Flere som har det sånn som dette?

[Anonym bruker]

Når mannen er hjemme orker jeg ingenting. Alt blir bare et ork. Har aldri fått gjort så lite som jeg har gjort i denne permisjonen! Han har gått hjemme nå i 2 år, går på aap. Satser på å starte i full jobb igjen nå til høsten. 

 

Når han går ut dørene, da orker jeg plutselig alt mulig. Da kan jeg rydde, vaske klær, støvsuge og vaske osv. Så kommer han hjem så blir jeg helt matt. Hva er det som gjør dette? Er jeg lei av han? Det er som om jeg ikke tør å si det, men føler han suger all energi utav meg. 

 

Han gjør ting hjemme dersom jeg ber han om det, men merker på humøret hans at han har gått for lenge hjemme nå. Med en gang han var et par dager på jobben i forbindelse med noe, så ble han mye bedre humør. 

 

Er det stygt av meg å si at jeg drar dersom han ikke begynner i jobb snart? Og nei, han har egentlig ingen grunn til å ikke jobbe, så lenge det ikke er en veldig tung jobb fysisk. Føler jeg har fire barn til tider, og ikke tre. 

Anonymous poster hash: bb01b...874

[Anonym bruker]

Jeg føler også at mannen suger energien ut av meg, gjør mye mindre når han er i hus.

 

Anonymous poster hash: 68942...2a6

[Anonym bruker]

Sånn er jeg med både mann og barn. Vi bor trangt og er alltid i veuen for hverandre så det suger energien ut av meg. Må være hjemme alene om det skal bli gjort noe

 

Anonymous poster hash: 1cd61...241

[duracellmamma]

Sånn var det her og, og han jobbet. Energien ble dårlig mellom oss og vi gikk fra hverandre, mot hans vilje. Jeg orket rett og slett ikke mer. Hadde nok med ett barn og ikke han i tillegg. Ta en pause fra hverandre, kanskje det hjelper?

[Anonym bruker]

Jeg må også være alene hjemme for å være virkelig effektiv. Heldigvis har vi gård, og han er mye ute og jobber når han ikke er på jobb. Vi er begge sikkelig late når vi er inne begge to .

 

Anonymous poster hash: ea2fa...5a0

[Anonym bruker]

Sånn er det her også. Min mann jobber.

 

 

Anonymous poster hash: 77481...551

[Anonym bruker]

Ja, late sammen og effektive hver for oss

Anonymous poster hash: a4da9...82c

[Anonym bruker]

Jeg er i eksakt samme situasjon

 

AAP er en flott og nødvendig ordning for mange - men drepen for familielivet om den som går hjemme ikke makter å komme ut i srbeid. Mannen min ble sykemeldt etter å ha møtt veggen og mistet troen på seg selv. Kan noen fortelle meg at det er god medisin å gå hjemme i to år og marinere i dårlig selvfølelse? Jeg tror NAV ser dette som en enkel løsning fremfor å faktisk hjelpe folk tilbake i jobb. Det er jo nesten umulig å få kontakt med saksbehandler..

 

Anonymous poster hash: 9b448...871

[Anonym bruker]

Nesten som å lese om meg selv, bortsett fra at min mann er syk og aldri kommer til å jobbe noen gang. Han hadde noen dager han var borte, da fikk jeg gjort masse i huset, tross to små barn hengende på slep (er i permisjon). Men en gang han kom hjem bare eier jeg ikke energi. Har lurt lenge på hvorfor. Føler at jeg elsker han kjempe høyt, men nesten har en forakt på samme tid. 

Anonymous poster hash: 8ce99...465

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor, men kaster ut alt av barn i huset når jeg riktig skal få gjort noe effektivt her. Da mannen bodde her ble han også kastet ut, han sugde virkelig energien ut av meg.

 

Anonymous poster hash: bc06e...7b7

[Anonym bruker]

 

Nesten som å lese om meg selv, bortsett fra at min mann er syk og aldri kommer til å jobbe noen gang. Han hadde noen dager han var borte, da fikk jeg gjort masse i huset, tross to små barn hengende på slep (er i permisjon). Men en gang han kom hjem bare eier jeg ikke energi. Har lurt lenge på hvorfor. Føler at jeg elsker han kjempe høyt, men nesten har en forakt på samme tid.

 

Anonymous poster hash: 8ce99...465

Det er trist å si det, men man mister respekten.

 

Og det å måtte ta fatt på husvask etter en lang dag på jobb - når mannen har vært hjemme - det er fullstendig ødeleggende for forholdet..

 

Anonymous poster hash: 9b448...871

[Anonym bruker]

Sånn er det her også!! Bare samboeren min jobber da. Jeg blir såå sliten, virkelig helt gåen, når han er hjemme... Jeg spør om ikke han kan ta ungen ut på en trilletur så jeg bare kan ligge og slappe helt av. Med en gang de er ut av døra så kommer energien tilbake, ett eller annet vekkes i meg! Jeg rasker med meg tøy som slenger, tar klesvasken.. what, hvorfor skjer dette? Har noen en forklaring? Er det fordi hodet blir så fullt av alle som skal "ha min oppmerksomhet" her hjemme, at jeg føler jeg ikke bare kan sitte i min egen boble og tenke på meg selv så lenge han er her?

 

Anonymous poster hash: a40b1...046

[I scream for icecream!]

Jeg blir også ekstremt lite effektiv når mannen er hjemme. Han jobber ellers da, men er vi hjemme sammen og barna for eksempel er på besøk hos noen, blir vi skikkelig late begge to. Hjemme alene er jeg supereffektiv. Jeg har snakket med ham om det, og jeg tror det bare er fordi vi heller vil kose oss mer når vi er sammen. Men rart fenomen da!