Hvordan er livet alene med 4 barn?

[Anonym bruker]

For det er det som blir hvis jeg beholder, er 99% sikker på at samboer krever abort (gravid på prevensjon, uplanlagt, ca 6-7 uker på veg). Har 3 barn fra før, og har vært alene med 1 i 6 år før jeg traff samboer og fikk 2 barn med ham. Samboer har tidligere jobbet offshore, så er vant til å være hjemme med 3 små alene. Eldste går på ungdomsskolen, mens de to minste er i småskolen, ingen babyer, bleier og sånt her da. Eldste har nettopp begynt å sitte litt barnevakt for de minste, og hun vet veldig godt hvordan bleier byttes og flasker varmes. Vi har stort hus med lite lån, jeg har god jobb med 8-16 arbeidstid og lønn på over 600 000 i året. Til gjengjeld lever ingen av mine foreldre og jeg har ikke andre slektninger, enn en søster som bor i nabobyen, men bryr seg ikke (lang historie). Har ingen ordentlig nære venner, men mange bekjente gjennom barnas aktiviteter, skolen, Røde kors osv. Har jeg mulighet til å klare meg?

Anonymous poster hash: 56ced...f55

[Anonym bruker]

Det går helt fint. Jeg har klart meg uten særlig avlastning og fått meg en solid utdannelse. Du klarer dette. Følg hjertet ditt :-)

 

Anonymous poster hash: 16107...ca6

[Anonym bruker]

Det klarer du fint! Jente på ungdomsskolen kan fint klare å hjelpe til litt hjemme og du har allerede erfaring med å være mye alene. Du fikser det om du vil! Gratulerer med en fantastisk skatt <3
Å lykke til med valget!

Anonymous poster hash: 45888...f03

[Anonym bruker]

Ja du greier det alene og gratulerer:)

Er ditt valg og du virker som heller mot å begone, håpe samboeren din overasker deg:)

 

Anonymous poster hash: d2618...94b

[Anonym bruker]

Hvis mannen din ikke ville ha flere barn, hvorfor har han ikke sterilisert seg? Jeg lurer også på om jeg kan være gravid med nr 4:( min mann ønsker heller ikke flere barn. Men han har hatt planer om å sterilisere seg, men har bare ikke kommet dit enda. Jeg har gitt beskjed om at nå er det hans sin tur til å ta ansvar at vi ikke får flere barn. Noe han synes er greit. Grunnen til at jeg misstenker at jeg er gravid er at vi var uforsiktig en gang:(

Håper mannen din tar det med fatning og at dere kommer dere igjennom det. Lykke til

 

Anonymous poster hash: ec03c...b1f

[Anonym bruker]

Takker for svar og støtte Har så å si bestemt meg for å beholde, men vet det blir tøft. Samboer vil ikke sterilisere seg siden det er lite mandig... Fikk høre tullhistorier fra kompisene om at man blir impotent, får masse smerter i flere uker i ettertid og masse annet svada. Her mistenkes det ikke, jeg testet i dag.

 

HI

Anonymous poster hash: 56ced...f55

[Anonym bruker]

Gratulerer så masse:) ikke alltid ting blir som man planlegger, men så blir det bedre enn mann noen gang forestilte seg:) Lykke til:)

 

Anonymous poster hash: d2618...94b

[Anonym bruker]

Min (eks)mann forlot meg da jeg ble gravid med nr 4.. Han ville ikke ha flere barn og mente han var blitt lurt...

 

Da babyen ble født så hadde jeg altså en nyfødt, en 2 åring, en 4 åring og en 10 åring.

 

Det har vært veldig hektisk, og jeg har vært så sliten at jeg knelte innimellom. Men nå drar den minste seg mot 4 år, den eldste er tenåring og bidrar så mye hun kan. Jeg merker jeg har mye mer overskudd til å finne på ting med dem nå som den yngste ikke må fotfølges til enhver tid lenger

 

Det er så mange gleder med å ha denne store søskenflokken at de kjipe tingene forsvinner litt i bakgrunnen. Det er veldig rørende å se den omsorgen de viser hverandre.

Nå må også alle 4 bidra til å holde det i orden hjemme og det er viktig med rutiner.

 

Hverdagen går sin gang og det er hit og dit og overalt hver dag. Og det er akkurat her jeg er lei meg for at jeg er alene. Det er mye styr når jeg er en voksen men så skal to av dem på hver sin trening på hvert sitt sted til samme tidspunkt, den tredje skal på noe annet, og jeg må ha med den minste på kjørerundene. Det hadde vært godt å være to om alt dette. Men jeg får mye hjelp fra foreldrene mine, så jeg er veldig heldig der!

 

Akkurat nå for tiden har jeg en trassen (snart) 4 åring, to kranglefanter på 6 og 8 og en hormonbombe på 14, så det går ei kule varmt innimellom. Men tro det eller ei.. Det går HELT fint så lenge jeg klarer å ta vare på meg selv når de er på samvær Jeg passer godt på å hente meg inn når de er borte.

Jeg har mine faste rutiner. Vaske hus på torsdag, hvile hjemme (alene på sofaen) på fredag, være sammen med venninnene mine på lørdag og så kommer de hjem søndag kveld. Så lenge jeg ikke gjør de største utskeielsene når jeg har barnefri så går det bra

 

Den største utfordringen er økonomien, men du tjener såpass mye mer enn meg så det burde gå bra for din del

 

 

 

Anonymous poster hash: fe127...ea5

[Anonym bruker]

Det som jeg er mest redd for, er å innse at jeg forblir alene for resten av livet... er enda ung, i midten av 30-årene, og aldri å få oppleve ekte kjærlighet, sex, armkrok og noen å dele dagene med er uutholdelig tanke

 

Er ikke like redd for å få all jobben alene med 4 stk, eller økonomien.

 

HI

Anonymous poster hash: 56ced...f55

[Anonym bruker]

Må legge til en ting;

Da det stormet som verst og jeg følte alt var på bånn/drømmer var blitt knust osv, så hadde jeg lapper rundt i huset. På disse sto det;

-livet er ikke ødelagt, det blir bare litt annerledes enn du hadde sett for deg

-det er mulig drømmene/håpene du hadde for framtiden er knust, men nå må du få deg noen nye

-du vet aldri hvor sterk du er før det å være sterk er det eneste valget du har

 

Disse "mantraene" hjalp meg masse

 

Anonymous poster hash: fe127...ea5

[Anonym bruker]

Det er hektisk- men absolutt verdt det 1 dag om gangen, og skriv opp alle avtaler med en gang

Anonymous poster hash: 9b7b2...71b

[Anonym bruker]

Er ikke alene med fire, men som jazzenke (kona til musiker) vet jeg litt om hva det er å være alene med barna over lengre perioder og travel hverdag.

 

Har selv fulltidsstilling jeg nå er i permisjon fra da minste er snart 2 mnd.

 

Går forbausende bra må jeg si. Klart det er litt liv i huset, og vaskemaskinen+oppvaskmaskinen går jo for fullt. Treffer støvsugeren daglig, og opplever mye fantastisk i hverdagen ( som bæsj i badekaret, blomsterjord over hele kjøkkengulvet og spy i legokassa).

Trives godt med fire, og er aldeles ikke totalt utslitt normalt sett. Men blir ganske kjørt i de periodene jeg er alene med de.

 

Ser at det krever orden og system, samt unger med grei oppdragelse da man ikke kan ha fire "frittgående høns" som løper i hver sin retning og er "konger på fjerthaugen" :-)

Det krever også grei økonomisk oversikt og at man hele tiden har en viss kontroll (se at det er lite brød, og man må sette en brøddeig, vite hva som er i kjøleskapet(, så man ikke i vill desperasjon må på butikken med fire unger halv fem uten en plan til middag) og kunne litt planlegging.

 

For meg krever det også en ventil innimellom, altså noe tid for seg selv så man ikke eksploderer. Altså til å trene, treffe venner, ta et glass vin ute, se en film etc.

 

Ser ut til at du kan mye om dette allerede med ditt utgangspunkt, så overgangen blir nok ikke så enorm når de første to mnd etter fødsel er over.

 

Må også nevne at mannen min var helt imot, og så kun abort som et alternativ, men da jeg ikke klarte gjennomføre noen abort uansett hvor uplanlagt dette var - så ble det sånn. Og akkurat nå er jeg faktisk så utrolig glad for at lillejenta kom - og det er helt ekkelt å tenke på hvor lett hun kunne blitt bare helt borte. Faren er like glad i henne som de andre, for hun er jo helt uskyldig :-) men han har vært litt grinete på meg til tider fordi jeg ikke klarte å gjøre samme valg som ham i graviditeten- fram til hun ble født....

 

 

Anonymous poster hash: 6d6e5...156

[Anonym bruker]

 

Det som jeg er mest redd for, er å innse at jeg forblir alene for resten av livet... er enda ung, i midten av 30-årene, og aldri å få oppleve ekte kjærlighet, sex, armkrok og noen å dele dagene med er uutholdelig tanke

 

Er ikke like redd for å få all jobben alene med 4 stk, eller økonomien.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 56ced...f55

 

 

Den redselen har jeg å iblandt , er kun alene med 2 men resten er der iblandt. Samt følelsen av å ikke gi barna mine en familie, helt teit for vi er en familie og har masse kjærlighet.

Å om det dukker opp en mann eller ikke så er det greit.

Har egentlig holdt på et dårlig forhold skr for lenge, exen ville ikke ha yngste og foreslo abort. Han kunne slippe å delta, men valgte å bli. Han burde reist for aldri vært mer ensom og fælt mer mer alene enn i det svangerskapet og tia etter.

Alt i alt har man det best alene om man ikke ønsker det samme, da tenker jeg store ting:)

 

Anonymous poster hash: d2618...94b