre økonomi alene enn nå pluss at du vil slippe å ha denne egoistiske og regelrette SLEMME mannen under samme tak som deg!

 

Anonymous poster hash: 3345f...020

[Isola&Lille+julegave]

Jeg ville sagt at enten får han bli med på familievernkontoret og samlivsterapi og gjøre en innsats for at dere skal få et godt liv sammen begge to (som selvfølgelig innebærer felles økonomi, eller i det minste rettferdig økonomi!)

ELLER at du tar med deg barna og går!

Du burde gjøre det nå. 50/50 er uaktuelt når barnet er så lite. Du kommer til å få hovedomsorgen. Venter du til barna er større, kan du risikere at barna ender opp med 50/50, eller at han eventuelt får hovedomsorgen. Nå må du være smart!

Og for gods skyld, skriv en samboeravtale. Den løsningen dere har nå, taper du alt på! Han burde betale 4 ganger mer på alle faste utgifter enn deg, når han tjener 4 ganger mer! Blandt annet...

[Anonym bruker]

Det vil være MYE bedre for barna at du går nå enn om 5-6 år. Hvis du går nå husker ikke barna noe annet enn at de har bodd bare med deg. Dersom du plutselig bryter ut om 5-6 år vil barna bli veldig lei seg. Barn tar skilsmisser hardt. Jeg var deprimert i to år etter at mine foreldre skilte lag. Vurderte seriøst selvmord.

Det blir aldri noe 50-50 deling med så små barn.

Så for barnas skyld bør du gå nå, og ikke vente til de blir eldre.

Anonymous poster hash: 950cc...a05

[2 prinser <3]

Uff dette var trist å lese:( jeg har bare ett godt råd! Samlivsterapi! Vi måtte gjøre de selv da jeg hadde nr 2 i magen, da hadde han en fot utenfor døra, men det utgjorde virkelig en forskjell for oss:-)

[Anonym bruker]

Det hadde vært fantastisk om jeg hadde fått ham med til samlivsterapi... Hvis vi kunne ha fått tilbake det forholdet vi hadde før der han satte pris på meg, brydde seg og var snill. Han er ingen ond mann, men han har de siste 2 årene vært en utrolig egoistisk og lite empatisk mann..
Jeg ser for meg at jeg bare blir.. og er misfornøyd med livet i skjul til jeg føler at barna har språk til å forstå litt mer. Pluss til begge er i full barnehage og jeg i full jobb igjen og jeg har økonomi til å kjøpe et sted og ikke bare leie.
Skal jeg først flytte dem så skal det skje èn gang. Og at de er store nok til at jeg klarer å slappe av når de er hos faren. Jeg er også skilsmissebarn. Skilt når jeg var 4. Ingen stor sorg hos meg der faktisk.
Må understreke at hverdagen ikke er forferdelig. Ingen stygge ord eller slemme ting som blir gjort. Mer fullstendig likegyldighet til meg og mine følelser. Liten interesse rett og slett. Blir tatt for gitt. Tror faktisk at hans følelser for meg er døde. Og at han også er sammen med meg pga barn.

Barnet vårt blir til forskjell sett og satt pris på hver eneste dag av ham. Han er en utrolig fantastisk far.
Gleder meg til jeg når jeg er 37-38 sitter i egen leilighet/hus og barna er fornøyde og trygge selv om de må pendle mellom mor og far.. Gleder meg til å nyte kun mitt eget selskap og være 100% meg selv igjen.
Enig i at det kan være bedre for barna på en måte å bryte nå. Men da går minsten glipp av den viktige første tiden med båndskaping hos far.. Vanskelig å knytte bånd til en baby du ser en time eller to det første året.
Hi

 

 

Anonymous poster hash: d33ab...8c6

[Anonym bruker]

 

Det hadde vært fantastisk om jeg hadde fått ham med til samlivsterapi... Hvis vi kunne ha fått tilbake det forholdet vi hadde før der han satte pris på meg, brydde seg og var snill. Han er ingen ond mann, men han har de siste 2 årene vært en utrolig egoistisk og lite empatisk mann..

Jeg ser for meg at jeg bare blir.. og er misfornøyd med livet i skjul til jeg føler at barna har språk til å forstå litt mer. Pluss til begge er i full barnehage og jeg i full jobb igjen og jeg har økonomi til å kjøpe et sted og ikke bare leie.

Skal jeg først flytte dem så skal det skje èn gang. Og at de er store nok til at jeg klarer å slappe av når de er hos faren. Jeg er også skilsmissebarn. Skilt når jeg var 4. Ingen stor sorg hos meg der faktisk.

Må understreke at hverdagen ikke er forferdelig. Ingen stygge ord eller slemme ting som blir gjort. Mer fullstendig likegyldighet til meg og mine følelser. Liten interesse rett og slett. Blir tatt for gitt. Tror faktisk at hans følelser for meg er døde. Og at han også er sammen med meg pga barn.

 

Barnet vårt blir til forskjell sett og satt pris på hver eneste dag av ham. Han er en utrolig fantastisk far.

Gleder meg til jeg når jeg er 37-38 sitter i egen leilighet/hus og barna er fornøyde og trygge selv om de må pendle mellom mor og far.. Gleder meg til å nyte kun mitt eget selskap og være 100% meg selv igjen.

Enig i at det kan være bedre for barna på en måte å bryte nå. Men da går minsten glipp av den viktige første tiden med båndskaping hos far.. Vanskelig å knytte bånd til en baby du ser en time eller to det første året.

Hi

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d33ab...8c6

 

Store studier viser at babyer opp til 6 mnd ikke har behov for mer enn en omsorgsperson, etter det opp til 1 år begynner nr 2 å komme inn i bildet og det kan like gjerne være det andre barnet ditt Trist og kanskje litt "urettferdig", men slik er det bare

 

Hva gjør du for å vise at du setter pris på ham? Små ringer i vannet kan bli store

 

Anonymous poster hash: 3345f...020

[Anonym bruker]

Jeg har forsøkt. Sier at jeg er glad i ham. Koser, susser, spør om dagen hans, smiler o.s.v
Ingen ting tilbake. Blir nesten pinlig.

HI

Anonymous poster hash: d33ab...8c6

[Gjest Antarctica]

Huff, når du kommer med utdypingene her og forteller hvordan han snakker til deg, da blir jeg bare sjokkert. Du koser og susser og sier du er glad i ham, han kaller deg egoistisk drittkjerring? Og du bekymrer deg om HANS båndskaping til det yngste barnet??? Er det ikke HAN selv som  burde ta litt fatt i absolutt alle relasjoner han har til folk rundt seg og pleie dem selv??

 

Du blir utnytta, jente. Skaff deg en advokat, for det som er i ferd med å skje kan bli veldig, veldig stygt. Tro meg, jeg har sett sånne kvinner, som satser alt på forholdet, og som deretter sitter med skjegget i postkassa. Kanskje til og med uten barna, fordi mannen har regissert hele bruddet og tatt tak i jussen før kona gjorde det. Ikke vent på at han ved et trylleslag skal bli snill, generøs og kjærlig. Lev det livet du selv vil leve!